BREV FRA PERIFERIEN

                                                       vilfredingila@gmail.com


Oktober 2022: Brev fra periferien: Og hvem skal man takke? September 2022: Brev fra periferien: Oss kjeltringer imellom. September 2022: Brev fra periferien: Om å legge seg flat og krype til korset August 2022: Brev fra periferien: Sola skin på deg ... April 2022: Brev fra periferien: Tilbake til der du kom fra Mars 2022: Brev fra periferien: To etter skjema Februar 2022: Brev fra periferien: Vi dopet oss vi også Januar 2022: Brev fra periferien: Et forargelsens hus. November 2021: Brev fra periferien: De beste potetene Oktober 2021: Brev fra periferien: Sånn gikk nu dagan. Juni 2021: Brev fra periferien: Vi som forurenset kloden. Mai 2021: Brev fra periferien: Minner om en tapt kultur. April 2021: Brev fra periferien: Vår ved fjorden. Mars 2021: Ganske enkelt genialt. Februar 2021: Tid for ski. Januar 2021: Et fiskerieventyr.  Desember 2020: Livsmestring og blodforgiftninge. Mai 2020: Da kongekrabben kom. Juni 2020: En reise mot sommer. Juli 2020: I land på Manalaissaari. August 2020: Spor av levd liv. September 2020: Gi oss appelsinpausen tilbake. Oktober 2020: Årstidsrapport. November 2020: Reisen hjem.


Og hvem skal man takke?

Sjølaksefiskesesongen er selvfølgelig over for flere måneder siden. Høstlaksefiske finnes ikke lenger. I år var det heller ikke lov å fiske med garn, nå var det not det som var fangstredskapen. I fjor fikk jeg litt erfaring i dette notfisket, og i år skulle erfaringene føres videre. Notfisket i fjor var stort sett et sorgens kapitel, men jeg berga fangsten de dagene jeg fikk bruke garn. Og så kom jo den velsigna russelaksen i tillegg og fylte opp fryseboksen.

Da jeg telte ned mot kl 00:00 den første juni i år var alt nøye forberedt og planlagt i detaljer. Ledegarn og not var satt ut i henhold til forskriftene som var nøye studert i Lovdata. Og reglene skal som alle vet følges til punkt og prikke. Straffen ved ikke å gjøre det kan være hard.

I år var det i tillegg ikke valgår, så ingen tillatelse til å fiske med garn ville bli gitt i siste liten for å drive litt stemmefiske sånn som i fjor. Nå var det bare laksefiske som gjaldt. Dette var noe som jeg hadde tatt med i beregninga og dermed hadde jeg brukt ekstra mye tid til å planlegge notfiske. Og mye lærdom hadde jeg med siden fjorårsesongen fra erfarne notfiskere om hvordan man skulle lure laksen inn i nota.

Allerede under fortøyningsarbeidet så jeg etter rødnebbterna, den har jeg skrevet om før.

Når rødnebbterna setter seg på fortøyningsbøya til laksebruket ditt mens du ennå er i ferd med arbeidet, ja da blir det et godt lakseår. Som sagt har jeg fiska i to år og noe grunnleggende lærdom har jeg fått med meg. Og tror du ikke terna satt på en av fortøyningsblåsene da jeg kom på land, fortøyde båten og løfta blikket noe forsiktig. Neste år skal jeg følge det opp. Skjer det samme er det nesten for bevis å regne. Da kan det føres inn i notatene, på lik linje med gode værtegn når man skal spå været. Om det da blir laksefiske i sjøen til neste år. Det vet man aldri. Så uforutsigbart er det. Å spå akkurat det krever mer enn alminnelige spådomsevner. Men laksefiske i elvene blir det. Garantert.

Men om så skulle være at rødnebbterna tar feil så har jeg noe i bakhånd. Redskapene jeg bruker regner jeg med er full av lakselykke. Og det skal jeg komme tilbake til.

Og allerede neste dag skjer det. Ikke om morran da jeg er ute og sjekker bruket, men midt på dagen da jeg har meg en liten lunsj. Jeg sitter ved ved bordet med utsikt rett til laksebruket. Det er forberedt det også. Et tre som sto litt uryddig til og stengte for utsikten har jeg fjerna et par dager tidligere og regner med at FeFo ser gjennom fingrene med det. Den irriterte meg i fjor. jeg venta et helt år før jeg tok sagen i egne hender.

Tilbake til lunsjen. Jeg ser en laks bryte vannskorpa i nærheten av ledegarnet mot nota. Den glimter til i sola. Jeg forholder meg så rolig jeg kan og spiser opp maten min, sånt hører som de fleste vet med til barneoppdragelsen. Den gang for lenge siden da det fantes barneoppdragelse. Så skynder jeg meg i båten, ror ut med langsomme tak og gjenskaper laksen jeg så inne i mitt hode. Det var en brukbar størrelse på den.

Selvfølgelig er det ingen laks i nota. Men jeg har altså sett en allerede den første dagen! Det lover godt.

Så er dagene i gang i min lille hytte. Det begynner med pulverkaffe, og Mariekjeks kjøpt i Näätämö, hver gang man er innom hytta for å ta en pause fra forskjellig arbeid på yttersida. Men det hender også at man tar en sukkerbit, dypper den i kaffen, legger biten mellom leppene og suger langsomt innholdet inn i munnen mens man nyter livet. Pensjonisttilværelsen er slettes ikke den verste delen av livet, noe mange som tror de er i livets beste alder tror. Etter noen dager går man over til kokekaffe på termos, før man ender opp der sjølaksefiskerne var før da jeg i yngre dager var innom noen slike små laksefiskerhytter på vei til eller fra noe annet. Kaffe på svartkjelen som man gir en liten lunk når kaffetørsten er der. Helt til den er tom. Sånn går dagene og alt faller til ro, bare avbrutt av helger i et turistifisert Bugøynes.

Utedoen blir et slags hjemmekontor. Det er det stedet der det er best dekning på mobilen. Sporadisk, men bra nok av og til. Der kan man sjekke e-post om ikke annet, men slettes ikke hver dag. Ellers går det på nyheter i radioen og værmeldinger fra Meteorologisk institutt som sender kontinuerlige lokale meldinger hele dagen. De er ikke så veldig lokale likevel, ettersom strekninga er fra Nordkapp til Grense-Jakobselv. Mye vær på den strekninga noen ganger. Forskjellig vær.

Og plutselig en dag er laksefisket over. Og hvordan gikk det? Meget bra. Så bra at jeg de fleste ukene ikke fisket alle de dagene jeg kunne fiske, og jeg avslutta også en uke før tida. Så det med rødnebbterna holdt stikk.

Andre har i år fått adskillig større fangster enn jeg, men skal man få det nøyaktige tallet må man inn i fangstdagboka deres. Og den holder vi tett inntil brystet vårt. I uformelle samtaler er det svevende svar å få. Sånn som det alltid har vært når det gjelder sjølaksefiske.

Og på slutten, mens jeg tørka bruket, fikk jeg litt erfaring med andre fugler enn rødnebbterna også. En krykkjeunge har jeg plukka løs og to stykker tjeld.

Og for den som ikke vet; det er stor forskjell å løsne en måsefuggel fra et landgarn til tørk og en tjeld. Når krykkja sloss for livet og og angriper deg med nebbet fra alle vinkler er det bare en ting å gjøre. Tre hanska over hodet på den og fortsette arbeidet. Da går det greitt. Men jeg tror jo det er en god grunn til dette. Det er allerede gått så mange år siden krykkjene etablerte seg i byområder at det har festa seg i genene deres at dersom noen får tak i dem er det bare en ting å gjøre; det er å sloss for livet. Gjør du ikke det vrir de nakken rundt på deg. Et problem mindre. Sannsynligvis var krykkja jeg fikk i garnet en etterkommer av ei bykrykkje, selv om den kanskje var klekka ut på Smellasaari rett utafor Ellilasa.

Med tjeldene var det annerledes. De lå bare rolig og så på meg mens jeg jobba med å få de løs. Men så har jo tjelden også mindre erfaring med plagede byfolk.

Så har jeg lagt merke til at folk som skriver bøker pleier å takke andre som har bidratt sånn helt på slutten av boka. Det kan vel jeg som sjølaksefisker også gjøre. Det er ikke bare rødnebbterna som skal ha æra. Det finnes mye fiskelykke i gamle redskaper som tidligere har vært brukt av navngjetne sjølaksefiskere.

Så la meg begynne med de som er døde og ikke lenger er blant oss, annet enn i tankene. Det er aldri for sent å takke. Slekta lever. Etter Eilif Salangi har jeg et stykke ledegarn som han har brukt som "skremme" kanskje på flere av de lakseplassene han fiska på i sin tid. Håkon Osima fiska på hobbybasis fra Turveniemi ved Mattigoppa. Fra han har jeg både noe tauverk og blåse. Mesteparten av landgarnet har tidligere vært brukt av legendariske fiskere som brødrene Arne og Terje Ingilæ.

Og så er det noen som har fiska, men som nå har tatt stedet på land, og andre som fortsatt fisker som også har gitt sine bidrag. Nota har jeg fått for en billig penge fra Seipæjærvislekta i Pipolabukta og samme slekta har også bidratt med annet redskap. Leif Bauna, som blant annet fiska i Storbukt inne i Bugøyfjorden, har stilt blåser til disposisjon og Leif Ingilæ har gitt meg både gode råd og diverse annet. Dreggene er det Ragnar Mudenia som har stått for. De har både han og onkelen Anselm brukt i Anstonniemi. Og da jeg etter fjorårets sesong oppdaga at not var tyngre enn garn måtte jeg skaffe meg mer fortøyningstau for å holde alt på plass. Det fikk jeg fra Yngve Pedersen som fisker i Goppa.

I tillegg også fått mange nyttige tips oppmuntrende ord fra erfarne laksefiskere som brødrene Hansen.

Og sist, men ikke minst, Bjørg som i perioder mellom vakter på omsorgsenteret var hyttesamboer og hjalp til med røkting av not og transport av laks til fryseboksen hjemme. Hadde jeg ikke fått laks kunne jeg bare skyldt på en person.

Meg selv.

Og planene for neste sesong er spikret, om det da ikke kommer noen og snapper plassen fra meg. Jeg vet hvilken justeringer jeg skal gjøre. Ikke for å få flere laks, men for å redusere arbeidet med laksebruket.

Man blir ikke yngre ettersom årene går, og på hytta skal man også ha tid til å gjøre ingen ting.

Forside


Oss kjeltringer imellom.

Jeg har tidligere skrevet om BankID og legitimasjon og pass og sertifikat og nasjonalt ID-kort og gud vet hva som nå kreves som for å bevise at også vi pensjonister er oppegående, levende mennesker i samfunnet, selv om vi ikke hele tida er oppdatert på det siste nye innen datateknologi. Og når man ser litt framover er det kanskje også vi som vil skaffe de fleste arbeidsplassene for den oppvoksende slekt. For vi har tenkt å leve lenge, og det er vi som har pengene som skal brukes til å lønne ansatte på eldresentre, treningsentere, skjønnhetssalonger og sånne ting. I alle fall så lenge vi har kontroll, og tilgang til pengene våre.

I min digitale verden går alt på skinner. I avisene har jeg lest at overgang fra BankID på mobil til en eller annen app som skulle overta, bare var noen tastetrykk unna om man skulle tro på det eksperter fra banker og andre institusjoner kunne fortelle. Siden har jeg lest side opp og side ned om folk som ikke får det til uansett hvor enkelt det er. Men sånn er det. Som gammel skolelærer vet jeg at enkelte må ha det inn med teskje, og noen ganger må man bruke både sugerør og pinsett i tillegg. Og enda får de ikke til de enkleste tingene uten å kløne det til. Og da det jo ikke annet å vente enn at de møter litt problemer i den problemløse, glatte og digitale hverdagen som er over oss.

Mitt problem er altså ikke bruk av PC og sånne dagligdagse ting. Det er så enkelt, de oppdaterer seg sjøl bare man ikke roter det til med å trykke på taster og prøver å hjelpe til. Det er da problemene oppstår. Det er da det skjærer seg. Hold fingrene av fatet så går det greitt. At oppdateringene samtidig installerer andre programmer du ikke har spurt etter på din pc, nettbrett eller mobil kan du likevel ikke gjøre noe med.

Mitt problem er å identifisere meg, på en måte få bevist at jeg er den jeg er, at jeg finnes. At jeg er et virkelig menneske og ikke en skyggeperson i en skyggeverden. Det er ikke enkelt i dagens Norge å finne seg sjøl igjen om man mister sin BankID, kanskje det land i Europa som har den strengeste kontrollen på sine borgere etter at Øst-Tyskland ble borte. Nord-Korea sier noen. Kina sier andre. Russland tør vi ikke lenger å ta i vår munn. Jeg sier bare at det skulle ikke forundre meg om våre kjære myndigheter snart vil kreve DNA-test som identifikasjon for å få BankID. Om ikke noen i posisjon kanskje får en åpenbaring og forstår at ikke alle i vårt langstrakte land, utenfor Løvebakken, er kriminelle. Det som skjer i huset der de sitter behøver ikke nødvendigvis være gjengs for innbyggerne i hele landet.

En ting er jeg rimelig sikker på. Både David Toska og Arfan Bhatti har fått sine BankID og kan enkelt og effektivt foreta transaksjoner i hytt og pine. Mitt siste forsøk på å få meg BankID ble heller ikke helt vellykket. Jeg skal bare ta et kort sammendrag av hva som har skjedd så langt.

Jeg mista min gamle BankID på grunn av noen feiltastingen for noen år siden. Den jeg hadde hatt helt fra da den ble innført i landet. Som pensjonist blir man mer og mer surrete. Det er naturens gang, men slike hensyn kan ikke teknologien ta i en glattpolert verden. Og har man mista noe kan det ofte være vanskelig å få det igjen uten å måtte ty til kunstige erstatninger. Tenner, hår, rynkefri hud, armer og bein. Vi må klare oss med parykk og proteser. Sånn støtter vi gamle opp med å sysselsette folk uten at det blir satt nevneverdig pris på.

Jeg prøvde først å identifisere meg med mitt pass for å få ny BankID. Det ble ikke godtatt fordi passet var gått ut dagen før mitt forsøk på identifisering (Dagen før var forøvrig en helligdag, så det var ikke mulig å gjøre noe den dagen).

Under pandemien hadde jeg ikke bruk for noe pass så jeg avventa det hele et par år. Det var vel da jeg ble borte i skyggenes dal. Men så skaffet jeg meg nasjonal BankID og gjorde et nytt forsøk. Det ble heller ikke godkjent, jeg fikk beskjed vel en ukes tid senere om at alle data var ikke kommet fram, og jeg måtte gå gjennom samme prosedyre en gang til. Måtte bare vente på et brev som jeg skulle få i posten.

En annen beskjed fra banken var at det for tida var mye svindel med SMS og at jeg ikke måtte gå inn på lenkene som var oppgitt i SMS som jeg mottok da det sannsynligvis var svindel. Vær forsiktig, skrev de. Og jeg var like forsiktig som Ludvig i Flåklypa Tidende.

Så kom da et nytt brev i posten og jeg prøvde på nytt å identifisere meg. Nå, vel en uke senere får jeg en melding fra min bank, som handler på initiativ fra styrende myndigheter fordi de er redd for hvitvasking av penger. I brevet står det bl.a. at de har mottatt legitimasjonspapirene mine via posten, men dessverre viser det seg at det er noen feil og mangler der som gjør at de ikke kan godkjennes, blant annet fordi baksida av ID-kortet ikke er kopiert.

Og så gis følgende beskjed: «Vi ber derfor om at du sender oss en kopi av din legitimasjon som inkluderer baksiden. Vi anbefaler at du sender kopien til oss per post til følgende adresse (...). Legitimasjonskontrollen vil da bli utført på nytt.»

Javel, ja, men det kunne jeg jo gjort for lenge siden hvis de bare hadde sagt jeg kunne gjøre det. At det var så enkelt. Og jeg legger også merke til at de vil jeg skal sende det hele i en konvolutt per post. Som om alle postbudene er til å stole på, det finnes brodne kar i alle leire. Så min oppfordring til pensjonister i alle aldre, som har klart å komme seg inn på denne sida, frivillig og målbevisst eller ved tastefeil, er: Har dere BankID så holdt det tett inntil brystet. Vis den for all del ikke til noen som er hyggelig og vil hjelpe dere fordi synet er blitt dårlig og man ikke ser tallene helt tydelig, eller hendene skjelver litt for mye til at man klarer å slå inn koden på tastaturet. Og tast for all del ikke ikke inn feil kode for mange ganger, for da er du virkelig ute og kjører.

Rosinen i pølsa kommer likevel helt til slutt i meldinga hvor jeg også får opplyst en mail-adresse: «Du kan sende kopi på mail, men da på eget ansvar.»

Kan det tyde på at de i banken heller ikke stoler helt på det som foregår elektronisk? Men BankID skal altså være sikkert ...

Men jeg har selvfølgelig en plan B dersom problemene fortsetter. Jeg tar kredittkortene mine, tømmer kontoene, sjekker inn på et fly og drar til Sveits.

Der er de visstnok ikke så nøye på det!

Forside


Om å legge seg flat og krype til korset.

Siden vårvinteren 2020 har jeg klart meg utmerket uten BankID. Da mistet jeg min BankID på grunn av flere påfølgende feiltastinger og måtte dermed legitimere meg på nytt på posten for å få ny BankID. Da jeg skulle identifisere meg viste det seg at mitt pass var gått ut dagen før jeg møtte opp på posten. Deretter lot jeg det hele være. Brydde meg ikke om å få nytt pass da pandemien slo til og jeg klarte meg utmerket i nærområdet uten pass. Selv grensen over til Finland var stengt.

Det viste seg at det gikk utmerket godt å leve uten BankID. Og ettersom kjeltringene begynte å ta i bruk andres BankID, og avisene stadig vekk skrev om svindel og forsøk på svindel med nevnte BankID, levde jeg mer enn utmerket godt uten dette oppskrytte påfunnet som skulle gjøre livet lettere for alle. Jeg levde et godt liv uten.

Men så begynte man å skru til tommeskruen for å hanke inn oss pensjonister i utbrytergruppa som nesten levde på siden av samfunnet uten BankID, sammen med de andre bandittene. Også vi er moderne mennesker med rabattkort og kredittkort og Mastercard og hva de nå heter alle de kortene som blir kasta etter oss i forbrukersamfunnet. Medlemskort med diverse fordeler må heller ikke glemmes. De som gir deg «tre for to» selv om jeg bare har bruk for en.

Det starta med at jeg ikke lenger fikk tilgang til å overføre de svimlende summene jeg hadde spart opp på rabattkort til min ordinære bankkonto, hvis jeg ikke kunne logge inn på min side med BankID. Men det kunne selvfølgelig ordnes hvis jeg møtte personlig opp der jeg hadde registrert meg som medlem. Jeg hadde opprettet mitt medlemskap i Kristiansand, så nå står de svimlende summene fortsatt inne på konto. Men hvem vet, det kan komme dårlige tider og da er det godt å ha litt i reserve. Selv om de er i Kristiansand.

Sakte men sikkert ble det lagt ut forskjellige snubletråder for å gjøre sitt til at tilværelsen min ikke skulle være så enkel og bekymringsløs her nord «in the middel of nowhere» for å være litt internasjonal. Langt nord i Gokk på godt norsk. Som en mann med stålkontroll og god styring på økonomien var det likevel en spesiell ting som gjorde at jeg måtte legge meg flat og krype til korset likevel.

Mens jeg tidligere kunne motta varer jeg bestilte på nettet og betale i ettertid, når jeg hadde mottatt og sett varen, ble det slutt på dette. Nå gikk det plutselig ikke å handle på nettet med kredittkort uten å identifisere seg med BankID.

Så de er utspekulert. De vet å ta kontroll over oss som bor i distriktene og dessverre må bestille noe på nettet av og til selv om de fleste har en sjå på eiendommen hvor man kan finne det meste man trenger bare man har tid til å lete. Skruer, spiker, vannrør, koblinger, fiskekroker, dørhåndtak, fliser, et stykke ovnsrør, gamle kastebokser og andre viktige ting som støvsugerslanger fra utdaterte støvsugere. Og finner man det ikke i sin egen sjå så finner man det garantert i naboens. Og tid har vi nok av her vi går og suller og ikke gjør et dagsverk. Men så hender det en sjelden gang at man trenger en eller annen ny duppedings for å holde seg oppdatert.

Og når jeg tidligere handlet med mitt vanlige bankkort kunne jeg bestemme at jeg skulle ha tilsendt faktura og betale den etter å ha sjekket varen. Da foretok man bare en kredittsjekk og fant ut at jeg var kredittverdig. Men det ble det også slutt med. Kredittsjekken ble fortsatt foretatt, men for å gå videre krevde man plutselig BankID i tillegg.

Uten BankID er det bare en ting å gjøre. Betale på forskudd. Og alle litt oppegående mennesker vet jo hvordan det kan gå. Betaler man kontant på forskudd kan man sitte med skjegget i postkassa før man vet ordet av det. Da kan man risikere å få en forhåndsbetalt murstein i posten, eller stein, eller trekloss eller hva det er de sender avgårde til folk som betaler på forskudd om man skal tro det avisene skriver, og det skal man jo gjøre i noen tilfeller, men slettes ikke bestandig. Det meste skal man ta med en klype salt, særlig i vår tid, selv om uttrykket stammer fra Pinius den eldres tid.

Da var det altså bare en ting å gjøre; legge seg flat, krype til korset, skaffe seg pass eller nasjonalt ID-kort og bestille ny BankID. Det er makta som rår. For ikke å si pengemakta.

Å skaffe pass eller nasjonal ID-kort gikk greit. Bestilte time i Tana og stakk innom politistasjonen. Fort gjort og ingen ventetid. Og det nasjonale ID-kortet fant ganske raskt veien til postkassa.

Det neste var å gi beskjed til banken om at man var klar til å slutte rekkene igjen. Og rimelig fort kom det beskjed om at jeg hadde et brev i posten som jeg kunne få ut bare jeg tok med meg min nasjonale ID-kort. (Her bør det jo nevnes at for å få det kortet (eller pass) så måtte jeg identifisere meg med sertifikatet. Det holder for å få både pass og nasjonalt ID-kort, men ikke BankID! Forstå det den som kan. Jeg forstår det ikke).

Så jeg tok med meg min nyervervede nasjonale ID-kort. Det ble scannet inn både forfra og bakfra og kanskje fra sida også for alt jeg vet, men så var den saken grei. Brevet ble utlevert. I den sto det bl.a: «Du har nylig vært i kontakt med oss fordi vi har behov for å få kopi av legitimasjonen din. Gjennom å legitimere deg og signere for å få utlevert dette brevet på postkontoret, hjalp du oss med å innhente mangelfull dokumentasjon. (...) Det er ingen grunn til å bekymre seg, og du trenger ikke ta kontakt med oss for å kontrollere om vi har mottatt dokumentasjonen, det tar postkontoret seg av.» Og når det gjaldt selve bestillinga av BankID skulle de ta kontakt.

Så enkelt var det altså! Like enkelt som i gamle dager da man henvendte seg til Henry Berg, nesten uansett hva man skulle ordne. Alt går elektronisk i dagens samfunn. Det er det enkleste. Det gjelder bare å være litt framoverlent, eller «framme i skoan» som det heter i dag. Framoverlent hører allerede fortiden til.

Så jeg satte meg godt tilbakelent i godstolen og venta på det som skulle skje videre.

Et par uker etterpå plinga det inn en melding på mobilen. Den kom fra banken min, og der sto bl.a. følgende:

«Vi har mottatt legitimasjonspapirene dine fra Posten, men vi mangler kopi av baksiden av ID-kortet + at RFID brikken ikke er lest. (noe som er en forutsetning dersom du ønsker BankID)Dette innebærer at vi må gjennomføre en ny legitimasjonskontroll. Vi beklager ulempene dette medfører. Om noen dager vil du motta en hentemelding fra posten i form av epost/SMS, og kan da dra til postkontor/post i butikk for gjennomføring av ny legitimasjonskontroll. Dersom du ønsker å bestille BankID må du legitimere deg med pass eller norsk nasjonalt ID kort da dette er et krav for å kunne bestille BankID.»

Ikke like enkelt som da Henry Berg gransket meg fra topp til tå og fastslo at det var jeg som sto der, bare nesten.

Og så plinget det like godt inn en ny melding rett etterpå. Også den fra banken. Det mangler ikke på service. I den sto det:

«Hei, Ny legitimasjonskontroll er på vei til deg. Vi anbefaler deg å hente den med pass, men det er ikke et krav. Med pass kan du seinere bestille BankID uten å måtte legitimere deg på nytt. Når du signerer på Posten, pass på at signaturen er lik den på legitimasjonen din. Har du utenlandsk pass? Da må du i tillegg ta med bekreftelse på det norske fødselsnummeret ditt. Det kan være et offentlig dokument fra Skatteetaten eller et bankkort fra annen bank.»

Det neste er vel at det kommer en melding hvor jeg skal svare på hvordan jeg har opplevd kundeservicen på en skala fra 1 til 10!

Og nå er jeg ikke helt sikker på om jeg kan få BankID ved hjelp av nasjonalt ID-kort. Det står ingen ting om det i den siste meldinga. Der står det at jeg må ha pass.

Men en oppmuntring har jeg fått i denne uka. Det kom også et brev fra min gamle bank. I posten. Ikke elektronisk. I den står det skrevet svart på hvitt at mitt kundeforhold til dem blir avsluttet den første oktober hvis jeg ikke gjør noe for å hindre det.

Hurra!

Og det helt uten å løfte en finger!

Forside


Sola skin på deg …

På diverse nettsider jeg har tilgang til, og i lokalaviser, ser jeg at bygda vår har hatt dronningbesøk. Heller ikke denne gangen fikk jeg den store begivenheten med meg. Er man ikke oppdatert så er man ikke oppdatert. Ikke var jeg her da den finske presidenten Urho Kekkonen i 1976 gikk gjennom bygda. Og da signingsferden for kongen og dronninga gikk av stabelen i 1992 var det nærmeste jeg kom at jeg så kongeskipet sakte seile innover Bugøyfjorden med alle de kongelige ombord utpå kvelden. Fra skipet var sikkert alle kikkertene rettet mot han som sto på hyttetaket i Adolfinokkinmukka og monterte opp en skorsteinspipe. Egentlig synes jeg godt de kunne ha gitt et par støt i skipsfløyta som en hilsen til en arbeidende mann, men de gjorde de ikke. Det er tilgitt nå. Man kan jo ikke drive rundt å tute til alle bygdetullingene man ser langs fjordene i Finnmark.

At jeg ikke var til stede ved president Kekkonens besøk og signingsferden i 1992 var selvforskyldt. Og den gang kunne man ikke skylde på manglende forhåndsinformasjon, selv om det var lenge før Internett kom i daglig bruk.

Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var ikke besøket varslet blant allmuen. Bare en indre krets viste om det. Slik er det og slik skal det vel også være. Særlig i små bygder hvor kampen for tilværelsen noen ganger når store høyder. Man holder kortene tett inntil brystet og kaster dem ikke før nødvendigheten krever det. Noe tips til nettavisa Bugøynes-Pykeijæ kom det heller ikke. Hadde det kommet et tips eller to, eller bare en antydning, kunne jeg endelig fått lov til å leke paparazzifotograf og lurt litt i buskene og fått laget den bildereportasjen. Kan hende kunne jeg solgt noen bilder videre til andre aviser og fått noen kroner i tillegg. Kanskje såpass at jeg fikk dekket en del av utgiftene til nettavisa jeg i et ubetenksomt øyeblikk har dratt i gang som et dugnadsprosjekt.

Men det ville seg altså ikke denne gang heller. Jeg overlever det nok og kan riste skuffelsen av meg. Jeg håper også at enkelte av barnebarna, som nok var mer skuffet enn jeg, også klarer det. for akkurat denne dagen hadde bestefaren bestemt og planlagt en fjelltur. En fisketur til et "hemmelig vann" for å sjekke ut om noen fisk vi visste om hadde vokst på de to årene siden vi sist var der. Muligens forsvant litt av glansen av fisketuren da de fikk vite at det var andre store ting som skjedde i bygda de var på besøk i, og som vi hadde forlatt til fordel for fjellene. Men de slo seg til ro med at besøket var privat. Unger tar ting lett. Det er verre med oss voksne. Og selv om fjellturen inneholdt både regn og sol og fiskebettet ikke var all verden så var den rimelig vellykket. To bål fyrte vi opp. Den første ble tatt av regnet, men har man vært så lur at man har med seg et barnebarn som har vært på fjellet en regnværsdag før, er heller ikke det noe problem, et bål kan fyres opp på nytt mellom to byger. Pølsene smakte godt og fisken vi var ute for å sjekke hadde selvfølgelig vokst på de to årene. Såpass fiskelykke hadde vi at vi fikk konstatert det. Da vi noen timer senere var tilbake ved bilene var vi alle gjennomvåte fordi vi hadde stolt blindt på værmeldingene vi hadde sjekket på nettet. Neste gang gjør vi ikke det. Neste gang løfter vi i også blikket litt bort fra skjermen og kontrollerer himmelen i tillegg.

Inne i bilene var det godt å vite at vi var på vei hjem. Så egentlig var det en meget vellykket tur.

Det skal være godt å komme hjem.

Og nå, mens jeg skriver disse linjer, husker jeg plutselig på at jeg faktisk har fått med meg et besøk av de kongelige likevel. Dette besøket har jeg skrevet om for mange år siden. Har faktisk prøvd å få det offentliggjort også, uten å lykkes. Men nå har jeg jo denne nettavisa hvor jeg har sagt at alle som ønsker det skal få komme til ordet. Og det gjelder også meg. Et eller annet sted i mitt arkiv finnes det en historie om Kong Olavs signingsferd i 1958. Eller kanskje signingsferden i Nord-Norge foregikk i 1959? Den skal jeg finne fram. Og før jeg starter letinga så avslutter jeg bare denne epistelen med en lenke til en tekst av Alf Prøysen, sunget av Erik Bye.

https://www.youtube.com/watch?v=gIqjPwqWHKc



Tilbake til der du kom fra.

I mange år var jeg kunde i Postsparebanken. Det var min første bank og jeg forble trofast til den helt til den ble kjøpt opp av DNB. Da ble jeg automatisk kunde i den banken. Også der var jeg kunde i veldig mange år. Men til slutt, etter mye tull og tøv og griskhet og bortforklaringer og problemer med å legge seg helt flat i nevnte bank når man hadde gjort noe uakseptabelt, fordi det som alle vet er svært vanskelig å legge seg flat når man er høyt på strå, så tok jeg overgang til Sbanken. Uten overgangssum. Dette er noen år tilbake, i den tida da kameraten til nåværende natosjef var banksjef. At natosjefen senere gjerne ville bli banksjef i nasjonalbanken vår, siden kompisen hadde vært det i DNB, er jo en naturlig sak. Gutter er gutter, de skal alltid konkurrere, om hva det enn skulle være. Men jeg lar det ligge, det er en helt annen sak.

Overgangen til ny bank var jeg veldig godt fornøyd med. Selv om det ikke er så enkelt som noen forbrukerportalen vil ha det til. Du må gjøre jobben sjøl!

Likevel beholdt jeg også forbindelsen til DNB uten å benytte meg av den i særlig grad. Bare sånn for sikkerhets skyld. Man kan aldri vite. Jeg har levd så lenge at jeg har opplevd bankkriser og vet at det heter ikke lenger «sikker som banken».

Så fikk jeg for en tid tilbake melding om at jeg måtte identifisere meg på nytt i DNB. En melding som visstnok alle har fått. Egentlig kommer beskjeden fra myndighetene. Kriminaliteten er nå blitt så høy at noe må gjøres. Og da er det en selvfølge at det igjen er vi som bare driver med småtterier innen hverdagskriminalitet som skal ta dugnaden. Denne gang med å stoppe de virkelige kriminelle.

Jeg regna det som en grei sak. Bare en transportetappe for meg som har fulgt med i utviklinga og ikke har problemer med å logge meg inn i nettbanken min. Kanskje litt verre for de 500 000 i Norge som ennå ikke har kommet seg på nettet? Men jeg kan ikke ta dugnaden for dem alle, nå gjaldt det å stoppe de kriminelle i første omgang. I andre omgang kan vi starte en dugnad for de 500 000. Det klarer nok ikke myndighetene eller bankene å ordne opp i. Her må «vanlige folk» trå til med dugnad igjen skal det bli noe løsning på problemet. Og da må vi ta høyde for at også blant oss «vanlige folk» finnes kriminelle som vil utnytte situasjonen.

Da jeg leste videre i brevet sto det at identifisering skulle skje med med BankID. Jeg måtte bare laste ned en BankID-app. Nå har jeg ikke hatt BankID på et par år, og har levd rimelig godt med det. Jada, jeg kan ikke bruke Vipps når jeg ikke har BankID. Det har jeg spart mye penger på. BankID er oppskrytt. Det skaper nesten mer problemer enn løsninger i hverdagen. Og mesteparten av nettsvindel går visstnok akkurat gjennom misbruk av BankID på forskjellige måter. Så å identifisere meg med BankID var ikke aktuelt. En stund lurte jeg faktisk på om brevet kanskje ikke kom fra banken, at det igjen var de kriminelle som var i gang med noe lureri.

Men banken hadde andre løsninger for de uten BankID. Jeg kunne bare scanne inn hovedsiden fra passet og sende det inn så ville alt være i orden. Men dessverre har jeg ikke gyldig pass heller etter disse pandemitider. Har jo ikke hatt bruk for pass da grensene har vært stengt for «vanlige folk». Så dermed er den løsninga også stengt.

Men man skal ikke fortvile. Tross alt er det som sagt ca 500 000 personer over 60 år i landet som fortsatt ikke er på nett, og noen av dem er DNB kunder, så banken har ordnet med en mulighet for de også. Alt for kunden. Det er bare å møte opp i nærmeste DNB bankfilialer og gjøre unna identifiseringa der. Men etter det jeg forstår er nærmeste DNB-filiale i Alta, så for min del er ikke den løsninga heller særlig aktuell.

Den siste løsninga er at man kan sende inn et bilde av sertifikatet, det er bare å ringe kundetjeneste i banken så skal man få tilsendt en kode man skal bruke for å logge seg inn en eller annen plass. Jeg lurer på hvorfor jeg ikke kan sende inn dokumentasjonen via nettbanken min, jeg er tross alt logget inn der? Men som sagt så er jeg ikke helt bortreist når det gjelder bruk av datateknologi, så det de ber om skal jeg nok greie å få til. Og sertifikatet har ingen tatt fra meg ennå, selv om sikkert også den dagen nærme seg faretruende fort dersom man oppsøker fastlegen for ofte.

Jeg får kontakt med kundetjenesten. Men i telefonen får jeg opplyst at det er ventetid og jeg visstnok er veldig langt bak i køen. Nummer førti syntes jeg at jeg hørte. Og jeg har, selv om jeg er pensjonist, andre ting å gjøre enn å sitte i telefonen og vente på å rykke fram i køen. Jeg nærmer meg slutten på andre måter og rykker stadig fram i den køen. Det for holde. Så der og da tok jeg valget og bestemte meg for å si opp kontoen min en gang for alle. Dermed logget jeg meg inn på min på nettbanken.

Etter litt manøvrering frem og tilbake kom jeg så langt så langt at jeg fikk følgende beskjed: «OBS! Kontoen kan ikke avsluttes i nettbanken. Det er en eller flere avtaler tilknyttet kontoen. Avtalen(e) er listet opp nedenfor.»

Noe lang liste var det ikke. Det var bare et punkt på den. Tror det var det at jeg hadde et bankkort fra banken.

Javel. Ikke annet å vente. Det er nesten like vanskelig som å si opp et abonnement på enkelte blad- og avisabonnementer på nettet. Jeg logger meg ut.

Og så, under over alle under, leser jeg i en avis at det ikke er noe problem likevel. DNB vil selv avslutte kontoen til de som ikke identifiserer seg innen et visst tidsrom. Greitt nok for meg, da er det bare å lene seg tilbake i godstolen og la livet gå sin gang. Å være framoverlent og løsningsorientert kompliserer bare livet. Hva blir så det neste?

Mens jeg lener meg tilbake og bestemmer meg for å la humla suse husker jeg plutselig på hva det neste blir. DNB har fått myndighetenes velsignelse til å kjøpe Sbanken. Da blir jeg igjen kunde hos dem. Tilbake til der du kom fra, eller «flytt tilbake til start» som det det heter i spillet Monopol.

Så er det på'an igjen, som en ikke ukjent trubadur fra Bergen synger.

Tida er inne til å starte jakten på en ny bank!

Forside


15,46,6

To etter skjema.          

For noen uker siden oppdaget jeg nesten tilfeldig at det var VM på skøyter i Vikingskipet i Hamar. Hurtigløp på skøyter er ikke lenger det det en gang var. Jeg fant da fram til riktig kanal etter en god del plundring, såpass oppdatert er jeg enda, bare noen forteller meg hvilken kanal jeg skal lete etter mellom alle apper og andre tilbud som finnes på min moderne TV. Selv om jeg i første omgang ble litt slått ut da jeg bare såvidt rakk å se at et par gjorde unna starten før det hele ble avløst av reklame for ett eller annet produkt som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg hva var.

På isen var det mange unge løpere, mens det på tribunen nok var en overvekt av den eldre garde. Og sånn var det vel også blant de som hadde funnet fram i kanaljungelen på TV og så på løpene, mest pensjonister, samt slekt og venner av de ute på isen. Jeg fant altså fram, mange andre har det mye verre. Nå er det blitt så hakkende galt med alle kanalene at selv folk med genuin interesse for å følge med idrett på TV ikke helt har oversikten. Det finnes faktisk fotballinteresserte folk i Bugøynes som ikke får med seg alle kampene som Bodø/ Glimt spiller mot de beste lagene i Europa. Og vinner i tillegg. Og det er mye alvorligere enn at skøyteløpene er gjemt bort et eller annet sted bak forskjellige reklamesnutter.

Selvfølgelig har det hendt jeg også har bommet litt. Sett på en idrettsending som jeg etter en stund har begynt å forstå er en reprisesending, når resultatet begynner å demre for meg selv om det er lenge igjen av konkurransen. Kanalene skal jo fylles med noe.

Noen kommer ikke så langt en gang. De blir sittende og se på en gjeng med halvgamle, avdankede skiløpermillionærer, ekspertkommentatorer og andre businessfolk som går såkalte langløp på ski et eller annet sted inne i en skog og gjennom små landsbyer på vei fra et sted til et annet. Det er det rikskanalen vår har kjøpt sendingsrettighetene til. Og det er dem vi sponser. Det er det vi pensjonister får servert fordi vi ikke lenger gidder en evig surfing med forskjellige fjernkontrollen for å finne fram. Og er det noen som har spurt om det er det vi vil ha? Eliteløperne går sine langrenn på andre kanaler. De har helt andre sponsorer. Og der havner vel også skiskytterne om et år eller to, mens de som er interessert i vinteridrett, pensjonistene, blir igjen på den gamle kanalen.

Husker forresten at i begynnelsen av sesongen ville ikke Johannes Høsflot Klæbo gå med en viss kanalreklame på treningsdressen sin, men måtte bøye seg for overmakta, for ikke å si pengemakta. Jeg stusset litt over det, det er lenge siden jeg har hørt om skiløpere, både nye og avdankede, som ikke vil ha mer penger. I ettertid har har jeg begynt å forstå at det kanskje er bestefar Høsflot som har sett hviken vei det bærer, og hviska gullgutten noen pauli ord i øret. Mye penger i dag, men ingen ting i morra når publikum er borte. Kortsiktig gevinst.

Er det ingen av disse forretningsfolkene, som går der ute i skogen og burde ha god tid til å tenke, som ser potensialet i en stadig voksende eldre del av befolkningen og starter en kanal for pensjonister! Det må jo garantert bli en suksess. Vi blir jo bare flere og flere. Forresten, kanskje finnes det en slik kanal, vi har bare ikke klart å finne den.

Tilbake til skøyter. Vi gutter tegna skøyteløpere og skihoppere i tegnetimene da vi gikk på folkeskolen. Hva de tegner i dag vet jeg ikke, hvis det da fortsatt tegnes på skolen? Det hendte det var et bilde av en vinteridrettstjerne i en avis eller i et kulørt ukeblad, det siste fant som oftest veien inn i huset fra mer ukristelige hjem. Idrettsutøveren ble da omhyggelig klippa ut og limt inn i en gammel kladdebok. Jentan klippa ut filmstjerner. Hvetemel og vann, eller kanskje var det potetmel, var hyppig brukt som lim. Også kokt potet gikk an påsto noen. Det var nesten for limstift å regne.

Et søskenbarn av meg tok det et skritt videre. Han førte rundetider fra skøyteløpene inn i kladdebøkene sine. Hvor mye lekser han gjorde i de er jeg mer usikker på, men han fikk da bruk for kladdebøkene. Og dette var i radioens tid, så det krevde konsentrasjon å følge med på hva Knut Bjørnsen og Per Jorsett ga av opplysninger. Det var ingen mulighet å spole tilbake for å høre hva de egentlig sa hvis man blingsa litt. Var det to etter skjema så var det to etter skjema, ikke tre etter Gontsjarenko i andre par.

Bortkasta tid, sier dagens ungdom. Notere ned rundetider fra skøyteløp! Hvilken planet levde dere på? sier de, mens de tusler tilbake på gutterommet for å pusle med sitt. Det er bare å håpe at det de driver med der inne er like fornuftig som det vi drev på med.

Vi gikk videre. Etter å ha gjennomført det det første obligatoriske året på Framhaldskolen i Neiden bestemte vi oss for å ta videreutdanning i Bjørnevatn. Det var en viktig ballast å ta med seg videre i livet. Vi var det siste kullet i vår kommune som gikk på Framhaldskolen. Å forklare hva Framhaldskolen var skal jeg ikke prøve på her. Det blir for mye og for komplisert for dagens ungdom under sytti, som kun har ungdomskolekunnskap å støtte seg til. Men navnet sier litt. Det var stor forskjell på ungdomskole og Framhaldskole. Vi var framoverlent og så framover, mens de som kom etter oss helst vil være ungdommer hele livet.

I Bjørnevatn dukket det opp noe som het bokføring på timeplanen. Det var en i dag kjent, pensjonert lærer i kommunen som skulle lære oss det nye faget. Den gang var han ganske nyansatt og hadde vel aldri vært borte i noe som het bokføring, og jeg kan i alle fall ikke tenke meg at han hadde fått noe innføring i faget på lærerhøyskolen. Senere, da også jeg hadde utdannet meg videre, med min solide ballast fra Framhaldskolen, ga han på et tidspunkt meg æren for å ha lært ham denne bokføringa. Men slik var det ikke, det var faktisk mitt søskenbarn som lærte ham det. Når han fikk et ark med kolonner og rader og rubrikker foran seg gikk han inn i en verden vi andre ikke forsto. Så kom ikke her og si at å lytte på skøyteløp i radioen og føring av rundetider var bortkasta. Det var bokføring på høyt nivå. Også senere har han hatt mye bruk for lærdommen ettersom han ble selvstendig næringsdrivende både som snekker og fisker i voksen alder. Og bokføring for dagens fiskere er nesten viktigere enn selve fisket. I alle fall kan det se ut som de lovgivende myndighetene mener det. Her skal hver minste detalj føres inn.

Hvor mye bokføring læreren fikk bruk for er ikke jeg den rette til å uttale meg om, men han senere i livet i mange år aktiv i styret i kommunens historielag, kanskje også som kasserer for alt jeg vet.

Til slutt avslutter jeg denne epistelen med et dikt av Olav H Hauge.

KUPPERN SKRID I SQUAW VALLEY

Eg har òg teke premi på skeisor, eg vart

nummer fire i eit skulerenn då eg var åtte,

etter han Leiv.

Men dei hine hadde stålsette skeisor,

og eg berre jarn.

Eg hadde kjøpt mine hjå urmakaren,

og tok dei som hadde

største snablane.

Men no skrid Kuppern i Squaw Valley!

Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000m,

men ordi fær ein djervare sving,

og ho mor grip fastare um staven.

Forside


Vi dopet oss vi også.

Så er vi i gang igjen. Vi måtte ikke mange dager inn i de olympiske leker før vi begynte å mumle lavt om doping, fluor, for store hoppdresser, urettferdige vindforhold og hva det måtte være.

Selvfølgelig er det noen som doper seg. Det kan være snakk om et sprang fra en usynlig fjerdeplass til olympiske gullmedalje og deretter millioner i banken. Og kanskje programlederstilling i et eller annet TV-program også, så man har noe å fylle hverdagen med etter at karrieren er over. Sånn at man ikke fortsetter å dope seg.

Vi dopet oss vi også. Det var da vi gikk på folkeskolen. De siste årene tror jeg det var, vi var ferdig i småskolen. Kanskje var det i sjette eller sjuende klasse. Altså i gamle dager, før skolepsykologene begynte å blande seg inn i skolehverdagen. I alle fall var det før såkalte aktivitetsdager ble innført i skolehverdagen. Det var i en tid da man ennå hadde idrettsdager på skolen. Den gang det var en alvorlig sak å gå på skolen og man kunne risikere å dumpe dersom man ikke helt strakk til teoretisk sett. Jeg vet ikke om det hadde noe med idrettsdagene å gjøre, men kanskje var det slik at dersom man var litt dårlig i matematikk og norsk så kunne man i tvilstilfelle rykke opp til neste klasse til neste år dersom man løp en rask sekstimeter på idrettsdagen? Eller kasta rågummiballen så den for som en rakett over fotballbanen på langs. Eller hoppa langt eller høyt. Ikke vet jeg, men det jeg vet er at det var lærerne som bestemte. Nå er det jo foreldrene. Eller ungene.

Altså; idrettsdagen kunne kanskje være det siste halmstrået. Nå hadde det seg slik at jeg ikke var blant de raskeste. Vi var faktisk tre stykker i klassen som, sagt på en pen måte, var ganske trege av oss når det gjaldt idrett. En fjerdemann var hakket bedre, og vi greide aldri helt å ta ham igjen. Men det var det egentlig målet for oss, for det var innenfor rekkevidden. Vi figurerte aldri på seierspallen, unntatt når det en sjelden gang var skirenn med idealtid. Selvfølgelig gikk alle for full maskin også da, men de gangene var de beste altfor mye raskere enn idealtida, mens vi fire lå og vaket i nærheten. Idealtida i langrenn var som kjent en slags spe begynnelse til det som senere ble aktivitetsdag. Skolepsykologenes første, forsiktige kremt i skolekorridoren.

Så var det fin vårdag det igjen var klart for leker. Aldri er vel ordet "leker" blitt misbrukt til de grader, om vi da ser bort fra de olymiske leker slik de foregår i dag. Hvis det var en ting idrettsdagen ikke var så var det leker. Blodig alvor var det. Vi var ikke blant de svakeste i klassen i alle fag. Langt ifra, vi klarte oss rimelig bra når det gjaldt det teoretiske. Så vi fryktet ikke for hvilken klasse vi skulle gå i når skolen starta igjen til høsten, men jeg husker vi var fast bestemt på at vi skulle opp fra de siste tre plassene på idrettsdagens sekstimeter.

En av oss hadde fått tak i druesukker. Så vidt jeg forsto var det mora til en av oss som hadde ordna med det. Små, hvite tabletter som skulle få fram de skjulte idrettstalentene sønnen hennes kanskje var i besittelse av. Godt skjulte sådanne. Ikke sånn å forstå at mora hadde presset tablettene på han. Det var nok langt ifra nødvendig. Han var aldri redd for å prøve noe nytt, om det var tekniske nyvinninger eller andre eksperimentelle, praktiske løsninger på noe. Han var opptatt av framtida og var alltid klar for å ta i bruk nye ting og prøve nye teknikker for å forberede oppnådde resultater. I tillegg hadde han kunstneriske talenter, men det ble ikke regnet som stuerene sysler i et fiskevær. Det viktigste var å springe fort, hoppe høyt, kaste langt og være god i fotball. Tegne, skrive, strikke og synge var jenteting.

Det var altså sekstimeteren vi skulle gjøre det på. Og la det være sagt med en gang; det var ikke snakk om å legge en tablett forsiktig under tunga og la den smelte langsomt mens virkestoffene ble sugd opp i blodbanen. Vi tok dyktig for oss. Før start sto vi bak det ene fotballmålet og knasket druesukker så det skummet i munnvikene. Vi så ut som nærbilder på tv av skiløpere på vei mot mål allerede før vi starta. Og husker jeg ikke helt feil fikk også fjerdemann tildelt et par tabletter da han kom bort for å se hva som foregikk. Det var selvfølgelig en stor tabbe vi gjorde der. Han burde vært holdt helt utenfor, for egentlig var vel han den eneste vi hadde sjanser til å hevde oss mot på sekstimeteren.

Hvordan det gikk? Med sekstimeteren? Vi tok de siste tre plassene med glans. Best av oss ble han som hadde posen med dopingmidlene. Med en tid i overkant av elleve blank. Jeg mistenkte ham lenge for å ha slukt noen tabletter flere enn oss andre, for normalt sett skulle jeg slå han med et par tideler, dette var altså fra tida før hundredeler og tusendeler ble kjent, fra urtida altså. Jeg pleide ta ham på slutten.

Han med tablettene tok konsekvensen av vårt nederlag den våren. Han la idrettskarrieren på hylla. Da vinterlekene begynte med langrenn og slalåm og hopp tok han med seg trompeten sin, stilte seg i unnarennet og blåste med instrumentet når det var klart for neste hopper. Det ble nesten høytidelig stemning av det, og det hevet skihoppingen til et helt nytt nivå, der vi andre fortsatt håpet på å få til i alle fall en god omgang som vi kunne leve på resten av livet.

Dette jeg skriver om er gammel morro. Det er foreldet, og uansett var vi mindreårige da det skjedde, og har jeg forstått det riktig står vi dermed ikke juridisk ansvarlig for det vi gjorde.

I ettertid har jeg jo forstått at druesukkerseansen der bak fotballmålet kanskje var en medvirkende årsak til at det gikk som det gikk. Både med sekstimeteren og ikke minst senere i livet. Etter det jeg har lest senere er det visst sånn at druesukker ikke har særlig effekt på det fysiske, men det skal visstnok stimulere hjernen ganske kraftig og virke positivt på intelligens og kreativ fantasi. Og som sagt var det ingen av oss som dumpet på skolen selv om ingen av oss ble idrettshelter heller.

Nå er vi alle pensjonister og har tatt opp igjen det vi prøvde på for lenge sida. Igjen doper vi oss på forskjellige måter for å klare oss en stund til, mens vi stavrer mot målstreken, lett fremoverlent med svikt i knærne på litt ustøe bein. Nå er det fastlegen som sørger for midlene. Her gjelder det å holde ut til målsnora brytes og den himmelske jubel kan slippes løs.

Det gikk altså rimelig bra videre i livet. Han med dopingmidlene og trompeten fortsatte med musikk og ble senere en vellykket forretningsmann. En starta som fisker, og da uårene i fjorden dro han opp bruket, reiste rundt til forskjellige steder i landet og tok seg diverse jobber. Da så kongekrabben krabba inn i Varangerfjorden så han straks mulighetene, kom tilbake og ble skipper på egen båt og ble fisker igjen. Og han som lå hakket foran oss i idrettslige prestasjoner suste inn til sikker sjefsjobb i kommunen.

Og sjøl ble jeg en ganske brukbar grunnskolelærer, om jeg skal si det sjøl. Litt sjølskryt skader ikke. Og det skal man som kjent lytte til.

Det kommer fra hjertet.

Forside



Et forargelsens hus.

Den franske forfatteren Gabriel Chevallier ga i 1934 ut en bok som senere ble utgitt i Norge med tittelen "Et forargelsens hus". Det handlet om et pissoar i en sør-fransk landsby. Bedehuset i Bugøynes har ingen ting med den franske forfatterens roman å gjøre, jeg vil bare klargjøre hvor jeg har stjålet tittelen fra.

Bedehuset i Bugøynes er ikke lenger et bedehus. Det ble i sin tid satt opp av bygdas læstadianere og andre bygdefolk, slik jeg er blitt fortalt. Siden er den blitt vedlikeholdt på dugnad av både læstadianere, og av folk som sirklet litt i kretsen rundt, eller hadde en eller annen slektsforhold til noen i den læstadianske menigheten.

I fjor ble bedehuset solgt fra den læstadianske forsamlingen i bygda til Varanger Brygge Eiendom A/S, uten budrunde har jeg forstått. Måten det ble gjort på forarget noen i bygda, og at bygget nå skal brukes i utleievirksomhet for turister forarger andre. Særlig noen av naboene til bygget.

Da det høsten 2019 ble kjent at den læstadianske menigheten ønsket å kvitte seg med bygningen, fordi de ikke lenger hadde bruk for den, signaliserte bygdas husflidslag at de kunne være interessert i huset. Husflidslaget satt i den tida på et annet hus i bygda, Kiurujærvihuset, men de anså den for å være lite praktisk for de aktivitetene de ønsket å drive med. De ville gjerne ha et hus mer sentralt i fiskeværet, og gjerne i nærheten av nærbutikken der folk flest ferdes på dagtid. Et forsamlingshus for bygdefolk, med nye aktiviteter/ utstillinger/ kaffekrok o.l. som bygdehus/ grendehus vanligvis har, et slags kulturhus. Et meget godt og tidsriktig initiativ da vi stadig vekk leser og hører og ser at kulturpersonligheter uttaler seg i media om hvor viktig det er med kultur og kultursatsing ute i periferien. Plasseringsmessig lå bedehuset midt i smørøyet.

Men Bugøynes Husflidslag satt ikke bare på gjerdet og ventet. De posisjonerte seg i terrenget, fikk solgt Kiurujærvihuset for en pen sum til Bugøynes Fiskeriservice A/S, satte pengene i banken, og venta på at menigheten skulle ta den endelige avgjørelsen angående salg av bedehuset.

Alt dette gjorde de altså i løpet av 2020. Da de så sendte en forespørsel angående bedehuset til den læstadianske menigheten i bygda fikk de svar om at huset var solgt til Varanger Brygge Eiendom A/S for 50 000 kr. Det fikk de også bekrefta i mars 2021 da de kunne lese det under eiendomsoverdragelser i avisene. Den gang var Varanger Brygge Eiendom A/S en forholdsvis nystiftet bedrift som skulle drive med eiendom, mens bedriften Varanger Brygge A/S skulle stå for selve turistvirksomheten. De hadde fått kjøpt huset helt uten budrunde. Arbeidet med å klargjøre huset for turistvirksomhet er i full gang i dag. Der skal det bli plass til seks overnattingsgjester.

Så mye er de verd de pene ordene om bærekraftig bygdeutvikling, bolyst og kultur. For nå er det turistsatsing som skal berge alle de små stedene i periferien, og da må andre, små og ulønnsomme prosjekter settes på vent. Da kan det fort bli litt avstand mellom liv og lære. Turisme og oppdrettsnæring er jo nå blitt vår hellige ku.

Man blir i alle fall engasjert. Jeg hadde også mine planer dersom ingen andre var interessert i huset. Da kunne jeg kanskje fått det for en billig penge og gitt det videre til våre nye landsmenn. Som på en måte kunne ført videre den tradisjonelle bruken av huset.

Vi har ganske mange fra østen her. Både i bygda og i nærområdene. Veldig mange i Troms og Finnmark. Og enda flere, mange flere, om jeg tar med Nord-Finland og Nord-Sverige. Og nå er vi inne på landområder hvor den læstadianske menigheten tidligere var meget folkerik.

Så vidt jeg vet er det lite med buddhisttempler i området. Bedehuset kunne blitt avkristnet, eller hva det nå heter, og blitt et tempel. Mange av de som har flytta nordover fra østen har en buddhistisk tro, så huset kunne fått en ny æra. Blitt like mye brukt som den en gang ble da det var en del læstadianere i de små bygdene omkring i nord, før også de flyttet til mer urbane strøk for å gjøre karriere i dette livet.

Et par ganger i året kunne så buddhistene hatt storsamling her i bygda. En slags buddhistfestival. Ikke under Bugøynesfestivalen, men en annen tid på året. Folk ville strømmet på og det ville dryppet både på reiselivsbedrifter og andre bedrifter. Folk skal sove. Folk skal spise. Folk skal ha opplevelser, uansett hvilken religion de tilhører. Og vi kunne fått innblikk i nye kulturer. Både kultur og turisme. To fluer i en smekk. Og de som overtok bygget ville uten tvil fått støtte til restaurering og ombygging av det. En søknad til kommunale eller statlige investeringsfond ville glatt gli igjennom, særlig når man ser på alt det andre som glir gjennom, og dette satsingsområdet passet perfekt for framtida som altså dreier seg om turisme.

Kanskje ville det også komme buddhister langveisfra. Og kanskje, men bare kanskje, vil noen trivdes så godt i denne lille, rolig bygda ved fjorden hvor alle er så enige og lever et liv i fred, ro og harmoni at de ville opprettet et buddhistkloster her. Selve klosteret behøvde ikke være av det prangende slaget, men et signalbygg likevel. Munker har ikke de store kravene. Jeg har forslag til det og om noen spør. Vi har bygninger nok her på stedet.

Det kunne ha skjedd. Og det høye nord er blitt enda mer attraktiv i disse Coronatider. Det ville vært bygdeutvikling på høyt nivå. Og samtidig litt i læstadiansk ånd hvor tanker om verdslig velstand var så fjernt som det kunne bli.

Men det gikk altså ikke denne gang heller. De som bestemte gjorde sitt valg.

Gjort er gjort og spist er spist.

Og der sitter nå Bugøynes Husflidslag i dag med skjegget i postkassa; uten hus, men med penger på bok...

Forside


De beste potetene

Stortingsvalget er over og vi har fått ny regjering. Løfter skal innfris. Lokale medier er opptatt av at Finnmark og Troms skal skilles og av Bodø/Glimt. De nasjonale har vært mest opptatt av kommende landskamper, kneskader, lyskestrekk og klimamøtet i Glasgow. Jeg skal skrive om poteten og potetenes velsignelse.

Jeg er blitt en av de fremoverlente og dedikerte. Tatt spranget fra fortid til nåtid, og er straks klar for framtida med et kjempesteg. Den grønne framtida. Jeg har gitt meg potetdyrkinga i vold. Ikke i så stor skala som enkelte naboer, men dog. Storskaladyrking drev vi på i min barndom da familien besto av elleve personer. Da det var en dyd av nødvendighet etter som fisk og poteter i forskjellige varianter og sammensetninger sto på middagsbordet de fleste hverdagene i uka. Poteter er nå blitt mentalhygiene. Nå sprer de enkel glede. Det er bare å sjekke Facebooksidene om høsten der det bugner av poteter og innhøstinger hvor det ene bildet overgår det andre i størrelse og mengde. Når vi ser de grønne bladene presse seg opp gjennom jordskorpa føler vi lykke. For hver potetkål som strekker seg mot lyset føler vi mer lykke. Ti kilo poteter er ti kilo lykke. Det skal så lite til.

Du kommer med en og den avler mange nye. I løpet av en kort sommer kan du med ærefrykt dra opp kålen til morpoteten som du la ned en kjølig dag i juni. Jeg har følt den enkle gleden å forsiktig dra opp kål etter kål for å se hva som gjemmer seg i jordens mørke. Et under har skjedd selv om jeg har anstrengt meg minimalt. Den har mangedoblet seg. Og jo mer jeg ser på avlinga jo mer overbevist blir jeg om at nå er jeg endelig en del av framtidssatsinga for nasjonen. La gå at de fleste potetene mine ser veldig små ut i forhold til de jeg finner i butikkene. Men de er dyrket av meg. Jeg er en del av de andre bøndene som valgte en ny regjering som skal gjenreise det arktiske landbruket. Jeg er godt i gang med å produsere små, delikate smaksbomber av polarpoteter som i framtida skal behage de ømfintlige ganer til rike turister som stadig vekk øker i antall når de trekker nordover for å få gastronomiske matopplevelser til priser våre forfedre og formødre bare kunne drømme om. Her skal ikke en potet sendes sørover, her skal lass på lass med turistene fraktes nordover. Klimavennlig eller ikke.

Vel, bonde og bonde. Min åker er som nevnt ikke av det største slaget. Noen fiskekasser med jord, leire, fiskeavskjær, tang og annet naturgjødsel. Jeg er vel en slags fiskerbonde selv om det ikke er derfor dyrkinga foregår i fiskekasser. Det er på grunn av de hersens jordrottene. Selvfølgelig har også de sin plass i vår grønne verden, men det må være måte på mengder. De overgår jo kaniner når det gjelder å formere seg. Hunnene får to - tre kull i løpet av sommeren, og hver kullstørrelse består av fem til åtte unger. Og ungene blir kjønnsmodne etter ca to måneder, så unger som fødes på våren er allerede klar til å produsere nye kull på sensommeren. Så kan enhver med litt matematiske ambisjoner regne ut hvilken vei dette går. I utgangspunktet en liten avling ble et år så mikroskopisk, da jordrottene gikk til angrep, at jeg vurderte å søke om jordbruksstøtte og fellingstillatelse.

Og hvor kommer så den velsignede poteten fra som på slutten av 1800-tallet var en av de viktigste kildene til næring nesten i det hele europeiske landområdet? Det var spanske invasjonstyrker som tok rotfrukten med hjem fra Latin-Amerika på slutten av femtenhundretallet. Sannsynligvis det eneste fornuftige de gjorde på hele turen. Poteten spredde seg så i hele Europa, men i Frankrike var det litt vanskelig å få opp omsetninga på den. Da satte Antoine Augustin Parmentier (fransk agronom og næringsmiddelforsker, 1737-1813) ut væpna vakter rundt potetavlinga si og instruerte vaktene om at de skulle ta imot bestikkelser og la folk "stjele" så mye poteter de ville. Det fungerte! Alle ville ha og etterspørselen økte. I Frankrike heter forresten potetsuppe "potage parmentier". I vårt område er det ikke så mye potetsuppe, men båttovoi, potetstappe og fleskebiter på potetopptaksdagen som fortsatt holdes i hevd i enkelte familier. Dagens høydepunkt. Potetstappe kan man lage av de fleste av de 5000 sorter poteter som finnes over hele verden. Og som alle kokker sier så blir stappa bedre og bedre jo mere smør du har i den. Og litt fløte. Litt muskat. Bare gå på nettet og finn oppskrifter til forskjellige potetstapper, fra forskjellige steder i landet.

Det er ikke så mye Norge er sjølforsynt med i dag, men med fisk og poteter er vi godt på vei. Det kan vi overleve lenge på om det skulle bli nødvendig. Og det kan det fort bli, når vi fortsatt har den siste pandemien i bakhodet.

Samboer driver med andre planter. Ikke stort i målestokk det heller. Hun eksperimenterer blant annet med grønnkål. Det skal visstnok være bra for helsa og en av de sunneste grønnsakene. Ho er jo helsearbeider så ho vet hva som er bra. En ting er sikkert. Ho får ha den i fred for rottene, for hvis det er noe rottene ikke bryr seg om så er det sånt som er sunt og bra for helsa. Den har helt andre tanker i hodet, formering f.eks., ikke så helt ulik andre intelligente skapninger på denne vår så skakkjørte klode.

Men harepusen derimot, livsnyteren som surfer rundt i sin egen verden og tar til seg alt som kan gjøre livet lettere og hverdagen problemfri, hus under hver busk og grønnkål til middag!

Du kan sikkert si mye godt om ris, nudler, pasta og hva det måtte være, men har du prøvd å knø disse sakene inn i en smakfull brunsaus? Jeg sier ikke mer!

Og nå husker jeg plutselig et gammelt ordtak som sier at "den dummeste bonden får de beste potetene".

Forside


Sånn gikk nu dagan.

Mens elvefiskerne i sommer har kjempet en desperat, heroisk og håpløs kamp mot russelaksen i diverse elvemunninger har vi sjølaksefiskere som vanlig gått under radaren, skummet fløten og fortsatt vårt årelange forsøk på å utrydde atlanterhavslaksen.

Ikke bare har vi tatt opp mengder av sorten, men i tillegg har vi solgt store mengder av russelaks til oppkjøpere og gjort penger på det. Som alle forstår er det tid for oppsummering av årets sjølaksefiske.

Mitt andre år som sjølaksefisker er historie. Det samme er mitt første år som notfisker. En blandet fornøyelse. Den begynte ganske bra. Etter gode råd og tips fra lokale sjølaksefiskere, både aktive og avmønstrede, med lang erfaring i kunsten å fange laks i havet, ble bruket sjøsatt av meg og min samboer helt etter instruksjonene. Straks fortøyningsblåsene var satt ut kom et par rødnebbterner og satte seg på hver sin blåse. En hilsen fra Afrika hvor de holder til i vintermånedene. De hadde tro på oss. Og bare minutter etterpå smalt den første laksen inn i nota. Nåvel, ikke inn i nota akkurat, den gikk seg fast i landgarnet. Muligens skulle jeg sluppet den løs, jeg er ikke helst sikker på hva reglene sier, men vi tok den. Jeg har jo fått med meg at ulovlig laksefiske kan straffes med opptil 5 års fengsel, men siden jeg tilstår får jeg vel en tilståelsesdom med strafferabatt. Og det skal sies vi var to om det. Samboeren protesterte ikke høylytt på avgjørelsen så da kan kanskje straffen deles på to, om ikke forbrytelsen da kan regnes som gjengkriminalitet med ennå høyere straff? Samme det, ho blir pensjonist til neste år så vi har tid nok til å sone. Og vi soner gjerne med fotlenke i laksesesongen. Uansett var det mange som fikk glede av den laksen, og tar jeg ikke helt feil var det årets første laks i vårt område. Det heter seg at amatører har nybegynnerflaks.

Litt illevarslende var det at tjelden ikke ville slå seg til ro i reirplassen jeg hadde laget til den på en stolpe. De fløy over noen ganger, men lot det bli med det. Tjelden vet, etter det som er blitt meg fortalt, mye mer om sjølaksefisket enn rødnebbterna. Ikke rart den i enkelte områder kalles for laksetjelden.

De påfølgende ukene fikk meg til å forstå at tidligere miljøminister Rotevatn også vet litt mer om sjølaksefiske enn jeg trodde da han i vår ville forby garn og ha alle til bare å fiske med not. Flere uker uten laks i nota er et godt bevis for det, selv om det sikkert ikke holder som vitenskapelig forskning. Men der er jeg i godt selskap skal man tro på det man leser i debattene som raser om akkurat dette temaet. Noe trussel for bestanden var jeg altså ikke med notfisket mitt.

Tang, tare, alger og andre ting som finnes i sjøen var det derimot nok av i perioder. Og det er jo framtidsmat. Underveis i fisket fikk jeg med meg det er et satsingsområde innen oppdrettsnæringen. Hva med å ta imot litt av sorten som bifangst fra sjølaksefiskerne, var tanker jeg tenkte mens jeg daglig rensket bruket.

Nå er altså sesongen over for en god stund siden. Heldigvis var det valgår i år og politikerne våre grep tak i saken og kom med noen valgløfter, og valgløfter skal i det minste holdes før valget, så dermed fikk vi fiske med garn også. Hadde jeg bare fått fiske med not, ved Ellilasa inne i Bugøyfjorden, ville det blitt en helsvart sesong. Notfiske er ikke for amatører. Mange gode råd fikk jeg med på veien, men det er mye som må læres i praksis. Og en ting bommet mine rådgivere på. Hvor tunge skulle søkkene i nota være? Det er stille og fint inne i Bugøyfjorden, stort sett hele tida, var noe jeg hørte. Nesten som å fiske i et badekar, sa de. Burde ha ant uråd da, det finne lite fisk i et badekar. Ikke bruk så tunge søkker i nota, du er en gammel mann og det kan bli tungt å jobbe dersom søkkene er for tunge. Det ingen fortalte meg var at vannet fra Varangerfjorden skulle inn i botn av Bugøyfjorden et par ganger i døgnet. Gjennom et meget smalt og trangt sund. Og så skal det ut igjen. Det blir strøm av det, mye strøm.

Men i garnfisket berget jeg kvota og vel så det. Og nota kom til nytte på slutten av sesongen da stillehavslaksen kom. Jeg avslutta fisket halvannen uke før tida. Da var det nok både til koking, steking, røyking og salting. Vi som bor ved fjorden er som alle vet av det primitive slaget som spiser opp fisken vi får. Det har vi lært. Man skal spise opp maten sin. Og ettersom jeg ikke er yrkesfisker overlot jeg resten av fangstsesongen til de som det er. Som fikk en brukbar inntekt av invasjonen fra øst.

Hvordan fisket etter atlanterhavslaks var rundt omkring vet jeg ikke. Det er stillehavslaksen som har vært tema i år. Men min fangstdagboka er utfylt og sent inn til Statistisk sentralbyrå. Not, garn og landgarn er pakket vekk. Det kommer en sesong til neste år.

Eller blir det garnfiske til neste år? Jeg håper da det, men det får vi sikkert ikke vite før en uke før sesongen starter. Jeg har gjort mine forberedelser. Tatt vekk et par trær, som likevel var delvis oppspist av løvmakk, for å få fri utsikt fra mitt hyttevindu til laksebruket. Så kan jeg se hvordan korkene i garnet oppfører seg. Ved den minste bevegelse ror jeg ut og sjekker. Blir det notfiske skal jeg bruke årets erfaringer. Da skal se om jeg har knekket koden. Noe må jeg da ha lært.

I alle fall har jeg i år vært sjølaksefisker på den gamle måten. Noen dager på hytta hver uke hvor alt har dreid seg om laksefiske.

Jeg er godt fornøyd, og det var mye spenning i år også.

Og mye arbeid!

Og arbeid er det ingen som tar skade av har min generasjon alltid fått høre.

Bilde: Atlanterhavslaks. Foto: V.E.Ingilæ

Forside


Vi som forurenset kloden.

Min familie dro til sommerboplassen i Valen i Bugøyfjord like etter sankthans hver sommer. Dette skjedde helt til første del av 1960-årene. Like etter sankthans vil si når været var så bra at ku og kalv kunne tas ombord i en nordlandsbåt uten motor og slepes innover Bugøyfjorden fra Bugøynes. Det sier seg selv at prosjektet var avhengig av veldig godt vær. Det hendte enkelte år at østavinden aldri ga seg og at veien da måtte tas over fjellet fra Bugøynes. Et meget kupert terreng hvor kua ble ført over ved hjelp av folk som hadde gått veien før og var lokalkjent.

Det var altså etter at sankthansbålene på Sankarhaugen og i Piipola var nedbrent. Bålene vi ungene selv bygget ved hjelp av håndkraft. Gamle robåter og alt annet som hadde hatt sin tid og var brennbart endte sine dager på bålet. Riktig nok gikk en del kulturminner tapt, men det ville de gjort likevel, det ville bare tatt lengre tid mens naturen hadde gått sin gang. Lyng henta vi fra bergrabbene utenfor bygda, sekk etter sekk, og stappa det inn mellom gammelt treverk og inn i robåten. Målet var en tjærebredd robåt hvert år. Det ga mye røyk. Husker en gang vi var en anseelig mengde små unger som drev på å trekke en robåt vi hadde fått tak i ved fiskebruket opp mot Sankarhaugen. Det tok sin tid, og da vi kom til fotballbanen som måtte krysses på langs, drev de store guttene, som hadde vokst fra bålbygginga, og sparka fotball. En av oss kom på ideen om å trekke båten ut på banen, for da fikk vi sikkert hjelp for å få den over. Og hjelp fikk vi, og mye kjeft, men fotballkampen ble avbrutt og båten ble nærmest ble båret, ikke bare til den andre siden, men helt til toppen av Sankarhaugen.

Voksne som hadde samlet gammelt materiale som enten skulle brukes til å bygge noe nytt, eller som var tenkt brukt til brensel var på tå hev når det nærmet seg sankthans. De visste at var de uoppmerksomme et øyeblikk så kunne materialet som kanskje skulle bli til en del av en redskapsbu fort bli borte på mystisk vis. Neste gang de kanskje fikk øye på det igjen så var det når de var og så på sankthansbålet etter at det var påtent. Da var det for sent.

Skulle vi ha røyk måtte vi ofte ty til fiskebrukeier Gunnari, han hadde alltid noen gamle traktordekk eller fendere på lur som vi fikk tigget til oss. Tomas Gunnari var som alle vet en meget snill mann, kanskje altfor snill til å kunne drive det langt som forretningsmann. Noe nessekonge ble han aldri.

Dekk trumfet til og med tjærebredde robåter. Røyk var viktig i den lyse sommernatta. For oss som bodde i sentrale deler av bygda gjaldt det å ha mer røyk enn de som hadde bålet i Piipola. For alle gjaldt det å ha mer røyk enn storbyen Vadsø på den andre sida av fjorden. Det hendte enkelte år vi klarte det. Det var i den tida det ennå var lov å forurense på sankthansaften. Vi hadde sikkert holdt strendene i nærområdet fri for plast i den tida vi drev på, men det var før plastalderen.

I dag er selve sankthansbålet blitt en blek og blodfattig installasjon. Og nå er det vel foreldrene som sørger for å sette det opp også? Ungene har andre ting å være opptatt av. Der det før veltet fet, sort røyk opp mot himmelen er det nå bare såvidt en grå skygge av tåke som er synlig dersom man ser godt etter. Her nord. Ilden er det vanskelig å se i lyse sommernetter hvis det i tillegg er en skinnende midnattsol i horisonten. Sørpå derimot, der er det mørkt, og der ser man ilden. Røyk trenger de ikke. Så dette med ikke å brenne behandlet materiale er vel et påfunn som kommer fra en helt annen del av landet, som så mye annet. Vedtatt av en eller annen komite hvor ingen nordfra turde heve stemmen av frykt for å bli kasta ut av det gode selskap. Og det gis ingen disp for lyse sommernetter. Her gis intet ved dørene.

Og vi bøyer nakken og føyer oss mens vi brenner ubehandlede paller på bålet. Enkelte steder brenner de faktisk ubrukte paller på bålet. Sløsing med ressurser kaller jeg det. Og hytteeiere med saunaer ved Varangerfjorden er sikkert helt enig med meg.

Så er det altså vi som i vår barndom slepte gamle båter, tran- og oljemalte veggbord, kreosotstolper og noen gamle dekk til bålet vi fyrte opp en gang hvert år som holdt på å ta knekken på denne kloden. Som forurenset atmosfæren. Jeg tilstår. Lite visste vi den gang om oljen som skulle finnes utenfor kysten. Det har man tatt konsekvensen av i dag og man har starta med sankthansbålet.

En annen ting som også var viktig var at bålet ble tent sent på kvelden. Jeg er usikker på om det var klokka 23.00 eller 24.00? Bare det var en god grunn til å være med å bygge det. Premien var å få være lenge oppe.

Så sto vi der med en liten flaske brus med et lite hull i korken som vi forsiktig hadde banket til med en spiker. Brusen skulle vare lenge, som bålet. Asina, Solo, Pærebrus eller Bananbrus og hva de nå het alle merkene. Og kanskje en liten kjekspakke av merke Zulu.

Og her i bygda tente ikke vi ungene på selv. Her i bygda gikk det for seg i siviliserte og ordnede former, vi unger sprang ikke rundt med fyrstikkesker i lommene, ikke offisielt i alle fall. Et kvarter før tenning ble Edmund Nilsen hentet for å tenne på bålet. Han var vel skytebas så vidt jeg husker. Alt ble gjort skikkelig. Autorisert. Ikke noe slingring i valsen.

Vi brente våre bål med barnets rene samvittighet mens vi forurenset kloden.

Sammen med oljen. Men nå skal også oljekranene stenges. Det er ikke nok med sankthansbålene skal vi redde verden.

Så hopper tankene mine plutselig over på noe helt annet. Proklamert av selveste statsministeren vår for en tid tilbake.

Oljen er ikke lenger framtida. Oppdrettsnæringa skal være nasjonens nye olje. Himmelen over oss skal ikke lenger forurenses.

Men har vi lært noe?

Bilde: Sankthansbål i Bugøynes. Arkivfoto: Vilfred Ingilæ

Forside


Minner om en tapt kultur.

Og hva skal man skrive om i mai? Noen mener kanskje det skal skrives om nasjonaldagen eller 1. mai. Så jeg gratulerer med dagen som var og dagen som kommer.
Men her skal det først skrives om april måned. Om april i tidligere tider da det lukta tjære uansett hvor man tok turen ned til sjøkanten. Da var robåtene tjærebredd og fortøyningstønnene til sjølaksefiskerne smurt inn med tjære. Og etter april kom mai måneden som var starten på laksefisket, selv om det litt lenger tilbake i tid også starta i april. Uansett måtte alt være klart i god tid før startskuddet gikk. Både båt og fortøyningstønner skulle tåle litt ruskevær.

Dette er en tilbakelagt tid, og snart også en tapt kultur. Den tid er borte da folk lastet båten med nøter, garn, strengbunter, tønner og annet utstyr pluss litt hermetikk og flesk til søndagsmiddag og tok fatt på reisa til Holmengrå, Ranvika, Sultenvika, Skipshavn og andre steder i Sør-Varanger. I Tanafjorden var det kanskje til Lille-Molvik, Gulgofjorden eller Stáhpogiedde turen gikk. Og også i andre fjorder var det laksefiskerhytter spredd rundt omkring i alle viker og bukter. Og alle steder var prosedyren den samme.
Tjærelukta ble borte da vi gikk over til plast, både når det gjaldt båter og fortøyningsbøyer. Snart er hele kulturen borte ser det ut som. Aktiviteten stilner og forsvinner langsomt inn i historiens mørke. Bare navnene på stedene blir igjen. Navn som laksefiskerne satte på diverse bukter, fjellformasjoner, en merkelig stein, en navnløs sildrebekk. Intet for stort og intet for smått.

En gang sto laksebrukene tett langs de fleste fjorder i landet vårt. Det var næring og det var laks nok til alle. Både i sjøen og i elvene. Faktisk så mye at sesongarbeidere rundt omkring på gården der de tok seg arbeid fikk med i arbeidskontraktene sine at det skulle ikke serveres laks mer enn tre dager i uka. Det var grenser for hvor mye laks man orket å spise. (Nå kommer det med jevne mellomrom lignende advarsler i media når det gjelder inntak av laks, men det er av helt andre grunner).
Vi vet alle hvordan det har gått med laksen og fjordfolket som fiska laks med not, garn og andre fiskemetoder som ble benytta. Før disse rovfiskerne inne i fjordene ble kasta på land klarte de å nesten å utrydde atlanterhavslaksen, sier ekspertene. Drivgarnsfiske og linefiske etter laks som foregikk lenger ute til havs snakker man ikke så mye om lenger, for det var det ikke fjordfiskerne som drev med.

Nå er det først og fremst krokgarnfiskerne som er plassert i gapestokk som de store syndebukkene. Sjølaksefiskerne, som enten fisker for å ha en inntekt av det eller fisker for å spise fisken de får i garnet, skal bort. Det er blitt slik i samfunnet vårt at du ikke lenger skal spise opp maten din, nå skal du leke med den. Man skal være kultivert. Gjerne med litt årgangsvin til.

Jada, denne gang ber jeg for min syke mor, som det heter. Også jeg var krokgarnfisker i en hel sesong, åtte døgn tror jeg det var. Det var i fjor, og jeg fikk tildelt plass ved min lille hytte ved fjorden. Jeg investerte i bruk som jeg fikk bruke i 8 dager, mens tillatelsen var gitt for tre år. Så jeg må jo fullføre. I år blir det not. Jeg velger å se det positive i det. Nå kan jeg fiske i mange flere dager, om jeg da greier å få ut bruket. I fjor gjorde jeg et dypt innhogg i laksebestanden med mine garn. De er spist nå, laksene jeg fikk. Mine tanker går til de som kanskje har fisket i førti, femti, seksti år og kanskje ikke lenger føler seg i form til å starte med notfiske. Som har holdt tradisjonene med sjølaksefiske i livet gjennom årtier. Som istedenfor å bli tildelt en kulturpris for lang og tro tjeneste som kulturarbeidere blir kasta på land og spytta på.

Og mens jeg tenker på dem tar tankene sine egne sidesprang. Til folk som investerer i storslåtte hytter rundt i vårt langstrakte land. Jakthytter og fritidshytter på flere hundre kvadratmeter. Som bruker litt av fritida sin til å cruise omkring både i innland og utland for å fiske i lakseelvene hvor det enn måtte være. Noen bruker til og med helikopter for å komme til og fra med fluestengene sine. Utenom sesongen ansetter de folk som kan drive lobbyvirksomhet mot politikerne "våre". Men det har kanskje ingen ting med saken å gjøre?


En ting vet jeg. Laksen jeg får i bruket mitt er en glad laks. Den har svømt rundt omkring på de frie hav og får endelig lov til å bli servert på mitt bord, tilberedt av meg og mine. Kokt, salta, røkt eller stekt. Gravet. Og laksen som går i mine redskaper skal ikke slippes ut igjen, for så å pines, plages og trekkes på land av en annen fisker, og så bli sluppet ut igjen og fanget kanskje mange ganger. Min laks skal få en ærefull død. Det skal være en glad laks til siste slutt. Om jeg da får laks i år. Naturen kan være lunefull.

Og helt til slutt tilbake til de store hyttene og lykken i livet.

Hvor mye plass trenger man egentlig?

Ikke mye. Det holder lenge med en liten hytte og en brukbar lakseplass.

Forside


Bilde: Laksehytte i Storbukt (Isolahti), Bugøyfjorden. Arkivfoto: VEI


Vår ved fjorden.                          April 2021

Fra mitt hyttevindu kan jeg se havet puste. Den evige rytme med flo og fjære. Enkelte vårmorgener hender det ennå den er dekket av en hinne av is nærmest land, tynn som cellofan. Men det varer aldri lenge. Før jeg har drukket min første kopp med kaffe har morgensola med varsom hånd strøket vekk dette minne om en frostnatt. En time senere er det ikke lenger noe som kan fortelle at frosten har vært på besøk. Selv de gule stråene, som har overvintret under snøen, rister pelsen av frostkrystaller av seg, kikker ned mot bakken og ser etter om de små, grønne skuddene snart er klar til å overta. Vinteren er definitivt forbi. Det er våren som nå står og banker på døra. Snart kommer han tuslende fram fra skogen. Grønnkledd fra topp til tå.

Og i disse dager har jeg et bordell utenfor mitt vindu.

Nede ved fjæresteinan er måsene i gang med sin erotiske virksomhet. Der er det ingen mørkemenn med hevet pekefinger som maner fram bluferdigheten. Der lever man etter naturens lover og roper med hese skrik ut sine dyriske lyster. Tilskuere eller ikke tilskuere. Slike smålige hensyn kan man ikke ta. Dessuten har livserfaring lært dem at den nordnorske sommer ofte er av det korte slaget. Bare for et komma å regne. Skal generasjonene føres videre er det ikke tid til hemmelige stevnemøter og langvarig kurtise. Det er nå det må gjøres. Når sevjen stiger i trærne.

Kanskje noe å tenke på for andre skapninger som bebor vår værharde kyststripe også. Den blir stadig lengre mellom menneskene. Vi har slettes ikke all verden av tid på oss.

Og de er dyktige elsker. Måsene. På glatte svartpolerte steiner, noen dekket av tang og tare, utfører de sine akrobatiske kjærlighetsakter som er linedansere verdig. Balansen holder de elegant med flaksende vinger. Som oftest går det bra. Bare enkelte ganger hender det et par blir litt uforsiktig, kommer litt for langt ut på kanten, før de et kort øyeblikk trår i tomme lufta og tryner i en sky av fjær og vinger ned mellom steinene.

Like etterpå er de oppe igjen. Peller sine fjær, napper litt på hverandre med gule nebb, sender ut nye hese skrik og skrider så til verket igjen.

Blir det ikke et godt eggår i år så vet ikke jeg.

Setter vi så stor nok pris på dette? Vi gjør ikke det. Vi hater det. Vi er fly forbanna på måser og krykkjer og kråker og sånt. Duer kan vi til nød akseptere. De er liksom litt mer eksotiske, en pust fra den stor verden som finnes det ute et sted med sine parker, byrom og katedraler.

Det begynte med folk lenger sør for årtier siden. Da man begynte å bygge hyttebyer i skjærgården og oppdaget at det var fugler der som dreit på svaberg og hyttetak og biler og holdt et svare leven tidlig på morran når hyttefolk skulle sove ut etter å ha våket hele sommernatta med hvitvin, reker og loffskiver. Man prøvde å jage de vekk på forskjellige finurlige måter. Fuglene altså. Og de klarte faktisk det til slutt. Måkene og krykkjene flytta til byen og oppdaga kor fint det var der. Og nå klages det over at de samme fuglene snapper til seg brød og pølser og annen mat fra utebordene som er plassert rundt i bybildet. Vær litt mer sivilisert enn måkene. Spise inne. Og spis opp all maten, ikke la halvspiste retter ligge igjen etter måltidet.

Dumme er de ikke, sjøfuglene våre. Selv fuglefjellet i Ranvika i Bugøyfjorden er mest tom for hekkende krykkjer. Det ble for tungvint hver morra å starte på turen innover Varangerfjorden for å finne seg mat, for så å vende tilbake til fjellet på kveldstid. Det er enklere i byen. Der finnes det kjøpesentre. For måsene er hele byen et kjøpesenter.

Men så er det fortsatt noen som holder ut her ved fjorden. Både av folk og fugler. Fugler som samler seg rundt båten når vi fritidsfiskerne sløyer fisk. Som tar imot sloget vi kaster til dem under skrik, skrål og spetakkel. Yrkesfiskeren sløyer ikke fisken lenger. Nå tar fiskebrukene vare på alt. Det er den nye trenden, her skal vi ha alt sjøl, og så får fuglene seile sin egen sjø. Man kler det inn i fine ord som at vi må "ta vare på ressursene våre". Som om ikke fugler er ressurser.

Og ennå hender det at rødnebbterna setter seg på fortøyningsbøya til laksebruket ditt mens du er i ferd med å fortøye, og da vet du det blir et godt lakseår. Da kan det føres inn i fangstdagboka som et godt tegn som du kan sjekke til neste år for å friske opp hukommelsen. Om det da blir noen laksebrukfortøyninger for rødnebbterna å sette seg på til neste år. Hvis ikke så er mitt ønske at også resten av fuglene flytter til Rotevatn ved Aker Brygge.

Og mens man i byene sloss med en horde måser og krykkjer om maten, er vi noen her ute i periferien som undersøker om noe av dritten som måsa i sitt luftige svev slapp over vårt hode traff oss på noen vis. Vi gransker klærne våre med en insektsforskers skarpe blikk før vi bestemmer oss for om om vi skal levere inn en lottokupong.

Det er mye folk ikke vet om fugler og fugledritt.

Forside


Ukkonsaari, tegning av Samuli Paulaharju.

Reisen hjem.                             November 2020

Det er fint å reise. Komme til varme land med kritthvite badestrender. Eller kanskje til en millionby hvor man kan være en anonym del av det pulserende livet i gater, smug og utesteder. Se nye områder og historiske bygninger, møte ukjente mennesker og bli kjent med gamle og nye kulturer.

Selv om flyreiser ikke er det jeg er mest begeistret for så pleier jeg å se fram til en av dem. Den begynner når du har kjempet deg gjennom køer og sikkerhetskontroll, blitt strippet for alt som kan brukes som våpen og du endelig kan gå ombord i flyet på Gardermoen. Når flyet så akselererer, hjulene slipper taket i rullebanen og du kan lene deg tilbake i setet og vite at nå gjenstår bare siste etappe. Veien nordover. På forhånd har du sikret deg vindusplass, på høyre eller venstre side. Alt ettersom hva du vil se dersom været er på din siden og skyene holder seg borte. Venstre side dersom du vil se fjellområdene mellom Sverige og Norge. Høyre side om det er andre ting du vi følge med på. Er du heldig kan du se fjellene i Sarek nasjonalpark. Der et sted i elvedalene mellom fjellene, over myrene og brusende elver går de sagnomsuste, storvokste sarek-elgene. Du er for høyt oppe til at du kan se dem, men du vet de er der.

Og nesten før du vet ordet av det krysser du Muonionjoki. Du ser veier på begge sider som du har kjørt. Kanskje for lenge siden, den gang man brukte bilen når man dro på ferie. Når elva forsvinner under deg er du nesten hjemme. Og har du vindusplass på høyre side er det ikke lenge før Inarinjärvi brer seg ut under deg.

Ennå har jeg ikke vært på båtcruise i Karibien, i Middelhavet eller i Rødehavet. Heller ikke på elvecruise i Europa. Ikke langs kyst og fjord ved Svalbard. Men et minicruise på Inarinjärvi har jeg fått med meg. Et sted skal man begynne. Jeg har til og med vært på land på øya Ukonsaari (Äijih), der enaresamene ofret til til tordenguden Ukko. Den mektigste av de maskuline gudene. Ukonkivi er en stein på øya og en viktig siejdi. Øya ligger i et område av vannet som blir kalt for Ukonselkä og er 30 m høy, 50 m bred og 100 m lang og ligger rundt 10 km fra tettstedet Inari. I dag arrangeres det ikke lenger organiserte turer hvor man går på land da øya den regnes som hellig.

På øya Ukonsaari var det også Guds stedfortreder i romanen "Herre min hatt", av Arto Paasilinna, møtte selveste Gammel-Erik. Guds stedfortrederen var utnevnt av St. Peter og engelen Gabriel fordi Gud var sliten og muligens hadde møtt veggen. Stedfortredere var forøvrig kranfører Birger Ryynänen, som hadde blitt foretrukket framfor flere geistlige kandidater fordi de ikke helt holdt mål moralsk sett.

Møtet mellom de to endte i et basketak som var så voldsom at selve holmen flyttet seg flere hundre meter nordøstover. På strendene rundt omkring observerte folk svart røyk som steg opp fra store bølger og det ble selvfølgelig rapportert til militære myndigheter. Offiserene som kom til stede slo fast at det var en russisk øvelsesrakett som hadde slått ned i sjøen. Mens de soknet etter den med Luftforsvarets spesialutstyr dukket også julenissen og hans markedsfører opp. I et par uker ble det så sendt tv-reportasjer fra Enare til alle verdens kanter om at julenissen soknet etter en russisk rakett i den bunnløse Inarinjärvi. Men det var altså ingen russisk rakett på vidvanke som hadde forårsaket naturfenomenet, det var kranfører Birger Ryynänen som hadde et møte og målte krefter med selveste Gammel-Erik.

Så er det innflyginga. Du ser kanskje Pasvikdalen og Sandnesdalen. Du flyr over fiskevann du kanskje har vært ved, husker fisk du har fått og bål du har kokt kaffe på. Du kjenner deg igjen og skal kanskje en gang tilbake til det vannet, om alderen tillater det. Eller så får det holde med minnene. Det hender flyet må gå inn for landing fra motsatt side. Om du da sitter på riktig side kan du kanskje se store deler av Skogerøya. Sør-Leirvåg. Sølfærstrømmen (Silverinmukka). Gullsmedvika. Diamantbukta. Eventyrlige navn på steder. Puikostrømmen kan det hende du også ser, og lenger nord i Kjøfjorden, om du er kjent, ser du Akkoberget (Áhkubákti). Oppkalt etter Akku som var Ukkos kone, frutbarhetsgudinnen som representerte naturens feminine side. Du ser henne ikke fra flyet, men hun sitter under berget i Kjøfjorden med et hvitt kors over sitt hode. Trifons merke.

Noen ganger går flyet helt ut til laksehyttene i Holmengrå, før det gjør en sving over Jarfjorden, passer Ropelv og krysser Bøkfjorden før den lander på Høybuktmoen.

Det beste med hele reisen er reisen hjem.

Og forøvrig anbefales en cruise rundt Skogerøya på det varmeste hvis det blir reisebegrensninger også til neste sommer.  

Forside




Garnfiske på fjorden i mars måned. Foto: VEI

Ganske enkelt genialt.                 Mars 2021

I november i 2020 gikk Bugøynes Fiskarlag ut i media og fortalte at de hadde sendt en høringsuttalelse til fiskeridirektoratet angående deltakelse i krabbefisket. Mens de styrende myndighetene ønsket å heve aktivitetskravet fra 200 000 kroner til 300 000 kroner, ønsket Fiskarlaget å senke den til 50 000 kroner, subsidiært fjerne det helt. Aktivitetskravet er summen en fisker må tjene ved å fiske andre arter for å få tildelt kongekrabbekvote. Aktivitetskravet ble verken økt eller senket, den er fortsatt på 200 000 kroner, i alle fall inneværende år.

Forslaget fra Bugøynes Fiskarlag er jo ganske enkelt genialt i disse tider hvor små steder sliter med folketallet. På tide å invitere ungdommen med. Ungdommen er ikke dum. Det finnes ting de har god greie på. En av de tingene er data. Noe som blir mer og mer nødvendig i fiskeriene ettersom alt fiskeren gjør skal registreres via data og apper og sånt. De gamle okker og stønner over at alt skal digitaliseres, kontrolleres og registreres. Det blir for mye å sette seg inn i. Fangststørrelse, sjøvær, antall tilbakelagte sjømil, hvor du har vært, hvor du skal, hvor mye diesel du har brukt, hvor stort mannskap du hadde den dagen, landligge, kaiseddel og sikkert mye, mye mer som en pensjonist for lenge siden har mista oversikten over. Alt dette tar ungdommen på strak arm og innpust og helt uten bruksanvisning. Etter noen sekunder eller minutter har de sikkert forslag på hvordan disse systemene kan forbedres også.

Det andre de har god greie på er penger. I alle fall hvordan de skal bruke dem. Nye regler og metoder tres over hodet til fiskere og fiskeoppkjøpere for å få bukt med kriminaliteten som visstnok florerer. Derfor alle disse kontrollsystemene. Alle vet at der er penger er det også kjeltringer, det er ikke til å stikke under en stol. Det henger sammen som møkk og fluer. Ungdommen kan komme inn og hjelpe de eldre med disse utfordringene, samtidig som de er mannskap. Som takk kunne de jo få overta kvoten til noen av de eldre fiskerne til en rimelig penge, når de trapper ned og går over i åpen gruppe. Men det er vel bare en drøm, de fleste selger vel kvota si lenge før det, og da er det ikke til ungdommen de selger. Det er pengemakta som rår.

Rop litt høyere om lønnsomheten. At dere ikke er sjarkfiskere bare fordi dere vil berge de små kystsamfunnene i nord. Rop at det er penger å tjene på det. Vær litt mer ærlig.

Så derfor er mitt forslag at man får dette aktivitetskravet ned på et meget lavt nivå, helst ned på null, slik som Bugøynes Fiskarlag går inn for. Og forberedelsene må settes igang i dag. Det er ikke tid for flere forprosjekter og etterprosjekter og andre prosjekter som bare resulterer i at båtene fylles av flere og flere pensjonister. Inviter ungdom med på fisket. Vis dem hvor pengene ligger og la de leke seg med de elektroniske duppedingsene på båtene. Særlig på godværsdager når krabbeteinene skal røktes. Når havet er speilblank. Når livet smiler. Det må være en slags øyeåpner som det heter i mer teoretiske kretser. Hopp i første omgang over det der med å dra ungdom uten erfaring med på linefiske og garnfiske og juksafiske på urolig sjø hvor frostrøyk og bølger får båten til å slingre som et ausekar i urolig vann. Det kan skremme vann og vett av selv voksne folk og frister ikke til gjentakelse. Nei, ta dem med på krabbefiske. Det er uten tvil det beste forprosjektet som finnes dersom man virkelig vil at ungdom skal inn i fiskeryrket og sikre bosetninga langs kysten. Da skal vi se at befolkningstallet ute i distriktene på et øyeblikk stabiliserer seg, og deretter sakte begynner å øke. For i dag er det ikke slik at det bare er gutter som har vett på penger og fortjeneste, jentene skjønner det like godt. Og fortsatt trenges begge kjønn for at folketallet skal øke på lengre sikt. Enn så lenge, skjønt man vet aldri hva framtida vil bringe. Men å rekruttere ungdom til fiskeryrket kan jeg aldri tro skal være så vanskelig som enkelte vil ha det til. Det er bare å slippe dem til. Det er kanskje her det mangler litt vilje?

Hvis ikke dette fungerer trekker jeg tilbake alt jeg har sagt om ungdommen. Da sier jeg bare at de ganske sikkert har både kunnskap, og muligens intelligens, men mangler klokskap. Eller for å si det med en jeg ikke husker hvem var som sa: Man skal være forsiktig med å utdanne seg utover det intelligensen tillater.

Er det likevel de tilårskomne sjarkfiskerne som er klokest? De som har valgt seg et fritt yrke med praktisk opplæring, men med med god inntekt. De styrer stort sett hverdagen selv, er sine egne sjefer og bestemmer hvordan de skal jobbe etter å ha sett på værmeldinga. Det er det ikke mange som kan gjøre i dag. Ferien bestemmer de også selv. Så får det være at noen har problemer med litt av dataverktøyet i perioder.

Forresten så er det kanskje for seint å starte med dette i år. Januar er tilbakelagt og de eldre sjarkfiskeren har beveget seg under radaren på gummisåler, mens de har tatt opp krabbekvota si med en verdi av rundt 500 000 kroner. De har sagt minst mulig om det eventyrlige krabbefisket, eventyret venter de med å fortelle om til når garnfisket starter. Og da fortelles det samtidig mye om landligge og dårlig vær og dårlige priser og lange dager. De sier ingen ting om at dette fisket også bare varer en måneds tid.

Noen ganger lurer jeg på som gammel skolelærer om vi har utdannet våre ungdommer til å bli noen dumskaller som tror de har det best i et åpent kontorlandskap.

Noe mer åpent landskap enn Varangerfjorden og Tanafjorden må du lete lenge etter.

Forside


For mer urbane mennesker finnes det også mobildekning enkelte steder i området.   Foto: VEI

Tid for ski.               Februar 2021

Sola er tilbake. Det er tid for å skrive om en av vår kommunes skjulte perler for folk som liker å bevege seg på ski litt utenfor ferdig opptråkkede løyper. Som av og til vil velge veien de går selv. Dette er villmark. Men samtidig ikke. Her har slekt og venner gått før meg. Her skal kanskje slekt og venner følge etter i kommende tider. Til fots i årstider det passet best, og på ski vinterstid. Mens det i tidligere tider var jakt, fiske og bærplukking som trakk er det nå mest rekreasjon helt uten annet mål enn nettopp rekreasjon, både for kropp og sinn. Og jeg håper ennå at mange skal ta turer i dette området. Ikke bare med skuter langs skuterløpa fra Bugøyfjord og Bugøynes, men også på ski fra parkeringsplassen ved Korsbekken. Man ser sikkert mye fra skutersetet også, men noen ganger hender det nok at man ser mindre.

Korsbekkenområdet med andre ord. Nå skal det sies med en gang at dette er ingen objektiv beskrivelse av området, beskrivelsen er i høyeste grad subjektiv. Jeg har for lenge siden tapt mitt hjerte til dette fantastiske området som er som skapt for dagsturer på ski. Eller bare timesturer. Alt ettersom hvor mye tid du har, hvordan dagsformen er, om du har små eller store unger med deg, om du er alene, om du har hund, pulk eller ryggsekk. De yngste og sprekeste voksne kan ta seg opp til flyradaren som kneiser høyt oppe på toppen, eller svinge av tidligere og gå opp til Ravntinden. Deretter kan de teste skiferdighetene på turen ned. Vi andre kan kan bevege oss rundt omkring i vårt eget tempo, fiske eller gå lange turer over is og snedekte vann, utfordre skjebnen i små bakkeskråninger. Utgangspunktet er uansett parkeringsplassen ved Korsbekken mellom Brannsletta og Bugøyfjord.

Jeg har flere veier jeg kan følge. Veier jeg har gått mange ganger. Veier jeg er kjent på, men som likevel er og kan være nye hver gang. Selv om steinene står der på samme sted som de har gjort siden siste istid da de løsnet fra isflak. Selv om trærne er de samme, har bare vokst litt den siste sommeren. Men sporene i nyfallen sne er nye. Rypespor. Gaupespor. Revespor. Spor av rein og hare. Røyskatt, mus, lemen. Og noen netter har en jerv gått forbi. Rypa, haren eller reven jeg observerer kan godt være den samme jeg så i fjor vinter, men nå ser jeg den i et nytt område. Jeg har tid nok. Det er sjelden jeg skal til et bestemt sted. Kanskje tar jeg stigningen til en liten fjelltopp. Spiser en appelsin. Det er vakkert det jeg ser. Veldig vakkert. Over meg er himmelen et tak. Rundt meg ser jeg andre fjell, små kløfter og daler, både de nært meg og de lenger borte. Det er et stort rom jeg ferdes i. Jeg passerer langsomt.

Det som finnes i tillegg er stillheten. Uten den evige duren og suset som finnes nesten over alt ellers. Her har vi fjellet og naturen og naturens lyder. Suset av vind. Enn så lenge.

På en liten, åpen flate mellom noe bjørkekratt har en mus, eller lemen, sprunget over sneflata. Ikke rett frem, men med små avvik, tatt en liten dans, kanskje for å prise en herlig morgen. Så tar sporene plutselig slutt, et par dråper blod og spor av vingene til en fugl forteller at her har det skjedd dramatiske ting. Et liv tok slutt. Angrepet kom helt uventet ovenfra. Sporene er som runetegn fra en fjern fortid, men de er avsatt bare for noen timer siden. Så skjørt kan livet være. Så er det opp til oss å spørre oss selv hva vi skal bruke det til? Naturskildreren og filosofen Henry David Thoreau (1817-1862) sier et sted: "Naturen har ingen spørsmål, og ingen svar til oss dødelige. Himmelen er like mye under føttene våre som over hodet."

Det er de mange, små opplevelsene som samlet blir den store. Gir en lykkefølelse. Mange nok korte skiturer blir egentlig en lang ekspedisjon. Muligens med flere variasjoner enn en tur over hvite isvidder til nordpolen gir, selv om jeg går den samme veien gang på gang. Ser den samme skråningen med det samme krokete bjørketreet som klorer seg fast år etter år. Mellom øktene ligger jeg hjemme i min gode, varme seng på en god madrass. Trives med det, jeg er ingen ekstremsportutøver. Jeg var det ikke som ung, og er slettes ikke blitt det som gammel. Enkelte som sverger til skuter ser kanskje på meg og andre likesinnede som eksotiske dyr. Som en del av naturopplevelsene de forteller om når de kommer hjem.

Jeg kan bli stående på en bro av is over en bekk. Høre klukkingen av en ravn høyt over meg. Blir jeg stående lenge nok kan det hende jeg også hører lyder av ei rype i fra den lille bjørkeskogen som klatrer oppover fjellsida. Men ikke bestandig, og når ravnen tier så det bli nesten helt stille. Nesten. Lyden av ravnens vingeslag er fortsatt et sus i lufta. Og under sneen og isen der jeg står hører jeg lyden av rennende vann. Alt dette, disse lydene du bare hører når støyen utenfra er borte, det er det som er stillheten, fjellets musikk. Elvedalens musikk.

Om du tror jeg overdriver så gjør jeg det ikke. Spør andre som bruker området, eller lignende områder. Og ta deg tid til å lytte på svarene.

Til slutt et dikt av Hans Børli:

Under himmelen

Tro ikke at

jeg kommer fra små forhold!

Himmelen sto alltid

åpen over meg

Jeg levde mine år

med Syvstjernen som nabo

og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner

de lave maurstiene

mellom brukne strå på jorda,

men også lengselens kongevei av lys

der Guds fotspor står tegnet

i stjernestøvet.

Jeg er et menneske. Jeg har

erkjent storheten i det

å være så uendelig liten.

Forside


Sjark. Snekret av Ella Kaisasdatter Sørensen.

Et fiskerieventyr.                      Januar 2021

I et lite, søkkrikt land, langt nord i Europa, hadde ministeren som hadde ansvaret for landets fiskeriressurser hørt rykter om at det i et fiskevær bodde noen fiskere som det ble påstått drev verdens mest lønnsomme fiske. Det var visst bærekraftig også. Stedet hvor fiskerne bodde lå langt fra hovedstaden, og som andre ministre i dette landet hadde også denne ministeren et overordnet mål; Gjøre landet til verdens rikeste. Ettersom oljealderen gikk mot slutten, og prognosene fortalte at kloden var i ferd med å kollapse, levde alle som om det var de med mest penger i banken som var vinnerne når den varslede kollapsen inntraff. Så derfor måtte han ta den lange reisa til bygda som var bebodd av kvener, slogfinner, sjøsamer, noen integrerte utlendinger og et fåtall nordmenn, for å se om der var noe lærdom å hente. Slagordet "det grønne skiftet" surret stadig vekk inne i hodet hans på turen nordover.

Etter en lang reise med tog, fly og bil kom han til høyden over det lille fiskeværet. Stedet lå der som en åpenbaring i solskinnet, og fjorden som omkranset nesten hele bygda var et blankt speil. Ikke en krusning på det blikkstille vannet, selv ikke kjølvannstriper etter båter tegnet striper på den blåskimrende, blanke vannoverflata. For fiskebåtene lå pent fortøyd ved den kommunale flytebrygga. Hus i alle regnbuens farger. Det var et eventyr.

Straks ministeren begynte å bevege seg langs de smale veiene fikk han en hale av mennesker etter seg. Det var en salig sammensurium av et par kvener, noen sjøsamer, en stor hærskare av slogfinner, og noen mennesker fra mer siviliserte områder som hadde funnet seg godt til rette i dette lille, lønnsomme fiskeværet. Det kunne se ut som de ingen ting annet hadde å foreta seg enn å slå følge med ministeren..

Og ministeren husker selvfølgelig på hvorfor han er der, selv om været er aldri så bra og det er mye å se og grunne over. Fargerike bygninger, utesaunaer, gamle fjøs, førkrigshus og etterkrigshus, og blomstrende små åkerlapper med både potetkål, grønnkål og jordbærplanter. Drivhus, fiskeredskaper og mye annet. Han er ingen vanlig turist på langsomferie, ministeren, så han må spørre en av de nærmeste fiskeren om hvorfor de ikke er på sjøen denne fine, solrike dagen. Akkurat derfor, får han til svar. Da det kan se ut som han ikke helt forstår svaret får han det forklart. Det hender vi ligger litt lenge bak den varme, gode kjærringræva på sånne gode dager også, som de pleier å si i en annen bygd ikke så langt unna. Bare for kosens skyld. Ellers er det helst på uværsdager vi ligger der, da for å bruke tida fornuftig og gjøre vårt beste for å sikre rekrutteringa til næringa og befolkningsveksten til bygda. Men pengene da, sier ministeren, du kunne jo vært ute på sjøen og tatt opp torsk du kunne selge, prisene er gode for tida. Joda, svarer fiskeren, samtidig som han poengterer at de har krabbeteinen ute. Og de teinene fisker, uansett hvordan været er og hva han nå måtte drive med ellers. Det blir penger av det også.

Ministeren vil ikke ta det for god fisk, han er mener vel innerst inne at det er han som har ansvaret for disse fiskerne. Så noen gode råd må han kunne gi da han har reist denne lange veien fra sitt kontor og hit ut til havgapet, til denne idyllen "in the middle of nowhhere". Han sier de kunne dratt ut selv om teinene fisker uten deres innblanding. Da kunne de tjent litt mer.

Fiskeren er ikke uenig i dette og spør så hva ministeren mener han skal bruke de ekstra pengene til. Og her får ministeren blod på tann. Han får følelsen av at nå er han endelig kommet på sin rette hylle i livet. Han legger ut om at pengene kan omgjøres til mere bruk, andre redskaper, bedre redskaper, doble settet med garn og liner og ellers begynne å fiske på andre sorter fisk, ikke bare torsk og hyse. Kveite, sei, uer, blåkveite, rognkjeks, reker og kanskje flyndre også. De bor ved en rik fjord og kan virkelig ta for seg og bli søkkrike. Et lite øyeblikk holder orde "lodde" på å dette ut av munnen hans, men den svelger han fort. Husker heldigvis på hvordan det gikk med akkurat det fisket. Fiskeren, som er sjarkfisker med liten sjark og dermed har litt begrenset rekkevidde om hvor langt ut han kan dra, funderer litt på dette. Han skjønner det er en dugandes minister som er kommet på besøk. Forsiktig spør han hva så ministeren mener han skal bruk den nyvunne kapitalen til, når han er blitt søkkrik. Kjøpe en båt til, en større båt som han kan dra lenger ut på havet med og fiske ennå mer. Den lille sjarken kan han beholde som et minne fra gamle dager. Fiskeren er ikke helt overbevist og lurer så på hva han skal bruke den stadig økende rikdommen til. Kjøpe en båt til, kanskje en tråler som kan dra langt ut på de store verdenshavene og fiske både på kjente og ukjente arter, svarer ministeren. De ankommer kaia i høyt tempo med ministeren gestikulerende i front, med denne halen av folk etter seg. Han blir så ivrig at han holder på å snuble i ei fiskekasse av plast som ligger henslengt på kaidekket, veiver med armene og føler seg riktig så inspirert. Han har helt glemt det han tenkte på under flyreisa. Det grønne skiftet og bærekraftig utvikling er blitt igjen i skyene et sted. Fort kastet han et blikk på fiskeren han snakker med, og lar så blikket gli over de andre ansiktene. Ser etter anerkjennelse og forstår ikke helt hvorfor denne gjengen av slogfinner, kvener, sjøsamer, nordmenn og halvintegrerte utlendinger ikke har tenkt på dette før.

Fiskeren spør så ministeren om veien videre, når han har tatt opp uhorvelige mengder med fisk og tjent uhorvelige mengder med penger.

Veien videre? Investere dem i nye ting selvfølgelig. Ansette folk som kan arbeide for deg!

Forsiktig spør så fiskeren om hva han da skal gjøre.

Da, sier ministeren med brask og bram. Da kan du dra på sjøen bare for moro skyld med den lille sjarken din, når havet ligger speilblank og bare ber om at du skal ta deg en tur utpå. Du kan slappe av, nyte livets gleder og gjøre akkurat det du vil.

Fiskeren ser først på ministeren, så ruller han seg en røyk med erfarne fingre, ser opp i lufta mot sola som fortsatt står skarp og klar ganske høyt på himmelen. Deretter vandrer blikket utover havna og havet, mens tankene streifet noen vinterstormer han har opplevd. Han husker også stille dager med bitende frostrøyk. Så tenker han på teinene som står ute og fanger krabbe, før han vender seg mot ministeren igjen og svarer.

Men det er jo akkurat det jeg gjør! sier han.

Fritt etter en novelle av Heinrich Böll (1917-1985)

Forside


Bilde: Graffiti på vegg i Bergen, signert av gatekunstner AFK. Foto: VEI

Livsmestring og blodforgiftning.                                     Desember 2020

Som gammel skolelære har jeg fått med meg at det er kommet nye læreplaner i skolene våre. Nå er jeg heldigvis kommet opp i en alder hvor jeg er avskiltet og ikke lenger behøver å sette meg inn i hva som står i disse planene, men i følge nyhetsinnslag er det nye et tverrfaglig tema som har fått navnet "folkehelse og livsmestring". Det betyr vel noe sånt som at elevenes helse skal bli bedre, både fysisk og psykisk. En begynnelse til å fylle det tverrfaglige temaet i barne- og ungdomskolen kan jo være at foreldrene lar ungene ta seg til skolen, og hjem igjen, ved egen hjelp, dersom strekninga ikke er helt uhåndterlig. Til fots eller på sykkel, rullebrett, sparkesykkel e.l.

Jeg kunne kommet med andre tips om alt man kan ta opp i det tverrfaglige temaet, f.eks. skyggeboksing, fargeterapi, innføring i sjamanisme, aromaterapi for viderekomne, mindfullness m.m, men akkurat de idéene klarer nok skolepolitikerne å komme på selv, tenker jeg.

Da vi var unge hadde også vi "folkehelse og livsmestring" på vår hjemlige timeplan. Stadig masing om at vi skulle ha på oss lue når det igjen gikk mot vinter. Vi tok den på i gangen, og slengte den på hylla i bislaget før vi gikk ut. Var vi på vei til skolen stakk vi den ned i sekken når vi ikke lenger var synlig fra kjøkkenvinduet hjemme, selv om temperaturen kunne være faretruende lav. Det tok minst en generasjon før formaningene hjalp. Nå tar ikke alle av seg lua inne i klasserommet en gang, noen spiser til og med med lua på.

Ellers så drev vi nå på med vårt, vi som var unger i fjern fortid, inspirert av de som var litt eldre enn oss. Foreldrene var ikke så opptatt av hva det var. I dag er jo mange foreldre mer opptatt av barnas fritidsaktiviteter enn barna selv er. En av aktivitetene våre var å"Kappe land". Den hadde sikkert andre navn også, og finnes nok som dataspill i dag. Men vi trengte verken elektrisitet eller teknologi til dette spillet, det holdt lenge med en rusten kniv. Vi tegnet opp en sirkel på bakken og delte verden mellom oss i all vår barnslige uskyldighet. Unger får ikke gjøre det lenger, for oss små er kniv blitt forbudt. Det er blitt en lek for de store guttan. Netanyahu, Trump, Putin, Erdoǧan og Bashar al-Assad m.fl.

Vi som har fått med oss litt livserfaring vet hva rustne kniver kan føre til i det praktiske livet. Blodforgiftning. Og blodforgiftning var farlig, samtidig som det skapte status. Denne røde stripa som utviklet seg fra et sår forårsaket av en rusten kniv, eller en rusten spiker. Som kanskje startet fra en fingertupp og åt seg oppover hånden, videre inn på underarmen før den fortsatte oppover.

Å stoppe en hissig blodforgiftning var ikke enkelt. På sin vei oppover armen var den som en dødbringende missil-rakett, så man tok i bruk alle remedier man hadde. Når ikke lenger salmevers, samt fjernhealing fra Unsgaard i Vadsø og andre mer tvilsomme ordsammensetninger fra bygdas lokale helter, hadde ønsket virkning, gikk man over til mer klarerte, medisinske virkemidler.

Ringer av jod rundt armen var en av de sikreste, medisinske metodene. Praktisk tankegang sa at når jodtabletter virker mot radioaktivt nedfall etter atombombespregninger, så virker ringer av jod mot blodforgiftning også. Man startet langt nede med en ring. Så ble det to. Senere ble det tre jodringer høyt oppe på overarmen dersom stripa fortsatte mot armhulen og lymfeknutene. Var man den uheldige som hadde pådratt seg forgiftninga var alt annet enn å overleve uvesentlig. Om det derimot var en kamerat som bar på den rødblåe stripa var man tilskuer til kampen som raste. Med ujevne mellomrom måtte man fysisk bortover for å sjekke hvordan det gikk (som alle forstår var dette før internett og oppdatering minutt for minutt). Hvis ikke jodringene hjalp måtte man fortest mulig komme seg til legen å få skåret opp såret der forgiftninga hadde starta og ta det onde med rota. Fortest mulig ville si å bli båret i sykekurv til kaia, heises ned i en fiskebåt med kran og deretter transporteres til Dr. Skogsholm på sykehus i Vadsø. Det var ikke snakk om 13 minutter med helikopter. Om da ikke søster Hedvig var i bygda og kunne ta oppdraget.

Men dette måtte altså gjøres før ondskapen kom til armhulen. Som kjent er veien derfra til hjertet så meningsløst kort. Passerte den armhulen hadde man, etter det man hadde hørt fra eldre kamerater, akkurat tid nok til å fordele sine få jordiske eiendeler, og gjøre seg klar til å gå i koma. Da var det punktum finale. Da var alt håp ute.

Men det gikk bra. Vi ble en erfaring rikere. Vi ble forsiktigere med de rustne knivene. I ettertid har jeg lest medisinske sider på internett og funnet ut at det vi kalte for blodforgifting ikke var ekte blodforgifting og livstruende likevel, men lymfangitt, en betennelse i lymfesystemet. Så var det altså bare en slags barneoppdragelse og skuespill fra de voksnes side? Vi skulle lære å holde streptokokkene utenfor kroppen. Ved hjelp av litt angst. Litt angst bør vi kanskje lære oss å tåle skal det bli gagns mennesker av oss som det het i de gamle læreplanene.

Når det er sagt leser jeg på en annen medisinsk side at dersom lymfangitt ikke blir behandlet forskriftsmessig kan det føre til død?

Ikke rart det noen ganger i disse Covid-19 tider kan virke som den gamle måten å oppdra folk på er tilbake igjen.

Forside


Steinbit. Laget av Trym Sørensen.

Årstidsrapport.                                         Oktober 2020

Etter en sommer smekkfullt av turister som har invadert veiene, vandret hvileløst omkring i smugene, klatret på knauser, ropt ut mot Varangerfjorden, svømt i sjøen og tatt selfies på de mest tenkelige og utenkelige steder går vi nå inn i en stille årstid. En årstid hvor mørket senker seg tidligere og tidigere, stjernehimmelen blir mer og mer synlig og nordlyset krøller seg lystig over oss enkelte kvelder. Neonlys fra reklameskilt er fraværende og de mørkeste kroker forblir i mørket.

Dvaletida sniker seg inn på oss. I utbygda skjer ingen ting.

Med unntak av noen lærere, elever og rengjøringspersonell som inntar skolen til forskjellige tider om morgenen, mens helsearbeidere avløser nattevakten på omsorgsenteret. Kommunens menn er i aksjon og butikken, Bistroen og posten åpner opp for en og annen kunde. Arbeiderne på Norway King Crab er også på plass.

Lenge før det har fiskerne gått ut med sine båter for å sjekke krabbeteiner eller dra og sette lina. Og egnere har selvfølgelig tuslet ned til kaia og egnebuene de også. Liner som skal settes må egnes. Det gjør seg ikke sjøl.

Potetene er tatt opp. Noen steder henger fisk som skal bli til boknafisk. Folk med luktesansen i behold kan av og til kjenne en svak eim av sagflis og einer som avgir røyk i små, private røkerier. Ennå er det også noen fritidsfiskere som har småbåtene sine ute. De drar ut til kjente merker og sikrer vinterfisken. Noen har vært på fjellet og sett etter ryper. Krabber sendes av gårde med trailere. En flytebrygge som har vært til overhaling i Kirkenes er tilbake og monteres på plass ved det tomme skallet av det som var slipp og mekanisk verksted.

Noen pensjonister gjør noe så unyttig som å gå tur. Rusle, gå, spasere, sprade, trø, daffe, labbe, lunte, traske, slenge, slentre, flanere. Og ennå finnes det kanskje hundrevis av synonymer. Når det å gå seg en tur har fått så mange navn må jo det være det mest nyttige av unyttige ting man kan gjøre. Eller kanskje går de bare for å lufte livet, som Hans Børli skriver i et dikt.

Det var kanskje alt dette turistene egentlig kom for å se, men som de færreste fikk oppleve?

Ellers ser det ut som det skal ordne seg med kulturhus i bygda. Gentjan Kryeziu, som ikke kommer fra Finland som forfedrene til en stor del av bygdas øvrige befolkning gjør, men fra Albania, har kjøpt egnebudelen på kaia og satser på å få litt sving på kulturen. Er det noe som er kultur må det jo være aktivitetene som har vært drevet her opp gjennom tida etter at den ble bygget. Egning, garnbøting og annet fiskerirelaterte aktiviteter, samt samlingsplass for bygdefolk og tilreisende. Fiskere, landmenn, egnere, kokker, kaiarbeidere, vaskere og hva det måtte være. Her er nyheter om fangst og fiske utvekslet. Men ikke bare fiskerinyheter. Rykter er fordelt, både sanne og mer usanne med bare et lite snev av sannhet i seg. Rykter er rykter. Noen ganger er videreformidlingen foretatt uten at et ord er sagt, bare blikk er blitt vekslet mellom mennesker i det noen gikk forbi, mens andre ganger ble blikket etterfulgt av lavmælte lyder blåst ut mellom leppene. Noen lyder var lystige, mens andre kunne være av det skeptiske, kritiske og også av det direkte ondsinnede slaget. Uten at ord ble uttalt ble det meste likevel oppfattet. Alt ble det kultur av, ikke nødvendigvis kafékultur og høykultur, men i høyeste grad kultur og ukultur.

Lenge har det sett ut som hele bygget skulle bli et skammens hus som storfloa og en kraftig vinterstorm ville ta med ut på havet en dag. Slette alle spor av de som var før oss og investerte sitt liv i dette. Heldigvis tar Gentjan tak i dette. Historiene i veggene skal få leve videre fordi veggene fortsatt skal stå. Mye må repareres, kaistolper må forsterkes og byttes ut. Notkaia er borte, det er så, men minnene derfra lever ennå hos noen. En husker det ene, en husker det andre, jeg husker at vi syklet rundt egnebubygget på jakt etter nye runderekorder. Kanskje vil Gentjans initiativ fører til at det kommer flere unger i bygda, skjønt det er tvilsomt om de får lov til å sykle rundt bua på sleipe kaiplanker. I alle fall ikke uten hjelm.

I moderne tid har det vært både pub, treningsstudio og kontorer i bygget. I dag egnes det der.

Egentlig bør vi melde oss på dugnad for Gentjan, ikke bare støtte han med ord, telefoner og likes på facebook. Jeg er klar til å gjøre det. Male kanskje? Selv om jeg ikke lenger klartrer til øverste trinn på stigen.

Og noen penger fra det offentlige bør jo dette utløse. Når kruttbua til imperialisten Svend Foyn, og diverse forprosjekter i bygda, har fått sine hundretusener, så må det vel også finnes penger til kulturhuset på kaia!

Forside





Gi oss appelsinpausen tilbake.                            September 2020

Da jeg var ganske nyutdannet lærer hørte vi om hvor enklere alt skulle bli når vi gikk inn i dataalderen. Jeg deltok på kurs med maskiner som i dag virker som de var konstruert i steinalderen. Harddisken var en kassettspiller. Kurslederne kom selvfølgelig fra sør. Nytenkere full av framtidstro. Husker at vi deltakerne på et kurs en gang fikk presentert et tidtakersystem for hvordan få ut resultatlista i et langrenn i samme øyeblikk sist startende gikk i mål! Vi var ikke helfrelst. Noen var mer opptatt av appelsinpausen. Den tida man etter målgang brukte på å skrelle en appelsin i langsom ettertanke, putte båt etter båt i munnen, mens man venta på at tidene skulle regnes ut og lista stiftes opp på veggen. Den pausen ville bli borte. Ikke rart at salige fyrdirektør Friis på 1800-tallet i en bok beskrev finnmarkingen som en person som står på land, ser utover havet, klør seg i ræva og spekulerer på hvordan været blir neste dag. Lurer litt på hva kurslederne tenkte?

Siden den gang er også vi finnmarkinger blitt mer foroverlent, tidsriktig, innovative, dedikerte og full av synergieffekter. Skinnlua (hektori på bugøynesfinsk) har vi spikra fast i gangveggen til pynt. Og stadig vekk leser jeg i avisene at vi pensjonister må følge med i utviklinga og oppdatere oss på databruk. Samtidig skal vi holde orden på et titalls koder som har med sikkerhet å gjøre, koder som absolutt ikke skal skrives ned på huskelapper, i tillegg skal de byttes ut med jevne mellomrom før kjeltringene får tak i dem. Det skal ikke være enkelt når det skal være enkelt.

Så kom da dagen det ble min tur å oppdatere meg igjen. Jeg var uheldig og slo inn feil kode tre ganger. Man bli eldre. Dermed var det slutt på BankID som jeg hadde hatt siden nettbank ble innført. BankID på mobil hadde jeg fortsatt, så det gikk greitt en stund til. Men så skulle også den oppdateres. Det gikk ikke, så jeg kontakta min gamle bank der jeg hadde fått BankID. De ga beskjed om at jeg ikke hadde BankID på mobil hos dem. Så tok jeg kontakt med min nye bank (som alle forstår er jeg ikke helt utdatert da jeg har klart å bytte bank, noe som langt ifra er så enkelt som enkelte forbrukerrådseksperter påstår). I min nye bank fikk jeg selvfølgelig beskjed om at jeg ikke lenger hadde BankID idet hele tatt, så da kunne jeg ikke oppdatere BankID på mobil, men de skulle sende nødvendige papirer som jeg kunne hente på posten, måtte bare huske å ta med meg pass. Og pass hadde jeg! Selv vi ute i bushen er blitt siviliserte mennesker som stadig vekk reiser omkring i verden og forurenser kloden.

Sendinga kom en onsdag. Jeg fikk ikke henta det ut den dagen, og dagen etter var en helligdag så det ble fredag før jeg kunne møte opp på Bistroen i Bugøynes. I samme bygning som Henry Berg i sin tid regjerte. Det var dit man gikk nesten uansett hva det var når det gjaldt noe offentlig. Da man gikk over fra manuell utdeling av post i butikk (det finnes yngre mennesker som tror at Post i butikk er en ny oppfinnelse) til at posten ble lagt i postbokser, var de uskrevne reglene slik at ingen skulle hente posten før alt var omhyggelig fordelt i boksene, så det hendte det var kø utenfor. Var du for tidlig ute kunne du ofte høre det buldret stygt inne på kontoret når du åpna postboksluka. Fiskebrukeier Thomas Gunnari var en gang ute i raskeste laget, stakk armen inn i boksen og famlet etter post. Han kom raskt ut på trappa igjen, rista på armen og mumlet; tror du ikke han Henry smekka meg over fingran med linjalen!

Sikkert den samme linjalen han trakk to omhyggelige, rette streker med under totalsummen i den røde postsparebankboka når han summerte etter innskudd eller uttak du hadde gjort.

Jeg regna med det skulle gå greitt å hente ut sendinga. Pass hadde jeg med, og har bodd mesteparten av livet i Bugøynes. Denne dagen var det i tillegg "postmester" Trond Høiberget som sto bak skranken, som også har bodd sitt voksne liv i bygda.

Trond scannet inn passet og maskinen gjorde ham oppmerksom på at passet var gått ut dagen i forveien. Egentlig skulle jeg på dette tidspunkt vært på reise i Hellas, men det var avlyst på grunn av koronapandemien. Mye bedre å stå med ugyldig pass på Bistroen i Bugøynes enn en flyplass i Hellas. Ny BankID ble det imidlertid ikke på meg.

Savner jeg BankID? Ikke i det hele tatt, men den gamle postsparebankboka som ble introdusert 2. januar 1950, og som Einar Gerhardsen fikk den første av, med kontonummer 1, skulle jeg gjerne hatt. Den lille røde som viste vår verdslige verdi, men som også kunne brukes til andre ting. Som en kjenning av meg svarte da jeg en gang spurte hvordan han hadde fått tak i en så hyggelig og grei kjerring. Han var ikke av de mest foroverlente, selv om han kom fra Troms fylke. Var mest for finnmarking å regne.

- Du vet, svarte han, - det var ikke så vanskelig. Ho jobba jo i bank, så som det siste trekket viste jeg henne postsparebankboka min. Inne på den sto det femten tusen kroner, så dermed visste ho jo at jeg var en solid kar og ikke en hvilken som helst lykkejeger!

La oss ta appelsinpausen tilbake.

Forside


Bilde: Jaktskjul i nærheten av Mosedalen Stadion.         Foto: VEI

Spor av levd liv.                                   August 2020

Jeg går turer. Langs veier og utenfor veier. Har gjort det i årevis, og etter at jeg ble pensjonist har det blitt et fast innslag i min hverdag. Egentlig er vi ganske mange som går ute i de små bygdene. Regnet i prosent kanskje flere enn i byen, uten at jeg kan si jeg har dekning for denne påstanden. Av og til har vi selskap fra folk som har flyttet til byen og som tar en tur til stedet de gikk sine barnesko. Kanskje for å gå en tur med gamle kjente og bli oppdatert på bygdenytt. De små nyhetene som bare i ytterst sjeldne tilfeller når avisspaltene. Som ikke finnes på Facebook en gang. Dypsindige rykter med andre ord. Rykter med en snev av sannhet i seg.

Gjennom alle tider, og på alle steder det finnes mennesker, har det å ta seg fram på beina vært den mest brukte metoden å bevege seg fra sted til sted. Og det sies det er helsegevinst i det å gå. Både fysisk og psykisk. Men vi løper ikke. Vi jogger heller ikke. Vi går. Som oftest langsomt.

Mens mine hverdagsturer som oftest blir unnagjort i bygda går jeg søndagsturer litt utenfor, i terrenget i nærområdet rundt Bugøynes. Jeg velger nye og gamle stier. Nå blir det for det meste gamle. Under disse turer har jeg gang på gang sett spor av de som var her før. Ikke spor fra steinalder eller jernalder, men spor fra en ganske nær fortid. Allerede like bak Jonashaugen, som reiser seg rett opp fra bygda på sørvestsida, kommer man over de første sporene. Noen steiner stablet opp på ei fjellside i retning et trangt skar (Perinkuuru) som går ned til bygda. Det kan mest se ut som om det noen barn som har vært der og lekt. Akkurat der. Helt tilfeldig. Men det er ikke tilfeldigheter som har plassert steinene der. En gang var de stablet møysommelig opp for å gi skjul til en jeger på revejakt.

Går vi tilbake til første halvdel av 1900-tallet, og kanskje ennå tidligere, pleide jegere fra Bugøynes jakte rev i området rundt bygda. Her jakta de i fjellet, etterkommerne etter de finske innvandrerne fra de store skogene, eller kolonistene som Ságat ynder å kalle dem. Både fjellrev og rødrev. Skinnet var etterspurt og godt betalt. Og noen ganger ble det nok skutt en hare også. De som jakta lagde seg "jaktgroper", "steinskjul" eller "revebåser" som det også ble kalt noen steder. Da det var lite jord man kunne grave seg ned i ble det mest slike steinskjul de ordnet seg med. Disse kan man forsatt få øye på rundt omkring i nærområdet, som en del av kulturlandskapet som vi kanskje ikke legger merke til om vi beveger oss hastig avgårde i høy fart. Noen steder kan man også se konturene av sammensunkne torvstabler fra den tida man spadde torv.

Noen av skjulene tyder på at det har vært steder jegerne har kommet tilbake til gang etter gang. Kanskje var det en god jaktplass, kanskje var det det bare en god plass å være. I små dalsøkk og skar i retning mot Varangerfjorden stablet de stein. Bak Jonashaugen, i Mosedalen, i området rundt Fiskevikmyra og bak Tyttebærfjellet. I fjellsider hvor man hadde oversikt over ei kløft, et dalføre, ei slette. Her gikk reven på sen kveld- og nattestid, her passerte den på vei mot fjæra for å se om det var noe mat å finne. Ved Varangerfjordens strender rekte det mye på land. Og mye av det var spiselig. Noen ganger ble et nok også lagt ut åte, i slaktetida. Men mest var det nok lang erfaring som fortalte de som jakta hvor de skulle bygge sin jaktskjul. Noen steder bare noen steiner reist opp på høykant, andre steder mer forseggjort. Et sted man altså vendte tilbake til. Gang på gang.

Mens enkelte var for profesjonelle jegere å regne, var andre mer til og fra. Og atter andre søkte kanskje stedene bare for å få et pusterom i hverdagen. De har tatt med seg geværet og sagt jeg går på jakt. Blir borte en stund. Da var kanskje ikke selve fangsten hovedpoenget. Den var vel mest for bonus å regne. Så har de vel også filosofert litt mens de ventet. Tenkt noen tanker. Både gamle og nye. Det var tid nok til det, men det vet vi lite om. Alt blir borte.

Men jaktskjulene vil ennå være der i hundrer av år.

Som spor av levd liv.

Forside



Manalaissaari (Bergholmen) er holmen til venstre.    Foto: VEI

I land på Manalaissaari.                                       Juli 2020

I kveld har jeg dorget sei ved Valneset. Det blir noen stykker. De er ikke av de største, egentlig er de ganske små og jeg avslutter fisket når jeg har nok. Det blir seibiff til middag i morra. Noen niser var oppe og kikket på meg mens jeg i dorgefart kjørte rundt med båten. Det kunne nesten virke på meg som de likte litt selskap. Som om de ville hilse fra dypet.

Etterpå, etter at middagen var sikret gikk jeg i land på Manalaissaari. Daumannsholmen. De underjordiskes øy. Spøkelsesholmen. Sokholmen. Bergholmen eller Bàktesuolu for de som ønsker det. Den har mange navn, den lille holmen ved innseilinga til botn av Bugøyfjorden. Rett utenfor Valneset i Valen.

Jeg fortøyde båten på sørvestsida og klatret forsiktig opp mot toppen av holmen. Det var ikke første gang jeg var der, men nå var det gått noen år siden sist. En annen som også har besøkt stedet er tidligere distriktslege A.B. Wessel. Det gjorde han så langt tilbake i tid som 1901. En del år senere senere skrev han i "Optegnelse fra Sør-Varanger" om sitt besøk på holmen. Blant annet om at holmen har vært brukt som begravelsesplass. En del av navnene den har fått tildelt av lokalbefolkninga kommer nettopp av det. Nå er vi i år 2020. Jeg går rundt og gransker området jeg er på, ser om jeg kan oppdage noe av det Wessel så da han gikk i land. Et havørnpar letter fra fra fjellet på fastlandsida, i retning Vagge. De stiger langsomt på luftstrømmer, tar en langsom sving mot holmen og gransker meg. Nisene har forflyttet seg litt lenger utover i fjorden.

Ja, jeg tror jeg kan se noe av det Wessel skriver om. Han fant rester av pulker som de døde var lagt ned i, og også rester av bein i området på toppen av øya der gravene var. Wessel antok at det var skoltesamiske graver, da det var funnet lignende graver på andre isolerte holmer og øyer. Blant annet på Buholmen i Korsfjorden. Dette tror han selv om han også skriver at det historisk sett ikke har vært noen boplass eller fiskeplass for skoltesamer i Bugøyfjord.

Jeg kan ikke som Wessel få øye på morkne pulker hvor de avdøde lå. Pulker som var dekket av lokk. Men jeg kan se et par forhøyninger som sannsynligvis viser hvor gravene var, hvor de døde var gravd ned og kanskje fortsatt ligger. Forhøyningene har sine særegne forklaringer. Etter at øya var blitt brukt som begravelsesplass, begynte lokalbefolkninga å ta brenntorv fra holmen. På toppen fantes det et tykt lag med torv, og det var også her gravene var. Når man under torvtaking støtte på graver lot man dem ligge og spadde rundt dem. Derav forhøyningene. Wessel mente at det minst var fire graver i område man hadde hentet torv fra.

Jeg går litt rundt og tenker at jeg nok ville holdt meg borte fra kirkegårder hvis jeg var nødt til å spa torv for å få varme i huset. Men det er vanskelig å sette seg inn i de forholdene folk levde under i den tida det er snakk om. Folk gjorde vel det de måtte gjøre for å overleve i hverdagen. Vinteren kunne være hard også den gang. Og de hadde ingen oljefond.

I artikkelen jeg har, der Wessel skriver bl.a. om Sokholmen, kommenterer han at de ikke gjorde noen videre undersøkelser av gravene mens de var der. Dette fordi de ikke hadde med seg egnede graveredskaper. Så tanken om å grave litt selv var slettes ikke fremmed for ham. Så legger han til at da dr. Joh. Bruun i 1915 foretok utgravinger av gamle graver i Sør-Varanger var samme mann også på denne holmen. To kranier fra Sokholmen ble så overlatt Universitetsmuseet. Da er det vel Oslo det er snakk om. Men de fikk ikke hvile i fred der heller, senere skal disse kraniene være havnet på museum i Bergen.

Jeg forlater øya og drar tilbake til hytta. Fra vinduet kan jeg se rett på holmen ute i fjorden. Jeg tenker på kraniene som ble fjernet. Om de er tilbakeført senere, som andre kranier bl.a. fra Neiden ble for noen år siden. Eller om de fortsatt ligger på museum i Bergen.

Kanskje er det andre som vet?

Forside




Ranvika. Det innfelte bildet er tatt i slutten av 1970-årene.         Foto: VEI       

En reise mot sommer.                                                            Juni 2020

Etter sankthans i fiskeværet Bugøynes begynte et nytt kapitel for noen av oss unger som bodde der for seksti, sytti år siden. I de nærmeste dagene etter at bålet var nedbrent var det sommerferien som sto for tur. Ikke til strendene i Finland eller Sverige, ikke til Syden og fjerne himmelstrøk, men til sommerboplassen vår i Valen (Sokolmi) i Bugøyfjord. Der skulle vi være de neste to månedene.

Turen innover fjorden foregikk selvfølgelig med båt. Ei ku og ei kalv skulle fraktes med i en nordlandsbåt som ble tatt på slep etter båt med motor. Været bestemte avreisedag. Fjorden skulle være blikke stille. Kan kyr bli sjøsyke, er det kanskje noe som spør? Ja, kyr kan bli sjøsyke, jeg tror faktisk de blir fortere sjøsyke enn mennesker. Selv slake dønninger resulterer i løse mager, men de spyr ikke, det kommer ut den andre veien. Det var min mor som satt i nordlandsbåten og trøstet kua når det skjedde, det var hun som var dyrenes trygghet. Vi andre satt i slepebåten.

Det var flere familier som dro innover. De som hadde dyr brukte forskjellige båter og tok dyra ombord på forskjellige steder i bygda. Ei fjæra passet best for den båten, et svaberg best for en annen. Sammen med dyra tok man også med seg diverse husgeråd, det var slettes ikke alt man hadde dobbelt opp av, noe måtte fraktes både fram og tilbake i den stor kista som var reisekoffert.

Ut fra havna i Bugøynes og innover Bugøyfjorden gikk turen i et bedagelig tempo. Litt ute i fjorden for å gå klar av laksebrukene som lå på rekke innover fjorden nær land. Forbi odder, ness, holmer og kløfter navngitt av finske innvandrere som ble fiskere og brukte fjorden daglig. Vahtikallio (Skumberget)- Fiskevika - Reivika - Bagariuuni (Bakerovnen) - Isopuskini - Juomakuru - Harpu - Mustakuru - Sonninpæ (Oksehodet) - Marjaliisankuru (Kløfta til Marjaliisa) - Rananiemi.

Da vi langsomt seilte forbi laksefiskeværet Ranakuru (Ranvika) så hyttene så usigelig små ut, de fikk plass i ei hand når man strakte ut armen mot dem. For meg som unge var det umulig å forstå at det kunne bo folk inne i hyttene. Små folk, sa jeg. Men når de voksne nevnte noen som bodde der; Laurilan-Jukka, Wille, Pitkæ-Anti ... , visste jeg godt hvem de var, og da kunne jeg slettes ikke forstå hvordan det ble plass til dem. Lyden av tusenvis av hekkende krykkjer i fuglefjellet fulgte oss, fra et fjell som i dag nærmest fremstår som dødt, med et knapt hundretalls hekkende par.

Vi la Ranvika med Kustunkuru bak oss. Nye ness, steiner og lakseplasser ble passert. Heikknniemi - Pikkulohikivi (Lille laksestein)- Isolohikivi (Store laksestein). Peura der bekken fra Peurajærvi silderet ned fjellveggen, noen ganger nesten som en foss og andre ganger nesten helt uten vann. Viinakallio. Og enda er det mange navn som ikke er nevnt. Inne i Iso-Lahti , der Lerøy måtte stenge ned oppdrettsanlegget sitt inntil videre, lå laksehytta til Bauna. Selve sommerboplassen lå lenger inne i fjorden, i Elligoppa. I Pikku-Lahti sto sommerhytta til Dørmænen så lenge de hadde et lite jorde der. Tvers over fjorden, i Sandalahti, holdt familien Pedersen til.

Noen ganger kunne man hør langstrakte raut fra dyrene i nordlandsbåten. De kjente nok lukta av grønt, av skog og gressmarker.

Så åpnet fjorden seg inn mot Normannsbukt og vi kunne se helt til Valen. Fra de bare, forblåste fjellknausene var vi kommet inn i et helt annet landskap av skog, bekker og jorder. Det var ikke ved Middelhavet, men for oss var det sommerferieplassen, som nesten var for syden å regne.

I Rekimukka hadde familien Mudenia sin sommerplass. Så kom de andre boplassene eller slåttemarkene. Nilsen, Salmila, Bauna, Kiurujærvi, Linangi, Kristiansen, Vælitalo og Ingilæ.

De fastboende var familien Vælitalo, Salangi, Buljo og Amundsen.

Når vi fra båten kunne se Inga ogKonrad (Buljo) stå på verandaen og vinke med et hvitt håndkle visste vi at vi ble ønsket velkommen. Lyden av båtmotoren hadde fortalt at vi var på vei.

Alt dette tok slutt i sekstiårene. Bugøynes fikk veiforbindelse. Svein Seipæjærvi skaffet seg lastebil og bygge et hus på lasteplanet for frakt av kyr til sommerboplassene. Sikkert en god forretningsplan, men dessverre forsvant kundene omtrent samtidig.

Forside


Da kongekrabben kom.                                                                     Mai 2020

Det var i 1970-årene. Et av de første årene jeg jobba som lærer i Bugøynes. En av fiskerne i bygda var Eilif Salangi (1949-2015). Han drev med fjordfiske den gang, og fortsatte som fisker resten av livet, bare med små avbrudd fra fiskeryrket i korte perioder da han jobbet som vikar på forskjellige fyrstasjoner i fylket. Som fisker hendte det han fikk fisk som ikke var helt vanlig her nord, i garn og på andre redskaper. I veldig sjeldne tilfeller måtte vi bla opp i fiskebøker og finne ut hvilken fisk det var. Dette var som alle forstår i tida før internett, faktisk før videoalderen også, den gang man hadde noe som het bøker. Oppslagsbøker. Leksikon og sånne kuriositeter som man måtte slå opp i og bla i. Fram og tilbake, se på bilder, lese tekst, se i register. Sånn gikk nå timene. Både hjemme og på skolen.

Så var det en vinterdag jeg kom hjem fra jobben at jeg ble møtt av en diger skapning som hang over et gammelt meierispann som sto på trappa. En krabbe av voldsomme dimensjoner. Jeg forsto straks det var Eilif som hadde dratt den opp fra dypet og plassert det på spannet for senere studier utover kvelden Et par timer senere kom han på besøk for at vi sammen, ved hjelp av diverse oppslagsverk, skulle prøve å finne ut hva utysket var. Det nærmeste vi kom var trollkrabbe, uten at vi var overbevist, til det var beina altfor kraftige når vi sammenlignet med trollkrabben vi fant på et bilde.

Men vi hadde også både sett og hørt at krabber kunne spises selv om ingen av oss hadde gjort det. Så da var det kokebøkenes tur. Kokebøker som stort sett besto av mye tekst og noen sort/hvitt illustrasjoner. Man skulle neste tro dette er hundre år sida, men det var altså i 1970-årene. I den tida man brukte kokebøker for å finne oppskrifter i, ikke for å sitte å sikle over fargebildene. Nå er vel også den tida forbi. I dag er det matprogrammer på TV og internett som er det store.

Vi var skeptisk til krabbespising, reker hadde jeg jo for så vidt lært å spise da jeg var borte for å få meg en utdanning, før det hadde jeg så vidt smakt på det, selv om familien hadde båt og drev reketråling på fjorden.

Kokeboka fortalte hvordan krabber skulle kokes. Helst levende, men siden dette var en kald vinterdag regnet vi med at krabba på trappa fortsatt var etende selv om den var død. Jeg måtte finne fram familiens store ertesuppekasserollen fra den tida familien besto av elleve personer. Men det var fortsatt ikke mulig å få krabba ned i kasserollen, beinan stakk fram under lokket. Vi studerte kokeboka på nytt og fant ut at mesteparten av maten i krabba skulle være inne i kroppen. Hva gjorde vi så? Jo, vi kutta vekk alle beina og kasta dem i søpla. Da ble det plass til den voksne krabba, ikke sånn småtterier de drar opp i dag. Det gikk som det måtte gå. Etter at krabba var kokt vel og lenge tok vi den opp og sjekket innholdet inne i skallet. Tarmer, gjeller, magesekk, rogn og hva det nå var. Vi fant fort ut at det ikke var spiselig og sendte alt samme veien som vi hadde sendt klør og bein tidligere. I søpla. Og vi slo fort fast at uansett hvilken krabbe det var som var kommet opp fra dypet så var det ikke noe som kunne brukes til menneskemat, eller utnyttes økonomisk.

Så feil kan man ta. Krabba var nok en av de første som ble tatt i Varangerfjorden.

Men siden er det blitt kokt mye kongekrabbe i den gamle ertesuppekasserollen. Den fikk en ny vår og kom til heder og verdighet igjen.

Forside