15.46.6

For noen uker siden oppdaget jeg nesten tilfeldig at det var VM på skøyter i Vikingskipet i Hamar. Hurtigløp på skøyter er ikke lenger det det en gang var. Jeg fant da fram til riktig kanal etter en god del plundring, såpass oppdatert er jeg enda, bare noen forteller meg hvilken kanal jeg skal lete etter mellom alle apper og andre tilbud som finnes på min moderne TV. Selv om jeg i første omgang ble litt slått ut da jeg bare såvidt rakk å se at et par gjorde unna starten før det hele ble avløst av reklame for ett eller annet produkt som jeg i forfjamselsen ikke fikk med meg hva var.

På isen var det mange unge løpere, mens det på tribunen nok var en overvekt av den eldre garde. Og sånn var det vel også blant de som hadde funnet fram i kanaljungelen på TV og så på løpene, mest pensjonister, samt slekt og venner av de ute på isen. Jeg fant altså fram, mange andre har det mye verre. Nå er det blitt så hakkende galt med alle kanalene at selv folk med genuin interesse for å følge med idrett på TV ikke helt har oversikten. Det finnes faktisk fotballinteresserte folk i Bugøynes som ikke får med seg alle kampene som Bodø/ Glimt spiller mot de beste lagene i Europa. Og vinner i tillegg. Og det er mye alvorligere enn at skøyteløpene er gjemt bort et eller annet sted bak forskjellige reklamesnutter.

Selvfølgelig har det hendt jeg også har bommet litt. Sett på en idrettsending som jeg etter en stund har begynt å forstå er en reprisesending, når resultatet begynner å demre for meg selv om det er lenge igjen av konkurransen. Kanalene skal jo fylles med noe.

Noen kommer ikke så langt en gang. De blir sittende og se på en gjeng med halvgamle, avdankede skiløpermillionærer, ekspertkommentatorer og andre businessfolk som går såkalte langløp på ski et eller annet sted inne i en skog og gjennom små landsbyer på vei fra et sted til et annet. Det er det rikskanalen vår har kjøpt sendingsrettighetene til. Og det er dem vi sponser. Det er det vi pensjonister får servert fordi vi ikke lenger gidder en evig surfing med forskjellige fjernkontrollen for å finne fram. Og er det noen som har spurt om det er det vi vil ha? Eliteløperne går sine langrenn på andre kanaler. De har helt andre sponsorer. Og der havner vel også skiskytterne om et år eller to, mens de som er interessert i vinteridrett, pensjonistene, blir igjen på den gamle kanalen.

Husker forresten at i begynnelsen av sesongen ville ikke Johannes Høsflot Klæbo gå med en viss kanalreklame på treningsdressen sin, men måtte bøye seg for overmakta, for ikke å si pengemakta. Jeg stusset litt over det, det er lenge siden jeg har hørt om skiløpere, både nye og avdankede, som ikke vil ha mer penger. I ettertid har har jeg begynt å forstå at det kanskje er bestefar Høsflot som har sett hviken vei det bærer, og hviska gullgutten noen pauli ord i øret. Mye penger i dag, men ingen ting i morra når publikum er borte. Kortsiktig gevinst.

Er det ingen av disse forretningsfolkene, som går der ute i skogen og burde ha god tid til å tenke, som ser potensialet i en stadig voksende eldre del av befolkningen og starter en kanal for pensjonister! Det må jo garantert bli en suksess. Vi blir jo bare flere og flere. Forresten, kanskje finnes det en slik kanal, vi har bare ikke klart å finne den.

Tilbake til skøyter. Vi gutter tegna skøyteløpere og skihoppere i tegnetimene da vi gikk på folkeskolen. Hva de tegner i dag vet jeg ikke, hvis det da fortsatt tegnes på skolen? Det hendte det var et bilde av en vinteridrettstjerne i en avis eller i et kulørt ukeblad, det siste fant som oftest veien inn i huset fra mer ukristelige hjem. Idrettsutøveren ble da omhyggelig klippa ut og limt inn i en gammel kladdebok. Jentan klippa ut filmstjerner. Hvetemel og vann, eller kanskje var det potetmel, var hyppig brukt som lim. Også kokt potet gikk an påsto noen. Det var nesten for limstift å regne.

Et søskenbarn av meg tok det et skritt videre. Han førte rundetider fra skøyteløpene inn i kladdebøkene sine. Hvor mye lekser han gjorde i de er jeg mer usikker på, men han fikk da bruk for kladdebøkene. Og dette var i radioens tid, så det krevde konsentrasjon å følge med på hva Knut Bjørnsen og Per Jorsett ga av opplysninger. Det var ingen mulighet å spole tilbake for å høre hva de egentlig sa hvis man blingsa litt. Var det to etter skjema så var det to etter skjema, ikke tre etter Gontsjarenko i andre par.

Bortkasta tid, sier dagens ungdom. Notere ned rundetider fra skøyteløp! Hvilken planet levde dere på? sier de, mens de tusler tilbake på gutterommet for å pusle med sitt. Det er bare å håpe at det de driver med der inne er like fornuftig som det vi drev på med.

Vi gikk videre. Etter å ha gjennomført det det første obligatoriske året på Framhaldskolen i Neiden bestemte vi oss for å ta videreutdanning i Bjørnevatn. Det var en viktig ballast å ta med seg videre i livet. Vi var det siste kullet i vår kommune som gikk på Framhaldskolen. Å forklare hva Framhaldskolen var skal jeg ikke prøve på her. Det blir for mye og for komplisert for dagens ungdom under sytti, som kun har ungdomskolekunnskap å støtte seg til. Men navnet sier litt. Det var stor forskjell på ungdomskole og Framhaldskole. Vi var framoverlent og så framover, mens de som kom etter oss helst vil være ungdommer hele livet.

I Bjørnevatn dukket det opp noe som het bokføring på timeplanen. Det var en i dag kjent, pensjonert lærer i kommunen som skulle lære oss det nye faget. Den gang var han ganske nyansatt og hadde vel aldri vært borte i noe som het bokføring, og jeg kan i alle fall ikke tenke meg at han hadde fått noe innføring i faget på lærerhøyskolen. Senere, da også jeg hadde utdannet meg videre, med min solide ballast fra Framhaldskolen, ga han på et tidspunkt meg æren for å ha lært ham denne bokføringa. Men slik var det ikke, det var faktisk mitt søskenbarn som lærte ham det. Når han fikk et ark med kolonner og rader og rubrikker foran seg gikk han inn i en verden vi andre ikke forsto. Så kom ikke her og si at å lytte på skøyteløp i radioen og føring av rundetider var bortkasta. Det var bokføring på høyt nivå. Også senere har han hatt mye bruk for lærdommen ettersom han ble selvstendig næringsdrivende både som snekker og fisker i voksen alder. Og bokføring for dagens fiskere er nesten viktigere enn selve fisket. I alle fall kan det se ut som de lovgivende myndighetene mener det. Her skal hver minste detalj føres inn.

Hvor mye bokføring læreren fikk bruk for er ikke jeg den rette til å uttale meg om, men han senere i livet i mange år aktiv i styret i kommunens historielag, kanskje også som kasserer for alt jeg vet.

Til slutt avslutter jeg denne epistelen med et dikt av Olav H Hauge.

KUPPERN SKRID I SQUAW VALLEY

Eg har òg teke premi på skeisor, eg vart

nummer fire i eit skulerenn då eg var åtte,

etter han Leiv.

Men dei hine hadde stålsette skeisor,

og eg berre jarn.

Eg hadde kjøpt mine hjå urmakaren,

og tok dei som hadde

største snablane.

Men no skrid Kuppern i Squaw Valley!

Eg har ikkje tenkt å gå nokon 10 000m,

men ordi fær ein djervare sving,

og ho mor grip fastare um staven.