26.01.2024

Øyvind Seipæjærvi: En ganske vanlig flytur

16.12.2023

Ivar Kaski: Lørdagslesning: Det er alltid noen som vet


29.07.2023

Randi Irene Losoa: Sankarhaugen i Bugøynes av Randi Irene Losoa

22.07.2023

Randi Irene Losoa: Kartleseren i Mosedalen

15.06.2023

Venke Åsheim Olsen: Om Paulaharjus bok Rujan suomalaisia

13.05.2023

Sten Vælitalo: Padletur fra Mortensand til Vestersand

06.05.2023

Anne Ulven: Historien om Lassigården

01.05.2023

Øyvind Seipæjærvi: God rekruttering til fiskeryrket

01.04.2023

Ivar Kaski: Planer om hotell på Bryggeberget

29.03.2023

Solbjørg Bakken/ Bjørg Solsvik: Årets siste skikarusell

24.03.2023

Ivar Kaski: Samme reir som i fjor?

25.03.2023

Solbjørg Bakken: Sparkiaden er gjennomført

18.03.2023

Frank Emil Trasti: Lørdagslesning: Vi møter en kald skulder

27.02.2023

Ivar Kaski: Bugøynesnytt fra lokalavisene

02.02.2023

Bjørg Solsvik: Det gode liv av Bjørg Solsvik

28.01.2023

Sten Henning Vælitalo, født i 1952.   Båtbygging på Bugøynes av Sten Vælitalo

Folkeskole på Bugøynes, real og handelsskole i Kirkenes.Har arbeidet først som butikkansatt, E.M Saue´s platebar, dernest visergutt, kontormann, båtreparatør, båtkonstruktør og båtbygger.Senere eier og daglig leder i flere egne bedrifter, bl.a i Finnmark, Tromsø, Vestlandet, Østlandet, Finland, Tyskland og Portugal.

Gift med Sylvia Salmela Vælitalo, 3 barn, syv barnebarn. Bor i Drammen.

sten@vaelitalo.com


14.01.2023

Anne Ulven: En tid for alt - fortellingen om ei hytte

18.11.2022

Ivar Kaski: Arbeidslag i 1986

08.11.2022

Ivar Kaski: Ranvika i tidlig 1970-årene

30.10.2022

Bjørg Solsvik: Bildebrev fra Malawi i Afrika

11.10.2022

Ivar Kaski: Høstlaksefiske - et artig minne av Ivar Kaski

09.10.2022

Venke Åsheim Olsen: Samuli Paulaharjus bilder som kulturarv av Venke Åsheim Olsen

08.10.2022

Venke Åsheim Olsen (Etnolog. Bor i Trøndelag. Slekt på morsida fra Bugøynes.): Forfatteren Samuli Paulaharju av Venke Åsheim Olsen

07.10.2022

Alf Salangi: Betongbadstu på Bugøynes av Alf Salangi

24.09.2022

Alf Salangi: Bruk av naturis på fiskebruket i Bugøynes av Alf Salangi

14.09.2022

Bjørg Solsvik: På tur over Vidden i Bergen 

13.09.2022

Jan o Walsøe: En distriktsfientlig og tøvete rangering av Jan O Walsøe

30.08.2022

Jan O Walsøe: Jubileum for levde liv av Jan O Walsøe

11.08.2022

Ivar Kaski: I enden av regnbuen ... av Ivar K

17.07.2022

Bjørg Solsvik: Open kyrkje i juli

12.07.2022

Bjørg Solsvik: Bugøynes Husflidslag har hatt årsmøte

25.06.2022

Jan O Walsøe: En kjærlighets- og «kjølighetserklæring» av Jan O Walsøe 


30.05.2022

Agnes Eriksen: Kvensk og norskfinsk matkultur


12.05.2022

Ivar Kaski: Litt om fiske etter rognkjeks




22.04.2022

Bjørg Solsvik: Bugøynesgenser og gjenbruksposar


04.04.2022

Wenche Myhre: Kjærlighet - håp og medfølelse


31.03.2022

Alf Salangi: Landsmøte i Norsk Finsk Forbund


30.03.2022

Bjørg Solsvik: Billedbrev fra Bjørg i Malawi


28.03.2022

Solbjørg Bakken: Fint vær og stor oppslutning


20.03.2022

Jan Oskar Walsøe: På (u) tur med Boreal av Jan Oskar Walsøe


14.03.2022

Ivar Kaski: Krykkja er tilbake - i byen.


13.03.2022

Solbjørg Bakken: Familiedag på Storsandvannet



09.03.2022

Eddie Øverland: Forliset til «Einar I» i 1964


20.02.2022

Solbjørg Bakken: En vellykket sparkiade

06.02.2022

Solbjørg Bakken: Bugøynes Helselag med skikarusell


25.01.2022

Annie Pedersen:   Kanskje kommer kongen… av Annie Pedersen


13.01.2022

Jan Oskar Walsøe: Tragediene på havet av Jan O. Walsøe

19.12.2021

Jan Oskar Walsøe (Journalist og skribent. Tidligere redaktør bl.a. i Hamar Arbeiderblad og ansatt i NRK, informasjonsjef i Rikstrygdeverket. Nå pensjonist som lever det gode liv i Porsanger.):

Tunge tider for noen nett-troll av Jan Oskar Walsøe


07.12.2021

Mervi & Trond Kjetil: En hilsen fra to som har "prøvebodd" Bugøynes


03.12.2021

Stein-Gunnar Bondevik (Direktør kommunikasjon og samfunnskontakt, Troms Kraft AS): «Heimføingens renessanse»



22.11.21

Samson Linangi: Min reise av Samson Linangi


30.10.21

Terje skriver om saunaopplevelser. Lørdagslesning: Sauna i Ranvika av Terje Buljo


Terje Buljo.   Foto: Privat

23.10.21

Terje Buljo skriver om sommer i Ranvika.   Lørdagslesning: Sommeren i Ranvika av Terje Buljo



28.05.21

Wenche Myhre.       Midnattsol og "Blodmåne" av Wenche 



17.05.21

Anne Ulven: En gammel 17.mai-tale.

Gratulerer med dagen!



11.05.21

Anne Ulven

Hverdagsbetraktning: Hønene våre.           Hverdagsbetraktning: Hønene våre av Anne Ulven



09.05.21

Av Annie Pedersen

En liten historie om kua i båten til Esau Amundsen  Kua i båten av Annie Pedersen



05.05.21

Bruk av finsk språk under trening og fotballkamper i Bugøynes på 60-70- og 1980-tallet.

       Fotball og finsk språk i Bugøynes av Alf Salangi


03.05.21

Hverdagsbetraktning: Kattene våre        Av Anne Ulven

Hverdagsbetraktning: Kattene våre av Anne Ulven



28.04.21

Krykkja - hvor ble det av den?

Krykkja -hvor ble det av den? Tekst og foto Ivar W Kaski


22.04.21

Naturens skulpturer av Randi Irene Losoa

Naturens skulpturer av Randi Irene Losoa



16.04.21

To harer og en røyskatt... tekst og foto Wenche Myhre

To harer og en røyskatt... tekst og foto Wenche Myhre


15.04.21

En hverdagsbetraktning: Jeg er en som klager           Av  Anne Ulven

Hverdagsbetraktning: Jeg er en som klager av Anne Ulven



14.04.21

Varangerjomfrua og andre rare skapninger

Varangerjomfrua og andre rare skapninger av Wenche Myhre



26.04.21

Dramatikk på Bugøyfjorden i 1954 av Annie Pedersen




22.03.21

Oddvar Marjavara: En forrykende reise

Mars


22.03.21

Randi Losoa: De ensomme

Mars


19.03.21

Malin Aurora Bakken-Pettersen: Hilsen fra en ungdom i bygda

Mars


19.03.21

Tryggve Enoksen: Robotenes inntogsmarsj


19.03.21

Tony Bauna


12.03.21

Randi Losoa: Maratonløperen

Mars


03.03.21

Anne Ulven: Å være norsk i Sverige i koronaens tid

Mars


01.03.21

Randi Losoa: Ole Petter og hunden

Mars


18.02.21

Randi Losoa: Når hjelpen er nær

Februar


27.02.21

Anne Ulven: Minner fra Bugøynes

Februar


15.02.21

Osima/ Monsen: Restaurering av hytte i Ranvika

Februar


19.01.21 

Leif Ingilæ fant et brev fra 1938

Januar


Videre  nedover på denne sida finner vi følgende artikler:

Wenche Myhre: Berlevåg,Kjølnes fyr, måker og vanskelige kjøreforhold.

Ivar Kaski: Minne fra 1988 - Tiltaksplan for Bugøynes.

Ivar Kaski: Fra Väuläkrunni til middagsbordet - en fiskehistorie.

Anne Ulven: Til Bugøynes på feltarbeid sommeren 1991.


Wenche Myhre, gjest i Anne Ulvens hus.

Berlevåg, Kjølnes fyr, måker og vanskelige kjøreforhold.

I går la jeg turen til Berlevåg... En flott tur med mye flott natur å se... i overkant spennende tilbake over Kongsfjordfjellet, men jeg klarte det. Snøstormen gjorde at det innimellom var 0 sikt. Bommen var stengt da jeg omsider kom over, men en hyggelig «Måke»-bil sjåfør rygget tilbake og lukket opp for meg, og så var det kolonnekjøring resten av dagen og det står det at det fortsatt er. Jeg var tidlig oppe for jeg så at det ville være lurt å komme seg fra Berlevåg før kl 14, for ved 17 tiden skule det være 25 m/sek i kastene. Det var nok ikke meldt så mye snø som det ble så kjøreforholdene tilbake over Kongsfjordfjellet hadde jeg ikke regnet med.

Jeg har en forkjærlighet for fyr og det var flott å se Kjølnes fyr ytterst på pynten - det er spesielt nå når snøen rundt fyret nesten er borte og de gyldne gresset sammen med den dype rødbrune fargen fra øvrig vegetasjon. VAKKERT!

... Vel MÅKER...!!! Det var det mye av i Berlevåg.

Mulig det er fordi at der kan de leie seg inn i høyhus, rekkehus eller eneboliger. De hylte og skrek i ett kjør over havnen om de da ikke var hjemme og utførte erotiske øvelser med sine utkårede eller kjeftet for et eller annet?

De bor i luftige åpne boenheter så man får god innblikk i livene deres.

Ikke vet jeg men det ser ut til at måkene trives mye bedre i Berlevåg enn her i Bugøynes??

For meg er det motsatt, jeg trives mye bedre her i Bygøynes enn det lille inntrykket jeg fikk av Berlevåg, der var det leven uten like.

Etter mange mil i bil til Berlevåg tenkte jeg at en kopp kaffe kunne være ok før tilbaketuren, men ikke fant jeg noe sted som var oppe???...OK drivstoff må jeg ha , en kopp kaffe kan jeg jo kjøpe der. Men nei det var kun pumpe med automat.

Det gjorde ikke noe, for i bilen hadde jeg litt av hvert annet jeg kunne nyte.

I Kongsfjorddalen var jeg så heldig å møte på en stor flokk reinsdyr, ikke i fart så snøføyken stod, men avslappet og liggende nede i en fin formasjon i den hvite snøen. De var på andre siden av elven og jeg var på god avstand med teleobjektiv så jeg kunne gladelig fotografere i vei uten å forstyrre dem.

Et stykke etter jeg hadde passert de sjøsamiske samlingene traff jeg på «Mikkel".

Kanskje andre som syntes det hadde vært fint med mer måker her i Bugøynes. Da er det bare å gjøre som de russiske «turistfiskerne» vi bodde på Forøy (Nord Vest for Mo i Rana) ved siden av oss på Norges turen vår i 2018. Når de hadde sløyet fisken kjørte de småbåt litt utenfor utleiehyttene og kastet alt på sjøen... så var festen i gang og den varte hele natten igjennom, for like utenfor var det en liten øy der de kunne bringe festmåltidet til for å nyte maten og midnattsolen. Akkurat da var jeg på nivå med Odd Børresen - jeg hatet måker! Det er med måker som med oss mennesker... Er det fest er det ofte mye lyd og støy. Måkene festet og "Russerne" festet. Og Russerne fisket og fisket og det samme gjentok seg hver kveld... vi reiste videre for litt søvn må man jo ha.

Legger ved bilder av alternative boformer for måkene i Berlevåg... bare å starte tilretteleggingen her i Bugøynes i fall det skulle være av interesse??

Nok en flott dag med mange spennende og fine opplevelser.


Ivar Kaski. Pensjonert ingeniør.

Ivar er født (1952) og oppvokst på Bugøynes. I dag er Ivar pensjonist, og bor i Kirkenes sammen med Berit som er fra Sandefjord. Yrkeslivet som ingeniør, er tilbrakt innen privat og kommunal virksomhet. Lengst i Sør-Varanger kommune, 20 år som teknisk sjef.
Mye av tida tilbringes på Bugøynes. Her har han hus og båt. Ivar er en ivrig hobbyfisker, og er selvforsynt med fisk.  



Minne fra 1988 - Tiltaksplan for Bugøynes.

I mitt lille «arkiv» har jeg også kopi av et 32 år gammelt dokument som det kan være interessant å bla i. Dokumentet er på 40 sider og heter; Tiltaksplan for Bugøynes, Sør-Varanger kommune.

Målet med tiltaksplanen var:

- å utarbeide konkrete tiltak til utvikling av næringsliv, trivsel og offentlig service i Bugøynes.

I løpet av 1988 var tilsammen 56 personer, i 6 grupper, i bygda engasjert i planarbeidet som ble initiert av Aksjon Bugøynes og Sør-Varanger kommune/Det kgl. Selskap for Norges Vel. Arbeidet hadde en form som brevring-kurs med 6 brevinnsendinger. Midtveis i planarbeidet ble det arrangert folkemøte, der arbeidet ble diskutert. Det er viktig å nevne at i 1988 var ikke fiskebruket i drift.

Tiltaksplanen er delt inn i tre hoveddeler:

1. Beskrivelse av nå-situasjonen.

2. Kartlegging av ressurser.

3. Forslag til utviklingstiltak.

Basert på arbeidet i de 6 gruppene, ble det laget et hoveddokument - en tiltaksplan.

Hovedkonklusjonene i tiltaksplanen fra 1988/89 er:

- Igangsetting av fiskeforedlingsanlegget er tiltaket som prioriteres høyest av samtlige som har arbeidet med tiltaksplanen.

- Innen servicenæringen er en bensinstasjon/serviceanlegg for biler, husflid samt et Bugøynesverksted høyest prioritert.

- Som trivselstiltak er en egen organisasjonssekretær, lekeplass nede i bygda, samt oppussing av Lassi-gården høyest prioritert.

- Utbygging av skolen er det offentlige tiltak som prioriteres høyest. Også stimuleringstiltak for ungdom og eldresenter prioriteres høyt.

Tiltaksplanen ble overlevert Sør-Varanger kommune og Aksjon Bugøynes med tro og håp på at tiltakene kan iverksettes etter oppsatt tidsplan.

Dokumentet er som nevnt, på 40 sider. Det gir et godt innblikk over hva bygdefolket for 32 år siden tenkte og prioriterte mht fremtidig næringsutvikling og trivsel i bygda. Jeg har ikke planen i elektronisk format. Men dersom noen er spesielt interessert i planen for å se den opp mot utviklingen i ettertid og dagens situasjon, så kan rapporten scannes.

Ivar K har lovet å komme tilbake med litt mer fra tiltaksplanen senere. VEI

Tiltaksplan for Bugøynes (1988) – hva skjedde, dagens situasjon.  Av Ivar Kaski


Fra Väuläkrunni til middagsbordet - en fiskehistorie.                      

 Tekst og foto: Ivar W. Kaski

I dag har jeg stekt fiskekaker. Av hvite, beinfrie hysefileter, 2,7 kg filet gav oss 80 hysekaker. Om det finnes en standard for fiskekakestørrelser vet jeg ikke, men slik ble det i alle fall. Alt utført etter en oppskrift som jeg en gang fikk av min gode kamerat, nå avdøde Håkon (Osima).

Hvor kommer den fine råvaren fra? Da må vi tilbake til 7. august 2020. Værmeldingen for den neste dagen viste nesten null vind. Da må en pensjonist med passende båt og fiskeutstyr, ut på Varangerfjorden. Hyselina med 50 kroker ble egnet med makrell, fått av Ruth Else i egnebua. Lina ble lagt i stampen med ukeblad-ark mellom kroklagene, slik jeg lærte da jeg egnet line for Bugøy (Edvin Salmi) høsten 1967.

Morgenen etter ble kursen satt mot Väuläkrunni, eller Midtfjordgrunnen som man også sier på norsk. Med helt flatt hav. Klokken åtte var lina satt ut, skulle stå ute i 2-3 timer. Allerede mens jeg satte ut lina kjente jeg napping i lina, hysa var sulten.

Väuläkrunni er en 12 km lang grunne i Varangerfjorden. Den starter på høyde med Mortensand og ender ved Lausklubben, ute i fjorden ca 1/3 del av avstanden til Vadsøsiden. Grunna har en dybde på vel 90 m.

Mens lina var ute prøvde jeg juksa, på samme grunne. Etter et par timer var en stamp full av stor, fin sei og torsk. Det var mye fin sei på Väuläkrunni i august.

Spenningen steg når lina skulle trekkes. Over 30 hyser på 50 kroker, fornøyd med fangsten.

Deretter ble kursen satt, på samme flate vannet, mot Svinøya. En ny line skulle ut, en kveitevad med 30 kroker. Ved Svinøya er det småsei. Agnet måtte fiskes først, noe som ikke tok lang tid.

Før jeg kjørte hjem igjen var kveitelina satt. Men den skulle ikke trekkes før neste dag, og det er en annen historie.

Dagen ble lang nok, det var kveld før den siste fisken var filetert.  


Til Bugøynes på feltarbeid sommeren 1991.

Foto: Anne Ulven

Presentasjon av Anne Ulven

Anne kom til Bugøynes i 1991 for å gjøre feltarbeid til en hovedfagsoppgave i sosialantropologi. Sosialantropologi er studie i samfunn og kultur. Hun hadde hørt om den berømte «Kan noen ta i mot oss»-annonsen og ei studievenninne hadde fortalt at Bugøynes var et spennende sted pga at en stor del av befolkningen var etterkommere av finlendere. Med det som utgangspunkt ville Anne studere «det finske» i Bugøynes og hvordan det preget menneskene og bygda.

Det ble aldri noen hovedfagsoppgave. Men hun ble i Bugøynes, giftet seg med Valter, ble stemor til Caroline og mor til Simen. Hun jobbet som lærervikar og var ellers aktiv i bygda. Valter døde i 2007. Anne og Simen flyttet fra Bugøynes i 2008.

Anne bor nå sammen med Morgan i Bengtsfors i Sverige.

Anne og barna føler fortsatt sterk tilknytning til Bugøynes. De har fortsatt hus og hytte her og er her hver sommer.

Under opprydning fant Anne den halvferdige hovedfagsoppgaven og ønsker å dele noe av det leserne i den nye nettavisa.



Første helg

Jeg kom til Bugøynes med rutebussen fra Kirkenes en fredags ettermiddag i begynnelsen av juli 91. Det var 8- 9 andre passasjerer i bussen. Jeg hørte at samtalene foregikk på både norsk og finsk. Bussen stoppet flere steder for at passasjerer skulle gå av eller for å levere varer . I Neiden var det kaffepause.

For å komme til Bugøynes må man ta av fra E6 åtte mil fra Kirkenes og fortsette to mil langs sørsiden av Varangerfjorden. Jeg hadde vært på et kort besøk til Bugøynes i desember 90, men på grunn av snøstorm og mørketid hadde jeg ikke oppdaget hvor vakkert landskapet er langs Varangerfjorden. Veien følger landskapets naturlige variasjoner, langs bukter og nakne fjellknauser. Mellom fjorden på den ene siden og de 3-400 meter høye fjellene på den andre siden ligger det hytter på hele strekningen fram til Bugøynes.

De første husene man får øye på er forholdsvis nye og ligger samlet på et byggefelt. Veien fortsetter nedover en fjellskråning noen hundre meter og som en åpenbaring ligger fiskeværet Bugøynes der. Et skilt med Pikku Suomi ("lille Finland") ønsker oss velkommen. Fiskeværet ligger som en halvøy ut i Varangerfjorden og er omkranset av hav på tre kanter. Mot oss i vest skinner en lang og hvit strand. Tett i tett står husene som er bygd i tre og malt i forskjellige farger. De fleste husene ser ut som etterkrigshus, mens noen ser ut til å være eldre og noen yngre. Omtrent alle husene har gjerder med velstelte hager innenfor. Bak mange av husene står det en rødmalt sjå. Midt i bygda ligger et nytt kapell og kirkegården.

Bussen smyger seg gjennom de smale veiene og stopper flere steder for at passasjer skal gå av . Siste stoppested er ved butikken og postkontoret. Jeg er nå eneste passasjer. Damene i butikken kikker ut av vinduet og "postdamen" kommer ut på trappa for å ta imot posten. Jeg ser etter Wenche som skulle komme og hjelpe meg med bagasjen og vise meg hvor jeg skulle bo. Wenche er sekretær for "Aksjon Bugøynes" og jeg hadde tatt kontakt med henne første gang jeg var i Bugøynes. Wenche kommer og vi kjører de hundre meterne bort til mitt nye "hjem" som er en sokkelleilighet i et vanlig bolighus. Jeg hilser på husverten. Vi tar inn sakene mine og gjør avtale om at Wenche skal komme tilbake om kvelden. Da skal vi hente noen kjøkkenredskaper jeg skal låne av henne og hun skal vise meg bygda. Jeg setter meg ned på sofaen. Tårene triller. Feltarbeidet har begynt.

Wenche kom og vi avsluttet vår runde på sommerkafeen som holder til i bygdas kombinerte skole og samfunnshus. Barn og ungdom gikk stadig ut og inn av kafeen uten å kjøpe noe. Vi fikk selskap av stedets lett berusede ungkarer og jeg fikk full oppmerksomhet. Hvem jeg var? Hva gjorde jeg her? Var jeg en slektning av Wenche? En eller annen koblet meg til den forskeren de hadde hørt skulle komme. For den kvelden var jeg "fugleforsker". Jeg satte meg ikke til motverge. Jeg anså ikke denne anledningen som den rette til å fortelle noe om hva jeg egentlig skulle gjøre her. Det viktigste akkurat da var at jeg var en potensiell festdeltager. Jeg måtte bli med til Vadsø på fest kvelden etter. Båten gikk klokka 19. Ungkarene gikk, og Wenche og jeg satt en stund før vi forlot kafeen. Min første kveld på feltarbeid var over.

Neste dag gikk jeg på butikken for å handle. Jenta i kassen spurte om jeg var den studenten hun hadde hørt om. Hun fortalte at hun også gikk på skole, men hadde sommerjobb hjemme på Bugøynes. Etter å ha spist frokost gikk jeg til turistinformasjonen for å finne ut hva Bugøynes hadde å tilby sine turister. Ei sjenert jente hilste forsiktig. Her kunne man kjøpe hjemmestrikkede gensere, innrammede bilder med bugøynesmotiv, ørepynt av fiskebein og noen steinprodukter. Og her var det brosjyrer på norsk og finsk. I brosjyren om Bugøynes leste jeg dette:

Bugøynes ligger ved Varangerfjorden i Sør- Varanger kommune. Den finske innvandringen på 1800- tallet skapte stedet, og Bugøynes har beholdt det finske språk, skikker og byggestil. Stedet ble ikke brent under den 2. verdenskrig. Som turist i Bugøynes vil du oppleve at vi tar godt vare på deg! Du vil oppleve en koselig og fargerik bygd, der 70 % av befolkningen på 350 mennesker snakker finsk- ja, noen eldre snakker kun finsk! Du vil bli invitert til ekte finsk badstu. Du vil kunne leie båt med fiskeutstyr og fører for havfiske, eller ha en spennende dag med stangfiske fra svaberg. Du vil kunne være med på laksefiske på havet, eller ta en fjelltur forørretfiske i krystallklare vann. Et stupbratt fuglefjell med yrende fugleliv, og Bugøya med sine krigsminner vil vi også gjerne vise deg. Og før du forlater oss anbefaler vi at du har med deg laks hjem!

Illustrasjonsfoto: VEI

 Tilbudene fra brosjyrene ble bekreftet av alle lappene på oppslagstavla med nærmere opplysninger om kultursti, oppmerket turløype, leie av hytte, båt. badstu o.s.v.

Jeg gikk en tur på Sankarhaugen som er en frodig bergknaus med flott utsikt over Varangerfjorden og hvor man kan se Vadsø tvers over fjorden. Jeg støtte på noen poster av kulturstien, som kunne fortelle meg hva Sankarhaugen var blitt brukt til i gamle dager. Som navnet tilsa var det blitt sanket egg og bær her men på grunn av mangel på jord i bygda ble det også dyrket poteter. Jeg kunne se at det fortsatt ble dyrket poteter her.

Senere på dagen fikk jeg besøk av husets femåring og hennes et år eldre søskenbarn fra nabohuset. De fortalte meg om lekekameratene, barnehagen og hva de skulle gjøre i sommerferien. De lurte på om jeg var gift og hadde barn.

Hele dagen hadde jeg tenkt på kveldens tilbud. Skulle jeg dra på fest med guttene? Ville det få konsekvenser for feltarbeidet, i tilfelle hvilke? Jeg hadde bare vært her en dag og følte allerede at jeg hadde et dilemma. Jeg bestemte meg for å avvente situasjonen. Hvis noen kom og hentet meg skulle jeg bli med. På slaget 19.00 banket det på døra mi. Om jeg ikke kom? Jo da, svarte jeg. Da måtte jeg komme med en gang! Båten gikk om 10 minutter. Jeg skiftet klær og tok med meg ei vinflaske jeg hadde tatt med meg i tilfelle ensomme kvelder.

Jeg var temmelig nervøs da jeg ankom kaia, og måtte ha hjelp til å komme ombord i båten. Der satt 11 unge menn og ei jente på geledd med ølflaskene foran seg. Noen av dem kjente jeg igjen fra kvelden før. Jeg fikk kilt meg ned blant dem, og prøvde å skjule min nervøsitet. Jeg angret min svarte klesdrakt og vinflaska. Jeg skilte meg ut. Guttene hadde dongribukse og skinnjakke og jenta var moteriktig kledd. Det ble drukket øl og kaffe med sprit. Jeg ble presentert for alle, og praten kom omsider igang

Noen var hjemme på ferie. En av guttene jobbet i Oslo, en gikk på skole i Harstad og en i Trondheim. Jenta gikk på skole i Vadsø. En av guttene hadde arbeid i Kirkenes. De andre bodde og arbeidet i Bugøynes. To av guttene jobbet på fiskebruket, en på slippen, en var fisker og en var lærer.

Jeg ble orientert om situasjonen på fiskebruket som lokale eiere nylig hadde overtatt. Jeg ble fortalt hva jeg måtte få med meg av attraksjoner, det var blant annet fuglefjellet og laksefiske. En av guttene trodde fortsatt at jeg var fugleforsker og tilbød seg å vise meg fuglefjellet. Jeg ble igjen spurt om hva jeg egentlig skulle gjøre her. Mens jeg prøvde å finne et svar, var det en som sa: "Hun skal jo studere vår kultur." "Vi blir jo livredde" sa en annen. "Ja, men trøndersk kultur er ganske lik vår" sa han som bodde i Trondheim. En spurte hvorfor jeg hadde valgt akkurat Bugøynes. "Fordi jeg har hørt at det er så mange kjekke ungkarer her" glapp det ut av meg. Det ble klapp og hurrarop, og stemningen ble mer avslappet.

Litt senere fortalte de at ingen på deres alder kunne noe særlig finsk, men at de ofte bruker å "lage" finsk. De demonstrerte hvordan man slenger på noen i'er her og der for å få "Bugøynesfinsk". De fortalte at bugøynesværingene ble karakterisert for å være blide og snille. Men jeg ble forberedt på at her var det også konflikter blant folk. "Vi er jo som en stor familie" ble det sagt.

Tiden var inne for å gå i land. Med så mange kavalerer fikk jeg danse hele kvelden. Jeg sov på turen hjem til Bugøynes. Klokka var 7 på morgenen da vi gikk i land. Guttene syntes jeg var slapp når jeg ikke orket å være med på "etterpåfest". Jeg var dødssliten og stupte i seng. Mi første helg på Bugøynes var over. 

Varkanreikæ, med Varangerfjorden i bakgrunnen. Vadsø ligger på den andre siden av fjorden. Foto: Anne Ulven


 Sommerkafe, «Wenche i Banken», laksefiske, havfiskefestival og «gå i bad»

Foto: Anne Ulven

Det ble et friskt møte med noen av bugøynesværinger den første helga. Selv om hverdagslivet var langt roligere, var det tydelig at sommeren satte sitt preg på folks gjøremål. Mange hadde ferie og mange utflyttede bugøynesværinger var hjemme på ferie. Det dreide seg mye om laksefiske, hytteturer og sosiale sammenkomster. På ukedagene pendlet jeg mellom de to butikkene, posten, sommerkafeen, turistinformasjonen og "Aksjon- Bugøynes"- kontoret hvor Wenche jobbet. I helgene var det endel sosiale sammenkomster.

Kafeen var et viktig samlingssted for bygdas barn, ungdom og yngre kvinner. Få eldre gikk dit. I begynnelsen var jeg litt nervøs når jeg gikk dit. Var det noen jeg kjente der? Eller kjente jeg dem godt nok til at jeg kunne sette meg ved deres bord? For å ha et "ærend" til kafeen fikk jeg ordnet en avtale om å kjøpe billig middag. Jeg tok med meg en avis for å slippe å sitte å glane i veggen(dette var jo før mobilen). Etterhvert ble de vant til meg og kom og satte seg sammen med meg. Selv om jeg ikke ble kjent med hele bygda, fikk jeg etterhvert en brukbar oversikt over innbyggerne og en viss innsikt i hva som opptok dem.

Det var stort sett lokalt stoff som ble diskutert: om folk som var hjemme på ferie, hytteturer, det nyoppstartede fiskebruket, laksefiske og den kommende havfiskefestivalen.

"Aksjon Bugøynes"- kontoret eller "Banken" ble et fristed for meg, et sted jeg kunne stikke innom, slå av en prat og ta en kopp kaffe sammen med Wenche. "Wenche i Banken" var et begrep på Bugøynes. Som sekretær for Aksjon Bugøynes hadde hun oversikt over det meste som foregikk i bygda og folk var stadig innom der for å spørre om noe eller få hjelp til et eller annet. Dette bidro til at jeg stiftet bekjentskap med en del personer jeg kanskje ellers ikke hadde møtt.

Han som hadde lovet meg tur til laksenota og fuglefjellet kom en dag og spurte om jeg ville være med. Det tar ca. 15 minutter med motorbåt til det stedet hvor mange av lakseplassene er samlet. Jeg gjorde et forsøk på å hjelpe til, men ble sjøsyk. Vi kjørte videre til Ranvika som er en gammel sommerboplass for laksefiskere. Nå bodde det et ektepar her og en av guttene i bygda. Han hadde tidligere fortalt meg om dette livet og at han gledet seg hele våren til at laksesesongen skulle begynne. Ranvika er et idyllisk sted . De gamle hyttene ligger på ei frodig slette. I bakgrunnen ligger fuglefjellet med et øredøvende liv. Vi satte oss ned på sletta og fikk servert kaffe. Guttene diskuterte dagens fangst.

Arkivbilde av Ranvika. Fra en tid da noen av hyttene fortsatt var i bruk som laksefiskerhytter. Foto:VEI

 Ei helg ble jeg invitert på hyttetur. Det var en av de få varme helgene den sommeren. Da vi kom til hytta hadde noen allerede begynt "å ta bad", d.v.s. sauna. Jeg ble fortalt at dette var den skikkelige måten å ta badstu på. Ikke elektrisk badstu som jeg var vant til fra svømmehaller ol. Ingenting var bedre enn å ta bad på hytta hevdet de, hvor det ble fyrt med ved og man kunne sitte ute og ta en øl "mellom slagene". Jeg skulle "bade"med jentene. Dette var mitt første møte med en jentegjeng. Bare en av dem hadde jeg møtt fra før, på Vadsøturen.

Vi satte oss på rekke og rad i badstua og de begynte å "dampe", d.v.s. kaste lunkent vann på ovnen slik at det blir veldig varmt og fuktig i badstua. Svetten silte og jentene var nysgjerrig på hva jeg skulle gjøre på Bugøynes. Alle tre var i 20- årsalderen og skoleelever. Etter en stund gikk vi ut på verandaen for å ta en øl og en røyk. Jeg hermet(egentlig røkte jeg ikke). Myggen bet villig, men livet var skjønt. Prosedyren med å gå inn og ut av badstua ble gjentatt et par ganger før vi var ferdige. Det var rop og hyl da jeg kom inn til guttene og jeg måtte fortelle hvor fint det var med skikkelig sauna. Festen varte hele natta men det fristet ikke å overnatte der. Jeg begynte å gå til bygda. Tenkte det sikkert kom en bil å haike med. Det gjorde det ikke. Endelig fremme i bygda møtte jeg folk på vei til kirka. De trodde jeg nok var på en sporty formiddagstur. Det var jeg jo forsåvidt.

Plakater fra 2014. Foto: Anne Ulven

 Uka før havfiskefestivalen skulle gå av stabelen "stod hele bygda på hodet" i forberedelser. Aksjon Bugøynes, idrettslaget Bølgen, helselaget og fiskarlaget stod sammen om arrangementet. Wenche trengte hjelp og jeg stilte villig opp. Jeg var med og skrev plakater og var ellers "ærendspike" under selve arrangementet.

Finske kunsthåndtverkere var invitert for å holde utstilling og kurs i plantefarging av garn. Det ble arrangert turmarsj til Ranvika med grilling ved strandkanten. Høydepunktet var selvfølgelig selve fiskekonkurransen på lørdag. På kaia var det liv og røre, med boder og konkurranser. Jeg vandret omkring på kaia og kom i prat med en eldre mann som storkoste seg i folkevrimmelen fordi det minte han om gamle dager da det var stor aktivitet på kaia.

Jeg fikk være med naboens båt ut på fjorden under konkurransen, men ble igjen sjøsyk og måtte ligge under det meste av seansen. Vegard Ulvang var invitert og skulle foreta premieutdelingen etter fotballkampen som også markerte åpningen av Mosedalen stadions nye gressbane. Jeg fikk premie for å ha vært den mest sjøsyke.

Fra Ranvikamarsjen rundt 1990. Kanskje senere? Samling ved hytta etter Erling Jakola. Hildur Lilleng foran døråpninga. Foto: VEI

 På kvelden skulle "årets fest" arrangeres. Jeg skulle hjelpe til sammen med guttene fra Bølgen. Jeg solgte halvfulle kaffekopper, pølser og brus. Senere på kvelden solgte jeg lodd til inntekt for Bølgen. 1. premien var et week- end opphold for to på hotell i Finland. Lokalet var overfylt og folk var svært så kjøpevillig. Det var mange som visste hvem jeg var, og som nå benyttet anledningen til å slå av en prat. Utflyttede bugøynesværinger lurte på hvem jeg var dama til. Noen uttrykte at det var fantastisk at jeg var med i komiteen etter å ha bodd på Bugøynes i bare tre uker. Arrangementskomiteen satt på kjøkkenet og lo når jeg kom inn for å tømme lommene for penger og forsvant ut i salen igjen.

En eldre mann jeg hadde møtt på en tidligere fest ville at jeg skulle kjøpe lodd sammen med han, så hadde han noen å reise sammen med hvis han vant 1. premien. Han skrev mitt navn på ,og vi vant ! Hele salen var i kok. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Nå skal det sies at jeg ikke vet hva som skjedde med den premien.

Hele natta gikk med til å rydde festlokalet. Ei begivenhetsrik helg var over. På mandag kunne man lese om "livlig festival" i lokalavisa, og at festivalen hadde satt publikumsrekord.

Etter havfiskefesivalen ble det roligere. Det ble lengre mellom festene. Møtevirksomheten ble tatt opp igjen. Man begynte å snakke om det nye skoleåret, om mangel på lærere og morsmålsundervisningen i finsk som var nytt av året Kafeen ble stengt. Hverdagslivet begynte.

Hva hadde denne sommeren fortalt meg om «det finske» i Bugøynes?

Havfiskefestivaldeltakere på vei ut mot feltet. Bildet er fra 2004. Foto: VEI

 Litt historie

Jeg var usikker på hvilken betydning «det finske» hadde for folk i Bugøynes. Jeg måtte sette meg ned og lese bugøyneshistorie.En hektisk sommer var over. Nå var det slutt på moroa. Jeg var jo her som student. Oppdraget mitt var å finne ut hva det var som var spesielt med Bugøynes. Mange pratet finsk, de «gikk i bad» osv. M

Den finske innvandringen til Nord-Norge

Den finske innvandringen til Nord- Norge er en viktig del av nordnorsk historie.

Innvandringen av finlendere til Nord- Norge startet allerede på 1700- tallet. Finlenderne flyttet unna Den store nordiske krigen, men også unna hunger og nød som fant sted på denne tiden. Størstedelen av migrasjonen på 1700- tallet gikk fra Tornedalen til Lyngen, Skjervøy og Alta.

I begynnelse av 1800- tallet oppstod det to tydelige innvandringsbølger, den første omkring 1810 og den andre rundt 1830. Innvandringsbølgene kan settes i forbindelse med kobberverket i Kåfjord og det gode fisket i Varangerfjorden.

Det virkelige omfangsrike innvandringen begynner omkring 1850 og varer til midten av 1880- tallet, fordelt på 3 innvandringsbølger. Men på denne tiden var innvandringen til Troms og Vest- Finnmark omtrent opphørt, mens innvandringsstrømmen hadde vendt seg mot Øst- Finnmark. Her ble Varanger det store senteret for de finske innvandrerne og Vadsø ble finlendernes hovedstad. For å illustrere omfanget av innvandringen utgjorde finlenderne 61,9% av totalbefolkningen i Vadsø by og landdistrikt i 1885(historiker Einar Niemi 1979).

 Niemi(1979) har grundig belyst årsakene til innvandringen til Varanger. Han henviser til begrepene "push" og "pull" som blir brukt når man snakker om utvandringen fra Norge/innvandringen til Amerika. Man hadde diskutert hva som var den viktigste faktoren til utvandringen, det som drev emigrantene ut av Europa eller det som trakk dem til Amerika. Niemi anvender også disse begrepene og mener det både var det ustabile næringsgrunnlaget med reduserte sysselsettingsmuligheter i utvandringsområdene og de gode inntekts- og sysselsettingsmulighetene i Vadsøområdet som var årsaken til utvandringen fra Finland/innvandringen til Varanger. Selv om årsakene var mange og forholdet mellom dem komplekst kan hovedårsakene summeres opp i to stikkord: befolkningspress i hjemlandet og rikt fiske i Varangerfjorden.

De finske innvandrerne kom fra Nord- Finlands innlandsdistrikter hvor størstedelen av befolkningen livnærte seg av jordbruk. De kom flokkvis til fots og slo seg ned i kolonier langs Varangerfjorden. Det var slik de første innvandrerne kom til Bugøynes (Niemi 1979, Wessel 1979).

Den finske innvandringen til Bugøynes 1800-1920

Man kjenner til at det i perioder har bodd nordmenn på Bugøynes allerede på 1600- tallet. Men før 1800 var det ingen fast bosetning. Noen samer fra Bugøyfjord anvendte Bugøynes som fiskeplass om sommeren. Antagelig var det også nordmenn på fiske her om våren og sommeren.

Allerede i 1805 fikk Arnt Esbensen bevilgning til å drive handel, og dette tyder på at det ihvertfall i perioder har bodd en del folk på Bugøynes. Da handelsmann Lars Esbensen besøkte fiskeværet i 1845 var det ingen finlendere her, bare noen få samer og nordmenn som var der på fiske om våren(Wessel 1979).

Den finske innvandringen til Bugøynes begynte på 1850- tallet. Allerede i 1865 er antall finlendere oppe i 85, mens tallet på nordmenn bare er 13. Befolkningen tiltok jevnt og stadig utover i 1860 og 70- årene, dels ved innflytting og dels ved en sterk befolkningsvekst. Finlenderne giftet seg med andre finlendere og fikk store barneflokker. Det gjennomsnittlige barnetallet lå langt høyere enn ellers i landet(Forsdahl 1976). Paulaharju(1928) beskriver innvandringen slik:

"Men når finnen vel hade fått fotfeste och kunde formera seg der han fann landet godt, tog han snart overhand.»

Dette kan bekreftes av Folketellinga fra 1885. Antall finlendere er nå oppe i 286, mens den norske andelen er på bare 65. Finlenderne utgjorde på dette tidspunktet 81% av den samlede befolkningen på 351. Dette tallet var det høyeste før 1940. Innvandringen avtok etter den siste innvandringsbølgen på begynnelsen av 1880- tallet.

Årsakene til at Bugøynes ble et mål for mange innvandrere er mange. Bugøynes lå i reiseruta fra nord- Finland til Vadsø og stedet var derfor kjent blant mange av finlenderne som hadde vært med på fiske tidligere år. En annen årsak var også at de traff andre finlendere. Dessuten var det finlendere i flere av de andre stedene langs nordsiden av Varangerfjorden. Blant innflytterne var det også en del finlendere som opprinnelig hadde slått seg ned i Vadsø. Men da skattene her begynte å stige på grunn av offentlige utgifter flyttet noen til mindre steder i distriktet, blant annet Bugøynes.(Wessel 1979)

 Fiske og jordbruk

Finlenderne kom altså til Bugøynes blant annet på grunn av de gode fiskemulighetene i Varangerfjorden. Fiske var uten sammenligning den viktigste næringsveien i Sør- Varanger gjennom hele 1800- tallet.

I tillegg til lodde og torskefiske, ble det fisket etter sei, sild og kveite. Selv om Varangerfjorden stort sett var rik på fisk og bugøynesværingene sjelden trengte å reise andre steder på fiske, så var særlig loddefisket ytterst variabelt. Noen år kunne det være godt fiske men det kunne også gå tiår med dårlig fiske.

Laksefisket ble redningen i slike dårlige perioder. Man begynte med laksefiske i sjøen først i 1878 på Bugøynes. Fra før var det bare blitt drevet av skoltesamene.

Men det ble også drevet jordbruk. De fleste innvandrerne kom fra jordbruksbygder og når de kom til Bugøynes startet de opp med jordbruk og husdyrhold. Dette har vært en vanlig kombinasjonsnæring blant folk langs hele Nordnorgeskysten og er av blant andre Ottar Brox blitt kalt for "fiskebønder"(1984). Jorda var skrinn, og man måtte ta i bruk utslåtter eller "hager" som de sier på Bugøynes. I dag har mange bygd hytter på disse "hagene"(nå ble jeg litt usikker på om dette stemmer?)

Mens mennene hadde hovedansvaret for fiske, var det kvinnenes ansvar å egne line(sette agn på krokene på ei line)og stelle dyrene. I tillegg hadde de hus og barn å ta seg av. Saugestad(ukjent år) har betegnet disse kvinnene som "omsorgsbønder". Denne kombinasjonsnæringen var vanlig til ut på 50- 60- tallet.

Laksefiskere i Ranvika i 1932 eller 1933.

Fra venstre Johan Laurila, William Gaski, Anton Kaski, fugleforsker Siggeson, Andreas Seipæjærvi, Esau Amundsen, Erling Jakola, Reidar Pedersen, Ivar Buljo og Lambert Laurila. Laksefiskerne sitter foran gamlehytta til William Gaski.

Foto: Ukjent, eller kanskje tatt med selvutløser av fugleforsker Siggeson?

Andre forhold: Boforhold, badstu, læstadianisme og skole.

Den raske befolkningsveksten betød at folk bodde trangt. Ofte bodde flere hushold pluss losjerende under samme tak. Paulaharju(1928) forteller om en av de første innvandrerne Kalle Salmi:

"Gubben Salmis gård var den første tillflykten før alla som kom från vildmarken, och særskilt sodankylæborna ville alltid raka vegen dit och brukade fråga: "Var står tants gård nånstans?" Salmis mora, Veikanmaan Elsa (finsk for Elsa Veigama) kallades endast tant av folket från Sodankylæ"(og nå som jeg bor i Sverige vet jeg at man bruker «tant» positivt om en voksen dame)

Av denne teksten ser det ut til at mange av innvandrerne kom fra samme område og kjente til hverandre. Dette fikk trolig betydning for det sosiale liv på Bugøynes.

Boligforholdene ble bedre etter 1920. Men på mange av husene var fjøset bygd sammen med bolighuset. Dette var en byggeskikk finlenderne hadde tatt med seg hjemmefra. Vi kan fortsatt se restene av et slikt hus i bygda.

Finlenderne hadde også tatt med seg badstuskikken. Til å begynne med var det fellesbadstuer. Etterhvert ble det vanlig med badstu i alle hus. Wessel(1979) beskriver en badstustemning fra 1902:

Interiør fra røykbadstu i Finland. Foto: VEI

«I de svertede badstuer omkring mellom husene er det liv og rørelse. Det er lørdagskveld, og da skal alle i bad, store og små, det er en familiefest. Dampende, nakne skrotter går ut og inn, enkelte steder ser man grupper av menn og barn som står nakne for å svale seg efter det varme dampbad, og når de synes de er passelig avkjølet går de atter inn i badstuen for å få en ny overhaling.»

I hele perioden 1865- 1900 var den finske befolkningen i fullstendig overvekt på Bugøynes. Den norske andelen av befolkningen gikk i perioden tilbake i forhold til finlenderne. Det finske språket dominerte fullstendig. Finlenderne giftet seg stort sett med andre finlendere og dette bidro til å vedlikeholde språket. De norske lærte seg finsk, og norsk ble mest brukt i hjemmene når kun norsktalende var tilstede. Ute på bygda, i fiskebåtene og på butikken gikk det på finsk (Pedersen 1988).

Dette huset var det siste i bygda hvor fjøset var bygget fast i boligen. Det tilhørte Abiel Marjavara og ble totalskadd i en brann i 1990-årene. Arkivfoto: VEI

Læstadianismen kom til Bugøynes i 1860. Den medvirket også til å styrke det finske språket. Predikantene kom ofte fra Finland. Bugøynes ble etterhvert et senter for den læstadianske bevegelsen i kommunen (Pedersen 1988).

Wessel (1979) skriver at alle var læstadianere. Det ble lagt vekt på stor vekt på syndenes bekjennelse og forlatelse i menighetens forsamling. Wessel beskriver det slik:

"Det kan være sterke rørelser med gråt og hyl, undertiden hoppende bevegelser under deres sammenkomster, dog oftest blandt kvinnfolkene, mens mennene, i alle fall de eldre, tar det med stor ro og røker sin pipe mens de ser til og hører på predikanten, som også ofte tar sig en røk under prekenen, som så fortsettes i en mere fortrolig tone(s. 75/76)."

Bugøynes fikk ny skole i 1908. På denne tiden var det svært få som snakket norsk, men på skolen skulle det snakkes og læres norsk. Det var sjelden at lærerne hadde kunnskaper i finsk og dette gjorde undervisningen vanskelig. En lærer ved navn Rejnholdtsen hadde gode kunnskaper i finsk og klarte å få et nært og fortrolig forhold til elevene. Elevene fikk beholde det finske språket, men lærte også norsk (Wessel 1979).

Bugøynes ble ikke brent under 2. verdenskrig

Bugøynes var et av de få stedene som ikke ble brent under krigen. Det lå en forholdsvis stor garnison med tysk kystartilleri på Bugøya, men den tyske kommandant Flack unnlot å følge ordren om å ødelegge stedet før de trakk seg tilbake. Under russernes hurtige framrykning i krigens siste fase var det stor fare for at den isolerte tyske garnison på Bugøya ville bli omringet av russerne. Den tyske kommandanten inngikk da en avtale med befolkningen. Han skulle unnlate å følge ordren om å rasere stedet dersom fiskerne på Bugøynes ville frakte han og hans garnison med båt til Varangerbotn. En av fiskerne, Godtfred Pedersen, fortalte i et intervju i ukebladet Vi Menn nr.39.84 hva han hadde svart etter denne forespørselen:

"Ja, så mange turer har jeg vært nødt til å gjøre for dere i alle disse årene, at jeg skal med glede påta meg denne siste, bare dere forsvinner".

Antagelig forstod ikke tyskerne hva han sa. Men ihvertfall ble avtalen holdt og bygda fikk beholde trehusbebyggelsen og den finske byggestilen ble bevart.

Godtfred Pedersen. Arkivfoto: VEI

 

Bugøynes i endring.

Ved ishuset i Gressholmfjæra. Fra venstre: Magnus Johansen, Jakob Lilleng, Andreas Seipæjærvi og sittende Tryggve Seipæjærvi.

I etterkrigstida endret de økonomiske forutsetningene seg i fiskeværene på Finnmarkskysten. Før krigen kunne folk langt på vei klare seg selv med fiske og litt jordbruk. Etter krigen ble det satt større krav til inntektsnivå og helårsarbeid. De tradisjonelle fiskebrukene ble industrialisert og jordbruket forsvant gradvis. Det ble vanskeligere å klare seg på fiske alene. Etterhvert måtte folk også skaffe seg utdanning. Hele Nord- Norge opplevde at folk i distriktene flyttet inn til byene (Brox 66).

Denne utviklingen satte også sitt preg på Bugøynes selv om det ser ut til at urbaniseringsprosessen gikk forholdsvis langsomt her. Mens man i Finnmark generelt snakker om "før" og "etter" krigen, er det på Bugøynes mer nærliggende å snakke om "før" og "etter" veien (min tolkning). Dette har også sammenheng med at det ikke var nødvendig med igjenreising. Bugøynes fikk veiforbindelse i 1961. Selv om man før hadde hatt båtforbindelse med både Vadsø og Kirkenes, ga veien nye muligheter. Ungdommer begynte å reise ut fra bygda. Noen hadde "fått smaken" på annet arbeid enn fiskeryrket gjennom det flerårige moloarbeidet på Bugøynes. En del fikk seg arbeid på A/S Syd- Varanger i Kirkenes. Utflytting forekom sjelden før på 60- tallet. Dette kan vi se av de store søskenflokkene som i dag er 50 år (nå 75) og eldre og bor på Bugøynes. De fleste ble boende på Bugøynes og ble gift med en herfra. Noen kvinner reiste til andre steder i Finnmark som tjenestepiker og ble gifte der mens ugifte menn forble på Bugøynes (muntlige kilder).

Veien var også en av årsakene til at det ble slutt på husdyrhold. Man fikk nå transportert melk og andre ferskvarer til forretningene. Noen betydelig tilflytting til Bugøynes skjedde ikke før på 70- tallet. Dette har sammenheng med industrialiseringa på fiskebruket.

Selv om det helt siden 1803 er blitt drevet handel og fiskekjøp på Bugøynes har det neppe vært mange ansatte. 3- 4 personer jobbet fast på kaia. I perioder trengte man flere til blant annet henting av isblokker og egning. Etterhvert som fiskebruket ble utvidet med trandamperi og kaia ble forbedret med heisekran med håndvinsj trengte man flere ansatte. Fiskebruket har gått konkurs flere ganger og nye eiere har overtatt.

En isblokk er tatt opp ved hjelp av iskjelken og hesten. Bildet er kopiert fra et negativ lånt fra Asmund Seipæjærvi/ Frode Seipæjærvi.

Restene av iskjelken. Arkivfoto: VEI

 I 1969 ble fiskebruket kjøpt av Gunnar Jensen fra Mehamn og fikk navnet Varanger Fiskeindustri. Forholdene på kaia ble mye bedre og det ble bygd filethall. Dette betydde arbeidsplasser for kvinner. Bedriften hadde også en tråler som den gang var en av de få med både torske- og rekekonsesjon. Sysselsettingen hadde en topp i 1980 med 199 yrkesaktive, 70 av disse var kvinner. 44% av de yrkesaktive var ansatt i fiskeindustrien. Stedet ble i 1980 definert som et ensidig industristed (Eikeland 93).

70- årene var gode år på fiskebruket. For å dekke behovet for arbeidskraft kom det finske jenter til Bugøynes. 6- 7 av disse ble gift og etablert her. Denne "nyinnvandringen" fikk betydning for opp rettholdelsen av det finske språket. Kvinnene giftet seg med menn som snakket både finsk og norsk, men som i større grad hadde begynt å snakke norsk. Nå ble deres "hjemmespråk" finsk og deres barn lærte også finsk. Ikke bare finske jenter kom til Bugøynes, men også jenter fra nabobygdene. Bugøynes opplevde en ny etableringsfase. På grunn av tomtemangel i bygda ble det etablert et nytt boligfelt på Tyttebærsletta, to kilometer fra bygda. Barnekullene i årene fra 1970 til 1983 lå på gjennomsnittlig 7 pr. år. Til sammenligning er gjennomsnittlig barnekull i årene fra 1984 til 1993 på 2,5(egen utregning).

70- årene og begynnelsen på 80- årene blir ofte karakterisert som en "glanstid" på Bugøynes. Det var nok fisk i havet og arbeidsplasser til alle, både menn og kvinner. Mange etablerte seg på denne tiden fordi de hadde tro på bygdas framtid. Folketallet hadde ligget stabilt på 420 fra 1950 til 1980.

70- årene var også gode år for fiskerne. Men næringen var preget av den endringen som ellers skjedde i samfunnet. Rekrutteringen til fiskeryrket hadde omtrent stoppet opp. Mange av fiskerne var ungkarer og hadde derfor ingen sønner til å overta. Andre hadde sønner som var reist ut av bygda for å skaffe seg annet arbeid eller utdannelse. Noen begynte å arbeide på fiskebruket eller i andre jobber. Det blir ofte hevdet at foreldrene advarte sine sønner mot å bli fiskere. De hadde opplevd så mye slit og usikkerhet at de ville at deres sønner skulle få en tryggere framtid. Et annet argument mot å bli fisker var det at jentene flyttet ut av bygda og dermed minsket mulighetene til et framtidig familieliv.

Selinvasjonen blir ofte karakterisert som både den direkte og indirekte årsak til at mange sluttet i fiskeryrket og at rekrutteringa til yrket sviktet. Selen kom første gang i 1978 til Bugøynes. Selv om mange tjente godt på både fangst av sel og erstatningsfiske, signaliserte selinvasjonen begynnelsen på en vanskelig tid for fiskeryrket. De eldste fiskerne fortsatte som fiskere inntil de ble rammet av sykdom eller død. Noen av de yngre fiskerne fortsatte men mange så ingen framtid i yrket og begynte i andre yrker. De yngste ble ikke rekruttert.

Kvinner som egner line. Arkivfoto: VEI

Under kobbekrisa var det noen som hengte kobbeskrotter til tørk og solgte det videre som dyrefor. Arkivfoto: VEI

Så begynte "Treimo- saka". Bedriften ble solgt på auksjon til et sørnorsk matvarefirma som aldri hadde seriøse planer med bedriften. Det var ingen aktivitet på den tidligere hjørnestensbedriften fra konkursen i 1987 til gjenåpningen i 1991. Den optimismen man hadde hatt på bygdas vegne noen år tidligere ble etterhvert snudd til pessimisme etter gjentatte skuffelser angående fiskebruket.

I fortvilelsen ble "Aksjon Bugøynes" stiftet, og stedet ble landskjent for den såkalte "flytteannonsen" i Dagbladet sommeren 1989 (som var den indirekte årsaken til at jeg havnet i Bugøynes) hvor de ønsket kollektiv fraflytting. De ville påkalle seg medienes og myndighetenes oppmerksomhet slik at man i neste omgang kunne få sikre arbeidsplasser til bygda.

TV- team fra hele verden strømmet til Bugøynes. Og turistene kom som aldri før. Lenge så det ut til at det skulle bli dataarbeidsplasser. Men etter at 15 menn og kvinner hadde gått på datakurs ville ikke kommunen gå inn med de nødvendige midler. Bedriften startet istedet opp i Honningsvåg. Så var det snakk om 10 arbeidsplasser innen mineralutvikling. I dag (1995) er det en som jobber med dette. I januar gikk også "slippen"(båtverksted) konkurs. Dette kunne leses i Finnmarken 18. januar 91:

Da Bugøynesbruket gikk konkurs, forsvant de fleste faste arbeidsplassene i fiskeværet. Nå ryker yttreligere 9 viktige arbeidsplasser. For Bugøynes er dette en katastrofe".

Det var hardt økonomisk for de nyetablerte familiene. Arbeidsledighetstrygd ble den nye inntekstkilden for mange. Men verst var nok usikkerheten for framtida.

"Slippen" kom igang igjen. I 1991 ble Bugøynesbruket overtatt av Arctic Products, et firma som tidligere hadde holdt til i andre lokaler. Det ble arbeid til 15- 20 personer. Den verste usikkerheten hadde lagt seg, og man kunne igjen se litt lysere på framtiden. Det var på dette tidspunktet jeg kom til Bugøynes.


Dette er en kortversjon av noen sentrale trekk i bugøyneshistorien. Den finske innvandringen, slektskap, språket, veien, fiskeryrket mm har hatt betydning for hvordan bugøynessamfunnet har utviklet og endret seg. Det var viktig for meg å ha denne kunnskapen med meg i det videre feltarbeidet.        


Er vi kvener eller finskættede? Eller «utvannet»?

Fant du ut av «det finske» spurte Mervi etter å ha lest mine innlegg. «Nei det var vel derfor jeg aldri ble ferdig med oppgaven» svarte jeg. « Vi kan vel si det er temmelig utvannet» svarte hun. Det var en god folkelig forklaring synes jeg. Antagelig ikke stuerent i de akademiske kretser men likevel god.

Jeg har holdt på i en uke nå og redigert mine 30 år gamle notater. Om «det finske». Min samboer Morgan har lest og spurt: hvorfor kaller du det «det finske»/»det kvenske» hele tiden? Hva er hva? Er det både/og eller enten/eller? Godt spørsmål og jeg må innrømme at jeg fortsatt ikke vet hva jeg skal kalle det. Så leserne får ha meg unnskyldt at jeg blander begrepene.

Da jeg kom til Bugøynes i 1991 var det mye diskusjoner i avisene om kvenbegrepet. På universitetet brukte man kvenbegrepet men i Bugøynes hørte jeg det sjelden. Jeg gjør et forsøk på rydding.

Hva betyr kven?

Begrepet kven finnes allerede i Ottars beretninger fra 800-tallet. De ble beskrevet som et folk med eget språk, kultur og skikker og bodde i «Kvenland». "Kvenland" betyr "lavtliggende fuktig land" og var en beskrivelse av kystlandet rundt den nordligste delen av Bottenviken. "Kven" ble en betegnelse på en som bodde i dette området.

Ordet kven som beskrivelse av en befolkningsgruppe har eksistert i mange hundre år men ble etterhvert koblet til de finsktalende innflytterne i Nord- Norge og deres etterkommere.

Kvenbegrepet.

I dag omfatter begrepet «kven» alle med finsk språk-og kulturbakgrunn og deres etterfølgere som har kommet til Nord-Norge før 1945. Dette er blitt den offisielle gruppebetegnelsen som brukes i norske forskningsmiljøer, myndigheter og minoritetspolitiske organisasjoner.

Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i 1998 og kvensk ble anerkjent som eget språk i 2005.

Finskættet, finsk, finsknorsk, etterkommere av finske innvandrere...

Ikke alle ønsker å kalle seg « kvener». Noen opplever begrepet som en nedlatende betegnelse. Dette settes i sammenheng med den norske fornorskningspolitikken der det blant annet ble forbudt å bruke kvensk/finsk i skole og kirke. Dette førte nok til at mange fornektet/fortiet at de var samiske/kvenske. Mange omtaler seg heller som finskættede, norskfinske eller etterkommere av finske innvandrere.

Bildet over, har vi fått tilsendt fra Annes samboer Morgan. De viser henne i aksjon i Oslo i 1995. Noen av hennes venninner arrangerte et utdrikningslag for henne og hun måtte gå rundt i Oslo og spørre om folk visste hva en kven var for noe? Og om de visste hva det var "å gå i bad"?

Er vi kvener eller finskættede?

Jeg spurte(1991)bugøynesværinger hva de la i begrepet kven. En sa han trodde det var en betegnelse på de finske innvandrerne som bodde vest i fylket. Ei sa at hun hadde brukt ordet før men ikke nå. En sa at han trodde at begrepet ble brukt på andre steder rundt Varangerfjorden men ikke i Bugøynes. Ei fortalte at hun husker at kven ble brukt som skjellsord for 20-30 år siden men ikke om folk fra Bugøynes.

Jeg hørte ungdommer på Bugøynes brukt begrepet i lystig lag: «vi er jo kvener».

Jeg giftet meg med Valter som er født og oppvokst på Bugøynes(født 49, døde 2007)Jeg hørte aldri at han kalte seg kven. Men han var veldig stolt over sine finske røtter. Vår sønn Simen sier nå at han er stolt over å være kven.

Noen år etter at jeg hadde lagt studiene på hylla ringte Kari Storaas og spurte om det var greit for meg at hun kom til Bugøynes for å gjøre feltarbeid i sosialantropologi. Kari hadde bodd på Bugøynes tidligere og jobbet som lærer. Og de som kjenner henne vet at hun er veldig høflig. Nok om det.

Hun hadde omtrent samme problemstilling som det jeg hadde hatt og som jeg hadde gitt opp. Men hun klarte det med glans! Hun tok både hovedfag og doktorgrad. Hun bekreftet i doktorgraden(2007)at folk tradisjonelt har oppfattet seg som norske/finskættede og ikke som kvener. Hun viser til at de finskættede heller ikke kalte seg kvener når de kom til Sør-Varanger. Hun hevder at begrepet ble en del av norsk minoritetspolitikk.

Jeg fikk en følelse av at kven var et begrep man ikke forholdt seg til på Bugøynes. De som brukte det var kanskje yngre utflyttede.

Det ville være interessant å vite hvordan det er i dag?

Menneskers identitet(hvem er jeg) henger sammen med om man er: norsk/finskættet/kven, kjønn, alder, jobb, osv. Språket er kanskje den viktigste måten å uttrykke sin identitet på. Så neste spørsmål er: snakker vi kvensk eller finsk på Bugøynes?

Valter Seipæjærvi høsten 1987. På juksafiske utenfor øya Kjø. Under frivakt fra jobben som fyrvokter benyttet han anledningen til fiske litt. Foto: VEI

  Snakker vi kvensk eller finsk?

Finsk var et høyst levende språk på Bugøynes i 1991. Jeg hørte aldri noen kalle det kvensk. Men de kunne kalle det «bugøynesfinsk» fordi de var klar over at ikke var standard finsk. "Det er jo bare å slenge på noen i' er her og der så er det finsk" var det en som sa. Noe sannhet var det i det. På Bugøynes ble det sagt "golfjakki", "januaari", "sikaretti" o.s.v. Selv om dagligspråket for den yngste generasjonen var norsk hadde det likevel mange innslag av ord som hadde finsk opprinnelse. Det var vanlig at man sa "beive" (god dag) og "kitos"(takk). De som snakket finsk syntes det var artig når andre prøvde å si noe på finsk. Ungene på Bugøynes sa "makkobaida" for underskjorte(av norsk makkotrøye og finsk baida for trøye), "bahalaida" om bakker som de rente i(oversatt betyr det farlig bakke)m.m. Andre brukte ord som "doimesa"(stolt, kry), "sen kun vain"(likeglad)m.fl. Mange hadde forskjellige ord og uttrykk på finsk, slike som: "voi voi" og "on se varmaa"(sikkert nok). Det var også endel uttrykk som var oversatt direkte fra finsk, som f.eks. "sikkert ikke", "fersk kaffe".

Det er mange finske etternavn i Bugøynes: Bækø, Dørmenen, Salmela, Vælidalo, Marjavara, Seipajærvi, Ingilæ, Salmi, Osima, Bauna m.fl. Navnene har oftest fått en norsk skrivemåte(ä blr til a eller æ, k ble til g, t ble til d osv).

I tillegg har mange steder finske betegnelser, som Marigoppa(goppa for bukt) og Varkanrejge(tyvhull). Mange personer har fått spesielle betegnelser som Pikku- Hansi(lille- Hans) og Abin Edi(far het Abiel, sønnen heter Edvin). Slike betegnelser hjelper å skille flere med samme fornavn fra hverandre. Jeg hørte også folk si "Valter sin Anne" om meg for at jeg ikke skulle bli forvekslet med en med samme navn.

Både ordstilling, tonefall og trykket på enkelte konsonanter gjorde at bugøynesdialekten hadde et finsk preg. Dette kom spesielt til uttrykk blant de eldste men også blant noen yngre menn. Kvinner snakket generelt "renere" norsk. Dette hadde kanskje å gjøre med at menn snakket mer finsk med hverandre i de tradisjonelle yrkene mens kvinnene var mer hjemme med barn og var de som fulgte mest opp i forhold til skole ol.

Noen finlendere som kom til Bugøynes syntes folk her snakket slik som deres besteforeldre gjorde.

Valter snakket finsk med sin mor, brødre født på 50-tallet, onkler, tanter og eldre søskenbarn bosatt på Bugøynes. Han snakket norsk med sine yngste brødre født på slutten av 60-tallet. Det var en spesiell stemning når de snakket finsk, de lo og skøyet mer når de snakket finsk enn norsk. Da vi fikk Simen i 1993 var han bestemt på at han skulle snakke finsk til han. I praksis ble det ikke slik, det var ikke så lett å få til det når jeg kun snakket norsk. Min stedatter Caroline hadde finsk på skolen og hadde fordel av det når hun hadde sommerjobb på kafeen og kunne snakke med finske turister. I dag sier hun at hun har glemt det meste av finsken. Simen hadde også finsk på skolen.

Pia Lane fra Bugøynes har doktorgrad(2006) i språkvitenskap med utgangspunkt i Bugøynes/ «bugøynesfinsk». Og sitter i Sannhetskommisjonen som skal snakke med folk om følgene av fornorskingen. På 60-tallet sluttet nesten alle å snakke finsk/kvensk med barna sine. Hun sier at fornorskningen kanskje har vært litt skjult og mange var nok ikke bevisst på det som skjedde. Man valgte å snakke norsk fordi man trodde det var det beste for sine barn. Det bekrefter Pias mor. Hun forteller at hun og mannen snakket finsk med hverandre og norsk til barna og hunden. Pia har hatt interesse for språk og lært seg finsk/kvensk. Men hun har heller ikke snakket finsk/kvensk med sine barn. Nå sier hun at hun vil snakke finsk/kvensk med sine framtidige barnebarn.

I dag er det mer bevissthet om at det er en styrke å ha flere språk og at det går helt fint å lære flere språk og bli like gode i alle(Ruijan Kaiku nov 2019).

Så om det er kvensk eller finsk kommer ann på hvem man spør. En forsker vil mest sannsynlig kalle det kvensk og en på Bugøynes vil kanskje kalle det finsk/bugøynesfinsk.

Det er ikke bare språket som sier noe om menneskers identitet. Det kan være navn, tradisjoner osv.

Er det kvenske eller finske tradisjoner?

«Å gå i bad» er viktig for folk i Bugøynes. "Laskiainen" er bugøynesfinsk for Laskiaistiistai, på norsk fastelavenstirsdag. På Bugøynes har denne tradisjonen blitt en akedag for ungene. Det fortelles at tidligere var også voksne med på dette. I dag er Laskiainen sammen med Soldagen(den dagen sola viser seg over horisonten) kjærkomne fridager for elevene(er det fortsatt slik?)

Mange anvender de finske betegnelsene på merkedager, f.eks. Lappiainen for trettendedags jul(markeres denne fortsatt? Det er rød dag i Sverige). Noen mattradisjoner er opprinnelig finske, slik som at mange bugøynesværinger spiser brød og melk til middagsmat(også vanlig i Sverige). "Lakslovta"(skrives det slik?) er en tradisjonell bugøynesrett, "Lovta" betyr skuffe eller form(låda på svensk), og "Lakslova" lages ved at man legger lagvis med fisk eller kjøtt, poteter og løk i en langpanne som stekes i ovnen.

Jeg fikk besøk av ei venninne fra Oslo mens jeg bodde i Bugøynes og hun trodde vi snakket om en «lakselov». Hadde Bugøynes en egen lakselov? Det har vi ledd mye av.

Det sies at et eldre par på Bugøynes der kona er finsk anvender finsk tid. Dette synes folk er litt morsomt og det fortelles også om to brødre som bodde sammen som også brukte finsk tid(alle disse er døde nå og det er vel ingen som har videreført dette?).

Er dette kvenjenter som sitter ved bekken i Piipola? Eller er det helt ordinære finskættede småjenter?

Og hvem er de? Foto: Magnhild Magnussen

---

Hans Seipæjærvi har gitt disse navnene: Torunn Seipæjærvi, Lilly Bækø, Bengt Hansen, Turid Seipæjærvi og Vilgunn Seipæjærvi. Vet ikke om det er riktig rekkefølge. VEI

   2021

Mye har endret seg siden 1991. Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i 1998 og kvensk ble anerkjent som eget språk i 2005. Det er med rettigheter som med en diagnose: man får mer hjelp og støtte.

Men har det endret seg på Bugøynes?

Er det blitt «utvannet» eller sterkere?

Noen kaller det kvensk. Noen finsk. Jeg håper at det ikke er et enten/eller men et både/og.

Det viktigste er at den finske/kvenske kulturarven ikke dør ut.

Så blås i hva det heter men snakk finsk, kvensk, bugøynesfinsk, ta vare på de finske/kvenske tradisjonene, lær barna noen finske/kvenske rim og regler, fortell dem om deres forfedre og mødre som kom til Bugøynes osv.

Jeg er egentlig litt misunnelig. Skulle gjerne vært kven.

Litt om hvordan det var på Bugøynes i 1995

Dette må leses som «hobbyforskning». Jeg har tatt utgangspunkt i notatene mine fra 95 men jeg har ikke den hele og fulle oversikt over dagens situasjon. Det blir litt omtrentlig og litt gjetting.


Barnehagen i 1994.

1.rekke foran fra venstre:

Simen Ulven Seipæjærvi, Håvard Kalliainen, Margrethe Høiberget, Ola Salmi Seipæjærvi, Frøydis Seipæjærvi, Ruben Sæle? Knut Theodor Ingilæ.

2.rekke fra venstre:

Lene Ebeltoft Johansen, Inger-Kaisa Bækø, Mariela Kiviniemi, Bjørn-Erik Kristiansen, Stian Salmi Seipæjærvi, Signe-Lill Øverlia, Joakim Buljo.

Bak står Tove Aakerøy og Vanja Skimlid.

3 generasjoner-95

I følge Statistisk sentralbyrå bodde det 322 personer på Bugøynes i 1995. Når jeg "håndtelte" kom jeg ikke lenger enn til 260. Den viktigste årsaken til at disse tallene var så forskjellige var nok den store andelen skoleelever som ikke hadde meldt flytting. Disse telte ikke jeg med. Fra 1950 til 1980 hadde folketallet vært stabilt på rundt 400. Etter 1980 hadde folketallet stadig gått nedover. Det var færre som etablerte seg og det døde flere enn det ble født.

Befolkningen i Bugøynes i 95 bestod i hovedsak av 3 generasjoner.

De eldste utgjorde 1. generasjonen. En typisk 1.generasjon var ei enke på 60-80 år som var født og oppvokst i Bugøynes og som hadde hatt besteforeldre som kom fra Finland. Foreldrene var også født og oppvokst på Bugøynes. Hun hadde mange søsken og ble også gift med en som var født og oppvokst i Bugøynes. Mannen hadde vært fisker og kona hadde vært «omsorgsbonde», dvs hun hadde hatt hovedansvaret for barn, hus og fjøs. Kanskje også ei mor eller en svigerfar. De snakket finsk(kvensk).De hadde ofte mange barn. I 95 var det over 20 enker i denne generasjonen og 10-12 ektepar. I tillegg var det noen ugifte menn.

Denne generasjonen hadde hatt begrensete muligheter både når det gjaldt valg av bosted, partner og «jobb».

Ca 10 av disse lever i dag og er de eldste i bygda.

En typisk 2. generasjon i 95 var en mann i alderen 35-55 født og oppvokst i Bugøynes som hadde ei mor(enke),søsken(flest brødre), tanter, onkler og søskenbarn i bygda. Flere søsken hadde flyttet ut. Han hadde enten giftet seg med ei fra bygda, Finland, ei nabobygd eller med ei som hadde tilknytning til/familie i bygda. Mange hadde etablert seg på 70-80-tallet slik at mange hadde barn som nå gikk på videregående skole eller hadde flyttet ut. Noen var fiskere, noen jobbet på fiskebruket, skolen, butikken osv. Mennene snakket finsk med sine finske koner, mødre, brødre, tanter, onkler og mannlige søskenbarn. Noen bodde i bygda og andre på Tyttebærsletta. I 95 var det over 30 par med barn(jeg var selv i denne gruppen). Blant 10 av parene var begge fra Bugøynes. Blant 14 av parene var mannen fra Bugøynes og 7 av disse var gift med ei fra Finland. Blant 9 par var det kvinnen som var fra Bugøynes. I tillegg var det noen par uten barn, ca 10 ugifte menn og noen få ugifte kvinner. Et par av dem hadde barn.

Noen hadde flyttet ut for godt. Andre hadde flyttet ut for utdannelse/jobb og kommet tilbake.

Denne generasjonen hadde hatt langt flere muligheter enn den forrige både når det gjaldt valg av partner, arbeid og bosted.

I dag bor ca 60 av denne generasjonen fortsatt i Bugøynes. Over 20 par bor fortsatt sammen. Noen har blitt skilt og den ene parten har flyttet. En del har fått ny partner. Noen er blitt enker og ingen av disse har funnet en ny partner. En del av de som var alene i 95 er nå samboende/gift. Noen av disse har også fått barn.

3.generasjonen i Bugøynes i 95 var i alderen 0-35. Det var flere varianter av 3.generasjonen. Den eldste varianten var en ung mann i alderen 25-34 som hadde blitt boende i Bugøynes eller kanskje hadde gått noen få år på skole og flyttet tilbake. Han hadde foreldre som bodde i Bugøynes. En del av dem hadde en bror som bodde i Bugøynes. Men de fleste av søsknene hadde flyttet ut. Også de fleste av de fra samme årskull. Noen hadde en kjæreste/samboer fra bygda. Et par ble kjæreste med unge kvinner som kom til bygda som lærere. 2.generasjonen hadde jobb som fiskere, på fiskebruket, i reinkjøttproduksjon, kommunale jobber mm. Et par av dem hadde blitt fordi foreldrene hadde en bedrift det var naturlig å jobbe i og etterhvert overta.

En yngre variant var de som tok seg et friår. Det bodde 16 ungdommer i alderen 16-24 år i Bugøynes i 95. De fleste hadde jobb og bodde hjemme hos foreldre.

Den yngste varianten var ca 60 barn under 16 år. Disse var barna av de som hadde etablert seg sist av 2.generasjonen og/eller var ofte de yngste i en søskenflokk.

Noen av de eldste i 3.generasjonen snakket litt finsk(kvensk) men de yngste gjorde ikke det. Bortsett fra de med finske mødre.

Denne generasjonen har hatt enda flere muligheter enn 2.generasjonen og de fleste har flyttet ut, tatt utdannelse og etablert seg andre steder.

Ingen av de fra de to yngste variantene av 3.generasjonen valgte å bli i Bugøynes.

I dag bor fortsatt 12-14 av de eldste av 3.generasjonen i Bugøynes. Noen har etablert seg og fått barn. En del er fortsatt enslige. Noen har kommet tilbake og etablert seg med partner og barn. En del av de 15 barna under 16 år på Bugøynes i dag er barn av denne gruppen.

«Alle er i slekt»

«Her er alle i slekt» ble det sagt på Bugøynes. Langt på vei stemte det. Jeg fant ut at det var mange store søskenflokker blant 1.generasjonen. Det var en søskenflokk på 7, 2 søskenflokker med 5, 2 søskenflokker med 4, 4 søskenflokker med 3 og 8 søskenflokker med 2. Det var 6 inngåtte ekteskap blant disse. Tilsammen hadde disse 53 personene(fordelt på 17 søskenflokker) 62 barn(2.generasjonen) og 51 barnebarn(3.generasjonen) som bodde på Bugøynes. Tilsammen utgjorde dette 167 personer. Dette betød at de fleste av personene i denne gruppen hadde opptil flere nære slektninger på Bugøynes(barn,foreldre, besteforeldre, søsken, tante, onkel, søskenbarn, nevø og niese). Men det var også noen familier med få nære slektninger.

Av de 260 menneskene som bodde på Bugøynes var ca. 220 født og oppvokst her. De andre var innflyttede finske og norske.

Det er fortsatt en del søskenflokker på Bugøynes. I 1.generasjonen er det bare en med to gjenlevende søsken. Men de har mange etterkommere i 2. og 3. generasjon. I 2.generasjon er det to søskenflokker med 5 søsken, to søskenflokker med 4 søsken, 1 søskenflokk med 3 søsken og 1 søskenflokk med 2 søsken. I 3.generasjonen er det 3 søskenflokker med 2 i hver.

I dag er ca 95 av de som bor i Bugøynes oppvokst her.

Hva jobbet folk med i 1995?

Det var omtrent 100 med heltidsjobb i 95. Og noen med deltidsjobb. Det var:

20 fiskere

25 på hjørnestensbedriften Arctic Products

5 i broderselskapet Arctic Seafarm(oppdrettsanlegg som holdt til i Gandvik vel 2 mil fra Bugøynes)

10 på Varanger Vilt og Laks

8 på Varanger Maritim("Slippen")

4 på 2 dagligvareforretninger

Halv stilling posten

11 lærere

2 på skolefritidsordning

4 i barnehage

2 vaktmestre

2 renholdere i deltidstilling

1 bibliotekar i halv stilling

1 hjemmesykepleier i halv stilling

2 hjemmehjelpere i ca halv stilling

1 bussjåfør ansatt i fylkesrederiet

1 feier kommunalt ansatt

1 journalist

1 maskinholder

1 drosjesjåfør

1 innen reiseliv

1 selger

2 familiebedrift innen bygging og materialsalg

3 Statens Veivesen/Sydvaranger

3 i «offshore» som var ukes/månedspendlere

Det var også noen hjemmeværende, arbeidsledige og uføretrygdede.

Mange av disse arbeidplassene er borte. Det er blitt færre fiskere. Noen har gått konkurs. Pga at det er blitt færre barn er det også blitt færre ansatte i skole/barnehage. Men det er også kommet nye arbeidsplasser. Omsorgssenteret har bidratt positivt med flere typiske kvinnearbeidsplasser. Og det er blitt nye arbeidsplasser innen fiskeri/turisme.

Sosialt liv på Bugøynes 95

Ser man ut av vinduet i 7- tida på en helt vanlig morgen på Bugøynes ser man gjerne noen eldre menn som går tur ned mot kaia og mot Sankarhaugen. Litt senere kan man se at de har møttes for en prat. Arbeidsdagen på Fiskebruket begynner klokka 7. De fleste kommer i bil, mens de som bor nærmest går til fots. Tre ganger i uka går det buss til Kirkenes halv åtte, og på disse morgenene er det større aktivitet enn de andre dagene. Ikke bare passasjerer men også varer fra Fiskebruket og post skal være med. Noen eldre går på sine faste kaffebesøk.

Trafikken øker når klokka går mot åtte. Barn skal til barnehage og skole, og noen skal på jobb. Butikkene åpner klokka ni og de første kundene er i anmarsj. Nå har bygda våknet, og det er alltid en eller annen som er på vei til butikken eller formiddagsbesøk. Naturlig nok er dette enten eldre eller hjemmeværende. De fleste som arbeider og som har mulighet til det drar hjem til "frokost" klokka 11. Noen av skolebarna som bor i bygda eller som har hjemmeværende mødre eller bestemødre gjør også det. På tirsdager og torsdager kommer posten i 11- tida, og mange legger butikkturen til dette tidspunktet. Det er koselig å gå på butikken på denne tiden fordi man alltid treffer noen å prate med og så får man høre siste nytt. Etter dette "høydepunktet" blir det stille. De fleste eldre spiser middag i halv to/to- tida, og tar seg kanskje en middagshvil etterpå. Elevene har fri halv to og de fleste drar hjem eller til en skolekamerat. Klokka 3 er det nytt "høydepunkt". Da er de fleste ferdige på arbeid og det skal handles og barn skal hentes i barnehagen. Så blir det igjen stille før ettermiddagsaktivitetene begynner.

Det er ikke så mange organiserte aktiviteter på ettermiddagstid. Men ungene er stort sett ute eller på besøk hos hverandre hele ettermiddagen. Det er få voksne ute på denne tiden men noen eldre er ute og går tur eller for å hente posten. Men dette avhenger mye av været. Er det fint vær så har de fleste menn et eller annet å gjøre utenfor huset, i hagen eller med bilen. Men det er svært sjelden jeg treffer kvinner på min egen alder ute, og enda sjeldnere treffer jeg de som bor på Tyttebærsletta. Det blir for langt å gå de to kilometrene, ihvertfall når man har små barn med. På tirsdager og torsdager er det fritidsklubb for de som er 10 år og eldre. På onsdager er det fotballtrening for to grupper. Annenhver fredag er det bygdekino, en forestilling for barn og en for ungdom/voksne. Biblioteket er åpent på formiddagen to ganger i uka og ettermiddagen to ganger.

På kveldstid er det fotballtrening for A- laget to ganger i uka, "oldboys" og dametrim en gang i uka. Mer sporadisk er det møter i idrettslaget Bølgen, Helselaget, Fiskarlaget, Reiseliv og håndtverkslaget, Aksjon Bugøynes og Kirkeforeningen. Kirkeforeningen er stort sett for eldre.

I helgene kommer alle skoleungdommene fra Kirkenes hjem samt mange andre utflyttede bugøynesværinger som bor i Kirkenes. I alt bor det 58 bugøynesværinger i Kirkenes og en stor del av disse drar hjem i helgene. Ofte blir både møter og treninger lagt til helger fordi man er avhengig av disse pendlerne.


Sankthansfeiring i 1989. Fra venstre: Annbjørg Dørmænen, Eirin Vælitalo, Ragny og Tove Aakerøy, Asveig Dørmænen, Turid Johansen Marjavara og Olga Gaski. Foto: VEI

  På lørdags ettermiddag går alle "i bad". Går man ut på denne tiden ser man at det ryker fra mange skorsteiner, ihvertfall nede i bygda hvor de fleste har badstu med vedfyring. Ofte treffer man noen med plastposen i handa som er på vei til en eller annen for å gå i badstu. Mange har sine faste "badegjester". Selv om det "å gå i bad" er en tradisjon for alle bugøynesværinger, er det likevel menn som i størst grad benytter seg av det. Det er mer vanlig at menn har "badekompiser" enn kvinner. Mens menn gjerne sitter i timevis, "damper"og tar en øl(ikke alle) i badegangen er kvinnene mye raskere. Tradisjonellt har kvinnene gått sammen med barna i badstu først på ettermiddagen fordi da kunne mennene sitte så lenge de måtte ønske etterpå. Selv om en del menn både vasker og lager lørdagspizzaen er det nok kvinnene som har mest å gjøre på lørdag. De trives også med å gå i badstua, men har ikke samvittighet til å sitte så lenge som menn. Ikke alle barn går i badstu på lørdag, en årsak til det er kanskje at det kolliderer med barne- TV. Endel ungdommer møtes for å gå i badstu, prate og ta seg en pils som en fin start på lørdagskvelden.

Det blir ofte arrangert fest på samfunnshuset på lørdagskveldene. Omtrent tredjehver søndag er det Gudstjeneste, og 7-8 ganger i året er det bingo eller basar. Rundt påsketider og på sommeren og høsten er det mange som er på hytta i helgene.

Mange er aktive kristne, d.v.s. læstadianere. Det å være "kristen" på Bugøynes er gjerne ensbetydende med å være læstadianer. Da jeg kom til Bugøynes(91) var det 26 læstadianere, nå(95) er det 20. De fleste er eldre, men 3 familier har også barn som er med foreldrene på møter og samlinger. Disse 20 er fordelt på 3 ulike retninger som er sammen om noe og atskilt på andre områder. Alle går i kirka på vanlige gudstjenester men har i tillegg egne samlinger i bedehuset. Av og til er det "storsamlinger" hvor det kommer tilreisende predikanter og andre læstadianere.

Noen få eldre er "bare vanlige kristne", tror på Gud og går av og til i kirka. Alle vet hvem som er læstadianer, hvem som er kristen og hvem som ikke er det.

For tiden er det bare en forening for eldre utover de religiøse, det er "Skravla" som nå teller bare 4 eldre kvinner.

Selv om mange eldre på Bugøynes har et lite sosialt nettverk har alle likevel noen de omgås.

I dag(2021) er det fortsatt noen ute og går men ikke så mange som for 25 år siden. Ikke så mange som skal på jobb. Ikke så mange barn som er ute og leker. Ikke så mange ungdommer som kommer hjem i helgene. Det er mindre møtevirksomhet.

Men det er fortsatt et aktivt helselag, det er strikkekafe, formiddagskaffe på Lassigården, quiz og allsang på Bistroen mm.

Oppsummering

Det bodde 260 personer i Bugøynes i 95. Befolkningen bestod i hovedsak av 3 generasjoner. Mange var i slekt. Det var optimisme i næringslivet og ellers liv og røre i bygda.

I dag er det 160 personer i bygda. Fortsatt er mange av disse oppvokst i bygda men ikke så mange som i 95. En forholdsvis stor del av befolkningen er over 60 år. Det er bare 15 barn under 16 år. Det er lite tilflytting. Likevel ser det ut til at det er en viss optimisme i bygda. Det jobbes med nye arbeidsplasser innen turisme og fiskeri. Og det er en del sosial aktivitet.

Fortellinger om en fiskerikultur og en livsstil som ble borte

Fortellinger om «gamle dager» og forholdet til fiskerikulturen

Bugøynesværingene har alltid hatt et nært forhold til sjøen. I 95 hadde omtrent alle menn over 40 år vært fiskere i større eller mindre grad. Når de møttes snakket de om gamle dager. Slike samtaler foregikk omtrent alltid på finsk. Når jeg spurte fiskere hvordan det hadde vært å være fisker "før i tiden" fortalte de om hvor hardt det hadde vært å stå opp midt på natta, komme til en iskald båt, fryse, sette lina, vente, dele køye, sove og spise i en trang og røykfull lugar. Men jeg fikk også høre om hvor artig de hadde det og spesielt når man fikk bra med fisk. Når fiskerne møttes ble det fortalt historier. Det var historier om fiskere som aldri fikk til noe, som var redd for dårlig vær o.s.v. Bugøynesværinger likte å fortelle og høre historier om andre bugøynesværinger som hadde gjort små dumheter. Men det ble fortalt med humor.

Mange kvinner på Bugøynes var redd for havet og redd for å være i båt. Men de som var født og oppvokst på Bugøynes hadde likevel et forhold til fiskerinæringen. På samme måte som omtrent alle mennene over 40 år hadde vært fiskere, hadde nesten alle kvinnene over 50 år vært med på egning. Kvinnene fortalte om da linestampen stod på kjøkkenet og at det ble egnet mellom fjøsstell, husarbeid og barnestell. De fortalte også om "liv og røre" på egnebua og at det til og med ble danset der.

Fortellingene om "gamle dager". ble avløst av fortellinger om "glanstiden"(70- årene, begynnelsen av 80- tallet), da det fortsatt var gode år med fiske og "alle" jobbet på fiskebruket. Det måtte til og med hentes arbeidskraft fra Finland. Jeg har tidligere skrevet om at denne "nyinnvandringen" bidro til nyetableringer og behov for et nytt boligfelt. Dette ble lagt til Tyttebærsletta. Selv om det var hardt arbeid og mange etterhvert fikk belastningsskader snakket folk "varmt" om denne tiden. De var unge, hadde stiftet familie, hadde det trivelig på arbeid og hadde gode venner rundt seg. De så lyst på framtida på Bugøynes.

De yngste som hadde et forhold til fiskerikulturen i 95 var litt over 20 år. Ei jente fortalte at hun hadde vært med på siste sesong med torsketungeskjæring og at dette hadde vært "så artig". De var flere sammen, flørtet med guttene fra båtene og hadde tjent gode penger.

Den yngste generasjonen mistet forholdet til fiskerikulturen

De yngste i bygda hadde ikke hatt mulighet til å få et forhold til fiskerikulturen. Det var ikke så mange barn som hadde fedre som var fiskere og bare få var med og hjalp til. En eldre fisker uttalte:" Nå er jo ikke ungene sammen med voksne lenger. De lærer ingenting." Han mente at foreldrene ikke lengre hadde med seg ungene når noe skulle gjøres. Resultatet av det ble at de ikke lærte å arbeide og at de heller ikke lærte folkeskikk.

Både det at det hadde blitt generelt mindre aktivitet både på fiskebruk og i fiske samt innføring av strengere regler om ferdsel på kaia gjorde at tilgangen til kunnskap om fiskerinæringen hadde blitt begrenset. Foreldre hadde også blitt mer bekymret for ungenes sikkerhet. Ei mor uttalte:"Før brydde ikke foreldrene seg om kor vi var og ka vi holdt på med. Vi var jo under kaia og overalt. I dag slæppe æ jo ikke ungen ut av syne."

Foreldrene hadde opplevd "krisa" i fiskerinæringen og var opptatt av at ungene ikke skulle oppleve det samme. Mange frarådet ungene å bli fiskere eller å begynne å arbeide på fiskebruket. Ungene ble oppmuntret til å ta utdanning og da kom de sjelden tilbake. Den generelle utviklingen med at ungene hadde blitt mer passive gjaldt også for Bugøynes, TV- spill og data hadde overtatt for "den gamle gode leken". Ungenes hverdag bar ikke så mye preg av at de bodde i et tradisjonelt fiskevær.

Det var ikke så stor forskjell på barns hverdag i by eller bygd lengre.

«Det er jo ikke miljø lenger»

"Det er jo ikke miljø lenger" uttalte en yngre fisker som egentlig ikke kunne tenke seg et annet yrke enn å være fisker. Han vurderte likevel å slutte fordi han savnet miljøet blant fiskerne som hadde vært tidligere.

Før var "alle" fiskere og familiene var preget av det. Alle familiemedlemmene var nødt til å hjelpe til. I 95 var det ikke så mange familier som var avhengige av fiske. Det var 16 fiskere som var registrert som heltidsfiskere. I perioder mottok de arbeidsledighetstrygd eller tok annet arbeid. Noen hadde koner som arbeidet eller mottok arbeidsledighetstrygd. Noen var ungkarer med tilsynelatende små økonomiske forpliktelser. I tillegg hadde den tekniske utviklingen bidratt til at man ikke trengte å hjelpe hverandre så mye som tidligere. En eldre fisker uttalte: "Før var det alltid en båt som skulle trekkes opp og sånn. Nå er det slutt på det." Jeg deltok på et møte der flere kvinner diskuterte om man skulle blåse liv i gamle tradisjoner igjen. Ei kvinne i 40- årene fortalte at hun ikke hadde lært å egne før året før. "Ja, det er klart, man egner jo ikke hvis ikke noen skal sette lina i havet" var det ei som kommenterte tørt.

Når folk snakket om "de gode gamle dager" snakket de ikke bare om fisket, men de snakket om en livsstil. Folk var avhengige av hverandre, både i de enkelte familiene og familier imellom. Barna hadde arbeidsoppgaver og menn og kvinner utfylte hverandre. Hverdagen var preget av aktiviteter som var nødvendige for at "hjulene skulle gå rundt". Arbeid og fritid gikk i hverandre. Aktivitetene hadde en mening.

I 95 var mye av denne livsstilen borte. Livsgrunnlaget hadde endret seg og dermed også noe av livsstilen.

Det viktige laksefiske

Folk på Bugøynes hadde et spesiellt forhold til laksefiske. Så tidlig som i 1938 beskrev Wessel at laksefisket ble redningsplanken for Bugøynes i de mange år torskefisket slo feil. Eikeland(1993) beskrev laksefisket som et svært viktig fiske på Bugøynes, og mye av fiskerikulturen og identiteten til bugøynesværingene var knyttet til laksefisket.

Når laksesesongen nærmet seg så man "gamlefiskerne" begynte å gjøre klar nøtene. Når sesongen begynte var alle veldig opptatt av hvem som fikk den første laksen. Det var om å gjøre å få laks på middagsbordet til 17. mai. Og det var ikke bare de eldste som var opptatt av laksefisket. En gang var jeg med og diskuterte hva i livet som gjør oss mest lykkelige, da var det en yngre bugøynesværing som uttalte at et godt laksefiske var det som gjorde han mest lykkelig her i livet.

Møte med Bjarne Bækø

Bjarne Bækø som laksefisker i Holmengrå. Privat foto lånt hos Kaija Bækø.

Jeg kom til Bugøynes midt i laksesesongen og noe av det første jeg observerte var den store interessen for laksefisket. Da jeg ville vite mer om dette, ble jeg anbefalt å snakke med Bjarne på nærmere 60 år. Han var en av de "skikkelige" fiskerne fikk jeg høre. Han hadde funnet "den store kjærligheten" i voksen alder og hadde fått 2 barn sammen med finske Kaija. Jeg har sjelden møtt så varme og snille mennesker som Kaija og Bjarne. Jeg var blitt vant til "bugøynesstilen" med å ta seg kaffekopp i skapet selv og snakke om siste nytt. Det var "annerledes" å komme til Kaija og Bjarne, her ble det dekt på kaffebord og det ble pratet om mer enn de vanlige nyhetene. Bjarne var alltid i godt humør og godt likt av alle, jeg hadde aldri hørt at han var i konflikt med noen. Noe som også gjorde at han skilte seg fra andre bugøynesmenn jeg hadde møtt var at han både fortalte og viste at han var glad i kona si. Jeg fikk vite av andre at Bjarne og Kaija var læstadianere. Antagelig hadde jeg noen fordommer når det gjaldt læstadianismen, ihvertfall ble jeg overrasket over at jeg ikke på noen måte hadde klart å observere det. Andre kunne også fortelle meg at de hadde en svært "folkelig og moderat" måte å være læstadianere på, noe som også preget mange andre læstadianere på Bugøynes.

Han fortalte at han hadde prøvd mange slags yrker, men at han nå ikke kunne tenke seg noe annet enn å være fisker. "Det å være fisker ligger i blodet" sa han. Han fortalte om alle båtene(12) som var blitt solgt de siste 15- 20 årene, bare 2 av disse fiskerne hadde sønner som hadde overtatt. Bjarne visste at bugøynesværingenes identitet var knyttet til fiskerinæringa. Han var bekymret for at det var i ferd med å forsvinne: "Det er dødt her nå. Før var det liv i egnebuene. Folk var på besøk hele tiden. Det var før TV'n." Han fortalte meg om bugøynesfiskernes mentalitet, at det var få som fisket så mye som de egentlig kunne ha gjort. Selv hadde han fisket fra februar til august dette året og var svært fornøyd med det. Men han kalte seg for laksefisker. "Jeg slutter aldri å fiske laks!" sa han. Han hadde en av de beste lakseplassene på Holmen Grå. Hele sommeren bodde han og en bror der ute og var bare hjemme i noen helger. Sønnen på 8 år pleide også å være med i flere uker.

17.mai 94, på den andre dagen etter at laksesesongen hadde startet, omkom begge brødrene mens de var på laksenota. Hele Bugøynes var i sorg lenge etter denne tragiske hendelsen. Jeg har ofte tenkt på Bjarne, han var et så fint menneske. Og jeg har tenkt på Kaija, Tomas og Inger-Kaisa som mistet en så omsorgsfull og snill ektemann og far.

Bjarne representerte den tradisjonelle fiskerikulturen i Bugøynes

 Avslutning. Kan mine 17 år på Bugøynes si noe om Bugøynes framtid?

Jeg må desverre skuffe de som ventet på en konklusjon. Det ble hverken konklusjon eller hovedoppgave. Men jeg bodde på Bugøynes i 17 år, det første året som student og de 16 andre som «nesten bugøynesværing». Jeg føler jeg kjenner Bugøynes godt. Det var en viktig periode i mitt liv. Det var her jeg fikk familie og det var her mine barn vokste opp. Og det var her jeg ble enke. Vi har vi fortsatt hus og hytte der. Og er der hver sommer.

Jeg føler sterk tilknytning til bygda. Nesten mer enn til min egen hjembygd Namdalseid i Trøndelag. På facebook har jeg skrevet Bugøynes som hjemsted. Jeg følger litt med hva som skjer og vil så gjerne at det skal gå bra i Bugøynes. Ikke så mye man kan bidra med når man ikke bor der. Jeg har prøvd med «prøveboprosjektet» og det tror jeg har et potensiale. Men det forutsetter at andre er med på det.

Kan min erfaring med Bugøynes si noe om hva som skal til for å få folk til å etablere seg i Bugøynes?

Hvorfor ble jeg i Bugøynes?

Jeg var 30 år da jeg kom til Bugøynes. Fikk hybel hos en nyskilt mann. «Det begynte vel å rykke i eggstokkan» som svoger Øyvind sa. Det var vel en viss sannhet i det. Jeg hadde reist en del, flyttet rundt omkring, jobbet med forskjellig og studert uten mål og mening. Jeg visste ikke «hva jeg skulle bli når jeg ble stor» og var heller ikke en overbevist akademiker. Når jeg ble sammen med husverten Valter og etterhvert ble gravid så var det ikke en vanskelig avgjørelse å flytte tilbake til Bugøynes etter å ha vært i Tromsø noen måneder i et forsøk på å studere videre. Det var heller ikke en vanskelig avgjørelse å legge studiene på hylla for godt et par år senere. Jeg hadde ikke den nødvendige motivasjonen til å fullføre. Livet i Bugøynes var meningsfult og nok for meg.

Nå er det ikke slik at jeg vil anbefale andre å avbryte en utdannelse. Det var riktig da. Men da jeg flyttet fra Bugøynes som 47-åring var det ikke enkelt å få jobb. Da ville det kanskje hjulpet med en fullført utdannelse.

Bugøynes- perfekt for meg da

Jeg vet ikke om alt som skjer i livet er tilfeldig eller ikke. Kanskje var det en mening med at jeg havnet der. Da jeg var i Afrika noen år tidligere hadde jeg blitt spådd at jeg skulle treffe en mann, bo i et hus som lignet på et kontor og få to barn. Jeg utdyper ikke det mer.

Kanskje var det tilfeldig. Men noen ganger i livet ligger forholdene mer til rette for bestemte valg og man er kanskje selv mer mottakelig for å ta disse valgene. Slik var det nok for meg. Jeg var i en alder det føltes naturlig å etablere seg. Jeg var litt vinglete i valg av utdannelse. Jeg hadde «rast» fra meg. Livet føltes litt meningsløst. Og så kom det en mann med «full pakke»: barn og hus. Og ei hel bygd å boltre seg i «med på kjøpet».

Noen ganger handler det også om flaks. Jeg fikk en stor og fin svigerfamilie og verdens snilleste svigermor. Og jeg har mange ganger vært veldig glad for at jeg «havnet» i bygda og ikke på Tyttebærsletta. Alle er nok ikke enige i det men jeg likte å bo i bygda, nært butikk, skole og sjøen.

Jeg var også heldig med at jeg kunne bruke min utdannelse til å jobbe som lærer. Jeg fikk også mulighet til å ta tilleggsutdannelse i pedagogikk som gjorde at jeg ble tryggere i jobben.

Jeg likte å engasjere meg i foreldreutvalg, helselag mm. Det var alltid bruk for meg til et eller annet.

Jeg var selv vokst opp i ei bygd og så verdiene i det både for meg selv og mine barn.

Men alt var ikke bare fryd og gammen.

Utfordringer med å bo på Bugøynes

Men livet på Bugøynes hadde også sine utfordringer. Det var ikke bare enkelt å være innflytterkvinne. Som jeg tidligere har skrevet om så er slektskap viktig på Bugøynes og alle har sine de omgås. De var ikke så interessert i å bli kjent med nyinnflyttere. Jeg foreslo for ei jeg kjente at vi skulle besøke et nyinnflyttet lærerpar. Da svarte hun: «Nei, æ kjenne jo ikke dæm».

Jeg var heller ikke så sosial for det sosiales skyld. Men jeg likte å engasjere meg og få til noe. Men jeg savnet ofte engasjement fra andre, spesielt kvinner. Jeg husker jeg ble temmelig oppgitt engang da ei kvinne utbrøt midt i et møte: «æ må hjem, æ har jo brød i ovnen».

Jeg oppfattet folk og spesielt kvinner i Bugøynes som litt forsiktige og tilbakeholdne.

Jeg har grublet mye på dette men utdyper ikke det mer her.

Etterhvert oppdaget jeg også at det var endel konflikter i bygda. Og at man enten befant seg på den ene eller den andre sida. Og det hadde betydning hvem man var gift med. Og når jeg var inngiftet i en familie kunne det være vanskelig å bli kjent med «den andre sida». Jeg prøvde å bli kjent med alle men det var ikke lett. Husker jeg en gang fikk spørsmål: «går du hos dæm?»

Det var ikke alltid lett å engasjere seg i bygda. Med engasjement kom det også kritikk. De siste årene jeg bodde i Bugøynes trakk jeg meg tilbake fra både jobb og foreningsliv. Jeg hadde blitt lei av å få kritikk og at uansett hva man engasjerte seg i så var det noen som hadde invendinger. Jeg savnet ofte støtte for det jeg selv mente var positivt engasjement for bygda.

Disse årene forstod jeg hvorfor mange folk var tilbaketrukket og holdt seg for seg selv. Ikke alle er så tøffe at man tåler kritikk. Det er energitappende.

En epoke var over

Noe av det første jeg tenkte når jeg ble alene var at jeg ville flytte fra Bugøynes. Eldstebarn hadde flyttet ut og det andre hadde bare et par år igjen på skolen. Han hadde også begynt å interessere seg for politikk og bygda hadde begynt « å bli for liten». Jeg var selv ikke så aktiv i bygda lengre. Jeg så ingen mening med å bo på Bugøynes. Selve grunnlaget med å bo der var borte.

Hvem trengs og hvem vil trives på Bugøynes?

Å plassere ei enslig 30 år gammel kvinne på hybel hos en nyskilt mann var et bra triks for bygdeutvikling (Wenche hadde nok ikke dette i tankene når hun ordnet et sted å bo for meg. Hun fikk nærmest sjokk når jeg fortalte at jeg var gravid. Som «takk» ble hun gudmor til Simen)

Det er kanskje lite sannsynlig at dette trikset virker nå. Det er vel hverken mange tilgjengelige ungkarer eller hybler i bygda? Men kanskje kan min historie likevel si noe om hvem som vil trives i bygda.

Jeg tror det finnes folk der ute som vil trives på Bugøynes. Det gjelder bare å finne dem. I dag er det mange som vil ut av byene og det er blitt mer fokus på å leve på landet og mer miljøvennlig. Spesielt nå i forbindelse med pandemien.

Det er lenge mellom hver gang noen etablerer seg i Bugøynes. Og enda sjeldnere at noen som ikke er slektskapsmessig tilknyttet bygda etablerer seg.

Det er fint om utflyttede bugøynesværinger flytter tilbake men dette er kanskje lite realistisk. «De har utdannet seg bort fra bygda» som en uttrykte det. Jeg tror det er et større potensiale blant de som ikke er slektskapsmessig tilknyttet Bugøynes. Men det må være noen som ser verdien i å bo på et sted som Bugøynes. Det kan være:

  • unge i etableringsfasen, enslige, gjerne par som har eller planlegger å få barn

  • folk som kan starte eget firma, ha hjemmekontor, er utdannet sykepleiere/omsorgsarbeidere, kunstnere, uføretrygdede eller andre med en viss trygg økonomi

  • folk som liker å engasjere seg i et eller annet

  • folk som ikke er typiske «bymennesker», som ikke «må» ha tilgang på shopping, kafeer, kino og kulturliv

  • folk som liker fiske, friluftsliv og skuterliv

  • folk som tåler en lang vinter

  • folk som er positive og åpen

Hva må til?

Flere og flere kommuner prøver seg på «bolystprosjekter» og leste nettopp at en kommune betaler en «influenser» for å bo på bygda og fortelle om det på sosiale medier. Det finnes muligheter. Men det må til folk. Folk som er engasjerte. Folk som vil få til noe.

Det er ingen tvil om at det er de yngste som må «på banen». Både de uflyttede og de som bor i Bugøynes. Pensjonister er vel og bra men de «går ut på dato». Bugøynes må gjøres attraktivt for unge som Malin skrev i sitt glitrende innlegg i Bugøynesavisa.

Og så tror jeg det er lurt å ikke mase på de som ikke er engasjerte. Det er lov å bo på Bugøynes, ha det fint, handle mat på butikken uten å gjøre noe mer for bygda. Her jeg bor på landsbygda i Sverige er det ingen som forventer at jeg skal gjøre noe for det stedet jeg bor på. Jeg bare bor her med mann, høner, katter og en loppis.

På Bugøynes er det i forhold til folketallet mange ressurssterke og engasjerte. Og enda flere hvis man tar med de utflyttede. Det er disse som må gjøre enda mer. La de andre være i fred.

Tilbake til «prøveboprosjektet» mitt. Jeg tror dette har potensiale. Og jeg vil gjerne fortsette etter at de 5 som nå skal prøvebo har «prøvebodd» seg ferdig. Men jeg vil gjerne få yngre folk til Bugøynes for å «prøvebo». Men her trenger jeg hjelp fra de unge på/fra Bugøynes. Og kanskje noen flere som kan tenke seg å låne ut husene sine.

Jeg har stor tro på planer. Men de må ikke ligge i en skuff.

Nå har jeg kastet ballen. Så håper jeg at noen tar i mot den. Man kan ikke bare «vente og se». Det må handles NÅ. Før det er for sent.

Om ikke annet så kanskje jeg kan leie et kontor i tenketanken. I det minste en postkasse.

Hilsen en som aldri ble noe annet enn en hobbyforsker.