NOVELLER/ HISTORIER

Her vil det komme noen gamle krimnoveller som jeg har skrevet for diverse tidsskrifter opp gjennom årene, og andre tekster jeg har skrevet. Og kanskje noen nye. Straks det kommer noe fra andre rydder jeg plass til dem.

vilfredingila@gmail.com





Den lange søvnen. Krim av VEI Lørdagslesning: Den lange søvnen

Søndagstur til Lausklubben. VEI/BS Søndagstur til Lausklubben

To pensjonister på tur. VEI/BS To pensjonister på tur

En nestenulykke. Krim av VEI Lørdagslesning: En nestenulykke

Som å stjele sukkertøy. Krim av VEI Lørdagslesning: Som å stjele sukkertøy

Fullmånenetter. Krim av VEI Lørdagslesning: Fullmånenetter

Kvinnen i parken. Krim av VEI Lørdagslesning: Kvinnen i parken

Damen i paradis. Krim av VEI Lørdagslesning: Damen i paradis

Folkekongen. Novelle av VEI Lørdagslesning: Folkekongen

Myggsommer. Krim av VEI Lørdagslesning: Myggsommer

Vagabond. Novelle av Harald E Isaksen Vagabond av Harald E Isaksen

Abrahamsens kafe. VEI "Singel og sand" på Abrahamsens kafe i Bugøyfjord. 1963.

Turist i Afrika. VEI Reisebrev: Turist i Afrika VI

Turist i Afrika. VEI Reisebrev: Turist i Afrika V

Turist i Afrika. VEI Reisebrev: Turist i Afrika IV

Påskekrim. VEI Påskekrim: Spor i snø Del I

                                  Påskekrim: Spor i snø Del II 

                                   Påskekrim: Spor i snø Del III

Det finnes en skatt i fjellene et sted. VEI Det finnes en skatt i fjellene et sted

En smak av luksus. Krim av VEI Lørdagslesning: En smak av luksus

Turist i Afrika. VEI Reisebrev: Turist i Afrika III

Turist i Afrika. VEI Turist i Afrika II

Gylne tider, nye slekter. Novelle av Harald E Isaksen

Turist i Afrika. VEI Reisebrev: Turist i Afrika I

Det er fordi jeg elsker alt det blå og en… Krim av VEI Lørdagslesning: Det er fordi jeg elsker alt det blå og en...

Flukten til Kjø. Sagn Lørdagslesning: Flukten til Kjøøya

O’jul med din glede. Krim av VEI Lørdagslesning: O'jul med din glede ...

Rom til leie. Krim av VEI Lørdagslesning: Rom til leie

Hevn. Novelle av Harald Egil Isaksen Lørdagslesning: Hevn av Harald Egil Isaksen

Mannen med alpelua. Novelle av VEI Lørdagslesning: Mannen med alpelua

Et dagboknotat av VEI. Lørdagslesning: Et dagboknotat

Tur til Marivannet av VEI. Lørdagslesning: Liten tur til Marijärvi (Marivannet)

Et skispor krysser Bugøynesfjellet. VEI Et skispor krysser Bugøynesfjellet

Monsteret i kjelleren på skolen. Krim av Ella Kaisasdatter Sørensen Monsteret i kjelleren på skolen

Korset i Akkoberget. Februar


Videre nedover på denne sida:

Øyevitnet. Krim av VEI

Kunst for millioner. Krim av VEI

Mannen med alpelua. Novelle av VEI

Gresset er grønnere på den andre sida. Krim av VEI

Siste kapittel. Krim av VEI

Mann over bord! Krim av VEI

Gamle Morgans siste spill. Krim av VEI

Haikeren. Novelle av Harald Egil Isaksen

På gamle tomter. Krim av VEI

Sike investeringer. Krim av VEI

Hyggelig gammel mann. Krim av VEI

Usikker post. Novelle av Harald Egil Isaksen

Trofast som en hund. Krim av VEI

Den siste gullgraveren. Novelle av Harald Egil Isaksen

Bønder på bytur. Krim av VEI

Møte ved en grense. Novelle av VEI

Millionæren. Novelle av Randi Irene Losoa

Robotenes inntogsmarsj. Observasjon av Tryggve Enoksen

Diamanter varer evig. Krim av VEI

En nyttig allianse. Krim av Randi Irene Losoa

... men noen hadde en annen plan. Krim av VEI

RO, RO, RO MIN BÅT. Novelle av Randi Irene Losoa

Året rundt med Konrad. Av Tryggve Enoksen

Insektstikket. Krim av VEI

Jerngrepet. Krim av Randi Irene Losoa

Kunsten å grave etter makk. Krim av VEI

Øyevitnet.

Krimnovelle av VEI

Han ble oppmerksom på kvinnen i det samme øyeblikket som han rev av seg finlandshetta. Den var gjennomvåt av svette, som alt annet på ham. Håret lå klistret til hodebunnen, det klødde i nakken. Den siste kilometeren hadde han løpt som aldri før. Den blå bagen var mye tyngre enn beregnet. Men så var det nok også litt mer penger i den enn det nøkterne overslaget han hadde gjort på forhånd. Papirpenger veide også. Spesielt når man samtidig skulle presse kroppen til det ytterste. Stien gjennom skogen hadde han valgt etter nøye overveielse. Utallige ganger hadde han løpt strekninga under planlegginga. Flere ganger hadde han lagt løpeturen til samme ukedag og samme tidspunkt som ranet skulle utføres. Akkurat disse dagene møtte han aldri en sjel. Han hadde skogen for seg selv. De siste hundre meterne av stien pleide han å gå rolig. Det var for at ingen tilfeldigvis skulle se han komme i fullt firsprang ut av skogen og kaste seg inn i bilen som sto parkert på rasteplassen. Om noen så han komme gående ville de bare regne med at han var en turist som hadde vært en tur inne i skogen. Bagen hadde han fikset så den kunne bæres som en ryggsekk. Alt var godt planlagt. Slik han hadde gjort det ved alle de andre ranene.

Og så var hun der i solskinnet. Ei kvinne i slutten av tjueårene. Solbrillene med speilglass kastet et øyeblikk biter av sollyset tilbake på ham. Han følte det som om han ble badet i et flomlys. Håret hennes var lyst og langt, og ansiktet var gyllenbrunt. Han var vant til å observere, legge merke til detaljer. Hun var i ferd med å reise seg fra en benk hun satt på. I det korte øyeblikket de sto overfor hverandre fanget han ansiktet hennes uten helt å vite hvorfor. Hun minnet ham om en av Dagsrevyjournalistene på NRK. Først da han la på sprang igjen slapp han det. I et glimt så han at hun ikke var alene. Snuten av en brun hund stakk fram bak benken. Den fulgte ham med øynene da han løp videre.

Den stjålne bilen sto der han hadde parkert den. Da han litt senere svingte inn på motorveien kjente han at håndflatene også var våt av svette. Nå gjaldt det å følge resten av planen. Kvitte seg med bilen, gå i dekning og håpe det beste. Det med kvinnen i skogen kunne ha veltet alt. Og hvorfor akkurat i dag? Tidligere hadde han aldri møtt noen på stien. Var han heldig hadde hun ikke fått mistanke om at noe var galt. Han ville helst tenke slik.

Tilbake i leiligheten tok han et raskt overslag over utbyttet. Godt over en million! En million som kunne gitt ham en sorgløs tilværelse i lang tid framover. Om det ikke var for kvinnen. Han visste hun kunne bli et farlig vitne. Selv om hun kanskje ikke så at han fjernet finlandshetta ville hun forstå. Om ikke før så i alle fall når hun hørte om ranet i radio og TV. Når hun leste om det i avisene. Den blå bagen på ryggen hans. Den hadde hun sett. Hun ville forstå at det var ransmannen hun hadde stått ansikt til ansikt med. Og så hadde han løpt. Det var den største tabben. Det var sikkert det endelige beviset for henne. At han stakk av.

Om ettermiddagen gikk han igjen gjennom ranet i bankfilialen. Alt hadde klaffet. Alt gikk som planlagt. Helt til kvinnen i skogen. Og selv om hun kanskje var en dårlig observatør, det fantes slike mennesker visste han, så ville hun kjenne ham igjen. Arret han hadde i panna hadde nok brent seg inn i hennes hjerne. Spesielt når han anstrengte seg fikk den en rødlig farge som framhevet den tydelig.

Det var bare en ting å gjøre. Han måtte kvitte seg med kvinnen. Måtte finne henne og gjøre kort prosess. Før kveldsnyhetene og morgenavisene slo opp saken. Om hun ikke allerede var hos politiet ville hun i alle fall melde seg da.

Rolig satte han seg ned og gikk gjennom hele løpeturen. Var det noe han hadde oversett? Noe som kunne identifisere henne. Ellers ville det være som å lete etter den berømte nåla i høystakken.

Sakte kom et bilde fram fra sin plass langt bak i hjernen. Treningsoverdelen hun bar på seg! Den hørte til hjemme i et nytt boligstrøk. Idrettslaget "Sleipner"! Han hadde sett en lignende overdel under et idrettsarrangement for ikke så lenge siden. En tenniskamp han hadde vært og sett på for å slå i hjel tida. Han prøvde å huske på om jenta hadde deltatt der. Var det ikke en av spillerne som hadde langt, lyst hår? Han mante fram bilde av deltakeren, men greide ikke å finne ut om han husket riktig når det gjaldt jenta. Treningsoverdelen var han derimot sikker på. Dessuten var det i den delen av byen han hadde møtt henne. I fritidsparken i nærheten av den nye drabantbyen.

Formannen i idrettslaget var velvilligheten selv da han tok kontakt på telefon. Han fant på et navn i forbifarten og fortalte han hadde vært og sett på tennisturneringen. Hadde lagt merke til ei jente i tjueårene med langt, lyst hår. Om det var mulig å få vite hva hun het, og hvor hun bodde.

- Det er kanskje Luci Lange du tenker på, sa han. - Hun er brukbar til å spille tennis.

- Ja, henne er det vel ... ligner litt på ho jenta i Dagsrevyen.

Det ble stille i den andre enden etter at han hadde sagt det.

- Tja, det er mulig det ... jeg vet ikke riktig hvem av dem du tenker på akkurat...

- Det kan være det samme, hun har en hund også tror jeg, en brun ...

- En Golden Retriever, da tar du feil av jenta ... det er ikke Luci, du må tenke på Anneli?

- Har hun en hund?

- Ja, hun har en hund, hun forguder hunden sin. Det er bare dem to, svarte formannen og ga ham adressen. Alle opplysningene bare kom til ham uten at han behøvde å spørre.

- Vet du nå hvem av de jentene i Dagsrevyen jeg tenker på?

- Ja, jøss, det har jeg jo sett selv, Anneli ligner på henne ... denne Jensen eller hva det nå er hun heter. Flott jente forresten.

- Hvem?

- Begge to, men Anneli spiller ikke tennis ... hun ...

Det kunne være det samme med hele tennisen. Han avbrøt taleflommen til formannen i "Sleipner", takket for samtalen og la på. For hans del kunne det gjerne være munnspill hun spilte. Han hadde navnet, han hadde adressen. Hun bodde i ei blokk ikke så langt fra parkanlegget. Resten var bare blåbær.

Han tok undergrunnsbanen fram til stasjonen ved boligblokka. Ble borte i mengden av andre mennesker. Litt senere ruslet han inn i fritidsparken han tidligere på dagen hadde løpt gjennom. Den første innskytelsen hadde vært at han skulle bruke hendene sine som våpen. Men han var ikke trygg på hunden, derfor endte han opp med en liten pistol med en kraftig lyddemper. Da kunne han ta både hunden og henne.

Like etterpå sto han i en telefonkiosk og ringte til henne. Presenterte seg som politibetjent. Det var et ran i nærheten de samlet opplysninger om. Rutineundersøkelser.

- Vi går innom hos folk i nabolaget. Passer det at jeg stikke innom om ti minutter ... eller er du opptatt?

- Nei, jeg er alene, svarte hun stille. - Men jeg tror ikke jeg har noen opplysninger å komme med.

- De fleste vet noe uten at de selv er klar over det, de kan ha sett noe som har forbindelse med ranet ...

- Jeg har ikke sett noe ...

- Men jeg stikker innom likevel, sa han og la på.

Det var halvmørkt ute da han gikk inn i oppgangen. Han hadde vært inne i lignende blokker og visste nøyaktig hvor han skulle. Leiligheten hennes lå i tredje etasje. Det ville være fri passasje når han viste fram det falske ID-kortet som fortalte at han var politibetjent.

Hun åpnet døra straks han ringte på. Det var henne. Jenta fra parken. Det samme lange, lyse håret. Den samme lille gropa i haka som minnet om reporteren i fjernsynet. De samme brillene med speilglass.

De samme brillene ... det slo ham at noe var galt. Han så en refleks inne i speilflatene. Skulle til å snu seg men nådde det ikke. Faste armer grep tak rundt ham og trykket ham opp mot veggen. To polititjenestemenn i full uniform. De ville finne pistolen han bar på. Det falske ID-kortet. Etterpå ville de finne pengene hjemme hos ham. Den brune Golden Retrieveren kom tuslende ut fra leiligheten. Jenta bøyde seg ned og rusket den i pelsen.

- Jeg skjønte noe var galt da han ringte, sa en mann som kom etter hunden. Han kjente igjen stemmen til formannen i "Sleipner". - Du har ikke møtt Anneli i en tennisturnering.

Han husket han hadde avbrutt formannen mens de snakket i telefonen. Det var noe mer han hadde tenkt å si.

Jenta var blind.

Novellen er tidligere offentliggjort i ViMenn mars 1994 under psevdonymet Stefan Winter.


Kunst for millioner.

Krimnovelle av VEI.

Hun satt ved stueviduet og fulgte med den unge mannen da han kom spaserede oppover den hellelagte innkjørselen. Han hadde parkert den grønne varevogna utenfor hageporten. Et øyeblikk hadde han stått og sett oppover, før han hadde tok en kasse av den typen snekkere bruker, og begynt å gå mot huset.

Da mannen ringte på døra sto hun allerede rett på innsida av den, og åpnet straks. Han hadde satt fra seg kassa på trappa og rakte fram hånden for å håndhilse.

-Ove Hansen, sa han. -Jeg er snekkeren du snakket med i går.

-Nina Sommerseth, svarte kvinnen og viste ham veien inn i gangen.

Hun var i sekstiårene et sted, kanskje litt yngre, kanskje eldre. Ove Hansen vurderte alderen hennes da han fulgte henne inn i huset. Hun kunne godt være over sytti også, enkelte mennesker var det vanskelig å tippe riktig alder på.

-Du vil at jeg skal spikre fast noen dørlister for deg, sa han.

-Ja, etter at jeg fikk skiftet dørene har det tatt tid med å få satt fast listene, sa hun.

Hun viste ham de to dørene det gjaldt. Han så det var nye dører. I et hjørne sto noe listverk støttet opp mot veggen.

-Det skulle vel gå fort og greitt? sa hun.

-Hvorfor fikk du det ikke gjort ferdig da dørene ble skiftet?

Nina Sommerseth nølte litt før hun svarte. Han registrerte det korte øyeblikket, sto avventende og så på henne. Samtidig lot han blikket gli bortover gangen de sto i. På veggene hang to bilder. De så ut som ekte saker. Noe stor kunstkjenner var han ikke, men de kunne godt være verd adskillige kroner. Kanskje derfor ble han litt overrasket da hun svarte.

-Det ble for kostbart akkurat da, sa hun.

Ove Hansen husket plutselig på at hun hadde snakket om det i telefonen. At det ikke burde koste for mye, arbeidet med å stifte fast listene.

På veien inn fra yttergangen hadde Hansen også fått et glimt inn i stua. Det så slettes ikke ut som damen hadde problemer med økonomien. De møblene han hadde fått et glimt av var sannelig dyre nok. Og yttersida av villaen, sammen med hagen, fortalte på ingen måte at det her i huset var noe mangel på kontanter.

-Ja, du forstår, etter at min mann gikk bort viste det seg at det ikke var så mye penger igjen etter ham. Og det koster å holde et såpass stort hus i orden.

-Ja, det gjør nok det, svarte han. -Hva var det din mann jobbet med?

-Han var forretningsmann, grosserer. Han døde plutselig av hjertesvikt for fem år siden.

Mens de snakket hadde Ove Hansen begynt å jobbe med listene. I løpet av kort tid hadde han saget de til og satt de på plass rundt den første døren. Kvinnen så på mens han jobbet. Så forlot hun ham og gikk inn i stua.

Da han var ferdig pakket han sammen utstyret sitt. Samtidig kom hun ut til ham, sto en stund og så på det ferdige arbeidet, før hun sa:

-Dette gjorde du jo fort, og det ser ut til at det er bra arbeid også.

-Joda, man lærer jo litt. Jeg har holdt på noen år nå, sa han. Da han fortalte henne hva det kostet svarte hun:

-Og ikke er det så dyrt heller. Den forrige snekkeren jeg hadde her var mye dyrere, dessuten jobbet han mye senere også.

-Jeg driver et enmannsfirma, det blir billigere sånn,sa han. -Og dersom du har noe mer du vil ha gjort kan jeg godt komme tilbake en annen dag.

Det siste var et agn han la ut, og Nina Sommerseth slukte den som en sulten fisk.

-Kan du mure også?

-Joda, jeg har syslet litt med det.

-Da kan du kanskje reparere peisen, det er et par steiner som sitter litt løst...men bli med inn så kan du selv se på det.

Han fulgte henne inn i stua. Da han kom inn i den måtte han samle all sin styrke for ikke å komme med et overraskende utbrudd. Kvinnen hadde sagt at alt var så dyrt! Såvidt han kunne se hang det en formue på veggene. Bildene ute i gangen hadde bare vært en forrett. To av veggene inne i stua var dekket av bilder som ikke kunne være malt av andre enn anerkjente kunstnere.

-Her ser du at steinene har løsnet, sa kvinnen.

Han husket på hvorfor han var der inne og foretok en profesjonell undersøkelse av peisen. Med litt sement ville det være fort gjort å reparere det. Han sa det til henne, og nevnte hva det ville koste også. Hun grunnet litt over prisen og sa så:

-Det har jeg kanskje råd til, og det er kanskje best å gjøre det nå før skadene blir større. Eller hva tror du?

Han sa seg enig med henne og ba samtidig om et glass vann. Hun gikk foran ham ut i kjøkknet.

-Kanskje du vil ha et glass juice i stedenfror vann?

-Takk, det vil sikkert smake, svarte han. Da hun åpnet kjøleskapdøra så han i et glimt at det var ikke mye mat der inn. Sammen med ost og diverse annet så han to bokser med kattemat.

Da de skiltes ute på trappa hadde han lovet å komme innom to dager senere for å reparere peisen. Han hadde bestemt seg for å gjøre det billig. Det virket som hun virkelig trodde hun var fattig. At hun ikke hadde noen begrep om verdiene som hang på veggene.

Ove Hansens enmannsfirma var en lønnsom gesjeft. Ikke så mye på grunn av de forskjellige reperasjonsoppdragene han fikk, som på grunn av biinntektene han skaffet seg. Egentlig var de ikke et enmannsfirma, de var to. Men som oftest var det han som tok de første turene når noe skulle repareres. Rekognoseringsturene, som de kalte det. Det var ikke hver gang de hadde slik lykke som han hadde opplevd hos Nina Sommerseth. Ofte var det bare å reparere det han var innkalt for, ta betalinga, og deretter forsvinne. Men enkelte ganger hendte det de skjøt gullfuglen. Ved å annonsere i avisene, og ved å kontakte folk som selv averterte etter snekkerkyndige folk som kunne ta seg av småreparasjoner, kom de i kontakt med massevis av mennesker.

Forholdsvis ofte kom han over ting han fikk kjøpt billig hos de han traff. Helst var det hos eldre mennesker som ikke forsto at det de solgte hadde større verdi enn de noen ganger hadde hatt anelse om. Mange ganger kjøpte han ting til skrotpris, ting som hans gode venn Tore, som tidligere hadde jobbet innen antikvitetsbransjen, kunne selge videre med skyhøy fortjeneste. Og det beste av alt: Ingen kunne si de drev ulovlig.

Tore var i fyr og flamme da Ove fortalte om sitt besøk hos enkefru Sommerseth.

-Er du sikker på at hun har behov for penger? spurte han.

-Jeg fikk inntrykk av det. Fikk et blikk inn i kjøleskapet også. Der var det ikke altfor mye å leske seg med akkurat!

-Gamle damer trenger ikke så mye mat, svarte Ove.

-Kamskje ikke, men jeg tror faktisk hun har så dårlig råd at hun sper på budsjettet med noen bokser kattemat av og til. I alle fall så ikke jeg noe som tydet på at det var katt i huset, men kattemat hadde hun!

-Fikk du sett noe nærmere på bildene? Selv om Tore virkelig trodde på det han hadde hørt, var han ikke villig til å sluke alt rått. Tross alt var det snakk om investeringer. De måtte kjøpe bildene fra Nina Sommerseth, og da måtte de vite den virklelige verdien på dem. En gang før hadde det hendt at de hadde kjøpt noen antikviteter som de hadde taksert for høyt. Fortjenesten ble mye mindre enn de hadde regnet med.

-Bare såvidt, svarte Tore. -Men jeg skal ta en bedre kikk i morgen. Du tror meg ikke, men jeg skal spise opp hatten min om ikke ett av bildene jeg fikk kikket på var en vaskeekte Gauguin!

-Du har ingen hatt, og det henger ikke noen Gauguin hos enkefrue Sommerseth! Da Tore hadde sagt det så han på Ove. Øynene til kompisen hadde en underlig glans, kanskje var det noe i det likevel? Kanskje var det det helt store varpet de var i ferd med å gjøre?

-Jeg kjøper meg en hatt, svarte Ove.

Dagen etter var Ove tilbake i eneboligen. Også denne gangen satt Nina Sommerseth ved vinduet og fulgte med da han spaserte mot huset, etter å ha parkert bilen utenfor hageporten.

Hun lot han arbeide uforstyrret inne i peisestua. Bare et par ganger var hun innom og kikket. Den andre gangen viste hun ham en sprekk i sokkelen til peisen som han ikke hadde sett tidligere. Han brukte en kniv i den og fant ut at det måtte litt mer arbeid til før det kunne repareres. Han sa det til henne og la merke til hvordan hun ble usikker. Sto litt og gned hendene mot hverandre før hun endelig sa:

-Det får bare være, tror jeg, det blir for dyrt å gjøre det nå...men kanskje en annen gang, om jeg får lagt meg opp litt penger...jeg kan kanskje leie ut deler av huset. Er det i orden at jeg ringer deg da?

-Gjør det, jeg kommer så sant jeg har tid. Ove Hansen var usikker på hvor fort han kunne gå fram. Mens han hadde vært alene inne i stua hadde han studert noen av bildene på veggen. Han var ingen kunstkjenner, men lese kunne han. På et av bildene sto det vitterlig van Gogh, og han hadde kjent stilen igjen. Det var et bilde han aldri hadde sett før. Også et par av de andre bildene hadde signaturer han hadde vært borti. Andre var derimot ukjente for ham, men det var ikke tvil om at de fleste var malt av kunstnere som kunne sitt fag.

Han hadde pakket sammen sakene sine og sto og så på et av bildene da fruen igjen kom inn.

-Er du ferdig allerede? sa hun.

-Ja, svarte han. Hun kunne høre at han virket litt åndsfraværende. Da han ikke sa noe mer fortsatte hun:

-Du står og ser på bildene, ser jeg.

-Ja, svarte han igjen.

-De er etter min mann. Mesteparten har vært stuet bort i et lite rom på loftet i tier av år. Han kjøpte dem mens han seilte som sjømann i sin ungdom. Før vi giftet oss altså.

-Er det du som har hengt de opp? Ove kastet et blikk på kvinnen som hadde stilt seg opp ved siden av ham.

-Ja, etter at min mann døde fant jeg bildene under en loftsrydding. Jeg likte noen av dem, de er jo ganske dekorative, synes du ikke? Jeg mener, ikke sånn som mye av det som selges i dag, disse kan du jo se hva forestiller.

-Hvorfor har de vært bortgjemt på loftet i alle disse årene?

-Mannen min begynte med egen forretning og fikk så mye å gjøre. Han glemte dem vel. Da han var yngre hadde han tenkt å samle på kunst betrodde han meg. Disse her kjøpte han rundt på forskjellige havnekneiper ute i Europa, husker jeg han fortalte meg da vi giftet oss. Senere ble det ikke tid til slike hobbyer.

Ove Hansen skjønte at tiden nå var inne til å slå til.

-Har du noen ganger fått taksert noen av bildene? spurte han.

Hun så på ham. Øynene deres møttes et kort øyeblikk, før hun sa med lattermild stemme:

-Ånei, de er vel ikke verd lerretet de er malt på..tror du de kan være verd noe?

Han nølte litt før han svarte. Måtte virkelig anstrenge seg for ikke å virke altfor ivrig:

-Litt kan de jo være verd, jeg er ingen kunstekspert, men...

-Men? Hun så på ham med vidåpne øyne. Var det et skjult håp i dem?

-Jeg har en god venn av meg som har litt vett på slike ting....jeg kunne kanskje ta med meg et bilde så han kunne få se på det, om du vil det...du skal selvfølgelig få kvittering. Det kan jo hende de er såpass verd at du både kan fikse peisen og enda ha en god del kroner til overs.

Nina Sommerseth ville slettes ikke ha noen kvittering. Han fikk selv plukke med seg et bilde, og valgte et som var signert A.Modigliani. Han hadde aldri hørt om fyren, men maleriet virket profesjonelt nok. Det var et porterett av ei kvinne. Bildet var holdt i en varm, oransjebrun farge. Riktignok så det ut som proporsjonene på kvinnens neseparti ikke var helt korrekt, men det var kanskje slik det skulle være. Selv om han ymtet frampå et par ganger om at hun skulle få kvittering, ville hun det ikke. Istedenfor ble de enige om at hun ikke skulle betale for arbeidet han hadde utført før han kom tilbake og fortalte om bildet var noe verd.

Tore slo fast, straks han så bildet, at det måtte være ekte. Et ukjent maleri av den italienske kunstneren Amedeo Modigliani

-Og hva er den verd? spurte Ove.

-La oss si rundt hundre tusen kroner, kanskje mer dersom det blir solgt på auksjon og det er noen som samler på malerier av Modigliani som byr på det.

-Hundre tusen kroner!!! Ove gapte. -Og der henger sikkert ti bilder til som er minst like bra. Husker jeg ikke feil er det to til av den samme maleren. Og det bildet jag snakket om i går, det er undertegnet av Gauguin. Navnetrekket hans sto øverst i det høyre hjørnet. Stilen er hans også, litt kjenner jeg til ham. Var det ikke

han som skar av seg øret?

-Er det sant, så er verdien bare på det maleriet millioner. Men det var van Gogh som skar av seg øret, svarte Tore.

De ble enige om at Ove skulle få tak i flere av bildene slik at de kunne takseres. Etterpå skulle de tilby Nina Sommerseth betaling, enten for hvert enkelt bilde, eller en samlet sum for alle. Ove fortalte hva hun hadde fortalt om bildene, hvordan hennes mann en gang i fjern fortid hadde kjøpt dem.

-Tror du hun er villig til å selge? Det kan jo hende at minnene hun har til bildene gjør at hun vil beholde dem. Tore så spørrende på Ove mens han samtidig beundret bildet han hadde stilt opp mot sofaryggen.

-Helt sikkert! Hun har ingen minner til bildene. Slik jeg forsto hadde de ligget nedstøvet et sted på loftet. Gir vi henne et skikkelig tilbud er bildene så godt som våre. Hvor langt tror du vi bør strekke oss?

Tore drøyde litt før han svarte. Gjennomgikk finansene. De hadde hatt god fortjeneste på det siste partiet med gammelt bestikk de hadde fått solgt. En komplett samling de hadde fått tusket til seg for slikk og ingenting fra en gammel ungkar de hadde reparert hustaket for. Før det igjen hadde de gjort gode penger på noe antikviteter. Bankkontoen var på ingen måte bunnskrapt. Men alt det de hadde tjent til nå var bare blåbær dersom det Ove fortalte hadde rot i virkeligheten. Han kastet et nytt blikk på bildet.

-Vi kan trå skikkelig til denne gangen. Hvilket inntrykk tror du gamla har av deg? Han tente en sigarett, blåste røyken langsomt mot taket.

-Bra, tror jeg, svarte Ove.

-Hun bør ikke få sjansen til å ane at det er ugler i mosen. Vi gir henne skikkelig pris for bildene, og hvis du ber om å få fem prosent av pengene som formidlingshonorar går hun sikkert rett på.

-Genialt, hun vil med glede betale meg fem prosent dersom hun får noen kroner for bildene. Da virker også alt litt mer solid...på en måte forstår hun det er forretning jeg driver med.

En hel dag gikk Nina Sommerseth rundt i villaen sin og ventet på håndverkeren sin. Da han ikke hadde dukket opp på ettermiddagen fikk hun en svak fornemmelse av at hun likevel var blitt lurt, at mannen bare hadde forduftet. Likevel sturet hun ikke så mye over det. Litt synd var det jo at han skulle stikke av med bildet, men da hun så seg rundt i stuen og så alle de andre bildene, som ennå hang på veggen, ristet hun disse tankene fra seg. Hun hadde bilder nok.

Så ringte det på døren og hun skyndte seg ut i entreen og åpnet. Ove Hansen sto ute på trappa og smilte mot henne. Under armen hadde han bildet, denne gang var det innpakket i grått innpakningspapir. Hun slapp ham inn.

-Det tok litt tid å få taksert bildet, sa han. -Håper jeg ikke kommer for sent.

-På ingen måte, svarte Nina Sommerseth. -Bare kom inn, jeg tror jeg har kaffe inne på termokanna.

Ove Hansen fulgte etter henne. Han følte at den gamle dama likte ham. Dette skulle gå som smurt. Han brant etter å fortelle henne hvor mye hun kunne få for bildet. Men han ville vente til hun hadde satt seg, det kunne jo hende hun svimte av bare av sjokket hun ville få. Han hadde sjøl protestert da Tore hadde fortalt hva de skulle betale for bildet. Tore hadde egenhendig vært rundt og vist fram bildet noen steder, fått det taksert så godt som mulig.

Da hun hadde skjenket kaffe oppi koppen hans sa hun lett, mens hun mot det innpakkede bildet:

-Fant du ut om den var noe verd?

-Joda, jeg har fått det taksert. Prisen blir ikke all verden, men jeg tror du kan få ganske godt betalt for den. Og dersom du også vil selge de andre bildene dine kan det bli en pen slump med penger.

-Nok til at jeg får reparert peisen, og kanskje også fikse litt på badet? Hun så spørrende på ham. Han ventet til hun hadde satt fra seg kaffekoppen.

-Bildet jeg har hatt med meg er verd tredve tusen kroner, sa han.

Fru Nina Sommerseth gispet. Et øyeblikk så det virkelig ut som hun skulle svime av, men så tok hun seg sammen.

-Tredve tusen kroner? Nå spøker du?

Han spøkte ikke. Han hadde sagt det samme til Tore da han sa at de skulle betale tredve tusen kroner til Nina Sommerseth for bildet. Et øyeblikk hadde han trodd det hadde rablet for kompisen. Det hadde det ikke. Etter at han hadde roet seg ned hadde Tore fortalt ham at det minste de ville få for bildet var ett hundre og femti tusen. Og det var her i landet. Auksjonerte de det bort i utlandet kunne det fort bli det dobbelte.

-Neida, jeg spøker ikke. Dette bildet er verd tredve tusen kroner. Du kan både ordne peisen og fikse badet dersom du selger noen flere av bildene. Da han var ferdig med å snakke så han at hun hadde snudd seg og betraktet bildene som hang på veggen. Stille kom det:

-Det skulle min salige mann ha visst i de tider det gikk dårlig med forretningene hans.

Da Ove Hansen forlot villaen den kvelden følte han at han svevde nedover innkjørselen. Det hadde gått lettere enn han hadde trodd. Faktisk var det kvinnen sjøl som hadde spurt ham om han ikke kunne prøve å selge alle de andre bildene også. Hun mente hun hadde mer bruk for penger på sine gamle dager enn massevis av bilder som bare hang der. Han hadde bevisst nølt en stund, latt som det passet dårlig for ham. Pratet litt om at det kunne ta litt tid, og han hadde sitt eget arbeid å passe på. Til slutt hadde de blitt enige om at han skulle få en provisjon på fem prosent for salget. Akkurat det var han ikke sikker på hvem som hadde foreslått. Det beste av alt var likevel at hun ikke hadde noe imot å selge alt under ett. Alle tolv bildene som det viste seg at hun hadde i huset.

Da han startet bilen og kjørte bort fra eiendommen så han Nina Sommerseth stå på trappa og vinke etter ham. Neste dag skulle han komme tilbake og hente bildene. Det ville koste en del, men om det skulle bli forviklinger ville ingen kunne komme å si at de hadde svindlet til seg bildene. Selv om de fikk bildene for en brøkdel av det de var verd ,så hadde de betalt for dem.

Etter at de hadde hentet bildene fra fru Sommerseth gikk de nøye gjennom dem. Tore sjekket signaturene før han anslo verdien. Prisen de endte opp med var tre hundre tusen for samtlige bilder. Det var det de skulle betale henne for dem. Ove prøvde å protestere, mente det var altfor mye.

-Og du klager, du som får fem prosent! lo Tore.

-Men tre hundre tusen, vi må jo ta opp et lån for å greie det. Hun vil ha kontant betaling. Gamla er ikke dum, skjønner du, hun har litt greie på hard valuta. Ikke rart forresten, hun var jo gift med den grossererfyren i førti år.

-Småpenger, svarte Tore. -Tre hundre tusen, vi får det tidobbelte igjen når bildene blir solgt. Venter vi til rette tidspunkt kan vi få enda mer for dem. Ukjente malerier av kjente kunstnere. Tenk hva samlerne vil gi for dem! De vil by over hverandre...vi er rike, Ove...etter dette kan du bare legge vekk hammer og murskje for noen år!

En uke senere var handelen avgjort. En sen kveld møtte Tore opp i villaen med pengene i en stresskoffert. Fru Sommerseth takket rørt for sedlene og telte opp femten tusen til ham. Takket for handelen og lovet å sette pengene inn i banken neste dag.

Seks måneder senere stoppet en sivil politibil utenfor porten i Mykleveien. Kriminalbetjent Nilsen steg ut av bilen, han nølte et øyeblikk før han nikket til kollegaen og gikk med rolige steg oppover den hellelagte innkjørselen. Framme ved døra ringte han på og ventet på reaksjon innenfra. Noen sekunder senere åpnet døren seg og han sto ansikt til ansikt med en mann i femtiårene.

-Unnskyld, men er fru Sommerseth inne? spurte kriminalbetjeneten.

Mannen sto et øyeblikk noe forvirret og så på Nilsen, før han strakte hals og så ned mot bilen nede ved porten.

-Fru Sommerseth?

-Ja, fru Sommerseth ...er ikke dette Mykleveien 17?

-Joo, svarte mannen. Så snudde han seg og ropte innover i huset: -Pia, kom hit litt, det er en fyr her som spør etter en fru Sommerseth.

En kvinne i samme alder dukket opp bak ham.

Kriminalbetjent Nilsen husket han hadde glemt å presentere seg. Han rakte fram hånden og sa hvem han var. Mannen i døra så enda mer forvirret ut.

-Det bor ingen Sommerseth her, sa han. -Hva gjelder det egentlig?

-Malerier, svarte Nilsen. -Vi etterforsker et forsøk på salg av forfalskede malerier som to nordmenn har prøvd å få solgt på auksjon i England. De har oppgitt at maleriene er kjøpt fra en fru Sommerseth i dette huset.

-Men her bor ingen Sommerseth...falske malerier..jeg tror noen driver gjøn med dere. Han hadde igjen snudd seg til kvinnen bak seg. Det var tydeligvis hans kone.

-Fru Sommerseth...? sa hun. -Var det ikke kvinnen som passet huset for oss i fjor sommer? Den måneden vi var i Italia. Jovisst var det Sommerseth hun hette...Nina Sommerseth var det. Hun svarte på en annonse vi hadde i avisen. Du husker vel henne? Hun som sørget for at dørlistene kom på plass, som fikk reparert peisen, det du aldri fikk tid til?

-Hun hyggelige, gamle dama, svarte mannen. -Hva skulle hun ha med kriminalpolitiet å gjøre? Det var jo bare såvidt hun ville ta imot betalig for utlegget hun hadde hatt til håndverkerne!

Kriminalbetjent Nilsen fikk ingen flere opplysninger om Nina Sommerseth. Ekteparet Hansen, som bodde i huset, visste ikke hvor hun var forsvunnet eller hvor hun var kommet fra. Hun hadde passet huset til alles tilfredsstillelse, og var blitt sporløst borte etterpå. Heller ikke folkeregisteret kunne hjelpe ham.

I et lite hus, inne ved svenskegrensen, tok en kvinne ut nybakte boller fra komfyren. En stemme hørtes fra stua.

-Ester, kan du komme hit og se på dette?

Hun la stekeplaten med bollene på et bord og gikk inn i stua. Mannen som hadde ropt sto foran et staffeli, han smilte mot henne.

-Hva synes du?

Hun gikk helt inntil bildet han hadde malt, myste mot det. Det viste et interiørbilde hvor fargene og lyset spilte mot hverandre i en perfekt, realistisk sammenblanding. Hun nikket et par ganger, strøk ham varsom over kinnet og sa:

-Nå har du håndlaget hans, Ivar, nå kan du bare sette igang å produsere noen bilder av Chardin. Neste sommer reiser vi inn til byen igjen og arrangerer en privat utstilling. Du blir bare bedre og bedre. Jeg tror de kommer til å gå unna som varme hveteboller!

Tidligere offentliggjort i Hjemmet 1993.


Mannen med alpelua.

Novelle av VEI.

Langt nord i Europa, i et lite fiskevær utenfor det europeiske felleskapet, bodde en mann på et forblåst nes.

I sene vinterkvelder, når vinden løyet for en time eller to, sto han ofte og skuet utover havet, med en higen etter et annet land i seg. Han tenkte helst på Paris. Og når han etter stormnetter fant rekved i fjæra, med innskrifter på fremmede språk, forsterket det bare hans lengsel. Etter de samme stormnettene sjekket han alltid at alt var som det skulle være. At takpappen hadde holdt ennå en storm, at loddpipa fortsatt sto, at båten som behørig var tatt på land for vinteren ennå lå trygt på fast grunn.

Men drømmen om et land lenger sør, et land uten frost og vinterstormer, bar han alltid med seg. Gjennom vekslende arbeid og vekslende årstider. Når snøen en dag dynget seg opp på yttertrappa så det var uråd å komme ut, la han planer for ferien.

Så kom sommeren. Det som før hadde vært stormer og svarte vinternetter, ble nå sommer med evig lys. Da sjøsatte han båten. Da lå han i fjorden og pilket torsk, eller dro garn med sei og flyndre. Landet der sør var ikke lenger så nærværende! Men drømmen var ikke glemt.

Det lille stedet han bodde på hadde anløp av buss to ganger i uka. En måned hver sommer gjorde mannen i fjæra en avtale med bussjåføren. Da skulle sjåføren ta med seg et brød fra byen - to ganger i uka. Fra Boas Bakeri. Bare ett brød, men ikke et hvilket som helst brød. En pariserloff skulle det være.

En gang for mange år siden hadde han kjøpt seg en lue, mannen i fjæra. En alpelue. Vinteren igjennom hang lua på en firtoms spiker hjemme på stuveggen og minnet ham om drømmen han bar på. En måned hver sommer, to dager i uka, tok han denne alpelua ned fra veggen. Omhyggelig plasserte han lua på hodet, spaserte ned til stedets kolonial og hentet sin pariserloff. Hver onsdag og hver fredag i denne måneden kunne menneskene se han komme gående fra bygdas kolonial. På hodet bar han en svart alpelue. Under armen bar han en pariserloff. I hjertet bar han drømmen om Paris.

De lo av ham. Bygdefolket.

Det med loffen skjedde altså to ganger hver uke i en måned. Noen kunne fortelle at det i en av disse ukene pleide å bo et fremmedlansk kvinnfolk hjemme hos ham.

Folk hørte på ryktene, og så lo de.

Naboen var den som lo høyest av alle. Han lo så man i stille vær kunne høre klapringen av kjøpetennene. Ellers var han en god nabo. Solid mann som nesten hele sitt liv hadde arbeidet på fiskebruket. Til og med vært ansatt i staten en kortere periode. For hvert år lo han mer og mer. Han visste, som alle andre trodde de visste, at enkelte drømmer må du bare bære med deg uten å få gjort noe med dem. Du har ditt hus, du har din båt og du har din gjeld. Å reise til Paris for å sitte på en fortausrestaurant koster penger. Å reise til Paris nesten fra verdens ende koster mye penger!

Det kom en ny vinter. Pariserloffen ble byttet bort mot knekkebrød og kneipbrød. Alpelua ble hengt på stuveggen. Skinnlua ble tatt fram. Nye stormer raste inn fra isødet og truet med å kaste både hus og mennesker på havet.

Mannen i fjæra spadde seg ut for å sjekke at takkpappen fortsatt var på plass, at loddpipa fortsatt var lodd, at båten ennå en gang hadde ridd av stormen.

Joda. Takpappen var fortsatt på plass. Loddpipa var i lodd. Men båten...? Båten. Vårherren hadde tydeligvis spilt biljard med den. Det var ingen båt lenger. Og naboen smilte. Han hadde aldri hatt noen båt å passe på. Smilet gikk over til latter. Da han ikke lenger kunne styre seg, lo han seg mest skakk.

Lenge sto mannen i fjæra og så på restene av det han hadde tenkt å kose seg med i de lyse sommernettene. Han tenkte på torsken, på seien, på flyndra.

Og naboen lo. Han hadde ingen båt. Han var som tidligere nevnt en solid mann med beina på jorda. Og nå hadde ikke mannen med alpelua heller noen båt.

- Stormskade, sa han og snudde på skinnlua. - Det blir en pen forsikringssum av det her. Nu kan du ønske mæ god tur til Paris!

Det var da naboen svelget gebisset.

Om kvelden kunne de som gikk forbi huset til mannen med alpelua høre glade trekkspilltoner. Tonene strømmet ut fra et musettetrekkspill.

Det var det ingen som visste at han hadde.

Og kastet de et blikk inn gjennom vinduet, så hang ikke alpelua lenger på spikeren. Han hadde tatt den ned.

Og dét midt på vinteren!

Tidligere offentligjort i Nordnorsk Antologi «CIRCUM POLARIS» 1997. J.W.Cappelen Forlag.


Gresset er grønnere på den andre siden.

En krimnovelle av VEI

Dagene gikk mot høst. Kveldene var blitt mørkere. De lyse sommernettene var borte, men ennå kunne han på kveldene kjenne en varme fra solskinnsdager som det hadde vært utrolig mange av denne sommeren. Han gikk slik og prøvde å ta vare på kvelden. Fulgte en sti mellom bergknausene ved havet, en sti han hadde gått mange ganger før, en sti han kjente så godt at selv om det skulle bli helt mørkt ville han finne veien. Her hadde han gått med gode tanker, men dessverre med mange tunge tanker også. Særlig de siste par årene hadde det vært mange vanskelige perioder. En gang hadde han kastet inn håndkleet. Eller det var ikke han som kastet håndkleet, det var Bodil, hans søster, som så hvilken vei det bar. Hun fikk ham inn for en måned. Han var uenig i det. Selvfølgelig var han uenig, han var alltid uenig når det skjedde, men i ettertid hadde han takket henne. Hun ble glad da.

Da han kom ut fra området han hadde spasert i, sjekket han lyset på sykkelen som sto støttet opp mot et tre på parkeringsplassen. Han var glad lyset funket, så slapp han å sykle hjemover uten lys i mørket. En bil svingte inn på plassen da han skulle starte hjemturen. Sjåføren snakket til ham. Det var Frank, forloveden til Bodil.

- Hei, Dagfinn. Vært ute og gått kveldstur? sa han.

Dagfinn nikket og strekte hals for å se hvem som satt i passasjersetet. Det var ikke søsteren hans. Han så det var en mann.

- Ser du hvem jeg har med meg? spurte Frank og slo på kupelyset.

Dagfinn så på mannen som satt i passasjersetet.

- Det er jo Gaute. Kjenner du ham ikke igjen?

Jovisst kjente han Gaute. Gaute og Eline. Det perfekte paret.

- Hva gjør han her? sa han

- En liten høsttur. Besøke gamle kjente og se gamle steder.

- Bor han hos deg og Bodil?

- Nei, han har ordna seg hytte på campingplassen.

- Hei Dagfinn, sa Gaute. - Går det fint med deg?

- Jada, fint. Det går helt fint. Har det bra. Skal sykle hjemover nå, svarte Dagfinn, satte seg på sykkelen og fikk fart på den.

De fløytet da de kjørte forbi. Dagfinn løftet på hånden. Gaute. Så var Gaute kommet tilbake for å se på gamle steder. Det var sju år siden han kom første gang. Sju år siden han kom første gang for å være med å være i oppbygningen av en elektronikkbedrift. Det var seks år siden han reiste igjen, seks år og en måned siden. Det var sommer da han reiste. Men han reiste ikke alene. Sammen med ham reiste også Eline. Det var bra han nå skulle bo på campingplassen. At han ikke skulle bo hos Bodil og Frank. Bodil ville ikke likt det. Eline ville heller ikke ha likt det.

Under sykkelturen hjemover tenkte han mye på Eline. Mer enn han hadde gjort på lenge. Hun ble så nær ham igjen. Den lyse jenta med det glade ansiktet. De hadde bestandig kjent hverandre. Lekt sammen som barn. Senere, i de første ungdomsårene, skiltes på en måte veiene deres. Hun holdt seg mer og mer med andre venner. Levde livet med de andre. Han ble gående mye for seg selv, men trivdes på en måte med det. Selv om også han ofte ville være sammen med de andre, bli forelsket, finne seg kjæreste, farte rundt med andre ungdommer. Det ble bare ikke slik, det var som han ikke passet inn. Du tenker for mye, pleide Bodil å si noen ganger. Man skal ikke tenke for mye. Og det var problemet hans, tankene. Så mange rare tanker. Men det gikk greitt. Stort sett gikk det greitt, han ble en brukbar snekker selv om han ofte måtte ta kortere pauser. Slik var det nå en gang. Alle er ikke spikret sammen på samme måte.

Eline fant tilbake til ham en gang hun hadde kjærlighetsorg. Han fant henne sittende på en stein ved havet like i nærheten av stien han også hadde gått i dag. Da han mannet seg opp og gikk bort til henne og spurte om noe var galt, fortalte hun om det. Om typen som hadde gjort det slutt. Om hvor trist livet var. Det var da han forsto at også hun kunne ha tunge tanker. De snakket sammen lenge den kvelden, og da de skiltes og gikk hver sin vei fra parkeringsplassen, smilte hun igjen. Var den samme gamle Eline som han en gang hadde kjent. Han kunne ennå kjenne varmen av klemmen hun ga ham.

I året som fulgte så de mye til hverandre. Møttes nå og da. Han hjalp henne når hun trengte noe hjelp i leiligheten hun hadde i kjelleren i forelderhjemmet. Han var tross alt snekker.

- Du er som en bror for meg, sa hun en gang de hadde gått en tur. - Det er så godt å snakke med deg. Du forstår så mye.

Det var første gangen noen sa til ham at han forsto så mye. Han sa ikke noe på det. Han pleide vanligvis ikke si så mye. Han lyttet for det meste. Og tenkte. Men likevel snakket han mer med henne enn med andre. Det var lettere fordi hun også var en han kunne være stille sammen med. En stund tenkte han det kanskje kunne bli noe mer mellom dem. At han ikke bare ville være en bror. Men han sa det aldri. Han sa aldri han ville være kjæresten hennes. Det torde han ikke. Å være en bror var heller ikke så verst.

Mobilen ringte da han parkerte sykkelen hjemme foran leiligheten. Det var Frank.

- Gaute spør om du kan bli med ham og fiske i Storelva en av dagene. Jeg skulle gjerne vært med sjøl, men har ikke tid akkurat nå. Du har vel ingen ting du skal gjøre denne uka?

- Nei...

- Vi har jo kanoen der oppe ved Holmvannet. Dere kan jo padle nedover elva med den. Gaute fikk aldri tid til å padle der da han var her sist. Hva sier du til det?

- Ja...

- Fine greier. Visste vi kunne stole på deg. Kan alltid stole på deg, Dagfinn. Du stiller alltid opp. Jeg sa det til Gaute også. Bedre kjentmann kan han ikke få. Er det i orden at dere drar på ettermiddagen i morra? Jeg kjører dere opp til der veien slutter.

- Ja... det er ok, svarte Dagfinn. Han låste seg inn og tenkte han fikk gjøre det denne gangen. Men noe vane skulle det ikke bli. Han likte nå best å dra på fisketur alene, eller med Frank. Frank var grei kar han.

Midt på dagen neste dag kjørte Frank dem opp til snuplassen. Derfra måtte de gå et par kilometer i litt ulent terreng før de kom fram til stedet hvor kanoen var plassert.

- Det er en drøy marsj, sa Gaute etter at de hadde gått en stund i stillhet. - Særlig når man ikke er i den formen man burde være i. Det blir altfor mye stillesitting på jobben.

- Pause? spurte Dagfinn. De hadde gått i en halv times tid.

Gaute svarte ikke, han bare vrengte av seg ryggsekken og la seg flatt på bakken. Ble liggende og stirre opp mot skyene som langsom drev forbi. Dagen var varm og god.

- Du likte Eline, sa Gaute etter en stund.

- Eline var grei hun, svarte Dagfinn. Egentlig hadde han ikke lyst til å snakke om Eline, ikke med Gaute.

- Ja, men hun var så veldig streng. Jeg måtte alltid gjøre som hun sa. Hver gang jeg hadde vært borte i andre damer ble hun helt krakilsk. Men man kan jo ikke hele tiden spise av det samme eplet, det finnes da andre frukter også ...eller hva mener du Dagfinn? Hvordan er det med deg og kvinnfolk? Blir det noe på deg?

Dagfinn kjente han ble rød i hodet og snudde seg bort. Ikke om han skulle fortelle Gaute hvordan det var med han og kvinnfolk. Det var ikke noe Gaute hadde noe med. Det var ikke noe noen hadde noe med.

- Man skal være trofast, mumlet han likevel med lav stemme. Man skal være trofast mot Eline, la han til inne i hodet sitt.

- Hun fikk nerveproblemer, Eline, sa Gaute. - Det var derfor det gikk som det gikk. Hun var ikke bestandig like enkel å forholde seg til.

De ble liggende en kort stund. Gaute pratet og lo og hoppet fra det ene temaet til det andre. Da han endelig ble stille en stund lå Dagfinn og lyttet til sildringen av en liten fjellbekk som rant forbi. Den pludret og snakket til småbjørkene som sto ved bredden. Fortalte kanskje nyheter fra andre steder. For fjellbekken kom langveisfra. Den hadde reist langt og kom fra de høyeste fjellene som bare en kort tid var snøfri om sommeren. Kanskje forteller den hemmeligheter vårt øre ikke kan oppfatte, tenkte Dagfinn, før han skvatt til da Gaute plutselig reiste seg og sa det var på tide og komme seg videre. De hektet sekkene på seg og begynte å gå. Gaute snakket ikke så mye lenger. Dagfinn kunne igjen la tankene vandre fritt. Det var det han likte når han gikk turene sine alene. Fred. La tankene fly. Noen ganger gode tanker, andre ganger vanskelige. Nå var det de vanskelige som trengte seg på.

Det var gått to år siden Eline døde. To år, en måned og sju dager siden. Hun hadde valgt sin vei. Etter det hadde han hatt mange tunge tanker med seg når han gikk turene sine. Noen ganger var det som han bar en stein med seg i sitt hjerte. Ikke gode minner som var lette å bære.

Han forsto først for alvor at Eline hadde det vanskelig da han en gang overhørte en telefonsamtale som Bodil hadde med henne. Han satt på kjøkkenet hjemme hos Bodil. Hun glemte vel at han var der. Og selv om han ikke hørte hva Eline sa i den andre enden så forsto han. Han forsto mer enn mange trodde noen ganger. Det hadde Eline selv sagt til ham en gang. Hørte enkeltord han satte sammen til setningen. Hørte tonefallet de ble sagt i. Du skal ikke godta det, hadde Bodil sagt. Du skal si ifra. Du skal gi ham valget. Enten deg eller en annen. Det verste var at Bodil sa at om han slo en gang til så måtte hun gå og ikke tilgi. Ingen fikk lov til å slå Eline. Gaute var ikke snill med henne. Da Bodil kom ut i kjøkkenet skvatt hun til og spurte om han satt der enda. Som hun ikke så det. Så la hun til at hun skulle hilse fra Eline. Ja, jeg skal hilse, hadde han hørt Bodil si inn i telefonen. Så hadde hun ikke glemt ham helt likevel. Og egentlig visste han det. Julekortene hun sendte hver jul fortalte ham det. Det var ikke mange ordene, men det var ikke nødvendig heller. Han hadde tatt vare på dem alle.

Eline ble sammen med Gaute det året han jobbet med elektronikkfabrikken. Det var greitt hun fikk seg en kjæreste. Han gledet seg faktisk på hennes vegne og slo seg til ro med at han aldri ville bli noe mer enn en venn, en bror. Gaute og hun ble sammen det året han jobbet med elektronikkbedriften. Eline var glad, hun strålte. Likevel glemte hun ham ikke. Ikke denne gang. De fortsatte å gå sine turer med ujevne mellomrom. Da pratet hun mye om Gaute. Han forsto det. Hun var glad i ham, og Gaute var en kjekk mann og kunne fått hvem som helst. Men han hadde valgt henne. Dagfinn visste han ikke kunne gjort et bedre valg.

Men etterpå hadde han forstått at Gaute var ingen god mann. Han bare lot som, og de lot seg alle lure. Han kunne aldri tilgi seg selv for det.

De kom fram til kanoen, pakket sakene sine i den og bestemte seg for en kaffe før de begynte på turen nedover. Den brede elva gled dovent forbi dem, og Dagfinn gledet seg til de skulle skyve i fra. Det var en egen ro å sitte i kanoen og bare sakte gli nedover. Man ble på en måte en del av alt. Planen var at de skulle fiske litt, slå leir på oversiden av Storfossen og deretter fortsette neste morgen. På kvelden neste dag ville de så være ute ved havet.

Da de noen timer senere gled inn mot elvebredden for å avslutte dagens økt dro de kanoen opp på den steinete stranda hvor Dagfinn hadde styrt dem inn. Fra den andre siden av elva hørte de bruset fra en mindre elv som fosset gjennom en kløft. Fra et sted lenger nede kunne de også høre bruset fra fossen som de skulle bære kanoen forbi neste dag. Selveste Storfossen som var skjult for dem av en bratt fjellhammer. Dagfinn løftet ut sekkene mens Gaute så seg om på plassen de var kommet i land på.

- Er det plass til et telt her? Det er jo en jævla steinrøys! sa han.

- Det er akkurat plass nok, svarte Dagfinn og nikket mot et åpent område hvor bakken var dekket av mose og annet materiale som tydeligvis var samlet sammen der for å gi et mykt underlag.

- Så det er her du og Frank pleier å campe?

- Ja, hver gang. Det er liksom vår plass. Det er fint med faste rutiner.

- Ja, du Dagfinn, du Dagfinn, du vil nå helst ha dine faste rutiner. Og Frank han føyer seg vel etter deg... sa Gaute og så seg rundt som han ikke var helt fornøyd med leirplassen. Han hevet blikket og så mot stedet der den mindre elva fosset ut i Storelva. Ved bredden der elvene møttes lyste det i en irrgrønn gresslette.

- Hvor kommer den elva fra? spurte han og så på den grønne flekken.

- Fra Blåsneglevannet litt oppe i fjellet, svarte Dagfinn nølende, som han ventet på at Gaute skulle spørre om noe mer.

- Hvorfor slå leir her når det er en grønn gresslette rett på andre siden? Er det ikke på tide å bryte noen rutiner? fortsatte Gaute. - Jeg tror jaggu jeg padler over og ser.

Han måtte spørre om det, tenkte Dagfinn, og så at Gaute bukserte kanoen ut i vannet og skjøv kraftig i fra. Han hadde åpnet munnen for å svare, men Gaute tok seg ikke tid til å høre på det, så han lukket langsomt munnen og svelget ordene han hadde på tunga. Sto og så på at Gaute begynte å padle over elva.

Omtrent midtveis begynte Gaute å få problemer. Undervannstrømmene grep tak i den lette kanoen og dreide den att og fram som en korkbit, mens Gaute desperat kjempet med padleåra for å gjenvinne kontrollen. Et lite øyeblikk sto kanoen helt stille og Gaute snudde seg mot bredden. Dagfinn så at han plutselig forsto hvorfor de ikke hadde leirplass på den andre siden. Så tok strømmen virkelig tak og dro både ham og kanoen mot Storfossen. De var i vannmassenes makt.

Dagfinn hadde aldri hørt om noen som hadde overlevd et fall utenfor Storfossen.

- Du har nå alltid trodd at gresset er grønnere på den andre siden, mumlet Dagfinn for seg selv, og tok fram kaffekjelen.

Det hastet ikke med sokningen. Han ville unne seg en kaffekopp først.

Tidligere offentliggjort i Hjemmet 2005.


Siste kapittel.

Krimnovelle av VEI.

Han parkerte i den andre enden av parkeringsplassen. Lengst borte fra meg. Det var som han ville ha litt tid til å observere når han beveget seg fra et sted til et annet, selv om det nå bare var snakk om å sno seg mellom noen biler og krysse en parkeringsplass. Men det var slik han var, slik han hadde vært fra han dukket opp for et knapt år siden og tok kontakt med meg. Dukket opp fra ingen steder. Helt ukjent for alle. Da han nærmet seg bilen min virket han årvåken, men samtidig ledig i bevegelsene. Hadde en egen, slentrene måte å gå på. Han så ut som en ung mann uten bekymringer. Høy, mørk, tiltrekkende. Minnet meg litt om meg selv da jeg var på hans alder. Klar til å erobre verden.

New York, hadde han sagt da han opprettet kontakten. Jeg har bodd de siste femten år i New York, var svaret han ga da jeg spurte ham hvorfor jeg aldri hadde vært bort i ham før han plutselig sto inne på kontoret mitt.

- Min far er amerikaner. Fra jeg var fjorten har jeg bodd i USA, sa han.

- Hvorfor Norge nå?

Han hadde ikke svart direkte på spørsmålet, men jeg forsto at det hadde å gjøre med hvilken side av loven han hadde levd på de siste årene. Det var blitt litt for hett for ham der, derfor kom han tilbake til gamlelandet og tilbød meg sine tjenester. Hvor han hadde fått mitt navn fra svarte han bare svevende på, men det var tydelig at han hadde kontakter. Kontakter bedre enn de fleste. Dessuten hadde han erfaringer fra store byer som han var villig til å dele med meg, mot godtgjørelse selvfølgelig. Han mente han hadde noe å tilføre.

- Særlig nå, hadde han sagt. - Akkurat nå når din kompanjong er blitt borte.

Kompanjong, hadde han sagt. Som om det var opplest og vedtatt at Marco og jeg sammen hadde drevet vår virksomhet. Det var slettes ikke opplest og vedtatt. Det var et fåtall som visste om det. Du kunne telle dem på en hånd og kanskje ha fingre til overs. Han sa ikke hvordan han visste det. Det eneste han sa var at han trengte en jobb. Jeg ga ham denne jobben. En jobb som innbefattet det meste. Innhenting av penger. Fordeling av oppdrag til andre. En mellommann. Han var dyktig og han minnet som sagt om meg selv i mine yngre dager. Hele tiden lot han det også skinne gjennom at han gjerne skulle visst hvor Marco var blitt av. At han var blitt drept var han ikke et øyeblikk i tvil om. Det var bare liket som manglet, og morderen. Det var akkurat på grunn av min forsvunne kompanjong han hadde bedd om det møtet jeg nå skulle ha med ham. Et møte på en nøytral parkeringsplass. Det var slik vi pleide å gjøre det. Min offisielle virksomhet hadde ingen ting med det uoffisielle å gjøre. Som natta ikke har noe med dagen å gjøre. Stoffimport og meglergjerninger går dårlig sammen. I alle fall om noen vet om det.

Jeg hadde fått besøk av politiet etter Marcos forsvinning. På en eller annen måte hadde også de klart å koble meg sammen med Marco, men bare som mulige kjente. At vi hadde skubbet borti hverandre en gang i fortiden. Men heller ikke noe mer. Det hadde blitt med en samtale. Deretter hadde politiet søkt andre steder og blant andre folk. Noe nærmere løsning av forsvinningsnummeret var de ikke kommet. Som heller ingen andre hadde kommet.

- Jeg tror jeg vet hvor Marco er, sa han straks han gled inn på setet ved siden av meg.

- Sier du det... lever han?

- Nei, han er død. Jeg tror jeg kan finne ut hvem som ekspederte ham også. Du vil vel gjerne det?

Han så på meg med det ivrige blikket sitt. Var tydeligvis klar til å ta på seg et hvilket som helst oppdrag for min skyld.

- Fortell, sa jeg. - Hvordan har du funnet ut av det når selv politiet står maktesløs?

- Flaks, noen ganger må man ha flaks. Mye flaks. Kjenner du Santos?

Jeg visste hvem Santos var, og sa det til ham.

- Noen ganger arrangeres det pokerlag i et av bakrommene på puben hans, sa han.

- Fortell meg noe jeg ikke vet, sa jeg.

Så fortalte han det han visste. Han hadde vært på puben da Santos tok ham inn på bakrommet og fortalte når neste pokerkveld skulle gå av stabelen. Under det forrige hadde han vunnet gode penger og ville gjerne delta igjen. Mens de var der fikk Santos beskjed om at det var en fyr som ville snakke med ham. Santos ba ham gå inn på et av naborommene og sa han skulle snakke med den som spurte etter ham. Mens han satt i naborommet hadde Santos en samtale med den nyankomne.

- Det er lytt mellom rommene, dessuten hadde jeg ikke lukket døra helt mellom dem. Gammel vane fra bakgatene i New York, man kan aldri vite hva man får høre, sa han.

- Og du fikk høre noe? sa jeg spent.

- Ja, mer enn ventet, jeg tror Santos er medskyldig i at din kompanjong forsvant.

- Hvordan?

- Mannen som kom inn var der for å få resten av et oppgjør overført til kontoen sin. Sa at det nå var et år siden det hadde skjedd, purken hadde stort sett lagt bort saken og pengene kunne føres over.

- Sa han det var Marco det gjaldt?

- Helt på slutten av samtalen. Santos spurte om Marco var på et trygt sted.

- Sa han hvor det var?

- Det vet jeg ikke sikkert, jeg har bodd lenge i utlandet og er ikke helt lokalkjent, men han sa noe som at han var godt forvart i sølvgruven, hva nå enn det måtte bety.

- Vet du hvem mannen var? spurte jeg.

- Nei, men han snakket gebrokkent norsk. Tror han kommer østfra. Jeg gløttet ut av døra gjennom dørsprekken da han gikk. Lyst hår, skinnskjegg, store ører.

- Rushdi, sa jeg.

- Rushdi, kjenner du ham?

- Nei, men jeg vet hvem han er. En av de dyktigste. En av de beste. Det er nesten umulig å få noe på ham. Takket være deg vet jeg nå hvor han har gjort av Marco.. .så, Santos var også en del av det?

- Skal jeg fikse ham.

- Rushdi eller Santos? spurte jeg.

- Kanskje begge? svarte han.

Det var klart at den mannen jeg hadde foran meg hadde ambisjoner. Han hadde gjort leksene sine den tida han hadde bodd utenlands. Han var klar til å rykke oppover i systemet. Han var en mann enhver organisasjon hadde bruk for.

- Rushdi, sa jeg. - Vi venter med Santos.

Jeg åpnet hanskerommet og tok fram et kart, brettet det ut foran oss. Så viste jeg ham med fingeren hvor sølvgruven lå. Den gamle sølvgruven som lå utilgjengelig til og som var fyllt med vann.

- Det var nok denne gruven han mente, sa jeg og prikket på kartet. Han bøyde seg fram og studerte kartet.

- Ulent terreng rundt den, sa han. - Det er vel ikke mange som ferdes der?

- Nei, den ligger for seg selv, sa jeg. - Tror du at du kan få ham dit. Det er vel det sikreste.

- Mener du jeg skal dumpe ham samme sted som de gjorde av Marco?

- Hvorfor ikke? Marco er død dersom det er slik du sier. Og du klarer sikkert å skaffe beviser på det. Du dropper Rushdi samme sted. Ingen grunn til sentimentalitet. Så lar vi det bli med det. Øye for øye og tann for tann. To forsvunne personer. Politiet fant ikke Marco. Politiet finner ikke Rushdi.

- Ja, det er kanskje det beste. Jeg skal få ham dit, om jeg så skal bære ham dit etterpå. Hvor bor han?

- Jeg vet ikke, han har ingen fast adresse, men du klarer sikkert å lure adressen ut fra Santos. Eller enda bedre, du kan sikkert avtale et møte med ham gjennom Santos. Det er bare å antyde at du har et oppdrag som venter på en dyktig mann, sa jeg.

- Og det har jeg jo også, sa han og dro det skjeve smilet som jeg hadde lagt merke til noen ganger. Det litt arrogante smilet som liksom antydet at han visste så mye mer. At han var en ener og var fullstendig klar over det.

- Så har vi en deal, svarte jeg og tok ham i hånden. Den var fast. Et håndtrykk fra en mann med framtid.

Jeg ble sittende i bilen og se etter ham da han skrådde over parkeringsplassen og tilbake mot sin egen bil igjen. Selvsikkerhet lyste av måten han gikk på. Han visste absolutt hva han ville. Det visste jeg også. Han ville oppover i organisasjonen. Slik som jeg hadde villet det da jeg var yngre. Så ville han sitte på toppen til slutt. Men jeg var ikke så gammel. Jeg hadde ennå tida foran meg. Man skal følge tida og la timeglasset stå uten å skusle med det. Han var blitt et overambisiøst gnagsår. Som Marco var blitt det.

Santos kom like etter at bilen forlot parkeringsplassen. Forsiktig banket han på bildøren og kom inn. Faktisk har jeg mer sans for Santos. Han vet hvem som er sjefen. Som alltid skal være sjefen. Han kjenner sin plass. Santos så spørrende på meg da han lukket døra.

- Det gikk greitt. Han har slukt agnet med hud og hår. Dere har gjennomført en overbevisende forestilling, sa jeg og ga ham et klapp på skulderen..

Santos smilte. Han likte skryt. Likte å høre at han hadde gjort en god jobb. Som vi alle liker å høre.

- Hva nå? spurte han.

- Han er på jakt etter Rushdi. Vil gjøre inntrykk på meg ved å ta mannen som tok Marco. Gi Rushdi beskjed om det.

- Enn etterpå?

- Be Rushdi dumpe fyren samme plass som Marco. I den gamle sølvgruva. Der kommer de begge til å ligge trygt.

Da Santos var ute av bilen tenkte jeg litt på hvordan jeg skulle belønne de to. Lojalitet måtte belønnes, så forble de lojale uten å få tanker om at de skulle overta før tida var inne. Tanker som Marco hadde fått.

Han kjørte ut fra parkeringsplassen, tok av til venstre og parkerte bilen på en liten høyde hvor han igjen kunne se plassen med alle bilene. Med en kraftig kikkert sveipte han litt fram og tilbake til han fant bilen han hadde forlatt litt tidligere. Igjen satt det to menn der inne. Han holdt fokus til det kom en mann ut på passasjersiden. Det var Santos. Rolig la han vekk kikkerten, løftet mobilen og slo et nummer.

- Hei, det er Ingar. Gjør klar til utrykning. Jeg tror de snart gir beskjed til Rushdi om at jeg kommer. Ingen blålys, vi tar han stille og rolig. Jeg tror vi har dem nå!

Han slo av mobilen. Et års spaning så endelig ut til å ha lykkes.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 2007


Mann over bord!

En krimnovelle av VEI.

Det begynner å bli noen år siden det hendte. Av forståelige grunner vil jeg ikke fortelle akkurat hvor og når det skjedde. Men såpass kan jeg si at det var i et av landene ved Middelhavet.

Jeg hadde reist ute et par år. Det eneste jeg fikk ut av det var en overbevisning om at de store havene ikke passet for meg. Bare himmel og hav hvor du enn snudde deg. Av og til et skip på kryssende kurs, kanskje med en like ensom gutt ute på dekket med de samme tankene som meg. Jeg fikk aldri de store oseaners rytme i min kropp.

I en havn tok jeg mitt standpunkt og lot skipet seile videre uten meg. At jeg i den samme havnebyen hadde funnet meg ei jente var en medvirkende årsak. Akkurat da var det kanskje kjærligheten som var den siste dråpen, men det var langt ifra alt. Det forsto jeg da jenta etter en måned fant en annen sjømann, men jeg lengtet ikke tilbake til det endeløse havet. I stedet for fikk jeg meg hyre på en lokalbåt som trafikkerte noen av de mange øyene i området utenfor min havneby.

Dette var et liv jeg trivdes med. Landkjenning flere ganger i døgnet. Mennesker som reiste til og ifra. Et pulserende liv rundt meg på alle kanter.

Vi var bare et mannskap på fire. Og så skipperen da. Alle hadde vi våre egne oppgaver. På den måten unngikk vi å tråkke hverandre på tærne.

Mitt arbeidsområde var på dekk. Der gikk jeg rundt og var min egen sjef. Stilte opp der det var behov for meg, enten det gjaldt mennesker eller dyr. Det hendte jeg gikk i land på ei av disse små øyene når jeg hadde fri. Bodde en dag eller to i en landsby, og dro så videre til neste. Det var et liv som ikke kunne bli bedre.

På en av turene kom det en mann bort og stilte seg ved siden av meg ved rekka. Vi sto der begge og fulgte med øynene noen øyer vi passerte. Det var øyer som ikke hadde anløp av vår lokalbåt.

I begynnelsen vekslet vi bare noen få ord og setninger med lange pauser i mellom. Jeg husker ikke akkurat hva vi snakket om, jeg sto ofte slik og pratet med de lokale reisende. Først da han sa han var lege gransket jeg ham litt nøyere. Det kunne nok stemme. I alle fall var han ikke av de vanlige bøndene og fiskerne jeg ellers slo av en prat med. Klærne hans fortalte meg det. Dessuten syntes jeg at jeg dro kjensel på ham, at jeg hadde sett ham før. Jeg nevnte det for ham.

Han svarte med navnet på ei øy vi skulle anløpe.

- Vi pleier å reise dit så ofte vi kan i helgene. Jeg og min kone. Hun har sitt barndomshjem der ute.

Jeg snudde meg. Vi var alene ute på dekket. En kraftig vind hadde jaget alle de andre passasjerene inn i salongen. Det pleide være slik like før sola gikk ned.

- Hun er ikke med i dag. Hadde en del å gjøre inne i byen, sa han.

Jeg merket meg en litt oppgitt tone i stemmen hans. Som det var noe som plaget ham.

- Så du drar alene, sa jeg. Helt unødvendig selvfølgelig, å si det, mener jeg.

- Jeg tror hun har en elsker.

Det var det han sa. Helt plutselig. Jeg kastet et raskt blikk på ham. Han kunne være i alder et sted mellom tretti og førti. Noen år eldre enn meg. Mens jeg spekulerte litt på hva jeg skulle si, fortsatte han å prate.

- Men jeg tror likevel det er meg hun elsker. Jeg er nesten sikker på det. Det er bare det at vi har vært gift i sju år, og nå tar hun meg som en selvfølge.

- Det er sikkert slik det er, svarte jeg. Hva annet skulle jeg svare? Min erfaring med kjærligheten var ikke all verden. Jenta i havnebyen var den jeg hadde vært sammen med lengst av alle. En knapp måned var ikke mye å slå i bordet med.

Muligens hadde de få ordene mine trøstet ham. I alle fall ble han stille en lang stund. Sto lenet mot rekkverket med albuene. Så strammet han seg opp, så seg litt rundt og henvendte seg igjen til meg.

- Er du interessert i å tjene litt ekstra?

Et dumt spørsmål å stille en sjømann. En sjømann er alltid interessert i å tjene litt ekstra. Som han alltid er interessert i å bruke litt ekstra.

Jeg sa det til ham. Men samtidig sa jeg ifra at noe ulovlig ville jeg ikke være med på. Det forsto han. Det var ikke snakk om noe ulovlig. Han fortsatte med å si at han hadde sett meg jobbe rundt på dekket på flere av turene. Han så på meg som en ansvarsbevisst og stødig fyr. Når sant skal sies ble jeg litt smigret av det. Og egentlig var det slik jeg var. Stødig og solid. At jeg lot meg akterutseile av min forrige båt hadde jeg forlengst skrevet på kontoen for kjærligheten. Den er en uforutsigbar ting. Akkurat det siste fikk jeg til fulle bekreftet da han fortalte meg hvordan jeg skulle tjene de ekstra pengene. Og her var det virkelig snakk om penger. Ikke noe småpenger. Legepraksisen hans gikk tydeligvis meget godt.

Men selve planene hans. Den var jeg litt skeptisk til.

- Jeg gjør dette bare for at hun skal bryte med sin elsker. Det er meg hun er glad i, og ingen andre skal få henne, sa han, da jeg begynte å komme med innvendinger mot planen hans.

- Kan du ikke bare troppe opp hos denne elskeren og gi han en skikkelig omgang. Brekke noen bein på ham? spurte jeg.

- Hadde det bare vært så enkelt. Men jeg vet ikke hvem det er ... hvis jeg det visste kunne jeg drept ham! Stemmen hans var fordreid av undertrykt hat da han sa det.

- Ville ikke det være å gå litt for langt?

- Ja, det ville nok det. Dessuten var det jo ikke sikkert hun ville komme tilbake til meg da, og faren for at det ville bli oppdaget er jo også til stede.

Da han sa det siste stakk han hånden ned i lomma på den lange, lyse frakken sin. Det var forresten frakken som gjorde at jeg mente jeg hadde sett ham før. Det var ikke mange med frakk som reiste med lokalbåten. Da han dro opp hånden holdt han en mørk konvolutt i hånden.

- Her er halvparten av dollarsedlene. Den andre halvparten får du etterpå, sa han.

Det var da jeg forsto at det var alvor. Ble ikke jeg med på planen hans ville han finne en annen. Og hvorfor skulle andre heve denne belønningen? Alt ville sannsynligvis gå bra, alle ville være fornøyd. Jeg tok imot pengene.

Planen gikk i all enkelhet ut på at han neste uke, på samme dag, skulle falle overbord. Dette skulle skje like før solnedgang. Da pleide alltid hans kone å stå på akterdekket og se på solnedgangen. I samme øyeblikk han falt ned i vannet skulle jeg gi beskjed til skipperen om mann overbord. Jeg spurte om det ikke ville være bedre at hans kone gjorde anrop, virkningen ville bli større ovenfor henne på den måten. Han var enig i det, men faren var jo at hun akkurat i det øyeblikket ville være så opptatt av solnedgangen at hun ikke så ham. En slik sjanse kunne vi ikke ta. På mitt spørsmål om han var en dyktig svømmer, bekreftet han det. Det skulle han greie. Vannet var dessuten varmt, og det var ingen farlige understrømmer i området.

Jeg prøvde virkelig å få ham til å oppgi det hele. Det kunne være hai i området, var et av argumentene jeg brukte. Han blåste av det. Når sant skal sies likte jeg hele opplegget dårlig. Blant annet ville båten bli betydelig forsinket. Var det noe vi satte vår ære inn på så var det å komme og gå i rute. Men penger er penger. Og tok ikke jeg imot pengene ville andre gjøre det.

Neste uke så jeg dem komme ombord. Han var i den samme lyse frakken sin. På landgangen bak ham kom hun som måtte være hans kone. Jeg var helt framme på baugen og holdt på med noen trosser, så jeg fikk ikke sett henne på nært hold. Akkurat det sørget jeg for å gjøre senere på kvelden.

Da sola begynte å sige ned mot havet var jeg på plass der jeg skulle stå. Min oppdragsgiver skulle kaste seg ned fra den ene brovingen. Kvinnen sto allerede på hekken da jeg ankom. En innskytelse fikk meg til å gå bort og stille meg opp ved siden av henne. Jeg ville se denne kvinnen som en mann var villig til å kaste seg i havet for.

Hun nikket til meg da jeg støttet meg til rekka på hennes høyre side.

- Du ser på sola, sa jeg.

- Solnedgangen er vakker her ute på havet, svarte hun. Ansiktet var vendt mot den blodfulle, glødende kulen.

Og det var ikke bare solnedgangen som var vakker. Hun var det også. Det var som hun ikke enset meg lenger der hun sto og stirret utover vannflata. Jeg slukte hennes ansikt. Den høyreiste pannen. Nesens klassiske linje. Det mørke håret. Jeg kunne spist henne. Da jeg tok meg i å ønske at det var jeg som var elskeren hennes gikk jeg fra henne. For henne kunne også jeg kastet meg i bølgene.

Akkurat i det samme øyeblikk som sola traff havets krumning, så jeg den hvite skikkelsen i fritt fall mot sjøen. Jeg tok meg ikke tid til å se hvordan det gikk. Med lange klyv var jeg oppe på broen, raste inn til skipperen og brølte:

- Mann over bord!

Det rykket til i skipperens skuldre et øyeblikk. Han snudde seg mot meg. Blikket hans møtte mitt.

- Når?

- Akkurat nå. Jeg tror det er mannen i den lyse frakken.

- Er du sikker? sa han. Han hadde snudd seg bort og så ut gjennom rorhusvinduet igjen.

- Ja, jeg så det! Jeg så han falt, svarte jeg. Samtidig kastet jeg et blikk bakover i kjølvannstripa på båten. Sola var i ferd med å gå ned. Det var en del bølger på grunn av vinden. Jeg syntes jeg skimtet noe lyst langt der ute.

- Jeg kan ikke se noe, svarte skipperen. Også han hadde snudd seg og så akterover.

- Mannen i den lyse frakken ...jeg så det, sa jeg. Samtidig krøp det en merkelig tvil i meg. Hadde jeg sett noe, eller var det fantasi? Hadde jeg ventet så hardt på å se det at jeg virkelig trodde det? Jeg gikk ut på brovingen. Bak på hekken sto hans kone. Hun sto med ryggen til. Hadde ikke gjort noe anskrik. Solen var nesten helt borte nå. Det ville bli mørkt snart.

- Det kan ikke være mannen i den lyse frakken, sa skipperen inne fra rorhuset. - Han er ikke med ... han fulgte bare sin kone ombord, etterpå gikk han i land igjen.

- Men jeg så han falle ..., sa jeg. Ennå mer nølende denne gang. Tanken på pengene jeg hadde mottatt surret rundt i hodet som et innestengt insekt.

- Du drikker ikke? spurte skipperen. Lokalbåten stevnet fortsatt framover. Av sola var det bare en glødende skalk igjen.

- Nei, jeg drikker ikke. Ikke på jobb i alle fall, sa jeg, og gjorde meg klar til å gå ut.

- Det er greitt, svarte han. - Alle kan ta feil en gang i blant.

Mens jeg gikk ned tenkte jeg først å gå bort til kvinnen på akterdekket. Jeg gjorde det ikke. Hva skulle jeg si til henne? Faktisk unngikk jeg henne hele resten av turen. En uke senere mønstret jeg av. Jeg traff aldri igjen legen i den lyse frakken.

Selv om jeg mønstret av fra lokalbåten, fortsatte jeg å seile mellom øyene. Det var på en annen båt. Jeg fikk en høyere stilling der. Faktisk var det skipperen på den forrige båten som ordnet det for meg. Han fikk en forespørsel og anbefalte meg. En av de beste, sa han. En du kan stole på. En som sørger for at båten alltid er i rute.

Hvorfor denne historien nå? Mange år etter at jeg kom tilbake til gamlelandet.

Det er fordi jeg sist sommer tilbrakte ferien i de traktene hvor jeg en gang bodde og jobbet i mange år. I en av havnebyens mange tavernaer traff jeg tilfeldigvis igjen han som en gang var min skipper. Vi delte et par glass med ouzo. Dessverre måtte han gå da hans kone kom innom. De skulle utover til en av øyene. Til barndomshjemmet hennes.

Jeg hilste på henne. Hun var også blitt eldre, men jeg kjente igjen trekkene hennes.

Det var kvinnen på akterdekket.

Tidligere offentliggjort i Hjemmet 1994. Forside


Gamle Morgans siste spill.

En krimnovelle av VEI.

Johannes Morgan døde i juli måned. En ubeleilig tid for hans tre sønner, som enten allerede var reist på ferie, eller sto på farten til å gjøre det. Det var ingen av de som sa det høyt, at de helst hadde sett at gamle Morgan hadde funnet et annet tidspunkt å forlate denne jammerdalen på. Senhøstes, eller midtvinters, ville passet bedre. De to som var i ferd med å dra på ferie utsatte avreisen denne obligatoriske uka. Den tredje, eldstesønnen, avbrøt ferien og kom hjem fra Italia. En ting var at det tross alt var hans plikt å være til stede under bisettelsen, ettersom han nå var familiens eldste. En annen ting var at han ønsket å være til stedet når testamentet ble opplest.

Mens Johannes Morgan levde var han en dyktig forretningsmann. En meget dyktig sådan. Han avviklet sine interesser innen oljetransport bare måneder før oljekrisen var et faktum. Han gikk over fra aksjer til obligasjoner et par uker før børskrakket. Flaks, sa konkurrentene hans. Fingerspissfølelse, var det ordet han selv brukte.

På sine eldre dager trakk han seg tilbake til sitt landsted ved Varangerfjorden. Der tilbrakte han mesteparten av sin tid, ofte tøffende rundt i ei gammel tresjekte på tjue fots lengde, med en godt vedlikeholdt entakter av en dieselmotor. Det var ved Varangerstranda, med utsikten til barndommens horisonter foran seg, han vil tilbringe alderdommen. Verden forøvrig fikk seile sin egen sjø.


I begynnelsen var sønnene ofte på besøk sammen med familiene sine. Senere ble det sjeldnere og sjeldnere. Det siste året var det helst bare den yngste av sønnesønnene som pleide å være sammen med bestefaren over lengre tid. Han kunne bo sammen med bestefaren i flere uker hver høst. Da brukte de tiden til å fiske i fjorden, dorge etter sei på Kibygrunnen og røkte et par krabbeteiner. Og noen ganger fartet de bare rundt i nærområdet helt uten nærmere mål og mening. To uker før Johannes Morgan døde hadde den yngste av sønnesønnene, Bernt, vært der igjen. Da hadde bestefaren virket frisk og rask. Det kom som et lite sjokk på ham at han plutselig døde. Men han kom fort over det. Johannes Morgan ble tross alt åttifire år.

Under arveoppgjøret var de alle sammen samlet i bestefarens sommerbolig. Det hadde vært den avdødes ønske at det skulle være slik. De hadde samtidig fått vite fra advokaten at boligen ikke skulle selges så lenge noen av familien ønsket å benytte den. Det var enkelte som murret litt på grunn av det.

- Jeg skjønner ikke hva vi skal med denne sommerboligen, sa den eldste av sønnene.

- Ikke jeg heller, sa den mellomste. -Vi kommer likevel ikke til å bruke den noe særlig.

- Vi burde selge den og dele pengene. Slik som jeg ser det er huset og eiendommen verd minst to millioner, sa den yngste.

To av sønnesønnene var enige i dette. Men alt sto og falt på den tyve år gamle Bernt.

- Jeg vil ikke selge. Jeg trivdes sammen med bestefar i dette huset. Jeg kommer til å være mye her ute.

De andre så litt på ham.

- Du trivdes med ham da han levde... sikkert, det var vel helst det at du ville smiske deg innpå ham. Få litt mer av arven enn vi andre, sa en av fetterne surt.

- Kan ikke skjønne det gikk an å trives her ute, alene med gamlingen, sa den andre.

Fedrene sa ikke stort. De tenkte mest på hvor mye som var blitt igjen etter gamle Johannes Morgan. Kranglet gjorde de ikke. De visste faren hadde vært en rettferdig mann. Han hadde sikkert fordelt arven pinlig nøyaktig mellom dem. Det eneste de lurte litt på var hvordan han hadde behandlet sønnesønnene sine i testamentet. Mens han levde hadde han aldri gitt inntrykk av at han foretrakk den ene framfor den andre. De kunne si hva de ville om den gamle, men sans for lik behandling det hadde han.

Mens de satt og ventet på at advokaten skulle dukke opp, ble det til at de mimret litt om tidligere tider. Og igjen var det rettferdighetssansen til avdøde de kom inn på.

- Dere husker hvor streng han var med oss da vi var unge, sa den eldste.

- Spesielt når det var noe som skulle deles mellom oss. Da var det ikke mye slinger i valsen, sa den mellomste.

- Akkurat det skal vi være glad for i dag. Vi kan trygt gå ut ifra at han har delt arven med den samme nøyaktighet. Vår familie skal ikke splittes av strid om arveoppgjøret, sa den yngste.

Etter det ble de stille en lang stund. Det ble ikke sagt noe før den eldste av Johannes Morgans sønner igjen snakket.

- Samtidig bodde det en gambler i ham. Han likte å spille på hester enkelte ganger. Da kunne han ta sjanser. Og når han satset så gjorde han det til gangs. Jeg trur han tapte en del penger på den måten.

- Jeg er nå ikke så sikker på det. Det hendte nok han vant også. Jeg vet han studerte hestene meget nøye før han satset på dem. Han kunne sitte i timesvis med løpsprogrammet. Det var så jeg enkelte ganger trodde han i tillegg til hestene kartla familiebakgrunnen til kuskene også. Det var ytterst sjelden han ble overrasket av resultatet, selv om det var en outsider som gikk til topps, sa den mellomste.

- I forretningslivet vant han i alle fall bestandig, sa den yngste. Han tenkte på arven som skulle fordeles.

Da det igjen oppsto en pause, sa plutselig den yngste av sønnesønnene:

- Han likte å vedde på sine gamle dager også. Det hendte ofte vi veddet om hvem som fikk den første fisken når vi var ute på sjøen.

Alle de tre sønnene til Johannes Morgan snudde seg og så på Bernt da han hadde sagt det. De nikket. Husket kanskje episoder fra sin egen ungdom. Om veddemål de hadde glemt. Ble ikke øynene litt blanke også?

- Fiske! fnyste den eldste av sønnesønnene. -Vedde på fisk når det finnes hester man kan spille på!

De rakk ikke å gå dypere inn på temaet. En bil stanset utenfor. Det var advokaten som kom.


Johannes Morgans testamente var greitt nok. Det eneste var at det var mindre verdier i boet enn de hadde regnet med. Sant og si var det svært så lite.

- Det er på grunn av at den gamle ga bort mye penger i den siste tida. Han delte rundhåndelig ut til nødlidende i andre land, og til veledige foreninger her hjemme, sa advokaten.

- Finnes det kvitteringer på disse beløpene? spurte den eldste sønnen da han kom seg av det første sjokket. Samtidig hadde han hatt en liten uro for akkurat det advokaten kunne fortelle. Faktisk hadde faren ymtet frampå om det en gang de hadde snakket sammen. Han hadde snakket om at penger fort kunne bli en forbannelse. Dessuten hadde han det synet at sønnene greide seg godt uten at de nødvendigvis måtte få alt etter ham i tillegg. Akkurat det var nok noe han hadde rett i, men likevel.

- Selvfølgelig finnes det kvitteringer, sa advokaten. -Dere vet selv hvor nøyaktig han var med regnskapsførselen.

- Da vil vi gjerne se hvilken organisasjoner han har gitt pengene til, sa den yngste av Morgans sønner.

- Det kan kanskje bli litt problematisk, sa advokaten etter en kort pause. - Deres far ønsket i mange tilfeller å være anonym. I mange tilfeller har gitt gavene som kontanter. Men kvitteringer fra uttakene finnes.

En god stund satt de og snakket sammen. Gjort var gjort. De kunne ingen ting gjøre med det. Og at Johannes Morgan hadde vært klar til det siste var det ingen tvil om.

Da de hadde diskutert ferdig, kremtet advokaten diskret for å få oppmerksomheten til de seks mannfolkene i stua. De tre ektefellene til gamle Morgans sønner var ikke til stede. I de Morganske familier var det slik at kvinner ikke hadde noe med økonomi å gjøre. Ikke annet enn at de fritt kunne bruke av pengene som strømmet inn. Noe disse kvinnen også hadde lært til gangs. I sitt stille sinn var de alle tre ektemenn glad over at de selv bare hadde avlet sønner. For mange kvinner i familien kunne fort ha fått katastrofale følger, var deres mening. Men de luftet aldri sine meninger om den saken høylytt, de hadde funnet sin plass.

- Det er en tilleggsopplysning i testamentet. Det gjelder Johannes Morgans tre sønnesønner. Han så på de tre av den yngre garde. Så fuktet han leppene med tungespissen, før han senket blikket og leste:

"Mine tre sønnesønner får bli enig med sine fedre om hvor stor del av arven som skal tilfalle dem. Dog er det en ting jeg vil skal fordeles dem imellom, uten innblanding fra fedrene. Jeg har to kostbare biler stående inne i garasjen, og ute ved brygga har jeg en liten sjekte. Disse tre tingene skal fordeles mellom dem. På hvilken måte de gjør det, er opp til dem. Tingene skal ikke selges, slik at de etterpå skal kunne dele pengene likt".

Da advokaten sluttet å snakke satt guttene et kort øyeblikk og stirret framfor seg. I sitt indre så de bildene av gjenstandene for seg. Det var to sportsbiler som var omtrent seks år gamle. Godt vedlikeholdt, og verd flere hundre tusen hver. Så var det den gamle sjekta. Godt vedlikeholdt den også, men knapt verd mer enn tjue tusen kroner.

Den yngste av Johannes Morgans sønner åpnet munnen for å si noe. Så husket han tydeligvis på at han ikke skulle blande seg inn i dette.

- Det må jo bli loddtrekning? sa den eldste sønnesønnen omsider. Han så på de to andre. Gikk det ikke en skuffelsens drag over ansiktet til Bernt? Han hadde vel ønsket å få litt mer enn de andre, slik som han hadde smisket for bestefaren.

- Synd vi ikke kan selge alt og dele pengene, sa den mellomste.

Bernt sa ingen ting. Først da han ble oppmerksom på at de stirret på ham, ventet han skulle si noe, gjorde han en kort skuldertrekning. De andre tok det som en bekreftelse på at også han mente loddtrekning var den enkleste måten å avgjøre det på.

De fant fram en bolle og tre papirlapper. På papirlappene markerte de de tre gjenstandene. Advokaten kontrollerte det hele. Morgans sønner var så smått begynt å komme over skuffelsen av at det var så lite verdier i boet etter faren. De hadde tross alt minnene etter den gamle. De snakket om at denne loddtrekningen var etter farens hjerte. Et siste spill han hadde satt i scene. Vinn eller forsvinn. En eller annen ville bli sittende med en nesten verdiløs båt.

Akkurat da advokaten løftet bollen for å foreta trekningen ble han avbrutt av Bernt.

- Jeg vil ikke være med på trekninga. Jeg tar båten. Som et minne om bestefar, vi hadde så mange fine turer med den. Jeg tror jeg vil få mye mer glede av den enn en av bilene.

De andre så på ham. Mente han det alvorlig? Han gjentok det han hadde sagt. Advokaten senket bollen. De to andre som skulle være med på trekninga så på hverandre.

- Vi klarer sikkert å bli enige om bilene, sa den eldste.

Det ble slik. Ingen loddtrekning. Den eldste av Morgans sønner surmulet litt, han hadde gledet seg til trekninga. Et øyeblikk tenkte han å protestere. Det hadde vært farens ønske å få litt spenning, men så slo han det fra seg. Også han hadde hørt at det i testamentet sto at fordelinga fikk guttene sørge for selv.


Det var blitt sent på kveld da Bernt bestemte seg for å dra ut en tur med sjekta. Ingen av de andre ønsket å være med, så det ble til at han tuslet alene ned til brygga.

Dieselmotoren startet etter noen raske omdreininger med veiva. Han kastet loss og tøffet utover fjorden. Det var som bestefarens ånd svevde med ham. Bernt følte en inderlig glede gjennomstrømme ham. Hva var en bil sammenlignet med dette? Minnene om bestefaren var mye mer verd

Ute på fjorden åpnet han det lille skottet framme i båten hvor bestefaren pleide å oppbevare fiskeutstyret. Alt lå som vanlig på plass. Da han dro ut redskapen fulgte det en plastsekk med. Først trodde han det var noe regntøy bestefaren hadde liggende, men da han åpnet posen oppdaget han fort det var noe helt annet. I sirlige bunker lå tusenlappene stablet inne i sekken. Alle med en røde gummistrikker rundt. Sammen med dem lå det et sammenbrettet ark.

"Bernt! Penger er ikke alt her i verden, men de er gode å ha som et sikkerhetsnett. Jeg liker ikke å forfordele noen, men en siste innsats må jeg få lov til å gjøre. Forhåpentligvis satset jeg riktig denne gangen også? Bestefar."

Tidligere offentliggjort i ViMenn 1993.   Forside




Haikeren

Novelle av Harald E. Isaksen

Det var i syttiårene, og fortsatt var store veistrekninger dårlige i det nordlige Finland. Det var en nordmann som het Albert Laiti som gjorde seg et levebrød ved å gjøre skinnoppkjøp i Finland. Det var i den tiden at sånt gikk an. Det var om høsten, helt i begynnelsen av oktober, i starten av slaktetiden, at han kom kjørende nordover fra Pokka med en bra lastet bil. Den første delen av veien mot Enare var riktignok en asfaltert og noe bred vei som han kunne holde nærmere åtti kilometer etter, men oppe ved Repojoki ble veien langt verre, rett og slett en smal og humpete grusvei.

Albert kan ikke kjøre så fort med den store bilen. Han prøver riktignok, men i enkelte av motbakkene må han helt ned i andre gir. Meningen er å stanse for natta hos en kjenning, en Heimo Nikkola som bor et sted der oppe, ikke så langt forbi veien opp mot Lemmenjoki, men fortsatt bra mange mil fra norskegrensen. Bilen strever i de bratte bakkene og krenger i svingene. Mil etter mil er det furuskogen som dominerer og står klamrende tett inntil veien. Noen steder er trærne knekte og røttene delvis revet opp, og stammene står hulter til bulter og støtter seg opp mot hverandre. Han drar tungt etter pusten. Albert vil ikke tenke så mye på det, men han blir ikke helt vant til den tette barskogen, den kan ofte virke lukket og skremmende. Men på toppene kan han se blanke innsjøer, snirklete bekker og noen bratte berg som gir liv til landskapet. Innimellom står tunge furuer og noen lurvete graner som gapende troll på kanten av myrene.

Sola synker mot horisonten, og snart vil skumringen komme sakte snikende.

Der han presser pesende opp en bakketopp i lavt gir, det er ved en av skogsstiene i den ensomme skogen, der står det en lutende skikkelse. Albert senker farten. Det er en gammel kvinne med et rødrutet tørklé godt knyttet om hodet, hun bøyer seg fram og strekker ut armen. Han stanser bilen.

Han sier "god kveld" til henne på finsk. Hun flirer tannløst opp mot ham og klatrer inn. Da bilen begynner å kjøre, nikker hun framfor seg med hodet skjult i tørkleet. Han snakker til henne på finsk og spør hvor langt hun skal. Hun svarer, og han oppfatter at hun sier "Ruonka", men han vet ikke hvor det er. Han forteller at han skal mot Norge. Først synes han å høre en slags mummel på noe som ligner samisk, men så snur hun seg mot ham, snakker finsk og smiler med sin tannløse munn.

- Norjalaiset?

- Ja, svarer han. - Ja, jeg er norsk.

Da peker hun mot vest, mot sola som farger himmelen rød langt der borte, og sier på en merkelig, syngende norsk: - Der elskede min ligger, i det røde vente på meg, i det røde...

Hun snakker ikke mer, men det hun har sagt, de banale ordene, og den måten hun sier det på med skjelvende stemme, han mener etterpå å ha kunnet se en tåre dryppe ned fra det rynkete kinnet, det griper ham veldig. Her i Lapplands store skoger, langs en øde landevei, virker ordene sterke for ham.

Det blir ikke sagt mer. Ikke før hun peker. -Her!

Albert svinger inn den lille stumpen av en sidevei og stanser foran et stort tømmerhus. Han tenker seg at det er laftet opp av århundregamle tørrfuruer. Bygningen luter. Hun åpner bildøra. Han blir sittende å stirre. Han stirrer forundret mot de ensomme vinduene som gaper så dirrende svarte nå når skumringen er i ferd med å senke seg over landskapet. Taket på den ene delen av huset er salrygget. En skjå geiper glissent med åpen dør. Bak der står noen flere småhus og trykker tungt i stillheten.

Hun snur seg halvveis før hun går ut av bilen. Hun sier: - Norsk, god mann!

Albert ser nå grundig på henne. Men etterpå husker han bare at hodetørkleet er rødrutet, ikke hvordan hun ellers var kledd, han kan ikke huske, selv om han med øynene lukket forsøker å skape bilde av henne inne i sitt hode. Hun går gyngende, lett lutende mot huset, uten å snu seg. Det er ikke skremmende og uhyggelig. Han er ikke redd på noen måte. Han kjenner bare en slags tomhet. Han vender bilen med en merkelig ensomhetsfølelse og kjører undrende videre.

*

Albert følger etter Heimo Nikkula ut fra saunaen. De sitter ute på trappa i pausen, og Albert forteller om den merkelige haikeren. - Ja-a, da har du sannelig truffet selve prinsessa! sier Heimo Nikkula. - Du er ikke den første, skal jeg si deg, hun står der og venter og gjør den samme reisen gang etter gang. Nå skal du bare høre. Det er lenge siden, det er fra den tiden strømlinja ble strukket oppover mot Enaresjøen.

En av disse mange arbeiderne på strømlinja var en ung gutt med foreldre som aldri var blitt gift. Mora var finsk. Faren var norsk og drev et fiskemottak ute i Finnmarka, nesten ute ved Lebesbytraktene ett sted. Gutten var vokst opp hos mor si ved en av sjøene ved Ivalo. Men han snakket godt norsk, han hadde norsk navn og hette Reidar. Reidar var en pen gutt, lyshåret, blåøyet og rødkinnet.

Det var et hårdt arbeid de hadde, hvor de klatret i stolpene fra morgen til kveld i sånne reimer som de spente fast med kroker i stolpen. Mens Reidar hang der på stolpen, langt innpå skogen, spratt krokene ut og han falt ned. Noen av drengene til reindriftssamen Piera Kitti var ute i skogen den dagen. De andre linjearbeiderne laget en provisorisk båre, og drengene dro og bar han Reidar ned til gården til Piera Kitti.

Piera Kitti var kanskje den mektigste reineieren nord for Ivalojoki, med beiteområder i mils omkrets rundt fjellet Morgam Viibus. På gården sin hadde han også kyr og hester, og det bodde og arbeidet flere mennesker der som en stor og lykkelig familie. Kona, som var kjent for sitt milde vesen og omfangsrike korpus, styrte alt som hadde med gården å gjøre. Piera Kitti selv strevde fortsatt med å øke reintallet og å legge nye beitemarker under seg. Han var absolutt velstående, men som en umettelig småkonge ønsket han seg stadig mer.

De hadde ett barn. Men hvilket nydelig barn! Hun hette Maja og var bare sytten år den gangen Reidar ble båret til gårds.

Reidar satt alene ved kjøkkenbordet dagen etter fallet, fortsatt forslått i ryggen og den ene armen verket, men ellers var han like hel. Det var Maja som satte fram maten til ham og nødet ham med godartet vennlighet til å spise. Hun kastet flyktige, nyskjerrige blikk på ham. Han ble etterpå sittende og stirre på henne, helt betatt, mens hun lettbeint stelte på kjøkkenet. Ja, hun var overmåte vakker, denne Maja, med de skjønneste brune øyne og et langt, bølgende hår, nærmest blålig sort. Det ble av mange sagt at hun var den vakreste jenta i Lappland, og så snill og blid hun var, fikk hun tilnavnet "Prinsessa under Morgam Viibus".

*

Det var sent på høsten da Reidar kom til gården for andre gang, og det hørte med til gjestfriheten at alle besøkende skulle få en seng å sove i. Kona til Piera Kitti hadde det etter mor si, som var en streng kristen, at hver en gjest kunne være Jesus. Skulle da ikke Jesus få rom for natta? Reidar fikk soveplass i en av bygningene hvor reingjeterne sov, men Reidar ble sittende i lillestua i våningshuset utover kvelden. De fleste visste at Reidar var blitt glad i Maja, og når Maja viste seg i døra søkte øynene hennes straks mot Reidars. Og de som husket tilbake til midtsommerskvelden under markedsdagene i Ivalo, de mintes at hun danset bare med Reidar - og senere om kvelden gikk de to en lang tur sammen langs veien. Men det bare Maja og Reidar visste om, var at de hadde lovet hverandre evig troskap, et vanlig løfte på den tiden.

Piera Kitti kom inn. Jakka var hengt på veggen for kvelden. Nå skulle tjenestefolket og de som ikke var spesielt innbudte gjester forlate våningshuset. Men Reidar satt fortsatt der. Piera Kitti ventet med å snakke til Reidar. Reidar sa heller ikke noe, satt bare der og stirret inn i peisbålet. Endelig opplot verten sin munn og spurte langsomt, kaldt og likegyldig om han hadde et ærende.

Reidar gikk bort til peisen og kakket pipa forsiktig i steinene. Det var vanskerlig for ham å snakke fritt, for han merket kulden i Piera Kitti sin stemme. - Ja, jeg har et ærende, sa han så. Det ble igjen pause mens Reidar satte seg og tok fram tobakksesken. Han lette etter ordene. Akkurat da kom Maja inn. Armene hennes gjorde en favnende bevegelse. Han svelget. Fort kom ordene: - Jeg vil gifte meg med Maja!

Maja vendte blikket mot faren. Hun sto stiv innenfor døråpninga og holdt pusten. Piera Kitti dro leppene opp til et lite flir. Maja trykket seg bakover mot dørstolpen. - Maja er eneste ungen min! snerret han. - Jeg har nok tiltenkte henne til en større frier. Skulle vel jeg ønske at dattera mi skal bli som et - som et fattiglem!

Reidar ranket seg. Stemmen var hissig. - Perkele! Jeg har fridd til Maja! Hun har gitt meg det svaret jeg ønsker. Jeg kan gi deg det svaret hun ga meg. Eller spør henne selv!

Piera Kitti rørte urolig på seg. I ansiktet hans var fortsatt dette lille fliret om munnen. - Jeg må ikke spørre henne, jeg er far hennes og vil bare hennes eget beste. Jeg vet hva hun skal ha! Han spurte lurt: - Du som ikke er vant med rein, hvordan skal du kunne styre mine drenger og min reinflokk?

- Jeg snakker verken om å styre dine drenger eller din reinflokk. Det er Maja jeg er glad i!

- Nå så, sa Piera Kitti kaldt, - jeg har bedre friere i vente.

- Det er bare en ting jeg ber deg om... sa Reidar. Han reiste seg. Stemmen dirret nå. - ...at du ikke presser Maja! Jeg skal til Norge nå i vinter, og jeg håper jeg kan være tilbake til våren. Kanskje jeg da kan vise at jeg ikke er så lite verdt som du tror!

Da reiste Piera Kittti seg. Han ropte nesten. Stemmen var både hes og hvesende. - Og du sier "perkele"! Skit helvete i Norge. Voi saatani, hvordan kan du våge å kaste blår i øynene på min Maja! Hun kan finne den beste mann blant reindriftssamene! Hvordan kan du forlange at Maja skal vente på deg?

Reidar dro etter pusten og sa lavt: - Takk for at jeg ble tatt vel imot med både mat og husrom da jeg skadet meg på forsommeren. Nå ser jeg at jeg ikke kan bli her i natt. Reidar rakte hånden til Maja. Hun grep den. Hun hadde tårer i øynene mens han nå snakket til henne i en både kjærligere og varmere tone. - Maija, kainis piika! Tenk det beste om meg. Jeg tenker det beste om deg! Hun holdt ham klamrende i hånden mens tårene rant uten at hun ga fra seg en lyd. - Jeg kommer tilbake, hvisket han. - Husk det!

Så gikk Reidar.

*

Den vinteren jobbet Reidar på fiskebruket til faren sin der ute mot havgapet. Faren, som etter hvert fikk høre av sønnen om denne vakre samepiken som han elsket så høyt, tenkte nok først at denne altoppslukende kjærligheten sønnen følte for denne såkalte prinsessa, ville snart gå over av seg selv. Så fikk han høre resten av historien og om hva Piera Kitti hadde sagt. Da ble han eitrende rasende, hissigpropp som han var, og tenkte egenhendig å dra avgårde med hagla og skyte "den der fjellfinnen der inne ved Morgan Viibus" som avviste Reidars frieri fordi han ikke var bra nok og rik nok!

Så roet han seg. Han snakket med drosjebileieren i fiskeværet og gjorde en avtale med ham om at han skulle låne finbilen til Reidar, og Reidar skulle komme som en rikmann med gaver og godsaker. Da skulle denne Piara Kitti få se hvordan det sto til i Norge, at det ikke bare var fattigdom og elendighet! Men nå var det vårtorskefisket som gjaldt og bilene kjørte på pengesterke fiskere både natt og dag utover vårvinteren, så reisen ble ikke gjort ennå.

Reidar ble mer og mer utålmodig, men Reidars far slo ham på skuldra og sa at det var ingen vits i å starte i vårløsninga på så elendige veier. - Du kommer ikke fram engang! Kjærlighet gjør sterk! De ble enige om å vente til begynnelsen av juni.

Sør for Piera Kitti bodde den rike reindriftssamen Oskari Lehtola. Han hadde en eldste sønn, han Matti, en levekar og mange jenter husket ham som en påtrengende jenkus. Men han var jo rikmannssønn og kunne velge og vrake selv om han snart var førti. Nå snakket de to fedrene sammen ved påsketider og gjorde avtale om giftemål på vegne av barna sine. Matti ble så glad da han hørte at han skulle få Maja at han skummet, og det rant sikkel fra ene munnviken hans. Men Maja hadde aldri kunnet fordra Matti, hun syntes også at han var for gammel. Maja sa aldeles plent "nei" til noe giftemål. Piera Kitti ble rasende og truet med neven. Maja var urokkelig, hun ville ikke røre i Matti med naken hud, sa hun sterkt, bare med kniv. Mora så at det bar galt av sted. Hun snakket hårdt til mannen sin og sa at han ikke fikk ødelegge deres eneste barn, bare for griskhets skyld.

Piera Kitti trampet sint ut av døra og gikk helt ut på gårdsplassen, hyttet mot skogen. - Saatana ja perkele! Som et stort barn bante og ropte han at denne Reidar aldri skulle få gifte seg med dattera hans. - Ta meg faen på det!

Det var mai. Piera Kitti var som en hevnsjuk mann nå, han sa til dattera si: - Der ser du! Hvor blir det av denne Reidaren din? Og du kan bli den rikeste nord for Rovaniemi! Tenk på det. Matti poika er å stole på!

Vårvinden blåste i Nord-Finland. Dagene gikk. Piera Kitti maste stadig om det samme: - Denne Reidaren din kommer nok aldri, aldri ... Men Matti, Matti ...

Maja satt tiltaksløs ved kjøkkenvinduet, bare fingrene beveget seg, hun knyttet stadig neven og stakk neglene hardt inn i håndflatene mens hun stirret langt ut av vinduet. Nå var hun blitt så blek og stille at også Piera Kitti snakket til henne i en stadig mildere tone.

Så kom en dag en kramkar inn på kjøkkenet for å by fram sine varer. Da vendte hun seg mot ham med et merkelig håp i stemmen: - Kommer du fra Norja? Kommer Reidar snart?

Denne kramkaren visste ikke noe om hennes besettende kjærlighetslengsel. Han møtte hennes glassaktig skinnende øyne, tenkte sitt og ville bare være vennlig og snakke henne etter munnen. Han sa: - Ja, nå kommer Reidar snart.

- Jeg må ut å møte ham! ropte hun glad. Hun klappet i hendene og løp avsindig ut.

Drengene fant henne ikke før om natten. Det var en kald, lys juninatt. Fuglene sang så trist den natten, som om de gråt, slik ble det påstått etterpå. Hun halvveis satt, halvveis lå under et furutre. Da de løftet henne opp, skalv hun forferdelig. Det lyste underlig fra øynene hennes. Og jøken sang fra tretopp til tretopp som en hes, fyllesyk gubbe.

I Finnmarka ville ikke vinteren så lett gi seg. Fjellovergangene ble stengt av en sterk snøstorm langt ut i juni. Først etter sankthans kjørte bilen av gårde. Det var søndag. Piera Kitti holdt også hviledagen den søndagen, han satt ved kjøkkenbordet og bladde fram og tilbake i salmeboka. Det kjørte en bil inn på tunet. Den pent kledte Reidar steg ut av bilen.

Pierra Kitti spratt glad opp fra stolen. Han sprang vuggende ut og ropte: - Reidar, kjære! Endelig, endelig er du kommen!

Da Reidar kom inn døra, så han Maja sitte på krakken ved ovnen. Han så at noe var galt, derfor løp han ikke straks bort til henne. - Maja, sa han forsiktig. - Maja! gjentok han da Maja ikke løftet hodet.

- Voi, Jumala, hun har lengtet sånn etter deg! sa Piera Kitti med igjenknepte hender. Han sto midt på gulvet og skalv da Reidar gikk bort til henne og rørte ved henne.

- Maja, min kjæreste, nå er jeg tilbake, tilbake!

Da skvatt hun opp, spratt bakover og slo hodet mot veggen.

Piera Kitti løp til, la armene om datteren sin. Stemmen var bønnfallende. - Kjære Maja, nå er din kjæreste Reidaren endelig her!

- Det er ikke han! Ikke han! skrek hun, rev seg løs og bøyde seg vergende inn i kroken. Hun hulket: - Du kan ikke tvinge meg til å gifte meg med lureri. Aldri, aldri! Få ham bort, ropte hun og løp ut av rommet.

Reidar ristet av innestengt gråt. Mora var kommet inn i rommet, hun grep varmt om Reidar. - Bli her i natt, gutten min! sa hun. - Alt kan være annerledes i morgen. Da vil hun forstå at du er du!

Den natta sov Reidar i hovedhuset, i det beste gjesteværelset som lå med vinduet mot øst, slik at han kunne våkne til solskinn neste morgen. Kanskje han lå i halvdrømme da Maja kom inn til ham om natta. Kanskje han satt i senga med åpne armer og sa begynnende: - Elskede ...

Det lød et avklippet skrik. Piera Kitti var den første inne på Reidars rom. - Voi Jumala! Herre min Gud! ropte han. Der lå Maja på kne ved senga. Hun holdt den blodige kniven i hånden. - Herre min Gud! ropte Piera Kitti igjen. Han vaklet to skritt, så falt han om.

Etterord

Reidar ble gravlagt på den gamle kirkegården rett sør for Inari. Den grava er borte nå. Piera Kitti er gravlagt ved kapellet i Riutula. Der er det reist en enkel steinstøtte. Maja ble boende sammen med mor si. Mora hadde siden et munnhell: "Himmelen forby oss, at Guds barn må gifte seg uten kjærlighet!"

Så døde mora, og Maja kom på et hjem som hun stadig rømte fra. De visste hvor de kunne finne henne. Hun haiket hjem til Ruonka, satt der i huset under fjellet Morgam Vilbus, sikkert var det for å vente på Reidar.

Men så ble hun borte.

Nå fortelles det at når sola står lavt i vest, står det en gammel kvinne og haiker et sted på veien nord for Repojoki. Ja, sånt fortelles. Flere tenker nok at det er bare tull. Men hvem har sagt at kjærligheten mellom mann og kvinne så lett skal forgå?         Forside

Foto: VEI


På gamle tomter.

Krimnovelle av VEI

-Hansen på rom 24 er borte igjen!

Avdelingsleder Gudrun Gundersen hørte hjelpepleier Iversen i døråpninga.

-Det er andre gangen i løpet av denne måneden, fortsatte hjelpepleieren.

-Har du noen anelse om når han forsvant?

-Han var på rommet sitt for tre timer siden.

-Utspekulert, gammel luring. Vi får alarmere hjelpekorpset. Han kan ikke ha kommet så langt av gårde, han er jo ingen ungfole lenger, nærmer seg femogåtti. Sist fant de ham på den gamle fjellveien. De får se etter ham der ... det er vel fjellet som trekker.

En bekymret rynke var kommet fram på panna til avdelingslederen. Etter den forrige turen hadde det vært umulig å få ut av ham hvorfor han dro til fjells. Pent vær, var alt Hansen hadde å si.

Det var den gang. Da avdelingslederen kastet et blikk ut av vinduet, kunne hun se at været ikke var det samme pene. Det var tåke. Den gamle fjellveien var skjult av tåkedis. Hun slo seg til ro med at gamle Hansen sikkert var i nærheten av bygget. Det var vel også tvilsomt om han husket den forrige turen.


Men Hansen husket. Han husket utmerket godt at da han sist var på vei ble oppdaget, og måtte tilbake. Han husket også forhøret. Spørsmålene. Hvorfor han gikk til fjells? Hvor var han på vei? Men Agnar Hansen sa ingen ting. Pent vær i dag, var alt de fikk ut av ham. Han kunne tie når det var nødvendig.

Etterpå fulgte de med i alt han foretok seg. Alltid var det noen i nærheten. Derfor ventet han. Ventet og planla. Det gjaldt å komme seg unna i et ubevoktet øyeblikk, når de ikke lenger mistenkte ham for noe. Det var også derfor han måtte ta turen. For å unngå mistanke. Det fantes et bevis han måtte fjerne. Det kunne ikke ligge der lenger. Når de fant Oskar ville kanskje noen legge sammen to og to. Og i disse tider ble det ikke alltid fire.

Da han våknet om morgenen så han straks at det ville bli tåke utover dagen. Det passet bra, mye bedre enn forrige gang. Gikk alt etter planen var han tilbake før de oppdaget at han hadde vært borte i det hele tatt.

Han fulgte ikke fjellveien. Han gikk stien som snodde seg fram mellom busker og steinur på nedsiden. Det var tyngre å gå, men tryggere. Han kjente at høyrefoten ikke var helt bra, det var nok ettervirkningene av skaden han hadde fått under en av aksjonene. Han fant seg en passende tørrstokk som han kunne bruke til stav. Det hjalp.

Da han passerte ura hvor plankehytta hadde vært skjult, så han at den var borte. Bare noen forkullede rester av brente bord fortalte at det en gang hadde vært et lite byggverk der. De gjorde grundig arbeid, tyskerne. Men ennå hadde de ikke funnet ut hvem som sto bak sabotasjen. Derfor måtte han få fjernet bevismaterialet. De måtte ikke få noen ledetråder som førte til ham.

Han stoppet og lyttet. Sto som et jaget dyr og været ut i lufta. Hørtes det ikke stemmer oppe fra veien? Oppdaget de ham var det bare å snu og bli med tilbake, late som ingen ting. Late som det var en vanlig tur han hadde vært på. Et øyeblikk angret han på at han ikke hadde tatt et spann med seg. Da kunne han si han var på bærtur.

Han lyttet opp mot veien. Det var stemmer. Folk.

-Torgeir, stikk og se etter ham litt lenger oppe!

Beskjeden kom fra hjelpekorpsleder Salvesen. Unggutten Torgeir gikk oppover. Selv så han mot småbjørkene på nedsida av veien. Om gamle Hansen hadde rotet seg dit ned kunne gubben fort gå seg helt bort.

Sammen med lederen sto det tre andre. Unggutten var allerede forsvunnet. De pratet sammen. Plutselig løftet en av dem hånda. De tidde. Hørte lyden av en tørrgrein som knakk. Salvesen samlet begge hendene i en trakt rundt munnen og ropte nedover:

-Hansen, er det du som er der!

Det kom ingen svar. Han ropte på nytt.

-Agnar Hansen!


Han hørte noen ropte. Så hadde de oppdaget ham. Det var bare å begi seg opp til veien. Noen måtte ha sett ham. Heldigvis var det nordmenn. Ingen tyskere.

Møysommelig klatret han oppover mot fjellveien. Da han dukket fram fra tåka, var det straks to som kom ned og hjalp ham. Han kjente at smerten i høyrefoten hadde tiltatt. Ble det ikke bedre måtte han kanskje gå til legen.

-Nå Hansen, hva er det du roter etter i skogen?

-Bærtur, svarte Agnar Hansen. -Måtte se om det var noe bær i år. Du vet det kan komme godt med i disse tider.

Mennene så litt merkelig på ham.

-Men for Guds skyld da mann, det går jo an å gi beskjed på hjemmet hvor du skal! sa Salvesen.

Beskjed. Nei, han kunne ikke gi beskjed hjemme hvor han skulle, tenkte Hansen. Det ville bli for mange spørsmål. Spørsmål som ikke var enkle å besvare. Han hadde ikke bare seg selv og sin egen familie å tenke på. Oskar hadde også en familie. Det ville være best han bar det alene.


Tre uker senere var anledningen der igjen. Han hadde i flere dager jobbet med vindusbeslaget uten at noen oppdaget noe. Sikringen, som hindret vinduet i å åpne seg helt, var det største problemet. Men det lot seg løse.

Først da han var kommet rundt svingen, omtrent der han måtte snu sist, følte han seg litt sikrere. Dermed kunne han øke tempoet. Det var nødvendig med tempo. Var han ikke tilbake før morgenstellet ville han bli oppdaget. Akkurat det fryktet han ikke så mye. Bare han greide å utføre ærendet sitt, så skulle han alltids greie å finne på en unnskyldning på hvorfor han hadde vært ute om natta.

Det viktigste var å komme under kanonstillinga. Noen av betongblokkene lot seg sikkert flytte såpass at han greide å smette inn. Han gruet seg litt til hva han skulle få se. Men han måtte tåle det. Var han ikke mann for det ville de kanskje koble det de fant til ham. Best å være på den sikre sida. Han hadde ved selvsyn sett at det ikke var mye igjen av kanonstillinga. Tyskernes stolthet. Bestefarskanonen som de behersket hele innløpet til fjorden med. Nå var det bare noen forvridde stålkonstruksjoner. Og murblokker. Ikke rart tyskerne ble forbannet. Der ble det ikke mye igjen. Etterpå hadde de ligget lavt i terrenget. De som var igjen av gruppa. Fire mann nådde fienden å få tak i. Det hadde skjedd før den siste aksjonen. Og Oskar.

Smerten i foten var der igjen da han nådde betongrestene. Forsiktig lette han rundt langs de forrevne blokkene. På yttersida. Ut mot fjorden. Det var ingen som kunne se ham der, og dessuten var den velsignede nattetåka tilbake.

Varsomt begynte han å bryte på de minste blokkene. Kjente at de lot seg flytte. Et rustent jernrør hjalp ham i arbeidet. Men det var tungt. Tyngre enn han hadde tenkt seg. Likevel visste han at han måtte klare det. Måtte komme seg inn og få fjernet resten av det gamle vekkeruret. Fant noen den kunne det lede dem tilbake til ham. Da var kanskje tusen og ett ute. Ikke det at han trodde han ville sprekke, men likevel. Fire av kameratene i gruppa var tatt. Det fikk holde. De hadde ikke flere å avse. Med Oskar ble det fem.

En av de store murblokkene raste plutselig ned mot ham. Febrilsk kastet han seg til side, men var ikke rask nok. Den traff ham over hofta. Han ble slengt ned på bakken med den vonde foten i klemme. Deretter svartnet det bare.


Hjelpekorpset fikk meldig om Hansens forsvinning grytidlig. Klokka hadde nylig passert seks da de samme fem som forrige gang igjen var samlet på fjellveien. Det var avdelingsleder Gundersen som hadde ringt og sagt det var størst mulighet til å finne gamle Hansen der.

-Passer de ikke på gamlingan? De må jo forstå at fyren er senil når han stikker av gang på gang!

Torgeir virket irritert over å være utkommandert så tidlig.

-Mulig han er senil, svarte Salvesen. Men han hadde i alle fall åndsnærværelse nok til å stikke av gjennom vinduet denne gangen. Han skrudde liksågodt hele vinduet løs fra beslaget.

-Hvem er han? Torgeir skottet bort på Salvesen.

-Hansen?

-Ja.

-Han har bodd her hele livet. Var motstandsmann under krigen. Utførte visstnok flere sabotasjer.

-Ble han tatt noen ganger?

-Ikke det jeg har hørt. Men han mistet noen av kameratene sine ... denne veien ender forresten oppe ved en gammel kanonstilling. Den ble bygd av jugoslaviske krigsfanger. Kanonstillinga ble sprengt av sabotører mot slutten av krigen. Et stort tap for tyskerne.

-Var kanskje Hansen med på den aksjonen? spurte Torgeir. De var nesten opp på toppen og kunne se silhuetten av det som en gang hadde vært en kanonstilling.

-Det vet jeg ikke. Jeg vet det gikk noen rykter, men ingen ble arrestert.


De fant Hansen med en betongblokk klemt over den ene foten. Han var i livet. Salvesen bøyde seg over ham.

-Hva i all verden gjør du her oppe, Hansen?

-... klokka ... må vite ..., mumlet den gamle mannen.

-Halv sju. Du burde ikke være her nå, sa Salvesen.

Hansen knep øynene sammen. Da han åpnet dem igjen snakket han ennå mer usammenhengende.

- ...klokka ... ingen må finne klokka ... Oskar er død ... knust...

-Hvem Oskar?

Salvesen holdt en hånd bak nakken på Hansen. De andre hadde fått veltet vekk betongblokken.

Hansen svarte ikke.

-Han ble borte igjen. Ring helsesenteret og be de sende en bil så langt opp som de kan. Vi tar ham nedover på båra.

Etter å ha snakket ferdig ble Salvesen stående et kort øyeblikk og se på ruinhaugen. Så la han til:

-Vi må få noen til å se om det ligger noe under her. Hva er det han mener med det snakket om Oskar?


Avdelingsleder Gundersen ga Hansen lokalavisa. Han lå til sengs. Foten var ennå for vond til å gå på.

-Her har du avisa så du har litt å ta deg til. Det er nå en god ting i all denne ulykka. Nå stikker du i alle fall ikke av med det aller første.

Han skulle til å svare henne, men tidde da han så oppslaget på første side. Langsomt begynte han å lese.


GAMMELT MYSTERIUM OPPKLART.

Et gammelt forsvinningsnummer ble oppklart her forleden. Under opprydding ved den gamle kanonstillingen på Storhaugen kom man over restene av et menneskeskjelett. Det viser seg at skjelettet stammer fra krigens siste år, og er de jordiske levningene etter Oskar Oskarson. Oskarson var en kjent motstandsmann under krigen, og man vet nå med sikkerhet at det var han som sto bak sprengningen av den meget viktige kanonstillingen under krigen. Les mer om dette på side fem i dagens avis.


Hansen bladde om og fant artikkelen. De rotet litt med tida. De skrev som om krigen hørte til i en forhistorisk tid. Det sto om at det var Oskar som hadde utført sprengninga. Det sto også noe om at det under krigen gikk rykter om at Oskar ble tatt og sendt til Tyskland.

Han lot avisa falle ned på senga. Tyskerne hadde tapt. Det sto i avisa. Og ikke et ord om klokka. Så var den sprengt i småbiter. Vekkerklokka hans som var festet til sprengstoffet. Klokka som skulle utløse eksplosjonen fem minutter etter at han og Oskar hadde kommet seg unna. Den utløste tennmekanismen straks Oskar koblet den til. Da var han selv allerede på vei bort fra stillinga.

Det var tilfeldig at han oppdaget at det var Oskar som var årsaken til at tyskerne tok fire av kameratene. Gruppa var ikke var tett. Oskar drev et dobbeltspill.

Med spregninga av kanonstillinga fikk han gjort opp for seg, Oskar. Ingen fikk vite at det var han som var tyskernes mann. Oskar fikk aldri vite at han var avslørt.

Etterpå satte han ut rykter om at det nok var Oskar som sto bak sprengninga. At tyskerne hadde tatt ham.

Det var best slik. Også Oskar hadde familie og venner som var stolt av ham.

Og han selv var sikker. Tyskerne ville aldri finne tilbake til ham.

Klokka var ikke nevnt med et ord i avisa.


Tidligere offentliggjort i Vi Menn 1994.






Sikre investeringer.

Krimnovelle av  VEI.

Forskjellen mellom suksess og fiasko er ofte bare bagateller. Spesielt i pengesaker. Du satser dine surt oppsparte midler i bunnsolide aksjer, ser dem øke i noen påfølgende uker, for så å stå på bar bakke i løpet av en dag eller to. Alt sammen bare på grunn av noe du overhode ikke rår over. Kanskje bare som følge av en dyster spådom om framtida.

Nå har aldri jeg vært noen aksjespekulant. Ikke sånn å forstå at jeg har noe imot det, slettes ikke, men som alle vet kreves det penger til slikt. Enten kalde kontanter, eller gode bankforbindelser. Den gang jeg interesserte meg for aksjer hadde jeg ingen av delene. Nå er det andre transaksjoner jeg er opptatt av. Og denne gangen mangler det ikke på kontanter.

Som jeg har sagt; forskjellen på suksess og fiasko er ofte bare bagateller. Det er i de sjeldne tilfellene det ligger lang tids planlegging bak de beste forretningsideene. Selv har jeg bestandig hatt problemer med å planlegge på lengre sikt. Her har det meste gått fra hånd til munn. Og det har hendt hånden har vært temmelig tom.

Bagatellen jeg snakker om var en telefonopprigning tidlig en mandags morgen. Jeg satt akkurat og spiste frokost, komponert av diverse rester jeg hadde funnet i kjøleskapet, da telefonen ringte. Et lite under bare det. Den siste uka hadde jeg faktisk ikke brukt telefonen fordi jeg trodde televerket hadde koblet den ut på grunn av siste ubetalte regning. Men det hender altså at de er litt sene i avtrekkeren også der i huset. Det hender, om ikke så ofte.

Jeg løftet av røret og mumlet et utydelig navn inn i det. Dette fordi jeg ville si det var feil nummer og legge på fortest mulig dersom det var en av kreditorene mine som ringte. Etterpå ville jeg bare dra ut støpselet og late som jeg var bortreist.

- Er jeg kommet til Ecconom skatteplanlegging? spurte stemmen i den andre enden. En sprø kvinnestemme som knirket fram spørsmålet. Jeg så for meg en gammel, gråhåret frøken sittende på en plysjsofa.

- Om du er kommet hvor? spurte jeg inn i røret.

Nå kunne kvinnen selvfølgelig sagt at hun hadde ringt feil og lagt på. For meg ville det ikke fått så store følger. Riktignok måtte jeg ha gått ut for å finne meg arbeid, noe jeg sannsynligvis ikke ville klart de første ukene, noe som igjen ville resultert i at telefonen ble stengt, strømmen frakoblet, husleia forfalt ... Til slutt ville jeg vel stått husløs ute på gata. Det har hendt før. Jeg har ikke dukket under av den grunn. Og noen ganger kan det være bra å ta seg en tur under vann, ikke bare ligge der i vannskorpa og vake. Overleve så vidt. Faktisk er det enkelte ganger mer å se der nede enn ovenpå. Se bare på et isfjell. Der er tiendeparten under overflata. Studerer du bare det som er på oversida av vannflata har du ennå mye å lære.

Jeg var høflig i stemmen da jeg stilte mitt spørsmål. Det er noe av det jeg har lært. Man oppsøker ikke problemene, det er bedre å la dem komme til deg og gjøre det beste ut av det.

- Ecconom skatteplanlegging? knitret stemmen i røret.

- Ja, du snakker med Torgeir Kvale i Ecconom.

Det var jeg som svarte. Men spør meg ikke hvor ordene kom fra. Skatteplanlegger, la jeg til etter å ha presentert meg.

- Jeg kunne trenge litt hjelp med selvangivelsen. Min mann tok seg av det tidligere, men nå har jo han gått bort og da blir det litt problematisk.

- Er det inntektene som er vanskelig å plassere? spurte jeg og blafret litt med sidene i telefonkatalogen. Om ikke gamla var helt tunghørt ville hun høre raslingen av papirer.

- Nei, det er nå ikke så mye inntektene, men avkastingene fra formuen ... det er jo ikke plass i de små rutene på selvangivelsene ...

Hun sa faktisk det. Det med plassmangel. Akkurat da glapp røret ut av hånden på meg. I siste sekund fikk jeg snappet det igjen før den dundret mot gulvet. Etter en kort samtale avtalte vi at det var best jeg tok en tur bort til henne så vi kunne snakke litt nærmere om saken.

Hun ga meg adressen og vi avtalte et klokkeslett.

Det var slik det begynte. Ved en tilfeldig telefonoppringing. Jeg hadde overhode ikke greie på skatteplanlegging. Men jeg lærte en del av fru Heidensteem. Hun var ikke helt grønn. Og ved tilgang til hennes avdøde manns tidligere selvangivelser, gikk det hele egentlig greitt.

Det første honoraret mitt vil jeg ikke snakke om. Det var altfor lite. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg var amatør. Den gang.

Senere ble honorarene større. Adskillig større. Hybelen byttet jeg med noe mer elegant. Et kombinert kontor og leilighet. Noen små annonser i dagspressen, med telefonnummer og Kvales Skatteplan A/S, gjorde utslaget. Telefonen sto ikke stille. Faktisk kunne jeg ansatt noen medhjelpere allerede etter et par uker, men jeg valgte å la det være. I mørket er det best å operere alene.

Etter Heidensteem var det enkefru Johansen, enkefru Taraldsen, enkefru Blittenholm. Slik kan jeg fortsette å ramse opp navn. Alltid enkefruer, det er utrolig hvor mange som overlever sine formuende menn og trenger hjelp med økonomisk planlegging etterpå. Og jeg tar meg bare av den kategorien. Enkefruer. Er det andre som ringer beklager jeg, sier vi har for mye å gjøre på kontoret og dessverre ikke kan påta oss oppdraget.

Og yngre, rike kvinner tar jeg aldri oppdrag for. Da trekker jeg meg straks ut. Jeg tar ikke sjansen på at det skal oppstå andre følelser. Kjærligheten kan til tider være vanskelig å ha kontroll over, mens business is business.

Det jeg oppdaget ganske fort var at det er noe som heter svarte penger. De finnes i bankbokser, garderobeskap, pappesker, gamle blomsterurner, kakebokser og andre utrolige steder. Også under madrasser.

Det var prosenter av disse pengene som ble min vei til rikdommens tinde. Høye prosenter. Ofte vet ikke mine klienter hvor mye de egentlig er i besittelse av en gang.

Jeg gjør det på en enkel måte. Foreslår at pengene blir investert i noe håndfaste verdier. Verdier man ikke taper renter på. Diamanter er en av de tingene som slår godt an. En annen ting er kunst. Siste utvei er antikviteter. Det slår aldri feil. Har de ikke sansen for kunst og diamanter har de i alle fall sans for antikviteter. Pene ting de kan hvile øynene på. Ofte ting de husker fra sin barndom. At det bare er billige etterligninger betyr egentlig ingenting. Så lenge de ikke vet noe om det kan jeg ikke se at det er noe galt i det. Er det lykkelig uvitende mennesket mindre lykkelig enn andre lykkelige? Og er diamanter kjøpt på billigsalg (det hender jeg tyr til glass også) mindre verd enn en bråte tusenlapper som bare ligger i en bankboks og venter på at fjerne arvinger skal karre det til seg når eierinnen engang vandrer?

Jeg er nøye slik. Med arvingene mener jeg. Har mine klienter nære arvinger påtar jeg meg ingen oppdrag. Da henviser jeg dem til andre, under ett eller annet påskudd. Når mine klienter endelig følger sine henfarne ektemenn får jeg aldri besøk av nære slektninger som prøver å henge svindelbeskyldninger på meg. Dessuten finnes det ingen papirer på investeringene. Svarte penger krever svart regnskapsførsel.

For tida investerer jeg selv. Ikke i glassperler og annet krimskrams. Jeg satser på mer håndfaste saker. Gull! Allerede første gangen jeg kjente tyngden av dette edle metallet fikk jeg den store skjelven. Ikke bare på grunn av gullet forresten. Det var minst like mye på grunn av kvinnen som la den lille gullbarren i hånden min. Også dette kom jeg inn på ved rene skjære tilfeldigheten. Jeg traff henne i et selskap. Ikke et slikt selskap jeg tidligere pleide å ferdes i. Dette var en sammenkomst med stil. En salig blanding av intellekt og rikdom på en av byens bedre hoteller.

Emelie het hun. Kvinnen med gullbarren. Hun la den i hånden min da vi satt med en drink på hotellrommet hennes. Hvordan jeg havnet der er jeg ennå ikke helt sikker på, men det foresvever meg at det var hun som inviterte.

Det jeg vet er at jeg flere ganger under selskapet ble fascinert av latteren hennes. Det var som rommet ble fylt av rullende perler. Ekte perler.

Den kvelden var vi på tomannshånd bare et kvarter. Men det var nok. Mer enn nok. Da hun spurte om jeg var interessert i å investere i gull var jeg ikke i tvil. Det var der jeg skulle plassere mine midler. Ingen antikviteter og snurrepiperier på meg.

Siden har vi ofte vært sammen. Det har blitt mange kvarterer med bare oss to og våre forretningsplaner. Ja, skal jeg være ærlig så er det ikke bare forretningsplaner mellom oss. Vi har faktisk tenkt å slå våre pjalter sammen. Hun er ikke bare vakker, hun er også en drivende intelligent forretningskvinne.

Akkurat nå er hun i utlandet for å hente hjem en ny beholdning gull. Vi skal fylle opp safen med nye barrer. Der er det noen fra før av.

Den aller første, den lille hun la i hånden min på hotellrommet, står forresten her ved telefonen min. Jeg bruker den som brevpresse. Ingen aner den er av gull.

Jeg venter telefon fra henne hvert øyeblikk. Hun skal ringe for å gi beskjed om at den siste handelen også er i orden, samtidig som hun vil forteller hvordan barrene skal inn i landet.

Og nå mens jeg sitter her ringer telefonen. Hun er presis som vanlig.

- Hei, det er Emilie. Har du det bra?

- Ja ... hvordan gikk handelen?

- Som vanlig. Alt under kontroll. Du vet jo at jeg aldri overlater noe til tilfeldighetene?

- Det vet jeg...

- ... jeg er ikke som Andrea.

- Andrea?

- ... ja, Andrea, den gamle filletanta mi, du husker vel henne?

Det foresvever meg at jeg en gang hadde en klient ved navn Andrea. For bortimot ett år siden. Jeg skal akkurat til å spørre henne om denne Andrea da hun spør om jeg har brevpressen min ved siden av meg.

- Selvfølgelig, sier jeg. Forstår ikke helt hva hun mener, hvorfor hun skifter tema. Har hun en filletante som heter Andrea?

- Hun er død nå, sier Emelie. - Det var jeg som arvet henne ... det lille som var igjen.

Så ber hun meg skrape litt på gullbarren. Jeg gjør det. Under overflaten kommer noe mørkt til syne.

- Det er bly, Torgeir! Bare bly!

Hun ler den trillende latteren sin før hun legger på. Og jeg vet det allerede før jeg får sjekket barrene i safen. De har en kjerne av bly. Hun har byttet ut alle før hun dro!

Nei, blande forretninger og kjærlighet ...

              Tidligere offentliggjort i På Norske Vinger 1996.


Hyggelig, gammel mann.

Krimnovelle av VEI.

Mannen som tok seg fram langs den kronglete skogstien var i begynnelsen av trettiårene. Han var mager. Ansiktet var nesten helt dekket av viltvoksende skjegg. I de grågrønne klærne ville han være delvis usynlig dersom han trakk seg inn i bjørkeskogen.

Da han nærmet seg en fjellknaus tok han av fra stien, stanset et øyeblikk, før han tok sikte på toppen av knausen og fortsatte. Like før han var oppe hektet han av seg ryggsekken, krøket seg sammen og beveget seg forsiktig de siste meterne.

Huset lå der han hadde ventet å finne det. På en liten rydning med bjørkeskog omkring. Bjørkeskog som så smått var begynt å ta igjen den åpne plassen som en gang i en fjern fortid ble ryddet for å gi for til noen dyr.

Han veltet seg over på rygg, dro fram tobakk og rullet seg en røyk. Da han hadde fått fyr på rullingsen så han igjen nedover mot plassen. Våningshuset sto svart og ensomt i utkanten av plassen. Det som en gang hadde vært et fjøs var nå bare et halvt fjøs. Den andre halvdelen var seget på kne, med tid og stunder ville naturen ta den tilbake igjen.

En god stund lå han og røkte og holdt utkikk. Klødde seg i skjegget. Heldigvis kunne han snart ta det. Enkelte ganger klødde det som besatt, særlig i begynnelsen da det grodde som verst. Det var en del av forkledningen hans. Han pleide å la det vokse vilt når han planla et stort varp. Da bodde han alene i hytta utenfor byen. Unngikk unødvendig kontakt og omgang med andre. Ingen kjente han med skjegg. Når han tok det ville han ennå holde seg skjult et par uker, til ansiktsfargen jevnet seg ut. Så ville han dukke opp blant menneskene igjen og være den samme gamle. Fortelle at han hadde vært bortreist på anleggsarbeid eller lignende. Tjent penger.

En gammel mann kom ut fra våningshuset. Han sto et øyeblikk på trappa før han begynte å gå mot et lite uthus. Gamlingen bar på et lite spann. Han var visst i ferd med å smøre noe maling på uthusveggen.

Han akte seg ned fra knausen. Løftet ryggsekken på seg igjen og begynte å gå i retning av huset. Til høyre for rydningen så han det blinket i vann. Det var den veien gamlingen hadde kontakt med andre folk. Båt om sommeren. Snøscooter om vinteren. To mil. Han kunne ikke forstå hva som fikk folk til å bo hele sitt liv på slike øde steder.

Gamlingen med malingpannet hadde oppdaget ham og sto og ventet. Han løftet hånden til hilsen og gikk fram til uthuset.

- Signe arbeidet, sa han og stanset.

- Kommer du langveisfra ... det er sjelden det er folk på disse kanter? fikk han til svar.

- Har gått en del rundt i distriktet. Pleier å ta slike turer tidlig på høsten.

- Og hvor har du tenkt deg hen?

- Til Brattvåg ... det ligger noen bra fiskevann oppe i høyda over Brattvåg har jeg hørt.

- Jada, det gjør det. Bli med inn og få en kopp med kaffe.

Han ble med inn. Gubben var hyggelig. Snakket om alt mellom himmel og jord. Spurte nytt. Han kunne ikke fortelle så mye. Var ukjent i distriktet. Gikk etter kart og kompass.

Mens de drakk kaffen studerte han kjøkkenet de satt i. Det virket ryddig. Gjennom dørsprekken fikk han et glimt av stua. Gamle møbler. Gamle skap. Her var det ikke brukt mye penger de siste tiårene.

- Du bor alene her?

- Ja, nå gjør jeg det. Bror min, han Anton, døde i fjor. Og eldstebroren tok kvelden for fire år siden.

- Blir det ikke ensomt?

- Litt stusselig av og til, men du vet, man er vant til det. Og det er i alle fall for seint å flytte nå.

Det var nok ikke andre steder enn gamlehjemmet igjen for fyren. Selv om han virket sprek måtte han være godt over sytti. Kanskje nærmere åtti. Det stemte med det han hadde funnet ut. Første gangen han hørte om gubben var for et år siden. En tilfeldig bekjent hadde snakket om han. At broren var død. At de hadde vært tre brødre som hadde bodd her alene hele sitt liv. I en bisetning ble det nevnt at de nok hadde saltet ned en god del penger. De stolte ikke på bankene. Penger var noe man skulle ta fram og leke seg med av og til. Der var han enig. Det var bisetningen han la til side i minnet. Det var også bisetningen han senere dro fram da han begynte planlegginga.

Han skvatt til da gamlingen spurte ham om noe.

- Hva sa du?

- Om du drar videre i dag?

- Ja ... eller jeg vet ikke ... det hadde vært fint å kunne hvile seg litt. Jeg har gått ganske langt i dag.

- Du kan overnatte her ... om du tar til takke med det jeg kan by deg?

Det er vel noen hundre tusen, kan jeg tenke meg, sa en stemme inn i hodet hans. Kanskje over millionen.

- Takk skal du ha, svarte han. Nøkternt. Som han ingen baktanker hadde.

Etterpå gikk de utenfor. Han la seg på bakken, mens den gamle begynte å smøre maling på uthusveggen.

- Må ha litt å pusle med. Så man ikke stivner helt, sa han.

Tillitsfull, tenkte han der han lå med en røyk. De tror det beste om alle. Slik hadde det vært enkelte andre stedene også. Det hendte at han bodde et par dager hos folk som var helt alene i huset. Brukte litt tid på å finne pengene. Så stakk han bare av. De fant aldri fram til ham. Kunne bare gi en vag beskrivelse av en mann med skjegg. Ingen kunne ane det var ham.

Enkelte ganger fikk de aldri sett ham. Da holdt han seg bare i nærheten. Det var helst når det bodde flere i huset. Det var tryggest slik. Da passet han på å ta seg inn i huset når de var borte. Til slutt fant han alltid gjemmestedene.

Vold var unødvendig. Såframt han klarte å unngå det brukte han ikke vold. Kom de og overrasket ham hendte det han måtte være litt hardhendt. Som den gang en gamling i innlandet plutselig sto foran ham med ei hagle mellom de skjelvende hendene. Da måtte han bare slå fort. Han så det i øynene på fyren. Han var i stand til å drepe for de fem hundre tusen som var gjemt i sengebenken. Og egentlig, fikk han det ikke bedre på pleiehjemmet han kom til etterpå?

Han stumpet røyken i gresset. Kastet et blikk på fyren med malekosten. Håper jeg slipper å ty til vold. Gubben er hyggelig. Dumsnill, javel, men hyggelig. Mon tro hvor han har gjemt pengene? I det halvt sammenraste fjøset kanskje?

Et bilde av et annet fjøs trengte seg på. Det var et av de stedene hvor han bare hadde holdt utkikk. Funnet ut at de to gamle ungkarene som bodde på gården stakk unna pengene sine i en kasse i fjøset. Han gikk inn en kveld like etter at en av de gamle hadde vært der. Det han ikke viste var at også den yngste av brødrene skulle inn dit før han la seg for kvelden. De hadde hvert sitt skrin i kassen. Han var i ferd med å tømme dem for penger da han plutselig sto der og stirret, som det var et spøkelse han sto og så på. Det neste som skjedde var at gubben grep en høygaffel og kom imot ham. Heldigvis fant han en spade han fikk slengt i ansiktet på angriperen.

Etterpå hørte han i nyhetene at fyren var død. Selvforsvar var det. Rene skjære selvforsvar, spaden traff litt forkjært. Han hadde slettes ikke tenk å drepe.

Han kjente han holdt på å duppe av. Solen sto lavt over en ås i vest, men hadde ennå denne ettervarmen av en sommer som hadde passert i seg. Tankene var tilbake i nuet.

De gikk tidlig til ro på kvelden. Gamlingen la seg i stua, mens han fikk tildelt et lite værelse med inngang fra gangen. Han hadde benyttet tida til å se seg forsiktig om i ubevoktede øyeblikk. Sett etter mulige gjemmesteder for penger. Samt våpen. De pleide å ha ei hagle liggende, disse gamle eneboerne. Han fant ingen våpen. Regnet med at denne fyren var av de som trodde på verdens godhet. En slitt Bibel inne på stua tydet på at han var en gudfryktig mann. Som søkte trøst i ordet når verden ble litt vrang. Han ville få bruk for skriftens ord om et par dager. Når sparepengene ble borte som dugg for solen.

Han måtte ha sovnet et øyeblikk. Et blikk på armbåndsuret fortalte at det var midnatt, altså måtte han ha sovet i et par timer allerede. Det var en lyd fra en dør som ble lukket som vekket ham. Fort reiste han seg opp, gikk bort til vinduet og kikket ut. Lyset fra en lommelykt var det første han så. Deretter svake konturer av en mann. Gamlingen var ute og gikk. Om natta. Det ante ham hva det betød. Penger. Han skulle sjekke at pengebeholdningen var inntakt. De pleide å gjøre slik når de gjemte sine oppsparte midler utenfor huset. Han hadde opplevd det før.

I løpet av et knapt minutt var han fullt påkledd og snek seg ut av huset. Han så lyset fra lykta et stykke borte, på vei inn i skogen. Så hadde han altså gjemmestedet ute i naturen et sted.

Han fulgte etter lyset. Et par ganger holdt han på snuble i trerøtter, men etter en stund så han bedre. Øynene tilpasset seg mørket, og da han oppdaget det var en sti de fulgte ble det lettere.

Da lyset plutselig ble borte forsto han ikke først hvor gubben ble av. Hadde han bare slukket lykta og sto og ventet på ham. Lagt seg i bakhold? Visste han at han ble forfulgt?

Lenge sto han stille, helt til han oppdaget lyskjæret mellom noe kratt helt inntil en fjellvegg. Så ble lyset borte igjen. Han fulgte etter og oppdaget at gamlingen var forsvunnet inn i krattet. Forsiktig brøytet han seg inn der. Da så han det. Ei sjakt. Ei hule som gikk ned i fjellet.

Fra kanten av den loddrette sjakta hang det ned en taustige. Da han forsiktig kikket over kanten så han lyset fra lykta. Den beveget seg fram og tilbake. Gamlingen var på vei ned langs stigen. Han ble liggende. Lyttet. Et fantastisk gjemmested. Aldri om noen hadde funnet det om de ikke ble ført direkte fram. Mens han tenkte på det hørte han stemmer nede fra sjakta.

- Her er pengene trygg, var ordene han syntes han hørte.

- Ingen skal komme her og robbe meg, jeg er ikke dum, he, he...

Bruddstykker av setninger nådde ørene hans, og han ble klar over at gamlingen pratet med seg selv.

I over fem minutter lå han ved kanten. La planer. Da lyset med ett igjen ble synlig nede i mørket trakk han seg fort tilbake, gikk så hurtig som mulig mot huset og lå allerede i senga da gamlingen kom tilbake. Planen var klar. Stjerneklar.

Det tok en halv time fra gubben kom tilbake igjen til han hørte snorkingen gjennom veggen. Det durte noe voldsomt. Han lyttet i fem minutter, reiste seg opp fra senga, pakket sakene sine i veska, dro fram ei lommelykt og gikk ut. Snorkingen fulgte ham helt ut på trappa.

Tilbake ved sjakta så han at taustigen var dratt opp. Han slapp den ned igjen. Det var minst ti meter ned til bunnen. Han lot ryggsekken bli igjen på kanten og klatret ned. Underveis studerte han sidene. Det var glattskurt berg. En gang i i historisk tid hadde sjøen stått her oppe. Gravd ut denne hula og polert sidene.

Nede på bunnen oppdaget han at rommet utvidet seg. Det gikk ganger i to retninger. Han fulgte først den ene, så etter mulige gjemmesteder. Kom fram til et større rom. Vurderte noen sprekker i fjellsida. Det var mens han sto slik han hørte dunket. Lyden forplantet seg gjennom gangen han var i. En stein som hadde løsnet, tenkte han først. Men noe sa han det ikke var det. Lyden virket annerledes. Den ble etterfulgt av en svak rasling. Han gikk tilbake. Lyste med lykta rett under sjaktåpninga. Det var ryggsekken. Han hadde lagt den for nær kanten, og så hadde den tippet over. Nå lå den foran ham.

Han snudde lykta og lyste oppover mot åpningen som var der oppe et sted. Først da seg plutselig en annen oppdagelse inn over ham. Stigen, stigen var borte!

Nå gjaldt det å finne en annen utgang, komme seg ut før politiet ble varslet. Han skyndte seg innover den andre gangen. Kom til et nytt stort rom inne i fjellet. Lot lyset følge veggene. Lysstrålene passerte noe rot i et lite avlukke.

Med ett rykk stanset han bevegelsen, og førte lyskjeglen tilbake mot avlukket. Det nakne kraniet på et skjelett grinte mot ham. En ryggsekk sto lent mot fjellveggen. En sekk av eldre type.

Sannheten slo med ett ned i ham.

Det fantes ingen vei ut.

Det ville ikke komme noe politi.

Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet 1995.


Usikker Post

Novelle av Harald Egil Isaksen

Jarle Andersen ser opp mot himmelen, ser gylne skyer og røde skyer samtidig, et utrykk for at det er farer som truer, men disse farene kan bli overvunnet og munne ut i hell og medgang.

Jarle Andersen satt på kjøkkenet hjemme i sin ungkarsleilighet og tenkte på Paula Nilsen. Han hadde tenkt på henne kveld etter kveld, men disse tankene ga ham ingen glede. Nå løftet han saftglasset. Fortsatt satt den vonde smaken i munnen. Sigarettpakken lå på bordet. Den første pakken han hadde kjøpt i sitt liv. En hadde han røkt uten å innhalere. Det var et forsøk. Sigarettene var en viktig del av hans plan.

Etter at Paula Nilsen var kommet til skolen, engasjert av fylkeskommunen for å finne måter å effektivisere skoleverket på, hadde ikke førsteinspektøren en eneste gang kommet til Jarle Andersen og foreslått et parti sjakk på sitt kontor. Så ille var det altså blitt. Allerede på det første planleggingsmøtet om høsten opptrådte hun fiendtlig. Hun hadde stilt seg tett opptil Jarle Andersen.

- Vel, du er sikkert også en av de uunnværlige? Hun pustet tungt på ham og smilte med de svære, nikotingule tennene sine. Paula Nilsen røykte som en skorstein, og det ble sagt at hun var glad i både en og to drinker. Jarle Andersen hadde alltid vært et forbilde for elevene; det var allment kjent at han var totalavholdsmann og knapt tålte røyklukt. Nå gjorde han en liten grimase, rygget ett skritt for å slippe unna tobakksånden hennes, løftet på øyenbrynene, virket sånn passe kjølig uten å svare. Av og til var taushet gull, særlig hvis man ikke visste hva man skulle si. Spørsmålet hennes var avskyelig.

I flere år hadde Jarle Andersen vært rådgiver ved skolen. Hadde eget kontor og lite å gjøre. Sammen med de to andre rådgiverne, de to inspektørene og rektoren utgjorde han det mange kalte for den gamle garde på skolen. Denne garden ønsket han å tilhøre til pensjonsalderen. men så var altså Paula Nilsen kommet for å ruske opp i forholdene, engasjert for å hjelpe skolen, som det ble sagt. Han satt utsatt til, for rådgiverjobben var bare en funksjon og ikke egentlig en stilling. Jarle Andersen var tilsatt som lærer. Hvor langt ville fylkeskommunen gå for å spare penger? Paula Nilsen hadde alt oppnådd noe. Den ene inspektøren som skulle gå av med pensjon om noen måneder, ville ikke bli erstattet. Hva da med Jarle Andersen? Skolen hadde tross alt tre rådgivere, hvor to hadde ganske konkrete arbeidsområder. Jarle Andersen tok seg av de studietekniske problemene, ganske diffuse greier. Jarle Andersen så seg selv i full lærerstilling, veska full av prøver og stilbunker med seg hjem. Han grøsset ved tanken, og i fantasien ble han dommer, tømte saftglasset og slo det som en dommerklubbe i bordet. Paula Nilsen var anklaget for iherdige forsøk på å ødelegge for kollegiets innarbeidede rettigheter. I hans tanker var hun alt dømt. Det var nødvendig. Ifølge sekretæren på forkontoret hadde hun klart å utøve en magisk virkning på rektor. Han bukket og skrapte for henne.

Jarle Andersen tok seg en kopp kaffe sammen med rektor en formiddag. Det brukte normalt å være svært hyggelig. Men nå sa rektor:

- Som du vet, skal vi fjerne en av inspektørstillingene. Du vet, dette snakket om effektivitet! Med et sukk la han til:

- Paula Nilsen har en jobb å gjøre, og den har jo noe for seg, slik hun forklarer den. Hva mener du? Jarle Andersen nikket.

- Det kan være. Det spørs bare hvilket ståsted man har. Her gjelder det å trå litt varsomt, la tingene modne. En inspektørstilling borte, betyr jo merarbeid - for deg. Har du ikke nok å gjøre?

- Jo da, jo da, sukket rektor. - Men det er disse nye kravene. Kan det gjøres noe på rådgiversiden? Jarle Andersen svettet på ryggen.

- Alt kan det gjøres noe med, sa han langsomt. Så ristet han på hodet. - Men hva da med alle de lovpålagte oppgavene? Hvem skal gjøre jobben til slutt?

Så kom Paula Nilsen inn til ham den sammen dagen. Frekt skrittet hun raskt bort til arkivet, åpnet en skuff, tok opp en mappe som daterte seg over 20 år tilbake i tiden. Hun åpnet den og leste:

- Studietekniske øvelser. Hun stirret på ham. - Er dette nødvendig å arkivere?

Han kjempet mot maktesløsheten. Visste at hun måtte ha fått tak i nøkkelen og rotet i skapet på forhånd. Han presset fram et smil.

- Materiale for vitenskapelige...eh, historiske...

- Ja visst, sa hun og dunket skuffen på plass. - Du trenger ikke forklare noe som helst.

Jarle Andersen spaserte nedover gata med den ene hånden i frakkelommen. Han fingret med sigarettpakken. Det var ikke dette sigarettmerket Paula Nilsen røykte. Det kunne være en viktig detalj. Meningen var å ta noen drag fra en sigarett før eller etter å ha tatt livet av henne, stumpe den i askebegeret hvor sikkert også hennes leppestiftsrøde sigarettsneip lå. Han visste at han ikke hadde verdens beste plan. Fortsatt ante han ikke hva drapsvåpenet var. Han regnet med å finne et eller annet hos henne som han kunne slå med. Sigarettsneipen ville garantert føre politiet på villspor.

Det var sent på kvelden da Jarle Andersen svingte inn i den stille gata, så sent at det nesten var for sent til å besøke noen. Han visste hvor hun bodde, uten å ha vært der noen gang. Hun hadde forklart det så grundig - uten videre, skrytt til alle og enhver om sin vidunderlige leilighet i rekkehuset. Han ringte på. Hun stirret forbauset på ham. Men bare et øyeblikk.

- Nei, gurimalla! utbrøt hun kneggende.

Han stotret da han sa at han tilfeldigvis var gått forbi på sin kveldstur. Husket at hun nevnte at hun bodde her. - Men om det ikke passer?

Paula Nilsen veivet inviterende med armen. - Kom inn! Jeg skulle akkurat ta en liten drink.

Han smatt inn. Ble stående sammen med henne under lampen i entreen. Hun så større og kraftigere ut enn han husket. Hun pustet på ham en eim av alkohol og tobakksrøyk. Han kjente seg svimmel og kvalm. Hun tok frakken hans.

- Hva er det med deg? spurte hun . - Du er jo hvit som et laken. Hun gikk foran ham inn i stua uten å vente på svar. Pekte mot sofagruppen. - Jeg skal mikse en drink til deg. Snudde seg mot kjøkkenet og bråvendte i samme øyeblikk. - Men si meg, er ikke du totalavholdsmann?

Dette passer jo perfekt, tenkte han. - Noe å drikke er fint, sa han og la sigarettpakken på bordet. Hun gikk leende ut på kjøkkenet. Han så seg rundt i stua. Det lille bokskapet inneholdt noen nipsfigurer og en bunke ukeblader. Ikke en bok! Han kjente seg ovenpå, det var det han hadde skjønt, hun var ingen intellektuell. Han gjorde en runde i stua, løftet opp en lysestake. Stearinlyset gikk i gulvet og brakk i to. Han lot den ligge. Han veide staken i hånden. Den var tung og hadde skarpe kanter.

Hun viste seg i døra med to drinker. Med lysestaken i hånden gikk han mot sofaen. Hun stirret forundret på ham og satte glassene på bordet. Han plasserte lysestaken ved siden av glasset sitt, satte seg og grep sigarettpakken. Med øvd hånd åpnet han den og bød henne, tente på først til henne, så til seg selv. Da hadde alt en ny idé fått modne i hans hode. Hun stirret skrått på ham, der han blåste ut røyken, før hun selv innhalerte dypt. Så kom tennene fram.

- Ser man det, Andersen med en sigarett og en drink for hånden, skrålte hun. - Snakk om dobbeltliv!

Han blåste ut en ny røyksky uten å innhalere. - Jeg drikker og røyker fortsatt. Han klirret glasset mot hennes. - Skål for min gamle, sutrete rektor. Må vi bli kvitt ham før han blir for senil! Han tok en slurk mens han i øyekroken så at hun var stivnet til. Det smakte avskyelig, men han smattet med velbehag. Hun senket glasset.

- Ærlig talt... begynte hun. Han smilte.

- Den gamle idioten skulle vært fjernet forlengst, fortsatte han som ingenting. - En bombe ville sendt ham til helvete!

- Er du fullstendig gal? kom det fra den sjokkerte Paula Nilsen. - Bruker du stoff?

Han nikket. - Amfetamin. Heroin. Må det lykkes å få tatt knekken på den gamle gjøken. Hun skvatt opp.

- Herr Jarle Andersen! Det er nok. Dette hadde jeg ikke ventet av deg. Vil du øyeblikkelig forlate mitt hjem! Stemmen hennes dirret i sjokk. Så festet hun øynene på lysestaken, rygget noen skritt mens munnen åpnet og lukket seg uten et ord. Han sneipet sigaretten rolig i askebegeret, tilfreds med å ha tatt bare to drag. Så reiste han seg og tok for sikkerhets skyld en ny slurk fra glasset. Igjen smattet han høyt. Hun sto helt stiv og stirret på ham. Han gikk rolig ut i entreen og tok på seg frakken. Hun fulgte etter på trygg avstand.

- Ikke ett ord om dette, sa han med en fortrolig finger mot munnen.

- Ærlig talt! gispet hun. Han rakte tunge og gikk.

Jarle Andersen var forsinket neste dag. Hen var ikke på skolen før nærmere ni. Han hørte Paula Nilsens høye stemme inne på rektors kontor.

- Hele skolen blir vel nedlagt, sa førsteinspektøren tørt idet han kom fra lærerværelset og Jarle Andersen åpnet døra til kontoret sitt.

- Nå? sa han. Førsteinspektøren nikket mot rektors kontor.

- Hører du ikke? Hun har øst eder og galle inne på rektors kontor hele morgenen. Tilfreds lukket Jarle Andersen døra bak seg, satte seg ved kontorpulten og tenkte å forbli der en stund. Ikke lenge etter smalt det i ei dør. Paula Nilsens hysteriske stemme lød borte i korridoren. Det gikk noen minutter før det ble sendt bud på Jarle Andersen. Rektor virket blek og hendene hans skalv på kontorpulten. Han harket.

- Jarle, begynte han fortrolig, - du har vært ansatt her i 25 år. I den tiden har din oppførsel vært forbilledlig. Så vidt jeg forstår, har du aldri røykt eller drukket? Jarle Andersen sa med lav stemme:

- Jeg vet ikke riktig, rektor, hva du mener med "aldri". Jeg vil ikke lyve. Jeg må nok innrømme at jeg så vidt smakte begge deler - i min pure ungdom. Rektor løftet hånden mot brystet.

- Jo, jo. Si meg, kan du fortelle hva du gjorde i går - etter at du forlot skolen?

Jarle Andersen stirret forbauset på ham. -Eh, jeg mener ikke å være uhøflig, sa rektor og krysset fingrene som i en bønn.

- Jeg spaserte hjem...Nei, jeg gikk og handlet noe mat. Jeg laget middagen selv, og etter maten leste jeg en bok om - hm, rådgivningstjenestens nødvendighet i skolen. Jeg la meg ganske tidlig, uten at jeg nøyaktig husker når. Hvorfor spør du?

- Paula Nilsen, sa rektor. - Paula Nilsen, gjentok han. Nå var stemmen fast. - Hun har fått et alvorlig nervesammenbrudd, lider av forfølgelsesvanvidd og hallusinasjoner. Jarle Andersen ristet trist på hodet.

- Det var da leit.

Rektor fortsatte:

- Hun innbilte seg at du var på besøk hos henne i går. At du både røykte og drakk. Til og med mente hun at du er narkoman. Du hadde forresten kalt meg for upassende... Med voldsom kraft fløy døra opp. To lærere hang i armene på Paula Nilsen.

- Du ville drepe den senile idioten! Ville du ikke? hylte hun. - Herregud, du rakte tunge til meg, full av narkotika. En ny lærer grep henne om livet bakfra. De dro henne med seg mens hun skrek eder og forbannelser.

- Herregud, hva skulle han med denne lysestaken? Skjønner du ikke at han har lurt oss, din gamle idiot! Han både røykte og drakk.

Lurvelevenet døde bort.

- Jeg beklager, rådgiver, sa rektor oppriktig, tydelig rystet av opptrinnet. -Du har alltid vært en god mann for skolen. Jeg skal ta en telefon. Til den rette personen. Nå skal det være slutt med disse effektiviseringsgreiene.

Jarle Andersen forlot rektors kontor med en bedrøvelig mine i ansiktet. Han gledet seg til et parti sjakk med førsteinspektøren.

Tidligere offentliggjort i Vi Menn.

Forside



Trofast som en hund.

Krimnovelle av VEI

Jeg hadde aldri tenkt meg at det skulle ende slik som det gjorde. Planen min var lagt til den minste detalj, det var ikke den tingen jeg ikke hadde sjekket og dobbeltsjekket. Aldri før i min noe frynsete karriere hadde jeg på forhånd lagt så mye arbeid bak en planlagt operasjon. Så godt hadde jeg planlagt det hele at jeg til og med hadde solgt tyvgodset på forhånd. Riktignok hadde jeg ikke fått noe forskudd, men akkurat det var bare formaliteter.

Hva er så grunnen til at jeg sitter innenfor murene og skriver dette? Tilfeldigheter, kjære leser. Rene skjære tilfeldigheter. Den eneste trøsten jeg har akkurat nå er at jeg fikk tilbake min gamle celle. Det var nesten som å komme hjem. De to foregående periodene satt jeg også i denne cella. Friheten denne gang varte i knapt et halvt år.

Da jeg slapp ut sist var jeg egentlig fast bestemt på at det skulle være slutt, jeg skulle starte på en ny karriere. Det var ikke så enkelt. Du kan jo selv tenke deg meg som jobbsøker. "Tidligere fengselsfugl søker arbeid." Det var ikke mye å slå i bordet med. Spesielt ikke i konkurranse med tidligere bankansatte, tidligere direktører, tidligere prosjektledere... det sa seg selv at det ikke var enkelt. Jeg kunne selvfølgelig også lagt til på CV'n at jeg var tidligere dataekspert med alarmsystemer som spesialområde, men jeg regnet ikke med at akkurat det ville styrket min stilling.

Et ærlig forsøk gjorde jeg. I nesten hele den tida jeg oppholdt meg utenfor murene balanserte jeg på den smale vei. Vel, jeg planla selvfølgelig. Men så vidt jeg vet er det ikke straffbart å planlegge. Vi lever i et fritt samfunn, man straffer ikke menneskers tanker. Ikke ennå. Håper jeg.


Planlegginga starta en måned etter at jeg hadde fått friheten igjen. Jeg prøvde i hele perioden å skaffe meg arbeid. For å få tida til å gå på et vis spaserte jeg mye. Ruslet rundt omkring inne i byen, men helst like utenfor. Det var ingen baktanke med det. Jeg hadde sittet lenge inne og kunne liksom aldri få nok av den friske lufta.

På en av turene kom jeg til villaen som lå litt for seg selv. Den var gjerdet inn av et høyt nettinggjerde. Det var i høyeste grad det man vil kalle for et rikmannshus. Da jeg så gjerdet for første gang var jeg sikker på at det var strømførende. Men da jeg tok bort i det kjente jeg ingen ting. Likevel var jeg rask til å dra hånden til meg. Hadde jeg nølt noen sekunder ville jeg helt sikkert vært noen fingre fattigere. To digre beist kom byksende over jordet. De satte tennene i gjerdet og glefset etter meg så jeg fort tok flere steg tilbake. Jeg har aldri likt hunder. Spesielt ikke disse digre som ser på deg som du er frokosten deres, mens siklet renner ned på begge sidene av kjevene.

Først da jeg var tilbake på hybelen begynte jeg å tenke på huset. Det måtte da være store verdier der? Jeg mener, det er da ingen som holder seg med kjæledyr som er i stand til å bite seg gjennom nettinggjerder. Jeg tvilte ikke et øyeblikk på at de var i stand til det om det hadde vært nødvendig. Det måtte være vakthunder.

Neste dag befant jeg meg igjen utenfor huset. Akkurat nå kan jeg ikke huske hvordan jeg kom dit, jeg hadde i alle fall ikke planlagt det. Det samme skuespillet gjentok seg. Hundene kom, glefset seg fast i gjerdet og så på meg med glødende øyne. Ellers var det helt stille på eiendommen.

Og dagen etter var jeg der igjen.

Og dagen etter.

Og dagen etter... en plan var begynt å ta form inne i hodet mitt.


Det var ikke vanskelig å finne ut at det var tidligere skipsreder Bastesen som bodde i villaen. Alene. En pensjonert skipsreder med to store interesser. Den ene var malerier. Det andre kan du sikkert gjette deg til. Vakthunder.

Via kontakter jeg har forskjellige steder fant jeg ut at han var av typen som likte å ha maleriene framme. Han var ikke av dem som gjemte dem i bankhvelv. Han var oppriktig glad i maleriene sine. På samme måte som han var glad i hundene sine. Jeg kunne nesten se hans perverse glede når han så hundene gjøre det av med inntrengere på eiendommen.

Etter en stund fant jeg ut hvilken malerier han hadde hjemme i villaen sin. Jeg skal ærlig innrømme at det var da jeg begynte å planlegge mitt siste og endelige brekk. Det var snakk om millioner. Jeg sov dårlig den natta jeg fikk vite det. Tidlig om morgenen sto jeg opp, drakk litt svart kaffe og tok på meg joggedressen. Etter det jogget jeg forbi villaen hver dag. Jeg kledde meg i forskjelllige joggedresser, maskerte meg litt av og til. Men ellers gikk det rutine i det. Bare sjelden traff jeg på folk. Bastesen så jeg aldri. Ved diskrete undersøkelser fant jeg ut at han var mye bortreist. Tilbrakte mye av tida på reise i utlandet, på jakt etter nye malerier til samlinga si. Jeg oppdaget også at det var en person innom hver kveld og ga hundene kjøttfor. Han gikk ikke inn i hagen, lempet det bare over gjerdet. Imens sto hundene på innsida med fråden rundt kjeften.


På en av joggeturene traff jeg Tone. Hun var også ute og jogget. Etter at vi hadde truffet hverandre noen ganger kom vi i prat. Det var ei hyggelig jente. Helt ulik jenter jeg kjente fra før av. Hadde ikke malerisamlinga til Bastesen vært som en summende humle oppe i hodet mitt kunne det sikkert blitt noe mer ut av det. Tone var ei jente jeg godt kunne tenkt meg å bygge fremtida på. En fremtid som respektabel borger måtte det i så fall være. Tone var ikke slik at hun innlot seg med fengselsfugler, som straks de kom ut begynte å planlegge et nytt kupp. Hadde jeg truffet henne før jeg fant villaen til Bastesen trur jeg helt sikkert det ville blitt oss to. Men det er fåfengt å tenke slik. Gjort gjerning er gjort og står ikke til å endre, er det ikke det det heter i ordtaket?

I alle fall skiftet jeg litt på tidspunktet når jeg var ute på joggeturene mine, på den måten unngikk jeg å treffe Tone hver dag. Som dere skjønner så har jeg viljestyrke når det gjelder. Nå gjaldt det millioner.

Jeg tok også kontakt med en fyr jeg kjente i England. Han lovet å ta imot bildene fra meg. To millioner skulle jeg få for dem jeg aktet å ta med meg. To millioner. Pengene var så godt som mine. Det eneste var at han ville ikke ha dem før det var gått fem måneder fra brekket, han ville være sikker på at ingen kunne spore dem til ham. Fem måneder er lang tid å vente når man venter på to millioner. Men jeg visste jeg ville holde ut. Champagne skulle det bli senere. Og jenter, det fantes da andre jenter enn Tone.

I fire måneder jogget jeg. I fire måneder sjekket jeg alt om alarmsystemet på eiendommen. En natt gjorde jeg brekket. Det gikk som smurt. Det beste av det hele var at det tok en hel uke før Bastesen kom hjem og så hva som hadde skjedd. Da hadde jeg funnet et sikkert gjemmested for maleriene. Personen som kom for å fore hundene hver kveld oppdaget ingen ting. Jeg hadde begått det perfekte brekk.


Politiet mistenkte selvfølgelig meg ganske fort. Det var ikke første gang jeg hadde prøvd meg på avanserte alarmsystemer. Det hadde ikke alltid gått like bra. For å si det som det var så var det ikke alarmene som var det verste, det var bestandig i tida etterpå jeg gjorde tabbene. Eller i tida like før.

På arbeidskontoret fikk politiet bekreftet at jeg hadde vært der omtrent hver dag og spurt etter arbeid. For politiet så det ut som jeg virkelig gjorde et forsøk på å komme på rett kjøl. De mistenkte meg likevel, såpass forsto jeg. Men mistanken kunne jeg godt leve med. Sitter man på verdier for to millioner så kan man godt leve med en mistanke om både det ene og andre.

Flere ganger var de og hentet meg inn til stasjonen. Kryssforhørte meg og sendte meg hjem igjen. Til slutt ga de mer eller mindre opp det hele. Gåten for dem var at noen hadde kommet forbi hundene. Bastesen påsto at de ikke ville ha sluppet noen forbi. Er det da rart at politiet til slutt begynte å mistenke den tidligere skipsrederen i egen person. At det var han som var ute og trikset litt for å skaffe seg noen forsikringspenger. Kanskje trengte han penger til nye innkjøp av malerier. Det var nok det som var grunnen til at han også var innkalt dit siste gangen jeg var der til samtale.

Kriminalførstebetjent Olsen var akkurat ferdig med å snakke med meg da noen banket på kontordøra hans. Legg merke til at denne gangen satt vi ikke på avhørsrommet. Bare det tydet på at politiet ville la meg gå. De hadde absolutt ingen ting på meg.

-Bare kom inn, sa han til vedkommende som banket. Hadde han visst hva han sa "kom inn" til ville han latt det være. Det kunne kanskje ha berget meg og millionene mine. Men han visste det ikke. Han sa "kom inn".

Og jeg skal si deg at det kom inn. Det var som en tornado skulle ha rammet kontoret like etter at døra var åpnet på gløtt. Jeg satt med ryggen til akkurat da. Det eneste jeg nådde å oppfatte før jeg ble slengt ned på golvet, mens stolen raste inn i det ene hjørnet, var det skrekkslagne ansiktet til førstebetjenten. Jeg vet ikke om han skulle til å rope ut en advarsel, eller om han famlet i skrivebordsskuffa etter tjenesterevolveren sin. Han fant den selvfølgelig ikke. Den var vel innelåst i et eller annet skap.

-Pass deg, skrek han i alle fall. Men da lå jeg allerede på gulvet. Jeg hadde nådd å snu meg litt, hadde sett hunden komme byksende inn i rommet med en liten spjæling på slep. Hjernen min må ha reagert uhyre raskt, for jeg husker jeg tenkte; mannen som flyr gjennom lufta i enden av båndet er skipsreder Bastesen.

-Dekk, hørte jeg Bastesen gispe mens han raste mot kontorpulten til Olsen med et brak.

Trur dere beistet dekket? Langt derifra. Der jeg lå på rygg kunne jeg se litt av hodet til førstebetjent Olsen, han hadde tatt dekning bak skrivebordet. Tar jeg ikke mye feil funderte han på hvordan han skulle skrive rapporten som fortalte at en rasende bikkje hadde revet ihjel en mann på kontoret hans. Kanskje ville dyret også nå å ete opp halvparten av den forulykkede før de rakk å avlive den.


Selvfølgelig slet ikke hunden strupen av meg. Da Olsens første forskrekkelse hadde lagt seg gjennomgikk ansiktet hans en forandring som fortalte at han fikk sin andre. Også Bastesen hadde våknet til liv. De kunne begge se hvordan det morderiske beistet sto på alle fire og rundslikket meg i ansiktet. Som det var en gammel venn den møtte igjen etter flere års atskillelse.

Joda, jeg måtte innrømme det etter en stund. Fire måneder tok det meg å komme på godfot med hundene. Fire måneder hvor jeg hver dag løp forbi nettinggjerdet og foret bikkjene med forskjellige godbiter. Både indrefilet og tørrfisk sto på menyen. Det gikk hardt utover dagpengene mine. En periode ble det mye knekkebrød og brunost på meg selv. Svært mye.

Tidligere skipsreder Bastesen var nok den som var mest overrasket over det jeg fortalte. Mesteparten av tida satt han bare og gapte. Kunne ikke helt forstå at kjæledyrene hans hadde forrått ham slik. Et nederlag var det nok også at hunden han hadde med seg helst ville sitte ved siden av meg da jeg tilsto. Egentlig var det den som var skyld i at jeg tilsto såpass raskt. Den satt der og så på meg med de våte, hengivne øynene sine. Som den var klar til å gå gjennom ild og vann for meg. Trofast til døden.


Nå må jeg legge fra meg skriveriene mine en stund. Fengselsbetjenten var nylig innom og sa det var besøk til meg. Hvem kan nå det være?

Det var Tone. Henne jeg minst hadde ventet å se igjen. Hun hadde oppsporet meg her. Sa hun gjerne ville komme igjen. Dessuten sa hun at hun hadde vært i kontakt med Bastesen. Den tidligere skipsrederen ville ha meg til å passe huset sitt når jeg slapp ut. Han var så mye bortreist. Jeg hadde så godt lag med hunder, hadde han sagt. Tone liker også hunder, hun pratet frampå om at vi skulle slå oss i lag og starte en kennel. Hun bor litt utenfor byen og eier et fint område som kan brukes til hundeoppdrett.

Og jeg som aldri har likt hunder. Kanskje kommer det av at jeg bestandig har vært viltet, mens politihundene har vært jegerne. Nå ser jeg stadig for meg de trofaste øynene til Bastesens hunder. De ble glad i meg.

Tone har også pene øyner.

Kanskje var ikke fire måneders planlegging helt bortkastet likevel?

Tidligere offentliggjort i tidsskriftet På Norske Vinger 1993.

Forside


Den siste gullgraveren

Novelle av Harald Egil Isaksen                                           

Illustrasjonsfoto VEI: Gullgraver i Tankavaara

Forord

Denne påstått sanne fortellingen om han Anton gullgraver går for seg i Sotajoki i Nord-Finland. I Sotajoki er det nå slutt med gullgravervirksomheten, men i Lemmenjoki og andre steder er det fortsatt den dag i dag slik virksomhet. Drømmen om det store gullfunnet lever i beste velgående. Noen mente at Anton gullgraver måtte være en rik mann da han drev på med dette i sin tid.

Det er midten på sekstitallet, og den eneste som virkelig graver etter gull i Sotajoki, er Anton, en kortvokst einstøing av en nordmann som ser ut til å ha grodd fast i ødemarken i Nord-Lappland.

Om sommeren hender det at en kar til kommer opp til Sotajoki, en som heter Jussi, for å gjenoppfriske gullgraverminner. Han graver litt og finner knapt noe. Mest sitter han utenfor gamma si, stirrer drømmende på elva eller kaster lange blikk mot feltet til Anton. Så går han ned igjen til sivilisasjonen etter noen dager.

Vinteren igjennom setter Anton rypesnarer og fisker på isen. Noen ganger stikker en reineier innom hytta, som oftest en like taus kar som han selv. Og det er alt selskap i løpet av vinteren. Ellers ligger han på brisken og blar i en slitt bok med fortellinger fra varmere land. Anton har sine drømmer om en pensjonisttilværelse et sted på jorden hvor det alltid er sommer.

Sotajoki er et skikkelig snøhull, så hytta han satte opp for noen år siden er bygd på høye påler og har til og med en nødutgang. I den gamle torvgammen han bodde i før, opplevde han hver vinter å bli innesnødd. Nå fungerer gammen bare som et lagringssted.

Anton har satset hardt på dette lille feltet sitt hvor han nå har driftsrett. Området er akkurat en og en kvart dekar. Anton er en metodisk mann. Han har stablet stein i høye lag, bygd dammer og laget lange vaskerenner. Han har vasket gjennom avleiringene i en bredde på opptil ti meter. Hist og her har han gjort brukbare funn.

Nå skal han grave langt ned, etter det gullet som forhåpentligvis ligger dypt, like ned mot fjellet. Først må bare vinteren ta slutt. Det er april nå. Nattekulden gjør at isen ikke tiner skikkelig, og snøen bærer fortsatt godt. Anton har fjernet alle rypesnarene. Han står og snuser ut i luften. Han venter væromslag. Noen få ryper har han i sekken. Det er de siste for denne vinteren, vet han. Han løfter på øreklaffen til den lurvete saueskinnslua.

Han hører lyden tydelig nå. Det er en snøscooter. Brummingen og den iltre knatringen som noen ganger minner ham om lyden fra et maskingevær.

Han fordrar egentlig ikke bråket fra disse nymotens greiene, og en slik en vil han nok aldri kjøpe til seg selv. Snart overtar de ødemarka, tror han. Han griper om skistavene og staker seg i retning mot hytta. Denne gang varsler scooterlyden bare godt. En av reingjeterne har lovet å komme innom med tobakk.

Anton luktet trøbbel i det samme skiene gled over kanten og han så de to karene. Han stanset et øyeblikk før han sakte ploget ned mot hytta. Han svingte godt utenom den fortsatt nedsnødde torvgammen, hvor bare den rustne pipetoppen så vidt stakk opp av snøen.

Begge var svære mannfolk i 30-årsalderen. Det eneste de hadde med seg var en bensinkanne bak på scooteren. Den ene satt nonchalant på hoggestabben, den andre på snøscooteren med en sigarettsneip i munnviken. Han på scooteren gliste og knipset sneipen foran føttene til Anton.

- Jeg og Prinsen mistet retningen, sa han og hufset på seg. - Vi fryser.

- Dere får komme inn en stund, sa Anton med en lite hjertelig stemme. Han brukte øynene sine. Slåen var fortsatt for på den solide hyttedøra. Han spente rolig av seg skiene. - Forresten er det bare å kjøre i samme sporet tilbake.

- Så klart! Det tenkte du ikke på, Kalle, sa Prinsen borte fra hoggestabben, skrålte tilgjort og gjorde en sirkelbevegelse med fingeren mot tinningen.

Prinsen og Kalle, tenkte Anton, hvordan skal jeg bli kvitt dere to? Han åpnet døra. Mens de bøyde seg i den lave døråpningen og gikk inn, så han på dem med uttrykksløse øyne i det skjeggete ansiktet. Han følte så tydelig på seg hva de var ute etter.

Det var heller ikke flere innledende høflighetsfraser frta de to. - Du graver altså etter gull, sa han som kaltes Kalle. Han hadde med hjemmevant selvfølge satt seg på brisken og lagt den ene armen på bordet. Prinsen ble stående midt på gulvet og snu seg sakte rundt og rundt.

Hytta var liten. Klærne hang på den ene veggen. Brisken var oppredd med reinskinn og hodepute. Noen gullpanner, en bøtte og et par kasseroller var pent stablet under kopphylla. Ved siden av sto den lille jernovnen. I enden av rommet var det en dør inn til det lille kammerset.

Prinsen ble stående en stund og glo på et ukebladutklipp av en vakker kvinne som hang på vindusveggen. - Noe å drømme om, heh? sa han kneggende, rev det ned og la det på bordet, hvor det fra før sto en renvasket tallerken og noe bestikk til lufttørking.

Anton ryddet taust av bordet. Kalle satt og glodde på ham med lysende, katteaktige øyne. Prinsen tok utklippet og la det skjødesløst i hylla under det lille vinduet. Anton puttet ved i ovnen, åpnet for trekken og tente på. Fyrstikkeska stakk han i lomma. Så øste han vann i kaffekjelen. Alt gjorde han med langsomme bevegelser.

- Du graver altså etter gull? gjentok Kalle

- Ja, sa Anton. Han kunne ikke nekte for det.

- Det er bare deg igjen her ved Sotajoki. De andre har gitt opp for lenge siden. Hvorfor holder du på her?

- Jeg liker dette livet.

- Jaså. Du har et godt felt her, har vi hørt.

- Godt er det ikke, langt ifra. Men det er ikke så mye som trengs heller. Jeg fisker og fanger ryper. Ikke mye gull her, nei!

- Få se, sa prinsen.

Anton nølte. Akkurat som om han funderte dypt og plutselig kom på noe, tok han seg i det og fant endelig fram en liten skinnpose fra hylla over vinduet. Sakte løsnet han skinnremsa, hold posen over et stykke hvitt papir og snudde posen forsiktig på hodet. Det var nesten som støv det som falt ned på papiret.

Kalle og Prinsen bøyde seg begge over bordet. De stirret på de ørsmå kornene. - Det er jo ingenting! utbrøt Kalle. - Hvor mye er det?

Anton trakk på skuldrene. - Noen få gram. Igjen søkte hånden hans hylla over det lille vinduet. Han tok ned sitt kjæreste redskap, gullvekten. Utstudert langsomt løftet han papiret med gullkornene og la det på vekten. han brukte fyrstikker som lodd. - Fem gram, sa han. - Eh, knappe fem gram rent gull, la han til.

- Er det mye penger? spurte Prinsen.

- Ikke mye, nei.

- Du vet vel hvor mye.

Anton sto og tenkte seg godt om. - Nei, jeg vet egentlig ikke. Kanskje over hundre markka, hvis jeg er veldig heldig.

Kalle stirret mistroisk på ham med hodet på skakke. - Herregud, sa Prinsen. Øynene hans hang fast ved gullvekten. - For det lille der! Du må jo være søkkrik. Hvor mye gull har du?

- Det er alt jeg har.

Prinsen lo kaldt og fnøs. - Alle vet for faen at du har funnet gull år etter år.

Hvor har dere det fra? Det er ikke sant. Hadde jeg vært en rik mann, hadde jeg slettes ikke vært her. Noen gram sendte jeg ned med Jussi i høst. Så får jeg proviant opp til våren.

- Helvetti! Du ljuger oss opp i øynene, sa Kalle og slo i bordet så gullvekten hoppet. - Jussi sitter hele vinteren i Rovaniemi og drikker opp pengene sine. Du sender ikke gull med ham!

Prinsen dyttet til gullvekten med et provoserende blikk. Så skjøv han den videre ned på gulvet og satte foten knasende på den. Med hånden sopte han demonstrativt over bordet.

Anton mistet besinnelsen. - Forbannete banditter! ropte han. Rasende langet han ut et slag som skrenset hodet til Prinsen.

Det lød et latterbrøl fra Prinsen, som hevet begge armene og dyttet ham med et smell i veggen. Så ble han jagd inn i hjørnet. Han krøp sammen og verget seg med armene.

- Forsiktig, vi har kanskje bruk for gamlingen! ropte Kalle. Han var alt inne i det lille, vindusløse kammerset og begynte å kaste ut hermetikk, melvarer, isbor og fiskeutstyr.

Anton ble løftet opp og trykket ned på brisken. Prinsen var andpusten og hes i stemmen: - Nå, lille pusling, nå skal du fortelle hvor gullet er. Vi begynner med å brekke noen bein i kroppen din. Et par fingre først.

Litt...litt vann, ba Anton tynt.

Prinsen rykket ham opp i sittestilling. Anton ga ham øsa. - Drikk og snakk!

Anton slurpet og tenkte: Gir jeg dem ikke gullet, så dreper de meg. Gir jeg dem det, så dreper de meg likevel. Han pekte med dirrende finger. -I vedkassa. Mellom de doble plankene.

Begge stirret på vedkassa. Anton kom seg imens møysommelig på beina, tok et skritt, skubbet seg mot bordet.

- Ikke prøv deg, sa Prinsen mistenksom og dyttet kraftig til ham.

Anton lot seg villig skyve unna. Han snublet i melposer og fiskeutstyr. Skulderen støtte mot kammersdørkarmen. - Nei, ikke inn dit! sa han skremt.

Prinsen gliste bredt. - Redd for små, mørke rom, heh? Med et godt grep i skulderen på Anton, rev han opp kammersdøra og kastet ham brutalt inn i det mørke rommet.

- Nei,nei, protesterte Anton. Men døra ble slengt igjen. Fort skjøv Anton matta unna, åpnet gulvluka og krøp ut nødutgangen sin. Han rundet hyttehjørnet, listet seg opp trappa og la slåen pent for ytterdøra. Like fort var han borte ved scooteren og treiv til seg bensinkanna. Med bensinkanna i fanget var han igjen under gulvet. Skrudde av lokket, løftet kanna opp gjennom luka og la den forsiktig sidelengs ned. Han skvatt unna da bensinen begynte å renne.

- Her er saatana ingenting gull! ropte Prinsen der inne fra. - Jeg skal knuse kroppen hans og etterpå kaldkvele ham!

Da hadde Anton alt tent fyrstikken. - Ja, gjør det! ropte han og krøp fort unna flammene.

Et øyeblikk sto han med hendene som i bønn da han hørte skrikene. Så korset han seg og trakk på skuldrene. Straks etter begynte han å måke unna snø fra gammen hvor han oppbevarte alt gullet sitt.

På tide med snøscootertur. På tide å reise til et varmere land.

( Vi Menn, nr 44, 2004)

Etterord:

Jeg har lenge visst av de to novelleskribentene på sørsiden der på Bugøynes og at de har produsert veldig mye for ukeblad og magasiner, kanskje særlig på nittitallet. Og jeg har også fra her på nordsiden bidratt litt til at vi må ha behersket en bra stor del av fiksjonsmarkedet - en tid. (Til krimnovellene brukte jeg mest det fiktive navnet Jon Reming.) Men i motsetning til de to, har jeg aldri vært særlig flink til å dikte i vei, stort sett har jeg tatt tak i virkeligheten og nesten gjengitt den så tro jeg har kunnet. Slik er det også med fortellingen Den Siste Gullgraveren. Bakgrunnen er følgende:

Det var på Tenerife omkring år 2000. Min kone og jeg fikk haik med et tysk pensjonistpar fra Santiago del Teide til Masca, øyas mest berømte fjellandsby, hvor målet vårt var en vandretur ned Mascadalen. Turen ned var litt krevende og beregnet til 3 timer og nesten alle turistene tok båt videre til Los Gigantes. Men vi gikk opp igjen, en noe strabasiøs affære. På kafeen inn mot fjellveggen satt denne Anton, vi kom i snakk og vi tok taxi sammen tilbake til hotellbyen Puerto de Santiago. Kvelden etter møttes vi på restaurant LaCasa del Pollo. "Drives av en trivelig og flink skotsk homse," sa Anton. Intet gourmetsted, nei, skotten tilbød en hovedrett: fritert kylling, hot or not hot. Men du verden, for en god mat og herlig trivsel! Her ved bordet fortalte Anton om sine år i Sotajoki, og han hadde så mye å fortelle at min kone og jeg ikke kom så mye til ordet, men jeg bet meg merke i hva han fortalte og mye av det skrev jeg da ned så godt jeg kunne.

Forside


Bønder på bytur.

Krimnovelle av VEI

De to passasjerene som okkuperte to av de midterste setene i bussen, satt tause ved siden av hverandre. Den yngste hadde problemer med å holde seg våken. Han var i begynnelsen av tredveårene. Flere ganger gled haka hans ned mot brystet, før han liksom skvatt til og rettet seg opp igjen. Dette gjentok seg med ujevne mellomrom.

Mannen nærmest vinduet satt og fulgte med naturen utenfor. Han var i en ubestemmelig alder. Kanskje passert førti, kanskje noen år yngre. Av og til dreide han på hodet. Som om han ville holde fast på noe han så der ute. Han ble oppmerksom på at kompisen slet med å holde seg våken. Snudde seg mot ham.

- Stikk bak i bussen og legg deg nedpå en stund, sa han.

- Ja, jeg trur jeg gjør det, svarte den trøtte og reiste seg.

Det var bare fire andre passasjerer i bussen. Et eldre ektepar, og to ungjenter som sannsynligvis var skoleelever.

- Vekk meg i god tid før Tromsø, sa han som hadde reist seg for å gå bakover i bussen. Han dro opp dungeribuksa som hadde seget litt ned. Klødde seg i nakken, under den rutede skjorta.

- Ja, bare legg deg nedpå. Vi må jo være i form når vi kommer til byen, svarte han som ble sittende. Han gliste. På den ene sida i overmunnen manglet det ei tann.

Graffiti på mur i Bergen. Foto: VEI


Inn på puben kom det en jevn strøm av mennesker. Mennesker som sammen ble til en brokete forsamling. De fordelte seg rundt i lokalet alt ettersom hvem de traff på, og hvilken interesser de hadde. En krok ble okkupert av en gruppe jusstudenter som høymælt slo hverandre i hodet med forskjellige teorier. Utpå kvelden ville muligens et par av dem bruke mer håndfaste slagvåpen, men det ville i alle tilfelle ikke skje før halvliterne hadde gjort argumentene så grumsete at ingen lenger ville ha full oversikt over hvem som sa hva. Selv ikke gryende jurister.

Bak en søyle i den ene enden av lokalet satt to menn i tjueårene. Med årvåkne blikk fulgte de med alle som steg inn. Fulgte de nyankomne med nysgjerrige blikk, vekslet noen ord med hverandre, før de igjen lot øynene fokusere på døråpninga. Det var som de ventet på noen.

- Der kommer det to typer, sa den mørke av guttene og nikket mot døra. Kompisen hadde sett det samme. Han tok en dryg slurk av ølglasset, smattet på en plistrete, lys bart under nesen.

- Stikker du bort og sjekker? sa han. -De går rett bort til baren for å kjøpe noe.

Den mørkhårete reiste seg. Gikk rolig bort til disken og stilte seg opp bak de to nyankomne.

Mannen med barten ble sittende. Fulgte med i hva som skjedde. De to som var kommet inn kjøpte hver sin halvliter. Betalte hver for seg. Dro opp hver sin seddel fra lommebøkene.

Litt etter var de på vei mot bordet hvor han med den lyse barten satt.

- Jeg inviterte disse to bort til oss. De kommer fra Kvænangen. Er det i orden? spurte den mørke.

- Jøss, det er ok, her er det da plass nok, svarte han ved bordet. De vekslet blikk.

De satt og småprate. En av mennene hadde på seg en rutete skjorte. Da han gikk for å hente seg en ny øl, måtte kameraten hans en tur på toalettet. De to tjueåringene, som fra før av hadde sittet ved bordet, bøyde hodene mot hverandre.

- De er stinne av penger, sa gutten som hadde hentet de fremmede.

- Sikker?

- Jeg fikk en kikk inn i pengeboka til den ene. Tror fan han går rundt med flere tusenlapper på seg. Bønder. Bønder på bytur, sa han og gliste. Han tørket av seg gliset da han så at fyren i den rutete skjorta var på vei tilbake til bordet med to ølglass.

Da de igjen satt alle fire rundt bordet, spurte den mørkhårete:

- Og hvilket ærend har dere i byen? Eller har dere ærend i det hele tatt...kanskje er det bare en helgetur?

De to fremmede så et øyeblikk på hverandre, før de begynte å snakke samtidig:

- Vi skulle bare innom....

De ble klar over at de snakket begge og stoppet. Den eldste av dem overtok ordet. Han manglet ei tann i overmunnen.

- Egentlig er vi her inne for å kjøpe en sjark. Men det skal ikke skje før på tirsdag, sa han.

- Så dere bestemte dere for en helgetur samtidig? spurte gutten med barten.

- Ja, når vi en gang skulle hit... det er ikke så ofte vi er i byen, så et par netter på Ishavshotellet skader ikke, sa den eldste.

- Det er ikke all verdens fres ute i bygda der vi kommer fra, gliste mannen med skjorta.

- Nåja, det er nå ikke så mye liv her heller bestandig. Morroa må man jo ofte sørge for selv, sa den mørkhårete. Han gliste også. Reiste seg for å hente noe fra bardisken.

- Ta med en par pils til oss også.

Den eldste av typene dro fram lommeboka. Han fikset fram en femhudrelapp og la den på bordet. Gutten med den lyse barten kastet et stjålent blikk bort på pengeboka. Den bulnet. Mannen hadde tydeligvis flust med penger. Tok han ikke feil lå det noen tusenlapper der også.

- Går du rundt med alle pengene på deg... jeg mener, de du skal betale båten med?

Fyren stakk pengeboka inn på innerlomma igjen.

- Det er ikke trygt... man vet aldri hva som kan skje, fortsatte gutten.

- Neida, vi har da ikke alle pengene med oss, svarte mannen. - Så dumme er vi vel ikke, selv om vi kommer fra landet. Men noen tusenlapper må man jo ha med seg...du vet, skal man slå seg løs en helg så koster det jo litt.

Han lo en kneggende latter da han var ferdig å snakke.

Bygdetullinger, tenkte gutten med den lyse barten. Her skal det bli skøy utover natta.

- Hva koster båten da? spurte han.

- Å, sånn cirka ett tonn, sa den eldste. - De pengene overfører vi på tirsdagen.

- Ett tonn?

- En million, pluss kvota i tillegg.

- Kan det være lønnsomt?

- Ja, jøss. Kongekrabba er på vei inn fjorden nå. Jeg kjenner noen folk både i forskningsmiljøet her i byen og i fiskeriforvaltninga. Viktig å kjenne folk vet du, da blir det sikkert forskningskvote i tillegg til den ordinære kvota. Dette kommer til å bli en gullgruve.


Da gutten, som var gått etter øl, kom tilbake, fulgte to jenter med ham. Unge, friske jenter. Også de i tyveårene. Det ble mere fart på selskapet. Jenter har nå engang den egenskapen at de får opp adrenalinet hos mannfolk. Og når hormonene hos to halvgamle ungkarer fra landsbygda begynner å bruse er verden deres. En kort periode ble de alene med jentene. Hvor de andre var visste de ikke. Og ikke så det ut som det interesserte dem noe særlig heller. Jentene var adskillig mer interessante.

Men guttene var ikke langt unna. De sto utenfor og trakk inn frisk luft. Pratet sammen.

- Vi tar dem med. De er stinne av penger. Dette blir lett match, sa den mørke.

- Men tenk på det de har i banken, svarte gutten med barten. - Tenk på om vi kunne få kloa i litt av de pengene.

- Det klarer vi ikke. Vi får være fornøyd med det de har på seg... om da ikke...

- Om da ikke hva?

- Vi har femti tusen i kontanter... om vi slår sammen pengene våre, sa den mørkhårete. Han trakk sammen øyenbrynene, knipset en halvrøkt sigarett ut på asfalten.

- Og hva så, kan du ikke slutte å snakke i gåter!

- Poker! Vi inviterer dem med på en pokerkveld. Jentene er sikkert med på det de også.

Ennå en stund ble de stående utenfor. De snakket opphisset, lavt, klasket håndflatene mot hverandre og gikk inn.


Joda, ungkarene fra Kvænangen lot seg overtale til en pokerkveld. I førstninga var de ikke særlig villige. De innrømmet at de hadde omtrent tyve tusen på seg, men det var ikke penger de hadde tenkt å spille vekk på poker. Det var penger de skulle bruke mens de gjorde byen i helga. Kvinner, vin og sang kostet. Det ville de spandere på seg selv. Det var ikke så ofte de var i byen, sa de. Nesten bare en gang i året. De fikk ta blåmandagen som måtte komme. Men pokerspill? Det kunne ende med at de spilte buksene av seg, og det uten at det engang var snakk om klespoker.

Det var jentene som avgjorde saken. De ville gjerne bli med. Om ikke som deltakere så som tilskuere. Etterpå, etter pokerspillet, kunne de alltids bli med på hotellet, smilte den ene av jentene. Hun var mørk som en høstnatt. Øynene var som stjerner. Stjerner hun satte i mannen med den rutete skjorta. Det var det som var tungen på vektskålen.

- Vel, vel, sa han. Taper vi pengene så må det jo la seg gjøre å få litt kreditt på hotellet. Helt uten midler er vi jo ikke, selv om det skulle gå så galt at kontantene skulle gå fløyten.

Det ble en lang natt. En natt som ikke tok ende før morgengryet begynte å ta ryggtak med nattemørket. De spilte og drakk, drakk og spilte. Utpå morgenen brøt de opp. Ungkarene forlot leiligheten med hver sin jente i armkroken. Lykken hadde vært på deres side. De hadde vunnet og vunnet og vunnet. Det var ikke til å tro.

- Jeg tror jaggu vi er blitt nesten femti tusen kroner rikere i natt, sa mannen i den rutete skjorta. Han tok et bedre grep om jenta han leide på. Hun smøg seg inntil ham. Småbet ham i øret.

- La oss komme oss på hotellet og knuse noen av pengene, sa den eldste.

- Det er mer der det kommer fra, sa jenta som hang i armen hans. - Du skal se at neste gang tar dere resten.


Det ble mandag. De to guttene satt igjen inne i puben. Jentene fra lørdagen kom innom og slo seg ned sammen med dem. Ennå var det bare tidlig ettermiddag.

- Hvordan gikk det på søndag? spurte gutten med barten.

- OK, svarte en av jentene. - Man skulle nesten tro de eide hele hotellet. Det var gutter som ikke var så nøye med pengene.

- Og de kommer hit i dag?

- Om de kommer! Det kan dere være trygge på, det var det eneste de pratet om. I dag skulle de ta ut en større slump penger. De snakket overhode ikke om båten de var kommet for å kjøpe. Bare i en bisetning var det en av dem som mumlet noe om at gikk det riktig bra skulle de finansiere hele båtkjøpet med spillepenger. Vi var sammen med dem i går kveld også.

Den mørkhårete lo.

- Bygdetullinger, sa han foraktelig. I kveld lopper vi dem for alt de har. Det blir nok lenge til de guttene tar seg en bytur igjen.

Så ble de sittende og vente på kvelden.


Bussen humpet over noen digre issvuller på veien mot Kvænangsbotn. Mannen i den rutete skjorta gled ned av baksetet og slo hodet mot bussgulvet.

- Jækla melkerute dette her, sa han. - Som om jeg ikke har hauverk nok fra før av.

Kompisen som satt på setet foran ham snudde seg. Gliste bredt. Åpningen hvor ei tann var borte var godt synlig.

- Blåmandag? sa han.

- Og så til de grader, svarte han som hadde rullet ned fra baksetet og krøp opp igjen.

- Men det gikk jo bra. Femti tusen kontant. Ei heidundrandes helg i Tromsø. Og ennå har vi mye igjen.

Mannen i baksetet greide å presse fram et smil. Han løftet opp hånden og så på klokka. Den var åtte på kvelden.

- Nå venter dem vel på oss, knegget han. - Venter på oss og et par hundre tusen kroner.

- Bønder på bytur, sa den eldste. - Har du noen ganger hatt to hundre tusen?

- Nei, men nå har vi jo så det holder en stund. Vi får legge litt til side til en annen gang.

- Jækla bra damer var det også, sa den eldste og så drømmende ut gjennom vinduet.

                Tidligere offentliggjort i ViMenn 1995.

  Forside 




Møte ved en grense.                            

Novelle av VEI   

Mens sola sto på var den rødkledde skiløperen synlig som et fremmedelement på den ellers så fargeløse fjellvidda. Utover dagen samlet noen truende skyer seg på østhimmelen, og før skiløperen helt visste ordet av det var uværet over ham. Da hadde han ennå et håp om at han skulle rekke fram til ødemarkshytta som var avmerket på kartet. Ganske fort forsto han at det ville bli vanskelig, svært vanskelig.

I to timer kjempet han mot snøkovet, sjekket kompasskursen, bet tennene sammen og gikk på. Der det var mulig søkte han ned i små søkk hvor vinden ikke fikk så godt tak, men over lange strekninger måtte han bare stampe seg videre over nakne flater. Da det begynte å mørkne forsto han med ett at han ikke lenger var på riktig kurs, eller så hadde han passert hytta han skulle til.

Han fant litt ly bak en stor stein, studerte kartet så godt det lot seg gjøre, men uten å bli klokere. Han visste ikke lenger hvor han var. Det ble ikke bedre av at sikten var minimal, og at han ikke hadde utstyr nok til å overnatte ute. Bare skiene til å grave med, og for dårlig kledd. Han skulle bare på ei overnattingstur til fjellhytta. Selve turen skulle bare ta tre timer, hadde kjentfolk fortalt ham. En enkel skitur mente de, selv om han var ukjent i området. Nå visste han at han hadde undervurdert naturkreftene. Hadde regnet med at det fine været ville holde seg utover dagen og kvelden. Slik det var nå ville temperaturen falle utover mot natta. Fant han ikke fram til ei eller annen hytte var det bare en utgang på turen. Han ville fryse langsomt i hjel, om da han ikke mot all formodning skulle greie å holde det gående hele natta på ski.

Virkeligheten seg innover ham, og han gransket kartet på nytt. Kjente hvordan kulden åt seg inn i ham. Kartet var ikke oppløftende lesing. Fjellvidda han var på endte flere steder i bratte fjellskrenter. Frøs han ikke i hjel, ville han slå seg til døde når han gikk utenfor et stup i mørket. Naturen er ubarmhjertig. Hva du enn gjør, ikke få panikk, sa han til seg selv, stakk handa ned i den lille sekken sin og dro fram termosen. Drakk varm te direkte fra flaska, tok en håndfull rosiner. Det hjalp litt. Men bare litt.

Graffiti. Bergen. Foto: VEI

Det fornuftigste han kunne gjøre var å gå med vinden. Holde seg i bevegelse, holde seg varm. Med vinden i ryggen begynte han å gå. Den samme vinden pisket opp snøen foran ham, og sporen han laget ble fylt av virvlende snøkorn før han var kommet femti meter fra steinen hvor han hadde hvilt.

Han holdt konsentrasjonen oppe den første timen, men oppdaget at en matt likegyldighet begynte å snike seg inn da han holdt på å gå utfor en skrent. Han kastet seg ned da han plutselig så at snøen som virvlet opp foran ham fortsatte rett ut i løse lufta. Bare et par meter til så ville han vært i fritt fall. Hvor langt ned det var visste han ikke da han forsiktig akte seg vekk fra kanten. Hendene begynte å bli valne av kulde. Den samme kalde følelsen som han hadde i den delen av ryggen som ikke var dekket av den lille sekken.

Da han likevel gikk utenfor en skrent, reagerte han ikke slik han hadde trodd han skulle gjøre. I den korte tida da han svevde vektløs i rommet følte han en merkelig frihet. Det var over nå. Et øyeblikks opplevelse av fullstendig glede. Så traff han bakken igjen og raste nedover en skråning full av myk snø. Den ene skulderen støtte mot noe hardt. Det ble svart rundt ham.

Hun sto der og så på ham da han åpnet øynene igjen. En dump smerte fortalte ham at skulderen var skadet. Men den fortalte ham også at han hadde overlevd turen ned fjellskråninga.

- Du får komme deg opp, ellers så fryser du i hjel! sa kvinnen som sto ved et enslig tre i halvmørket og så på ham.

- Hvor er jeg? fikk han presset fram mens han kavet seg opp i løssnøen.

- Det kan være det samme, blir du her er du ferdig. Vi må se å komme oss i hus fortest mulig.

Hun snudde ryggen til ham da han hadde stablet seg på beina igjen. Smerten i skulderen ble dempet av at han var så forferdelig kald. Visste at hun hadde rett. Kom han seg ikke under tak var han ferdig. Hun begynte å gli fra ham på skiene sine. Gamle treski så han. Tenkte samtidig at hun måtte være lett, det var så vidt det ble spor etter henne i snøen. Selv sank han nedi til langt over skiskoene da han fulgte henne, bare noen meter bak for at hun ikke skulle forsvinne i mørket. Han så samtidig at hun også måtte ha skadet armen. Det var som hun nesten ikke brukte kraft på den høyre staven.

Et par ganger gikk han overende i snøen. Da stanset hun. Ventet til han kom seg opp igjen, men hun hjalp ham ikke. Uværet var i ferd med å gi seg, nattekulden overtok. Han visste ikke hvor lenge han kunne klare det, men kjempet seg videre med sammenbitte tenner.

- Hvor skal vi? ropte han et par ganger til ryggen hennes. Registrerte at klærne hennes ikke var av siste skimote. Det var solide klær, produsert for å tåle en uværsnatt ute i naturen.

Hun svarte ham ikke. Snudde bare ansiktet halvveis mot ham. I mørket var det vanskelig å bestemme alderen hennes. Ansiktet var på en måte både ungt og gammelt på samme tid.

Da han gikk over ende for sjuende gang visste han at han ikke ville greie å komme seg opp lenger. Det fantes ikke krefter i ham. Men så oppdaget han at han stanget hodet mot noe treverk, løftet det opp og fikk ei hyttedør i fokus. Med krampaktige bevegelser fikk han av seg skiene, krøp fram til døra og skjøv den opp.

Varmen slo imot ham. Det brant i en kamin på den ene kortveggen. Gjennom en glassdør sendte flammene et flakkende lysskjær ut i rommet og lyste opp en sofa som han krøp mot, kom seg opp på den og visste at nå, nå var han berget.

Det siste han tenkte før søvnen tok ham var at han neste dag skulle takke kvinnen som hadde reddet ham. For øyeblikket var han ikke i stand til det.

I løpet av natta var han våken i korte øyeblikk. Drevet ut av søvnen av marerittlignende drømmer. Men han sovnet alltid inn igjen før tankene nådde å gripe tak i drømmene han hadde hatt.

Først ved middagstider neste dag kom han for alvor ut av søvnen. En person sto ved døra og spurte om det var folk til stede. Han satte seg opp i sofaen, gned seg i øynene og så på personen. Det var en mann i slutten av tjueårene.

- Ja, mumlet han. -Jeg gikk meg bort i går kveld, men ble heldigvis funnet av ei kvinne som førte meg hit.

Han så seg rundt i rommet. Det var fortsatt fyr i oljekaminen. Da han ikke så noen andre enn den fremmede, nikket han mot en dør han regnet med førte til et soverom.

- Hun ligger sikkert og sover ennå, det må ha vært en strabasiøs tur for henne også, la han til, da han så spørsmålstegnet i den andres ansikt.

Den nylig ankomne vrengte av seg en ryggsekk han bar på, knyttet opp lissene på skistøvlene og tok dem av seg.

- Han Oddvar sa ingenting om at det skulle være noen kvinner her, har du forresten snakket med ham?

Den fremmede stilte spørsmålet mens han satte seg ned på en stol ved bordet.

Han begynte å våkne nå. Fortalte kort om hva han hadde opplevd om natta, og la til at han hadde sovet og ennå ikke nådd å hilse på noen ved navn Oddvar.

- Jeg skal møte Oddvar her i dag. Vi skal være her i påskeuka. Sannsynligvis har han sendt et eller annet kvinnfolk opp for å tenne på oljekaminen i går, så det skulle være varmt når jeg kom i dag. Vi er gamle studiekamerater som ikke har truffet hverandre på flere år. Merkelig at han ikke nevnte noe om at det skulle være andre her når jeg kom? Selv skulle han ikke komme opp før i løpet av dagen i dag.

De satt en stund og småpratet. Ikke en lyd hørtes fra soverommet. Til slutt reiste han seg og gikk bort og banket på soveromsdøra, syntes han måtte vekke kvinnen og takke henne for hjelpa. Det var ingen som svarte, og han prøvde pånytt. Da han heller ikke nå fikk svar ble han redd for at noe kunne ha skjedd henne, og åpnet døra. Det kalde gufset fra et uoppvarmet soverom slo imot ham. Det lå ingen i senga. Han sto i et par sekunder og stirret uforståelig

inn i rommet, før han lukket døra og snudde seg mot mannen som var kommet litt tidligere.

- Det er ingen her ...finnes det noen andre soverom i hytta?

- Hun har kanskje gått ut en tur? svarte mannen og ristet på hodet.

- Ja, hun har vel det, sa han. Var plutselig usikker. Husket med ett at han hadde sett et portrettbilde som hang på veggen inne i soverommet, åpnet døra igjen og gikk inn. Kom ut igjen med portrettet.

- Her er hun, hun som viste meg veien hit ...dette er et gammelt bilde, hun er eldre enn da dette ble tatt.

De så på bildet som viste ei kvinne i femtiårene.

- Jeg tror det er mor til Oddvar, det er sikkert hun som har vært her i går kveld og fyrt opp. Rart at hun dro igjen uten å etterlate seg noen beskjed, sa mannen og la bildet ned på bordet. I samme øyeblikk hørte de lyden fra en snøscooter som nærmet seg. Den stanset utenfor, og etter litt ramling ute på trappa åpnet døra seg og en mann stakk hodet inn.

-Hei Stig, sa han fra døråpningen. -Jeg kom så fort jeg kunne. Var oppe en snartur i går og tente på oljefyren så du kunne komme til ei varm hytte. Det blir litt forandringer på planene våre ...

Ordflommen stanset plutselig. Han ble liksom først nå oppmerksom på at det var en person til i hytta. Så tok han noen steg fram, rakte fram handa og presenterte seg. Blikket falt på portrettbildet som lå på bordet.

- Ja, vi har sittet og sett på bilde. Er det ikke mor din? sa Stig. -Det ser ut som hun berga et liv i går. Var hun forresten kommet ned igjen før du startet opp i dag?

Mannen som het Oddvar snudde seg bort fra dem, gikk bort og tok en kopp fra skapet og skjenket seg kaffe. Ba om å få hele historien, og fikk den.

Etterpå satt han lenge helt taus.

- En gang for lenge siden, allerede før jeg ble født, kom det tre gutter inn hit til hytta en påske. Mor min var alene her akkurat den dagen. Guttene var ukjent i området og spurte mor om hvordan de best kunne ta seg ned til bygda. Hun merket den vanligste ruta inn på kartet deres. Veien gikk gjennom et dalsøkk, sa han, og ble så taus igjen.

- Skjedde det noe spesielt da? spurte Stig.

- Ja, det skjedde noe meget spesielt. Ungdommene kom aldri ned til bygda. For første og eneste gang gikk det et ras i området, og de omkom alle tre. Fra den dagen hadde min mor skyldfølelse, hun mente det var hun som sendte dem i døden, og hun sverget at hun ikke skulle forlate denne verden før hun hadde berget livet til tre andre personer.

- Og nå har hun berget livet til en, sa Stig.

- Nei, svarte Oddvar. Han lot blikket gli fra Stig til ovenattingsgjesten.

- Men hun berget livet mitt. Jeg ville aldri ha klart det uten hennes ...

- Du var den tredje, sa Oddvar. -Bare noen få år etter rasulykken reddet hun livet til en liten gutt som falt ut i en flomstor elv. Det gjorde hun med fare for eget liv. Det hjalp henne mye. Hun ble lettere til sinns. Noen år etter det berget hun ei jente ut av et brennende hus, og selv om hun selv fikk store brannskader på den høyre armen, den ble forresten aldri helt bra, ble hun nesten et lykkelig menneske etter det. Det var som en tung bør ble løftet av skuldrene hennes.

- Og jeg var altså den tredje, sa han som satt på sofaen og var kommet til den varme hytta natta i forveien.

- Ja, du var den tredje ...bare så synd at hun ikke fikk oppleve det, sa Oddvar.

De to andre stirret på ham. Forsto ikke.

- Jeg sa at det blir forandringer med påskeplanen vår, Stig. Mor min døde i natt etter noen ukers sykeleie. Hun var gammel, og det er flere år siden hun var her oppe ved hytta.


Tidligere offentliggjort i Hjemmet 1997.           Forside




Millionærene

Novelle av Randi Irene Losoa

Selvfølgelig var han klar over at han, faktisk i likhet med mange andre - til tider hun også, var litt for glad i det sterke. Men fra det og bli karakterisert som alkoholliker bare fordi han av og til, sånn som nå for eksempel følte trang til å formildne de eksplosive tømmermennene med en liten reparasjonsøl, syntes han var å gå over alle støvelskafter.

I går kveld, og etter alt å bedømme; store deler av natten også hadde de vært på fest. Og det ble den festen. Hukommelsen hadde sviktet allerede gud vet hvor tidlig. Han husket ikke når tid de var kommet hjem, men trakk et lettelsens sukk da han slo opp øynene og registrerte til tross for bakrusen og det faktum at tunga føltes som et isbjørnskinn, med et kjærlig blikk at hun lå på plass i den andre sengen. Til og med klærne var lagt pent over stolryggen, registrerte han og lot blikket gli videre: Skoparene sto også pent ved siden av hverandre, tett inntil veggen, hennes paljettbesatte pumps og hans pene brune nye skinnsandaler, det kunne han skimte gjennom den halvåpne soveromsdøren og i skinnet fra det åpne, opplyste badet. Hun insisterte på å ha lyset tent der om nettene.

- Lampelyset holder unna de ekle kakerlakkene, mente hun.

Foto: VEI

De var på ferie, sydenferie. Og før de reiste hadde de lagt inn fem ukers lottorekker. Han hadde tenkt på det mange ganger, om at nettippingen burde ha vært registrert på ham, ikke henne. For telefonen som alle drømmer om var kommet lørdag kveld. Den kvelden hadde de stått opp av en altfor lang og sen middagshvil, og fikk det travelt med å gjøre seg klar for nye eventyr i den sydende turistmagneten. Hun sto på badet og flikket på frisyren da mobiltelefonen hennes ringte. I ettertid mente han å erindre at det var noe ekstra med selve ringesignalet, den var kraftigere, skjærende, med sånne "ta-telefonen-for-pokker"- vibber som fikk ham til å bykse opp av sofaen, som en skøyteløper tok han indre, glatt, flislagt marmorbane rundt det enkle, vesle, lakkerte salongbordet og kastet seg over kommoden der håndveska med mobilen lå ved siden av betalings-fjernsynet. Leppestifter og et sammenleggbart lommespeil falt ut i det han med ene handa holdt i veska og grafset inni med den andre, deretter blafret noen krøllete kvitteringer ned på gulvet, og i det han endelig kjente den blanke telefonen mot fingrene, så skled lommeboka ut av veska og ned på gulvet.

Han var blitt målløs, stum som en østers da det i den andre enden ble meddelt hvem oppringeren var, men greide å kvekke frem "et øyeblikk". Sjokkert, alvorlig, ordløst og med et hjerte som han var overbevist om hoppet over noen slag, gikk han inn på badet med telefonen i den utstrakte handa. Blikket hennes var skrekkslagen da hun tok i mot den.

Men sekundene med skrekk ble avløst med hyperventilering da den korte samtalen med Norsk Tipping, Lillehammer, var over, deretter halsbrekkende hopping og dansing omkring i apartamentoen de hadde leid for tre uker, alt mens hun skrek;

-Jeg er millionær! Jeg er millionær!

Allerede da spratt den første advarende, spisse pekefingertuppen frem og boret ham i skulderen.

-Jeg er millionær, hadde hun remjet.

-Ikke vi, men jeg er millionær.

De hadde marsjert rett bort til minibanken, hun foran, han et par skritt etter, og tatt ut resten av det stramme reisebudsjettet. I det hun skulle til å stikke inn visakortet så fikk han igjen den beklemmende følelsen om at begrepene penger og bankkonto nå dreide seg utelukkende om henne, ikke han. Hun dyttet ham umerkelig litt unna med albuen i det hun stilte seg foran minibank-ruta. Og da banken brummet og sedlene ble skjøvet ut, grep hun og stappet dem i veska uten å rekke ham en eneste seddel slik hun vanligvis pleide. Det var som om hun kneiste overlegent med nakken før hun seilte bokstavelig talt av sted, for hun hadde tatt på seg en fargesprakende cape over antrekket.

Det var midtvinters og kveldene var fremdeles kjølige her nede.

En bedre Lotto-middag ble fortært i en av turistbyens mest populære, og dyreste, restauranter. Filetes mignons med baconfrakk og fløtegratinerte poteter. Med en grimase viftet hun vekk kelnerens forslag om Vino tinto de la Casa, husets rødvin. Både han og kelneren holdt pusten da hun lot pekefingeren gli langsomt og vurderende nedover vinkartet og stanse ved det dyreste merket. Kelneren bukket ydmykt for henne i det han sa;

-Si, senora, og lukket det separate vinkartet med preget skinnperm, og gikk.

Spenningen mellom de to som satt vis a vis hverandre denne Lotto-millionær kvelden og ventet på middagen, var både til på ta og føle på.

De var samboere, hadde vært det i snart åtte år. En lørdag kveld hadde hun plukket ham opp i byens eneste utestede. Eller rettere sagt; forbarmet seg over ham. Han var kanon, og husløs, var kastet ut fra hybelleiligheten samme dag på grunn av stadig mer utagerende festing. Jobben også, den hadde hengt i en tynn tråd på grunn av alt for mange mandags skoft. Etter at hun kom inn i bildet, ble alt bedre. Han ble nemlig hos henne, hun ble hans livreddende skytsengel, for fra den dagen ble det mer struktur på livet. Ingen midt-i-uken drikking mer, bare på lørdagskvelden. Han følte seg ivaretatt, på en måte; elsket også. Det var aldri den store kjærligheten mellom dem, over halvveis i livet hadde de møtt hverandre og var kommet til enighet om at det var praktisk og billigere å leve når man var to og nå var det tilfeldigvis slik at akkurat de to hadde funnet tonen.

-Vi passer sammen, hadde hun avgjort.

Til å begynne med hadde han ikke hatt noe valg, men etter hvert viste det seg at hun hadde rett, de gikk svært godt i hop. Da sluttet han i hemmelighet å lete etter nytt husvære.

Det var han som var datakyndig. Nettbank hadde han hatt fra den dag den ble oppfunnet og administrerte bankoppdragene sine fra jobben som lageransvarlig. I godt voksen alder ble han pålagt å ta i bruk data. Hans motforestillinger, og argumenter - om at den gode gamle og klaprende skrivemaskinen med retteteip var best, var som å snakke for døve ører. Men det hadde gått det også, nå kunne han bare le overbærende og hoderystende hver gang han tenkte tilbake på de første nølende, for ikke å si, skremmende tastetrykkene.

Da de hadde bodd sammen en stund, overtalte han henne til å kjøpe en rimelig stasjonær pc, skaffet tilveie bredbåndlinje. Hun gjorde som han sa og ordnet med nettbank til henne også. Og nettipping. Toppen av idioti, viste det seg nå, hadde imidlertid vært å registrere tippingen på henne, men så var det slik at datamaskinen egentlig var hennes. Han administrerte riktignok både tippingen og nettbankene, og det var faktisk hennes Lotto-lykkekupong som denne lørdagen var gått inn med førstepremien, ikke hans. I overkant av tre millioner var nå på vei. Tre blanke millioner var i ferd med å plassere seg på kontoen gjennom de elektroniske motorveiene.

Da han etter middagen på restauranten endelig rensket halsen med et raspende kremt og spurte hva de skulle gjøre med pengene, flyttet hun seg urolig i stolen, grep etter vinglasset, tok en slurk, og kastet et "det vet jeg ikke ennå" ut i luften, og i neste øyeblikk:

-Det eneste jeg vet er at nå vil jeg ha en Irish Coffe til dessert,

og fortsatte, nå med en skarp undertone:

-Enn du da? Skal du ha noe?

Han skjønte det av måten hun spurte på. At hun allerede hadde utelukket ham fra sitt nye liv som millionær.

Resten av Lotto-kvelden var han så å si edru. Han drakk og drakk, men ingenting virket. Hun derimot, ble meget beruset. Og flørtende. Overfor andre menn. Det hele ble bare pinlig og dumt; hun strakte hendene begjærlig etter menn som gikk forbi, eller satt og blunket og smilte til dem. Det lange blondinefargede håret hennes var satt opp, noen knallrøde extention-hårlokker kjøpt i en karnevalbutikk, var dandert hist og pist og skulle liksom stå i stil med den røde brilleinnfatningen og ditto leppestift. Med hvit topp og hvite bukser, som etter hvert som kvelden gikk, ble flekket foran med dråper fra talløse Irish Coffier, så ble alt åpenbare signaler om at han ikke lenger var bra nok og at hun sonderte terrenget, prøvde rett og slett å legge seg selv ut på det åpne markedet. Og da heftige sambarytmer dundret ut av høytalerne, så ble ekskluderingen av ham som en endelig fanfare i det hun reiste seg opp, danset, urytmisk, ustødig og alene på det lille frimerket av et dansegulv og sendte slengkyss hit og dit og vinket innbydende, men forgjeves på potensielle dansepartnere.

Men han så de ironiske smilene, de stjålne medlidende blikkene rettet mot ham, både fra gjestene og servitørene.

En gang hadde hun vært en vakker kvinne, han hadde sett det på gamle bilder og fremdeles kunne man ane svake konturer av det som hadde vært. Og denne kvelden forsøkte hun, den nybakte millionøsen, å finne tilbake til noe av den antikverte skjønnheten og kaste sitt spindelvev ut på nye, bedre og mer attraktive jaktmarker enn en kjedelig underordnet lagerarbeider fra engrosforretningen hjemme i bygda.

For en gangs skyld ble det han som måtte mase for å få henne med hjem fra den norske baren.

Han var ikke sint, følte seg bare krenket og latterliggjort.

To dager gikk. Da den tredje dagen opprant, så måtte de gå til legen. Hun mente å ha våknet om natten av et uforklarlig angstanfall. På grunn av opphisselsen med gevinsten, mente hun selv, og det stemte, ingen alarmerende funn ble gjort. Hun fikk en resept på noe beroligende da hun hadde innvidd den svenske sykepleieren som fungerte som tolk, i lottogevinsten. Både legen og sykepleieren hadde smilt og gratulert dem. Egentlig hadde han angst han også. Han var engstelig, redd. Han var livredd for at hun ville støte ham ut i den arktiske kulden når de kom hjem. Han fikk noen piller fra den reseptbelagte boksen hennes, og det ble bedre, frykten forsvant og tankene klarnet.

Og det var antakelig årsaken til at alt kom som lyn fra klar himmel en morgen da han slo opp øynene. At han ikke hadde tenkt på det før! Allerede samme formiddag sa han til henne at han ville gå og handle litt, kjøpe et par kanner med vann, vin trengte de også. Og annet småtteri.

Det var den dagen overførselen fra Norsk Tipping ville finne sted.

Han gikk, med kurs for internettkafeen. Med seg hadde han kodebrikken hennes og logget seg inn i nettbanken og ble så svimmel da han så beløpet at han måtte ta seg til hodet med den ene håndflaten og støtte seg til bordet med den andre. Men så tok han sats, brukte kalkulatoren fra skrivebordet, delte "disponibelt på konto" i nøyaktig to deler og fylte ut en overførsel til sin egen konto og avgjorde det hele med å klikke på bekreft. Med noen få tastetrykk var han også blitt millionær!

Men det var egentlig takket være ham at hun hadde vunnet. Det var han som hadde sørget for at lykkekupongen ble aktivisert i nye fem uker, hun husket aldri på sånne ting.

Den kvelden drakk han seg full. Hun også. Og om morgenen da han våknet og med ømme blikk så henne ligge der, snek han seg ut av sengen, åpnet kjøleskapdøren varsomt, tok ut en liten boks øl, gikk inn på badet, lukket døren, tok et badehåndkle og la den over boksen i det han spratt den opp. Man ble faktisk mye bedre når man tok en slik reparasjonsøl, hun derimot, tolererte det ikke.

- Etter den søte kløe kommer den sure svie, og den må man avfinne seg med, pleide hun å si, og slenge på noen insinuasjoner om at han var alkoholliker når han dagen derpå følte behov for øl i stedet for vann.

Dessuten hadde han angret på overførselen. Han hadde fått dårlig samvittighet. Den pinte og plagde ham, vred rundt i ham som en sløv kniv. I det han tømte den vesle boksen med øl tok han avgjørelsen. Straks internettkafeen åpnet, så skulle han ta med seg kodebrikken og overføre pengene tilbake til henne. For det husket han fra kvelden før, om alt hun hadde sagt til ham. Allerede før de gikk ut, hadde hun begynt:

-Kanskje vi pensjonerer oss nå, lever livet, ikke mer stressing til og fra meningsløse jobber hele året og bare ha seks uker med ferie å se fram til.

-Eller senil-uka, som han pleide å si om den ekstra ferieuken de hadde fått etter fylte 60 år. De hadde ledd av det nå også.

Etterpå hadde de gått ut, handlet litt, hun hadde kjøpt Ray-Ban solbriller til ham, og ny lommebok. Spøkefullt hadde hun dultet bort i ham mens de betalte, ledd en bløt, myk latter og sagt at nå da de hadde så mye penger så måtte lommeboka stå i stil med formuen. Under besøket i den norske baren etter middagen, hadde hun ikke øye for andre enn ham. Lykkefølelsen putret, småkokte og boblet inni ham, og stadig løftet han opp handa og sendte signaler om konjakk av beste merke og røde parasolldrinker med tente stjerneskudd, bittesmåe norske flagg, sitronskiver, knust is og fargerike bær festet med tannpirkere, til henne. Og det må ha vært omtrent da, etter den tredje eller fjerde drinken at hukommelsen sviktet. Alt som siden skjedde ble mer eller mindre sugd inn i det sorte hull. Men da de hadde snublet hjem til apartamentoshotellet arm i arm, husket han i et glimt at hun hadde snufset mot skulderen hans om at hun elsket ham og at hun håpet at han hadde husket å fornye Viagra-resepten før de reiste. Det hadde han ikke, men likevel hadde de til og med stoppet midt i fotgjengerfeltet og tungekysset hverandre. De neste erindringsglimtene besto av anger. Han angret på overførselen. Egentlig hadde han tenkt å stikke av, rømme fra henne, og bli her på den tropiske ferieøya. Hva kunne hun i så fall ha sagt? Ingenting, koden skulle man ikke overlate til andre, svart på hvitt sto det skrevet i nettbank avtaledokumentene.

Hun hadde barn, to voksne familieetablerte gutter, han hadde ingen.

-Vi skal bare bruke pengene på oss selv, hadde hun gjentatt kvelden før og mens de satt med den kostbare middagen som han ikke en gang visste navnet på, i nok en eksklusiv restaurant med skinnende hvite bordduker, tente stearinlys og bukkende kelnere. Selv om hun også, på lørdagskveldene hjemme, kunne være litt av en begersvinger, så var hun bunnsolid. En omsorgsfull, flittig og rettferdig kvinne. Hun heklet duker og grytelapper, bakte brødene selv og sørget for næringsrik mat. Og han visste at hun mente det hun sa.

-Hundre tusen hver, det skal guttene få, ikke et øre mer, sa hun.

-Resten skal du og jeg bruke på vår alderdom, vi skal ikke lenger jobbe oss halvt i hjel, hadde hun slått fast.

Da ølboksen var tom, forsikret han seg om at hun fremdeles sov, så hentet han og spratt opp enda en øl med badehåndkleet som lyddemper, drakk den opp i noen få slurker, så snek han seg ut av badet, åpnet safedøren forsiktig, stakk handa inn og tok ut kodebrikken. Han kledde på seg, gikk ut, logget seg på nettbanken og overførte den halve lottogevinsten tilbake til hennes konto.

Plystrende gikk han innom Supermercado på tilbake veien, handlet frokost og tok heisen tilbake til etasjen der de bodde. Nå skulle hun få frokost og kaffe på senga. Det fortjente hun, hun som for mange år siden hadde mikset sammen de lykkebringende lottotallene. Kokte egg, ferske brød, appelsinjuice og nytrukket kaffe, et glass iskald hvitvin, ja - og en rød rose fra buketten han hadde oppdaget og snappet med seg fra ei vannbøtte som sto ved kassa. Alt skulle han bære inn på soverommet på et brett, men før han begynte med frokosten, skulle han si til henne at hun måtte bli liggende i senga. Dette var dagen for overraskelser, han skulle nemlig fri til henne!

Det var helt forferdelig. Hun satt i sengen med øyne som lyste av skrekk mens hun holdt seg til halsen med begge hendene.

-Lege, lege, greide hun å hvese mellom åndedragene hun i vanvittig panikk forsøkte å trekke. Han slapp posene med varer rett ned på gulvet, snudde, rev opp døren, og mens han med syvmilssteg løp langs korridorene og ned de tre etasjene tok panikken fullstendig overhånd og avsindig skrek han til resepsjonen om ambulanse, lege, ambulanse!

Men det var for sent. Da han sammen med resepsjonisten og en uniformert securitasvakt som var kommet styrtende til, tok heisen tilbake til leiligheten, så lå hun der, livløs. Det lange blonde håret med de røde extensionlokkene lå spredt rundt hodet hennes som en glorie og ble en grell kontrast til det stivnede, fordreide ansiktsuttrykket hennes.

Han var så traumatisert at han ikke husket på lottogevinsten før han fikk en rolig time for seg selv dagen etter, og etter en beroligende pille fra boksen hennes. Det hadde vært så mye å ordne, presten fra den skandinaviske kirken var kommet, legen hadde oppsøkt ham med informasjon om dødsårsaken og sagt at dødsattest var utstedt og fakset til myndighetene hjemme, her hadde han originalen, og på apartamentos hotellet visste de ikke hva godt de skulle gjøre for ham. Men da presten plutselig sto i døra med Bibelen trykket mot brystet, begynte han gråte og sammen ringte de til den eldste sønnen hennes. Ferien ble naturligvis avbrutt, og reiseselskapet hadde funnet et ledig sete på et charterfly om to dager.

Under den rolige timen for seg selv demret også noe om arv, leiligheten hjemme som sto på henne...ingen samboeravtale og...

... og lottogevinsten, hva med den?

Han tok avgjørelsen der og da. Avlyste hjemreisen med en telefon direkte til charterselskapet i Norge. Uten begrunnelse sjekket han ut og tok inn på et nytt, bedre apartamentoshotell, med oppvarmet basseng.

- Det ville hun likt, tenkte han og med det samme stakk sorgen i ham. Men hun var borte og kunne ikke hjelpe ham lenger, nå måtte han sørge for seg selv, klare seg alene. Etter at han hadde sjekket inn, slengte han koffertene inn i leiligheten, så styrtet han ned til resepsjonens datamaskiner for hotellets gjester. Med hennes kodebrikke i lomma.

Men da han skulle logge seg på, fungerte ikke nettbanken.

-Ugyldig identifikasjon, fikk han melding om. Han prøvde, om og om igjen. Han slo til og med av datamaskinen og startet på ny. Samme melding, nettbanken mente fortsatt at koden var ukjent. Han tok det med knusende ro. Sånt skjedde av og til, særlig etter at de hadde oppgradert sidene, da var det alltid et eller annet som ikke fungerte som det skulle, så han fisket mobiltelefonen opp av lomma og ringte til banken i Norge, deres felles bank.

-Et øyeblikk, sa den upersonlige stemmen.

Han trommet utålmodig med fingertuppene i bordet mens han ventet.

-Avdødes kontoer er sperret, kom det til slutt.

Han vaklet ut, bena ville nesten ikke bære ham og da han sto i døråpningen, svaiet overkroppen fra side til side og grep etter dørkarmen med begge hendene, der sto han og hang på ben som var som gele.

-Senor, senor, er alt i orden, trenger du lege, ambulanse, spurte den uniformerte resepsjonsvakten og kom styrtende til med utstrakte armer?

-No, no, sa han og viftet avvergende med den ene hånden, trakk pusten dypt inn, forsøkte å rette seg opp og gikk ut til den sydende turistbyen.       Forside


ROBOTENES INNTOGSMARSJ.

Høytidelig observert av Tryggve Enoksen.

I framskrittets navn, og til glede for mange av oss, mer eller mindre arbeidskye, har industrien satt mange mekaniske jobber bort til roboter. Roboter har mange fordeler framfor oss mennesker. De lar seg ikke distrahere av krangelaktige kollegaer, sult, bakfylla, vansker på hjemmebane, røykhoste eller andre forhold som kan få oss mennesker til å miste konsentrasjonen. De ufører sine oppgaver med stø hånd etter gitt instruksjon. Robotens oppgave kan eksempelvis være å spraye stolben 40 cm nedenfra og opp. Straks stolbenet passerer robotens sensor utføres arbeidet med den største presisjon. Kommer ei ku spaserende forbi robotens «øye», blir den på like flott spraylakkert 40 cm nedenfra og opp.

Også menneskelig kontakt er etter hvert satt bort til roboter, - ikke minst innen pleiesektoren. I Japan, der mangelen på helsepersonell er stort, bringer de ut mat, triller de gamle, gir klemmer og henter utstyr. De kan også styres av stemme og ord. Det siste har til og med noen av oss her på berget fått erfare når vi er blitt oppringt av en ustoppelig robot med ferdig programmert tale for å gjøre en gallupundersøkelse av et eller annet slag. Uansett hva vi svarer går roboten gjennom programmet sitt. Våre forsøk på å få den i samtale er helt bortkastet. Når hele seansen er ferdig, takker den for seg, mer høflig enn noen norsk pensjonist.

At byråkratiske funksjoner er erstattet av roboter er nokså ukjent, ja, det til og med benektes av enkelte. Men når vi leser i aviser og hører hvordan noen samfunnsoppgaver utføres, skjønner vi at roboter også er tatt i bruk innen offentlig forvaltning. Eksemplene under viser hva som hender når staten lar roboter overta forvaltningen. Dere som leser dette kjenner sikkert til enda flere eksempler der statens roboter høvler fram med sine paragrafer og påklistrede smil, ispedd høflighetsfraser fra øverste hylle i ordlista.

Her følger noen av mine opptegnelser som uomtvistelig beviser robotenes innmarsj på mange nivå av Norges forvaltning:

  1. I Sogn og Fjordane fylke kom Mattilsynets robot på besøk til en barneskole for å sjekke kvaliteten på skolekjøkkenet. Der kokte ungene kjøttsuppe av lokalt kjøtt som de hadde fått, etter å ha deltatt i prosjektet «fra jord til bord», på en lokal gård. Da Mattilsynets sjefsrobot hørte at kjøttet var gitt til skolen uten å gå gjennom ordinært salgsapparat med momsregistrering, kjøttkontroll og offentlig rapportering, scannet roboten raskt regelverket og konkluderte med ulovlig omsetning av kjøtt. Med takk for god kjøttsuppe og hyggelig samvær blei kjøttsuppa tømt i kloakken og resten av kjøttet beslaglagt for destruksjon. Roboten ønsket de unge elevene en fortsatt hyggelig og god dag før de forlot en måpende flokk elever og lærere. Robotens programmering ga ingen rom for skjønn eller vurdering. Det var som med kubeinet innledningsvis i denne artikkelen, - robotens oppgaver utføres helt nøyaktig etter programmeringen.

  2. Noen måneder etter stakk en stor okse av ved innlasting på dyretransport. Da den ikke lot seg fange, blei den skutt og slaktet på stedet. Mattilsynets robot fant ut at dyret var friskt og kjøttet av beste kvalitet. Hele skrotten måtte derfor destrueres. Robotens programmering inneholdt regelverket om at kun syke dyr kan slaktes hjemme, - såkalt nødslakt. Programmeringen hadde ikke tatt høyde for at friske dyr kunne stikke av, eller av annen grunn måtte skytes, for eksempel dersom de var til fare for menneskers liv og helse. Programmeringen gav heller ingen hjemmel for at bonden kunne få overta kjøttet. 600 kg oksekjøtt av beste kvalitet gikk derfor til destruksjon. Også dette skjedde i Sogn og Fjordane. (samme roboten?)

  3. I Troms fylke er sannsynligvis også roboter tilsatt innen byråkratiet. På Havnnes og i Uløybukt blei det nylig bygd nye fergeleier. Regelverket sier at alle fergeleier skal ha egen busstopp og vannpost. Lokalbefolkningen påpekte at det verken var busser på Havnnes eller i Uløybukt, ja, knapt vei, og at det heller ikke var planer om å føre fram vann til fergeleiene. De ønsket i stedet at pengene blei omdisponert til å bygge toaletter til å betjene de mange turistene som besøker Uløya, - sommer som vinter. Robotens programmering gav ikke rom for en slik endring. I stedet for toaletter kom et stort arbeidslag som støypte og satte opp et flott busskur ved hvert av fergeleiene. Deretter kom to autoriserte rørleggere og monterte ei flott vannkran ved de samme fergeleiene. Nå kan besøkende kanskje gjøre sitt fornødne i busskurene, men de kan ikke vaske fingrene eller drikke vann fra krana da rørleggerautorisasjonen ikke hjalp på mangelen av vann ved fergeleiet.

  4. Selv Innen politikken ser vi at bruken av roboter brer om seg. Mange roboter har til og med navn, men vi skjønner jo at de er roboter når de sier det samme uansett hva det snakkes om. En robot med navn, Sanner, sier eksempelvis «robuste kommuner» og «kommunene må slå seg sammen» uansett hva som er tema eller hva det spørres om.

  5. Når departementene skal gjennomføre såkalte utredninger tilkalles «ekspertroboter». De er alle programmert til å si «sentralisering» og «større enheter». For at folk ikke skal skjønne at det er roboter, har de fått forskjellig navn og utseende. Men roboter er dyre og det kan kanskje bli feil på programmeringen, så det brukes foreløpig bare noen få som tilkalles straks man har behov for en ny utredning. Da hentes inn velprøvde roboter der departementet er trygg på at programmering fungerer etter ønske. En av robotene som er mye brukt går under navnet Rattsø (pussig navn forresten. Kanskje navnet kommer av at roboten kan rattes?). Denne roboten sier alltid akkurat det samme som Sanner-roboten.

  6. Nå møter vi roboter nesten over alt og i de merkeligste funksjoner. Lokalt har Kvænangen kommunestyre eksempelvis fått 7 roboter. De er programmert til å gjøre koordinerte armbevegelser med ordføreren. Når han løfter armen gjør de akkurat det samme og når han legger den ned gjør de det også. Ellers sitter de bare helt rolig og sier ikke et ord.

Jeg har lest at det forskes mye på å få mer avanserte roboter. - roboter som både kan prate og tilpasse handlingen etter situasjonen, samt endre handling gjennom erfaring. Det skal bli riktig spennende å være innbygger i et samfunn der vi får på plass mer funksjonelle roboter enn dagens. Roboter som kan gi gode, brukertilpassa samfunnstjenester, lytte og, - som det også hevdes, - til og med skal kunne vise empati og evne til selvstendig tenkning. Dette i motsetning til dagens, litt mer primitive roboter, som ikke evner å ta hensyn til noen form for variasjon fra den innprogrammerte oppgaven.

Teksten har tidligere vært offentliggjort i avisa Nordlys.      Forside


Diamanter varer evig.                                                  Krimnovelle VEI

Enkefru Frantzen satt lenge foran telefonen før hun løftet av røret. Med brillene ytterst ute på nesetippen hadde hun ingen problemer med å trykke inn de riktige sifrene på telefontastaturet. Nei, synet var ennå ikke blitt noe problem. Hennes problem var økonomien. Pensjonisttilværelsen var ikke blitt slik hun hadde tenkt seg den.

De hadde lagt så mange planer. Hun og Haldor. Planer om hvordan de skulle bruke de siste årene av livet til å reise litt rundt. Men skjebnen ville det annerledes. Bare et halvt år etter at Haldor pensjonerte seg ble han revet bort i en helt meningsløs ulykke. Det var fire år siden nå. Fire år med savn og lengsler, og attpåtil med dårlig økonomi.

- Jonassens Gull og Juveler, sa en stemme inne i røret etter et par ringesignaler.

- God dag, det er Rigmor Frantzen som ringer, det er angående de diamantsmykkene vi snakket om i forrige uke.

- God dag, fru Frantzen, har du kanskje bestemt deg nå? spurte stemmen. En stemme som tilhørte eieren av Jonassens Gull og Juveler, en velrenommert smykkebutikk.

- Ja, det har jeg. Jeg vil gjerne komme i morgen og få taksert smykkene ... ja, om det passer for dere?

- Det er helt i orden, når kunne du tenke deg å komme?

- I tretiden, om det passer, svarte Rigmor Frantzen.

De ble enig om klokka tre, og hun la på røret. Det hadde aldri vært meningen at hun skulle selge smykkene. De var egentlig tenkt som en arv til det eneste barnebarnet de hadde. Godgutten Sindre som nå var atten. Men etter ulykken, der Halvard mistet livet, gikk alt galt. Det første var at forsikringsselskapet ikke betalte ut hele ulykkesforsikringen etter Haldor. En ulykkesforsikring som Haldor hadde tegnet som en slags sikkerhet for henne. Bare i tilfelle jeg går bort før deg, hadde han sagt. Og så skjedde det som ikke skulle skje. Haldor kjørte utfor en sen høstkveld. Det var frost den kvelden og det lå en ishinne på veien. Han døde momentant.

Det var først etterpå det kom inn en mengde eksperter i bildet. Jurister og leger som klarte å få det til å bli at Haldor ikke døde i bilulykken. At han var død før det. At han hadde hatt en illebefinnelse, og at utforkjørselen kom av at han allerede var død. En mengde formuleringer hun ikke forsto så mye av. Men hun trodde ikke på det. Haldor hadde ikke vært syk en eneste dag i hele deres lange ekteskap. Det var bare smålighet alt sammen. De unnet ikke henne pengene. Det forsto hun da de snakket om at polisen var en gammel polise som kun gjaldt ulykker. De mente Haldor hadde vært sløv som ikke oppdaget det. At han burde ha lest alt det som sto med så små skrift at selv ungdommer måtte bruke forstørrelsesglass for å finne ut av det. Dessuten mente de at de var hyggelige mot henne når de i alle fall ga henne noe.

Akkurat det med polisepengene var ikke all verden. Hun kunne greid seg utmerket uten dem. Hun hadde tross alt huset de hadde investert i bare fem år før Haldor sluttet i jobben. Hun kunne selge det, og når lånene var betalt ville hun likefullt sitte igjen med en pen sum som hun godt kunne leve for resten av tida hun skulle oppholde seg på jorda. Sammen med pensjonen ville hun greie det bra. Og enda kunne Sindre få arve smykkene hennes. Smykkene som Haldor hadde kjøpt til henne opp gjennom tiden. Smykkene som var verd omtrent en million.

Men den ene ulykken følger den andre. Krakket i boligmarkedet kom før hun fikk solgt huset. Det viste seg at det stort sett gikk opp i opp med lånene. Det ble ingenting igjen. Hun måtte bare innse at hun var på bar bakke. Leiligheten hun til slutt flyttet inn i tok mesteparten av pengene hennes nå. Faktisk hadde hun dårligere råd enn hun noen ganger hadde hatt i hele sitt liv. Eneste måten hun kunne greie å få endene til å møtes på var å selge diamantsmykkene. Hjertet hennes gråt da hun kom fram til det, men virkeligheten var ubarmhjertig.

Rigmor Frantzen tok seg god tid med påkledningen dagen etter. Vel nok var hun fattig, men det var ikke nødvendig å stille sin fattigdom til skue for alle. Hun hadde sin stolthet, og hun aktet å gå fra undergrunnsbanen til juvelerforretningen med rak rygg og hevet hode.

Det siste hun gjorde før hun forlot leiligheten var å kontrollere at alle smykkene var på plass inne i en semsket skinnpose hun la i håndveska. Det var en uke siden hun hadde hentet alt fra en liten bankboks de vanligvis lå i. Heldigvis var det ingen som kunne ane at hun den siste uka hadde oppbevart slike verdier i leiligheten sin. Det var ingen fare for at noen skulle få mistanke om at hun egentlig var en ganske formuende kvinne, hun hadde aldri oppført seg slik. Både hun og Haldor hadde lagt sin ære i å leve nøysomt og skikkelig. Bare ved enkelte spesielle anledninger brukte hun smykkene som Haldor hadde skjenket henne av kjærlighet. Smykkene som de begge to hadde vært enige om at dattersønnen Sindre skulle arve. Hva han gjorde med dem fikk bli hans sak, men slik de kjente ham så ville han tatt vare på dem som gode minner fra besteforeldrene. Han ville aldri finne på å selge dem uten at det var strengt nødvendig, og da syntes hun det egentlig var i orden. Det var bare verdslige ting. I nøden skulle man gjøre det som måtte gjøres. Hun lukket igjen handveska med et knepp. Akkurat slik var det. Nød lærer nøken kvinne å spinne, het det. Det var det hun hadde lært nå. Måtte man så måtte man.

Rigmor Frantzen var fra naturens side ingen stor kvinne. Da hun kom opp trappa fra undergrunnstasjonen forsvant hun nesten blant de andre menneskene. Stort sett var det bare hatten hennes som var synlig enkelte ganger. Ved et lyskryss ble hun stående og vente på grønt. Observerte ei ung jente som smatt over veien mens det var et lite opphold i trafikken. Ungdommelig overmot, tenkte hun. En dag kan det gå riktig ille. Hun ville ikke prøve seg på noe slikt. Ikke med den handbagasjen hun hadde med seg. Det ville ta seg ut å bli påkjørt akkurat nå.

Da det ble grønn mann skyndte hun seg over så fort de sarte beina kunne bære henne. På den andre siden av gata fortsatte hun å trippe mot juvelerforretningen hun skulle til. Hun var bare en av mange fotgjengere. En godt voksen kvinne i en gråfarget kåpe. Som mange andre eldre kvinner holdt hun godt fast i handveska. Forskjellen var bare at hun holdt på en million.

Like før hun var fremme ved forretningen skjedde det noe. Hun mistet balansen og falt framover mot betongfortauet, men rakk å ta seg for med hendene slik at hun bare ble liggende på kne. Det var flere mennesker i nærheten av henne, og en eldre mann tok noen raske steg for å hjelpe til. Samtidig hyttet han med knyttneven etter en ungdom på rulleskøyter som allerede var flere titals meter fra den eldre kvinnen.

- Ungdom nå til dags! ropte han etter gutten. - De tar ikke hensyn til noen ting.

Det var tvilsomt om gutten hørte noe i det hele tatt. Han var allerede blitt borte rundt et gatehjørne. Mannen var kommet helt fram til kvinnen som lå på kne og bøyde seg ned for å hjelpe henne opp. Det var da Rigmor Frantzen ropte med det hun hadde av lungekapasitet.

- Stopp tyven! Han stjal handveska mi. Stopp ham!

- Hvem? spurte mannen som hjalp henne opp. Før hun rakk å svare, forsto han og ropte han og: - Stopp den gutten på rulleskøyter!

De andre som hadde stanset så seg forvirret rundt for om mulig få øye på tyven. Men han var borte. Oppmerksomheten ble igjen vendt mot kvinnen som nå sto oppreist og støttet seg til den eldre mannen som hadde sett at hun falt. De fleste kunne høre den såre gråten hennes.

- Hadde du mye penger i den? spurte den eldre mannen.

- De burde vært buret inne hele bermen! var det en annen som sa. - Man kan ikke være trygg noen steder lenger!

Rigmor Frantzen sa ingen ting. Over hennes lepper kom det bare en sår hulken. Hun mumlet noe om diamanter. En politibil ute på patrulje svingte inn ved fortauet, og en kvinnelig politibetjent steg ut av den. Menneskene begynte å fjerne seg. Veskenapping var dessverre dagligdagse ting. De færreste oppfattet at den eldre kvinnen, som hadde vært utsatt for forbrytelsen, stadig vekk mumlet om diamanter. Politikvinnen kom opp ved siden av henne, tok henne ved albuen og førte henne bort til politibilen, åpnet bakdøra og ba hennes sette seg inn.

Rigmor Frantzen ble tatt med til politistasjonen, og etter litt hjerteskjærende snufsing fikk hun hikstet fram hele historien. Politikvinnen og en mannlig kollega trøstet henne så godt det lot seg gjøre. Hun fikk også en kopp kaffe, og roet seg litt ned da de spurte om hun hadde forsikret smykkene som var blitt borte.

- Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men når dere spør så tror jeg faktisk Haldor, min avdøde mann, nevnte det for meg en gang. Han sa noe om at de var forsikret, selv om vi ikke kunne regne med å få tilbake den fulle verdien om de ble stjålet, sa hun og så opp fra kaffekoppen.

- Men har du ikke betalt forsikringen hvert år? spurte politikvinnen.

- Joda, nå husker jeg det. Det er en kvittering det står noe om smykker på, men jeg har aldri heftet meg så mye ved det. Jeg har bare betalt, det er litt vanskelig og holde orden på alt ... det var jo Haldor som tok seg av det praktiske mens vi levde. Jeg har liksom aldri vært så praktisk anlagt.

- Men da skal du se at det hele ordner seg, svarte kvinnen.

- Ja, men penger er jo ikke alt, det var jo smykker som har en helt annen verdi ... men det er jo sant, jeg var jo på vei for å selge dem likevel, sa Rigmor Frantzen og snufset litt igjen. Innenfor brilleglassene blinket det i en tåre.

Den mannlige betjenten begynte å spørre henne ut om hva som egentlig hadde skjedd. Rigmor Frantzen kunne ikke si så mye. Bare at det var en eller annen som var kommet opp bak henne, revet til seg veska og forsvunnet i folkemengden.

Det banket på døra og betjent kom inn. Han leverte fra seg noen papirer til politikvinnen.

- Her er et sammendrag av det vi fikk ut fra vitner. Et par stykker mener det var en gutt på rulleskøyter, slike rollerblades som er blitt så populære blant ungdommer. Faktisk er det observert et titalls ungdommer på slike skøyter omtrent på samme tid i området, sa han.

- Har noen av vitnene kunnet gi noen nærmere beskrivelse av gjerningsmannen?

- De fleste mener det var en gutt, men der stopper også all enighet. Noen sier han var mørk, noen sier blond, noen sier slank og høy, mens andre tviholder på at han heller var kort av vekst ... dere vet, det vanlige som vi pleier å få i vitneutsagn. Med andre ord ingen ting.

Politikvinnen takket for papirene og nikket mannen ut av rommet igjen. Så snudde hun seg mot Rigmor Frantzen og sa at de skulle være behjelpelig med å forhandle med forsikringsselskapet. Desverre regnet de ikke med å finne smykkene med det aller første.

Rigmor Frantzen var sliten da hun kom hjem. Det var allerede blitt sent på ettermiddagen. Heldigvis var politiet så høflig at de kjørte henne til leiligheten. Da hun seg ned i godstolen inne i stua kjente hun hvordan det gikk en skjelving gjennom kroppen.

- Det blir nesten for mye for en gammel skrott, mumlet hun for seg selv, og bestemte seg for å trekke litt te.

Dørklokka ringte i samme øyeblikk hun fikk satt på tevannet. Til tross for at hun var sliten skyndte hun seg bort og åpnet.

- Og du sier at du ikke et praktisk menneske, bestemor, sa gutten som sto på trappa. Han bøyde seg mot henne og ga henne en klem.

- Kom inn Sindre, jeg skal lage litt te, så hyggelig at du kunne komme på besøk, svarte hun og kastet et blikk mot plastposen han bar i den ene handa.

Hun kunne godt se konturene av rulleskøyene hun ga ham til jul.

Tidligere offentliggjort i ukebladet Hjemmet 1996.  Forside


En nyttig allianse.    

Kriminalnovelle av Randi Irene Losoa

Han hadde endevendt hele huset, stabburet også. Var virkelig alt forgjeves? Hadde alle disse årene sammen med henne virkelig vært forgjeves? Oppgitt sank han sammen på en krakk, fant fram tobakkspakken, rullet seg en røyk og tente den.

Han visste at han hadde skjemt seg loddrett ut da han hadde giftet seg med henne, den eksentriske peppermøen, men det tok han med på, hva skulle han si; kjøpet. I ren desperasjon hadde han svart på en kontaktannonse i lokalavisen etter at moren hans døde og han ble sittende igjen alene i det gamle, trekkfulle huset:

"Velsituert kvinne søker venn".

Den velsituerte kvinnen viste seg utrolig nok å være en kvinne fra distriktet der han bodde. En peppermø som aldri hadde giftet seg. Hun hadde visst aldri hatt kjæreste heller. Hun hadde vært eneste datter av stedets lensmann, moren hennes var helsesøster, kommet fra Vestlandet et sted og de hadde vært godt voksne da de giftet seg og fikk den ene datteren.

Alle visste at hun hadde penger, men ligningen viste null. Det betydde at hun hadde pengene hjemme.

Han trakk et dypt røykdrag og blåste den opp mot taket. Årene med henne ble vanskelig, men han så på dem som en nyttig og midlertidig allianse. En gang, etter et av de mange forsøkene, ja, han kunne like godt si det rett ut, på å bedekke henne, hadde hun røpet hvor mye det dreide seg om, hun hadde til og med vist ham hvor pengene lå gjemt. Fnisende og fjollete hadde hun tatt ham i hånden, leid ham opp på mørkloftet, åpnet en kiste som inneholdt en brannsikker liten safe. Men hun åpnet den ikke. Og viste ham heller aldri koden.

Hvor pokker hadde hun gjemt dem?

Det første han hadde gjort da han over telefon ble meddelt at obduksjonen viste død ved drukning, var å gå på loftet, åpne kista, ta ut safen, gått ut i stabburet og mange timer gikk til å åpne den med en skjærebrenner. Sjokkert hadde han konstatert at safen var tom. Ikke en eneste seddel lå der. Ikke en krone av formuen lå der, pengene som hadde gjort ham mer og mer besatt, en besettelse som nå ble avløst av sinne, skuffelse og desperasjon ved synet av den tomme safen som ondskapsfullt gapte imot ham. Testamentet kom overraskende på ham, tilsendt fra sorenskriverkontoret. Der sto det svart på hvitt om at han var hennes enearving. En annen sak som også kom overraskende på ham, var henvendelsen fra prestekontoret umiddelbart etter dødsfallet. En beskrivelse om hvordan hun skulle begraves og hvilke salmer som skulle synges. Ikke en blomsterkvast skulle hun ha på sin kiste, og ingen middag eller kaffeservering slik skikken var. Selvfølgelig, skulle bare mangle, han lot begravelsesbyrået gjøre alt slik hun hadde ønsket og respektfullt leverte han det byrået trengte til begravelsen hennes.

Han hadde hjulpet henne med elvefisket hver eneste sommer de tre årene de fikk sammen før hun...Eller rettere sagt, før han kom i skade for å skubbe borti henne med den lange båthaken, han så fremdeles scenen foran seg: Hun sto der på et ben med armene ut i sidene, så tippet hun langsomt over den lave båtripa og forsvant ned i elva som var den tredje største i landet, og den strie strømmen. Hun kunne ikke svømme. Ikke han heller, han hadde prøvd å lete etter henne, men fikk panikk slik at han kjørte rundt og rundt uten mål og mening, men så hadde det kommet over ham, det faktum at egentlig hadde ekteskapet, denne alliansen vært en følelsesmessig katastrofe for ham. Hun hadde kommandert ham rundt som en dreng, for det var det han i realiteten var, hennes dreng. De levde av hennes pensjon, ingenting annet, pensjonen og det lille utkommet elvefisket ga. Pluss de kronene hun fikk for varene hun leverte til husfliden. Han innrømte det gjerne, åpen og ærlig kunne han være om seg selv; han var lat, enda var det jobber nok å velge mellom over alt. Men for faen, han hadde jo hjulpet henne, deltatt i det som var nødvendig for å holde hus og hjem i stand, det kunne ingen si om ham. Han felte for eksempel all veden selv, leide hest og slede for å hente hugsten hjem, han tørket veden i stabler, sagde dem opp og sørget for at huset var godt og varmt i de kalde vintermånedene. Men var hun fornøyd? Nei, det var hun ikke, hun gneldret på samme måte som moren hadde gjort, hver eneste dag fikk han høre:

-Arbeid, arbeid, arbeid. Ta deg arbeid, din latsabb.

Det var så vidt han fikk penger til den ukentlige tobakkspakken.

-Man må gjøre seg fortjent til penger, lød omkvedene. Det var som et refreng, hver dag, samme mas, samme hentydningene om hvor lite verd han var som ikke var i stand til å heve egen lønn.

Da moren døde og pensjonen hennes ble borte, hadde han gått fra asken til ilden. Men som sagt; Dette skulle han klare å holde ut, mente han.

Da han hadde svart på annonsen og da de møttes og ble enige om å slå gampene i hop, var han sikker på at han som var hele femten år yngre enn henne som allerede da hadde nærmet seg de sytti, ikke ville leve så lenge. Kreft hadde hun også, kreft i en eggstokk. Det var den egentlige årsaken til at han sa ja til hennes frieri. Kreft døde man av, til slutt døde man av det. Og hun stakkar, familieløs og uten nære venner, hadde rett og slett søkt etter en kamerat i den vanskelige tiden med ensomhet og sykdom, en alderdoms trøst og hjelp, men så ble hun frisk. Helt frisk. Han husket det godt, den klamme usynlige hånden som la seg rundt halsen hans og langsomt klemte til da hun kom hjem fra legen og sa at et under hadde skjedd, hun var befridd fra den fryktede sykdommen. Til og med legen hadde hoderystende sagt det, at det var all grunn for henne til å juble.

Alt ble forandret for ham den dagen, alt. Han vurderte å flytte tilbake til morens hus, men da han låste opp døren til det gamle huset og muggstanken slo imot ham med full kraft, rygget han ut igjen. Huset var ikke beboelig lenger. Og hva skulle han leve av, hvem skulle forsørge ham?

Hun hadde vært flink med håndarbeid. Kjøpte saueull, spant garnet selv, farget og strikket dem opp. Broderte duker, puter, åkler og klokkestrenger. Hun hadde lært det av moren sin, hadde hun fortalt ham en gang. Han forsto det slik at hun hadde vært nært knyttet til moren. Vestlandsbunaden hennes hang fremdeles i skapet, hun hadde arvet den etter moren, men den passet ikke lenger. I stedet hadde hun tatt den vakre brystduken og laget en pute av den. Hun var glad i puta som alltid lå på sengteppet på hennes side av sengen. Ærbødig ble den løftet opp og flyttet på kommoden om kveldene når hun la seg. Ved siden av puta sto et svart hvitt innrammet bilde av foreldrene, farens pipe, morens smykkeskrin og en bibel, over kommoden hang et stort Jesus bilde, Jesus med et lam på fanget og sauene som flokket seg rundt han. Den var som et alter, kommoden. Han hadde respekt for den, gikk alltid forbi den i en bue mens han engstelig kastet skremte blikk på den myndige lensmannen, den stolte hustruen hans og den hellige puta som en gang hadde dekt en levende kvinnes bryst.

I tre måneder av deres ekteskap hadde de delt seng, da ba hun ham om å flytte i et annet rom.

Det var greit for ham, faktisk veldig greit. Han hadde nesten ikke vært inne på rommet hennes siden hun beordret ham til å ta stillongsen om han brukte natt og dag, puta og teppet med seg til rommet ved siden av hennes.

Han bestemte seg for å ta enda en leterunde i huset. Pengene måtte være her et sted, han skulle om nødvendig rive ned hele huset for å finne dem. Selvfølgelig hadde han ikke sagt noe om den uforvarende dytten med båthaken, det var ikke nødvendig å lage mer problemer enn nødvendig. I det han stumpet røyken i askebegeret, reiste seg opp av stolen så hørte han en bil svinge inn på gårdplassen. Han strakte hals, begravelsesagenten, det var begravelsesagenten.

-Kom inn, sa han da det knakket på døra.

Agenten hadde med seg bilde av den enkle nakne, hvite kista fra kirken, og regningen. Agenten spurte hvordan det gikk og om han hadde det bra? Så snakket de litt om begravelsen og hans nye tilværelse som enkemann.

-Kjolen hun ville ha på seg i kista må hun ha sydd og brodert for mange år siden, kona mi sa at det var rent håndarbeid, rene kunstverket, og de fine bomullssokkene, men det ble fint, alt ble så fint da vi stelte henne i stand til den siste reisen, trøstet begravelsesagenten.

-Ja visst, svarte han.

Han visste ingenting om det, han hadde bare hentet pappesken som var teipet igjen, fra øverste hylle i skapet hennes hadde han tatt den ned, hun hadde skrevet navnet sitt på esken og med påskriften "Til min begravelse". Han hadde bare gjort det som sto i beskrivelsen av hennes jordfestelse.

-Og den puta, den var virkelig nydelig, fortsatte agenten.

-Puta, spurte han?

-Den som var så nydelig brodert med fine tråder og glassperler. Men si meg; hva var det inne i den puta, den var jo så tung, spurte agenten?

Han hadde kokt kaffe, satt koppene på bordet, en sukkerskål og en liten melkemugge sto mellom dem på det lyse, spraglete respatex bordet, han hadde fylt koppene med kaffe. Han hadde akkurat tatt en slurk fra koppen og skulle til å sette den ned på tefatet igjen. Bevegelsen stivnet til, himmelfallen og med gapende munn stirret han på begravelsesagenten.  

Tidligere offentliggjort i Vi Menn    Forside


... men noen hadde en annen plan.          VEI

Da den endelige bestemmelsen ble tatt visste han at det ikke fantes noen vei tilbake. Han var slik. Prinsippfast når det gjaldt. Stødig som et fjell. Det ville ikke bli snakk om å vike en tomme. Og hvem ville ikke holde på prinsippene sine når det var snakk om vel fire millioner kroner? Fire millioner i egen lomme. Ikke fire millioner delt på tre, men fire ubeskårne millioner.

Og egentlig hadde de to andre bare seg selv å takke for det. I alle fall Bjarne, som liksom skulle være sjefen. Som skulle stå for fordelinga. Femti prosent til seg selv, og tjuefem til de andre. Nils hadde gått med på det. Han var fornøyd med en million. Det er penger det også, hadde han sagt. Enfoldige Nils som godtok hva det måtte være så lenge det kom fra Bjarne.

Men han var ikke slik. Planen hadde vært at hele summen skulle deles på tre, selv om de ikke hadde snakket så mye om det før kuppet. Men det var slik han hadde oppfattet det. Nå, tre måneder senere kom Bjarne med det siste regnestykket. Påberopte seg sjefsrollen og sa at sjefen skulle ha best betalt.

Som om de ikke alle hadde tatt en like stor risiko. Riktignok var det korrekt at det var Bjarne som hadde planlagt det hele, og som hadde gjort alle forundersøkelsene, men likevel. De hadde vært like innblandet under ranet av pengetransporten alle tre. De hadde alle sammen holdt seg lavt i terrenget etterpå i fire måneder, i påvente av at oppstyret skulle legge seg. Og først nå når pengene skulle deles, kom det nye regnestykket på bordet. Utarbeidet av en liksomgårdbruker som drev og rotet med noen høns som alibi for sine lysskye virksomheter. Den skulle han få dra lenger ut på landet med. Enda lenger enn der hvor han drev det såkalte småbruket sitt. De evige jaktmarker var neste stopp. Pengene skulle ikke deles på tre, ikke på to engang.

Avtalen var at de skulle møtes hjemme hos Bjarne klokken sju om kvelden og dele utbyttet. Småbruket lå avsides til og de ville ikke bli forstyrret. Allerede da Bjarne kom med det nye regnestykket bestemte han seg for å overta hele byttet. Rubbel og bit.

Bjarne hadde nok ventet motsigelser, for han kom øyeblikkelig inn på skuddet som drepte sjåføren.

- Vi skulle gjøre det uten unødvendig vold, hadde Bjarne sagt.

- Det var et uhell at skuddet gikk av. Det var også et uhell at jeg akkurat da siktet på hodet til sjåføren, var svaret han ga.

- Samme det, han døde i alle fall. Og husk at det var jeg som planla og gjorde alle forundersøkelsene. Derfor denne fordelinga.

Han lot som han godtok det. I ettertid, etter ranet, tenkte han ofte på det fatale skuddet, men det hadde slettes ikke tatt nattesøvnen fra ham. Et hendelig uhell. Det var lettere å drepe et menneske enn han hadde trodd. Og hadde han ikke lest et sted at første gang var verst? Derfor ville det bare bli barnemat med de to neste. Nils og Bjarne. Eller Bjarne og Nils. Rekkefølgen ville være uvesentlig. Det vesentlige ville være at politiet kom til å finne pistolen som drepte sjåføren av pengetransporten. Samtidig ville de finne andre ting som ville føre til oppklaringen av ranet. Det var bare pengene som for alltid ville være borte.

Han kastet er raskt blikk på klokka og så at den var nesten seks da han svingte inn på skogsbilveien. Noen hundre meter inne på veien forlot han den, og kjørte inn bak noen tømmerstabler. Bilen var trygg der. Ingen drev å kjørte denne veien på kveldstid. Han hadde brukt den siste uka til å sjekke det. Planlagt detaljene.

Da han steg ut av bilen stakk han pistolen i lomma på fjelljakka. Han ville være framme ved småbruket om tre kvarter. Dukke opp på baksida, over en skogkledd kolle. En del av planen. Ingen skulle etterpå komme å si at de hadde sett tre biler stå parkert foran bolighuset til Bjarne. Der ville det bare stå to. På samme måte som hjelpemannen til sjåføren i pengetransportbilen hadde forklart til politiet at det var to stykker om ranet. Nils hadde sittet i fluktbilen. Den hadde stått parkert ute av synet på en skogsbilvei like i nærheten av stedet hvor de fikk pengetransporten til å stanse. Etterpå hadde de bare forsvunnet inn i skogen, kommet inn på tømmerveien og kjørt vekk.

Mens han denne gangen gikk inne mellom trærne, riktignok i en helt annen skog, tenkte han litt på hvor lett det hele hadde vært. De hadde veltet den gamle motorsykkelen på veikanten. En avreven fot fra en utstillingsdukke, for anledningen med mye rødmaling, ble plassert ved sykkelen. Bjarne i grøfta. Bilen stoppet momentant. Det var Bjarne som sørget for å slå bevisstheten ut av førstemann som kom fram. Han selv var litt uheldig da han skulle true sjåføren etterpå. Det var da skuddet gikk av. Forbaska uhell var det.

Klokka var kvart på sju da han fra kollen kunne se baksida til Bjarnes hus. Han fortsatt litt langs skogkanten til han kunne se gårdsplassen foran huset. Det sto bare en bil der. Bilen til Nils. Han ble stående ubesluttsom og se seg litt rundt, men fikk ikke øye på flere biler. Så var vel Bjarne ute og kjørte en tur. Hentet kanskje noe ferdigmat på bensinstasjonen som lå noen kilometer bortover hovedveien. Han bestemte seg for å gå inn, gikk opp trappa og banket på døra.

Det tok bare sekunder før den ble revet opp. Nils kikket ut, virret litt med hodet, strakte seg på tærne og så over skulderen hans.

- Jeg hørte ingen bil, sa han.

- Jævla vrak! Fikk stopp på den et par kilometer herfra. Måtte traske langs veien. Er ikke Bjarne her?

- Nei, han var ikke her da jeg kom for et kvarter siden. Jeg låste meg inn med nøkkelen han pleier å ha hengende i den gamle brønnen.

- Pengene, var de der ennå?

- Ja, plastsekken hang fast i tauet. Akkurat som den har gjort de siste månedene. Jeg sjekka det da jeg henta nøkkelen. Skal bli fint å få litt penger mellom hendene igjen, sa Nils og gliste.

- Hvor er Bjarne da, vet du det?

- Ja, han ringte nettopp. Han har vært i byen en tur. Sa han ble en halvtime forsinka. Ba oss ta en øl imens. Det står flasker i kjøleskapet, svarte Nils og gikk inn i huset igjen. Han bar en flaske i den venstre hånden. Hadde tydeligvis vært å forsynt seg allerede.

Han forsto at det ville være enklest å forandre litt på planen. Ekspedere Nils først. Deretter Bjarne. Ikke omvendt som han egentlig hadde tenkt seg. Rekkefølgen var bestemt fordi Bjarne kunne være den som skapte trøbbel. Nils ville ikke skjønne noe. Han ville være paralysert og håpe til det siste at han ville bli spart.

Det iskalde ølet smakte fortreffelig. Han satt på sofaen og hørte på Nils som planla hvordan han skulle bruke pengene. Etter et kvarter var Bjarne ennå ikke kommet, og han giddet ikke mer av Nils. Ba han stikke ut og hente sekken med pengene.

- Vi kan jo begynne å fordele dem mens vi venter på Bjarne. Han skulle vel være her snart.

- Tror du han vil like det? spurte Nils og så på ham med trillrunde øyner.

- Vi gir da fan i om han liker det eller ikke! Stikk du ut og hent pengene!

Nils reiste seg og gikk. Lydig som den veldresserte hund han var. Bare noen minutter senere var han tilbake.

- Fire millioner! gliste han og slengte en plastsekk på stuegulvet.

- Du kan jo sjekke om pengene er der. Finn en skarp kniv og skjær over tauet og tapen.

Nils dro fram en kniv fra skaftet på en av cowboystøvlene sine.

- Har bestandig springkniven min med meg, sa han, samtidig som han lot bladet sprette ut med et skarpt klikk. Blikket var festet til sekken. Han var så opptatt av den at han ikke enset omgivelsene lenger.

Det var lettere andre gangen. Det var som han hadde tenkt. Nils fikk aldri vite hva som traff ham. Han nådde muligens å høre den dumpe lyden fra pistolen med lyddemper, men han var død allerede før han gled over sekken med penger som han hadde stått krumbøyd over. Fra tinningen piplet det en strime av blod. Han ble liggende på sida med et tomt øye stirrende ut i en verden som ikke lenger var.

Han reiste seg fra sofaen. Trakk på seg en hanske, gikk bort til liket og fjernet sekken med penger. Ingen vits at det kom blod på den. Samtidig plukket han opp springkniven. Kniven som han hundre prosent sikkert hadde visst at Nils ville ha i støvelen. Han tok alt med seg ut på kjøkkenet. Nå var det bare å vente.

Mens han ventet gikk han enda en gang gjennom det som skulle gjøres. Bjarne skulle han ta med kniven straks de kom inn i stua. Etterpå skulle han plassere fingeravtrykkene hans på pistolen. Så skulle alt bare etterlates der. Når de engang ble funnet, om noen dager, eller uker, ville politiet fort nok komme fram til sin konklusjon. Krangel om penger. Det samme gamle. Prosjektilet fra pistolen skulle koble dem til ranet av pengetransporten. For sikkerhets skyld skulle han slenge den opprinnelige sekken, som pengene hadde vært i, ned i brønnen. Gjorde politiet bare litt av det de burde gjøre ville den bli funnet. Men pengene ville de aldri få tak i. Konklusjonen ville bli at den ene hadde snytt den andre og gjemt unna verdiene.

De ville aldri tenke på en tredje mann.

Da en ny halvtime passerte uten at noen viste seg, begynte han å merke nervøsiteten. Bjarne skulle vært hjemme for lenge siden, mumlet han for seg selv, mens han skulte på klokka. Et øyeblikk var han redd for at det var han selv som var lurt inn i en felle. At Bjarne hele tida hadde vært i nærheten. At han hele tiden hadde hatt mistanke om at noe var galt. Kunne det tenkes at han ventet på utsida et sted, og at han viste hva som hadde skjedd med Nils?

En isende kulde klorte ham langsomt nedover ryggraden. Roen han hele tiden hadde kjent inni seg, tryggheten om at ingenting kunne gå galt, var borte. I noen minutter var tankene bare kaos. Han følte seg lammet. Slik han hadde gjort det enkelte ganger tidligere. Når han fikk denne følelsen av at han bestandig var forfulgt av uhell. At han aldri skulle lykkes.

Så endelig hørte han lyden av en bil på yttersida. I løpet av sekunder var all tvil borte. Frykten og nervøsiteten forsvant. Nå kom Bjarne, sannsynligvis hadde han bare blitt ytterligere forsinket i en bilkø.

Bilen stanset utenfor. Han hørte noen kom opp trappa og reiste seg opp fra stolen, gikk ut i gangen. Endelig. Endelig skulle han lykkes. Nå satt han i hell. Nå satt han med de beste kortene, for ikke å si hele kortstokken.

Da han hørte tre slag mot ytterdøra, åpnet han den.

- Hei Bjarne, du er ...

Han forsto noe var galt allerede før han åpnet døra, men hjernen registrerte det ikke. Hjernen registrerte heller ikke straks at han sto ansikt til ansikt med en politimann.

- Vi kommer for å høre om det er noen hjemme ... det har vært en trafikkulykke på riksveien. En mann ved navn Bjarne Larsen omkom. Han skal bo her ...

Polititjenestemannen sluttet å snakke et øyeblikk. Stirret på mannen som sto foran ham. Han virket uhyggelig blek.

- ... ja, vi lurte på om han bodde alene? avsluttet tjenestemannen.

Ingen banker på sin egen dør når de skal inn, tenkte han. Det var det som var galt. Det var den eneste tanken han hadde i hodet da politibetjenten spurte om det var flere i huset.

Han protesterte ikke da betjenten gikk inn for å undersøke saken selv.

Tidligere offentliggjort i ViMenn 1995.   


RO, RO, RO MIN BÅT

Novelle av Randi Irene Losoa

Hun likte å stå tidlig opp om morgenen, pleide til og med å stille vekkerklokken på ringing. Mens kaffevannet kokte opp, kledde hun på seg, shorts, et skjørt eller en lett sommerkjole, og når kaffen var trukket, pleide hun å sette seg ut på balkongen for å se turistbyen våkne. Der kom vannbilene, kannene sto i etasjer og uten sikring! Og der kom ølbilene, San Miguel eller Tropical sto det skrevet på lastebilene. En liten summende maskin var også fast innslag i de tidlige morgentimene, den renset og feide gatene rene for skrot og rask som turistene hadde kastet i fra seg i løpet av dagen og natten. Så steg solen opp av Sør-Atlanterhavets horisont, hun smilte og tenkte at den enorme livgivende lyspæra virket søvndrukken og nesten gjespende i det den nye dagen ble varslet. Da pleide hun takknemlig å si for seg selv:

-Velkommen nye dag.

Dette er livet, dette er virkelig livet, tenkte hun og greide aldri å se seg mett på de høye palmene i den inngjerdede hotellhagen, pinjetreet i den ene enden og det nydelige, frodige mimosatreet som ruvet på den andre siden av bassenget med det lyse blågrønne vannet.

-Ro, ro, ro for helvete, hadde han avsindig skreket til henne.

Slik hadde hennes liv som nygift hovedstadsjente startet i det knøttlille fiskeværet. All aktivitet hadde stanset opp den dagen de kom med rutebussen, gikk av ved posthuset og slet med koffertene hennes hjem til svigermor. Skolebarnas lek på skolegården stivnet til, på butikken kom folk ut for å se, fra fiskeindustribedriften sto de hvitkledde filetarbeiderne i kantine-vinduene, og ved kaia klatret fiskerne opp av sjarkene sine, en av dem hadde til og med tatt av seg skipperlua og bukket dypt for dem. Hun var blitt så rørt og det var da hun lykkelig og forelsket hadde grepet etter hånden hans mens de paraderte gjennom fiskeværets eneste gate og han irritert og hardt trakk den til seg, som om han skulle til å gi henne en smekk på fingrene, men ombestemte seg, at hun fikk det lille forvarselet om at livet her, sammen med han, kanskje ikke ville bli så enkelt.

Hjemme satt svigermoren og ventet og da hun hadde håndhilst på den fremmede svigerdatteren sa hun, rettet mot sønnen:

-Det var på tide å vende nesen hjem, det blir ingen penger av å spankulere rundt som spradebass og sjarmør i storbyen. Ta plass på det største rommet, så blir det middag og etterpå bærer det rett ut til laksenøtene.

-Forresten, gratulerer som rette ektefolk, hadde svigermor ropt etter dem da de gikk opp på loftet med bagasjen.

Hun hadde vært lamslått over velkomsten da hun stavret etter ham opp på loftet på høyhælte sko, der hadde hun sparket dem av seg, sunket sammen på sengen og begynt å gråte.

Moren hennes hadde hatt rett, folk på sånne steder som dette var harde og tøffe, formet og meislet av de harde klimatiske forholdene. For da kvelden kom, og etter at svigermoren foraktelig hadde fnyst av klærne hun hadde tatt på seg for opptrekket av laksenøtene; de røde høyskaftede spisse støvlene med sort jukse-snøring foran, de stramme, svarte gabardinbuksene med sydd press, den gamle umoderne røde mohair genseren med høy hals som sto til støvlene, så anorakken og den nye sydvesten med store røde blomster, gikk de ned til fjæra og båtnaustet. Moren hennes hadde hatt rett, folk her hadde ingen følelser og ingen oppdragelse. Men det hadde vært så romantisk, i Oslo, da han beskrev hvor fint de to skulle få det sammen, han hadde nettopp kjøpt en sjark, småbåt hadde han også, en 17-foting av plast med 25 hesters påhengsmotor. De to skulle arbeide sammen for felles fremtid, hadde han sagt mens hun plukket ut sitt fremtidige arbeidsantrekk, en vinrød sydvest og regnjakke med vinrøde blomster, og la det i kofferten.

I båtnaustet tok han ned oljehyre som hang på en rusten spiker og rakte habitten til henne. Fortvilet hadde hun stått der med den gule oljebuksen og jakken og sett målløst på ham. Skulle hun virkelig ha det skrekkelige digre utstyret på seg, det var jo så lummert og varmt, sola skinte og fjorden lå blikkstille og...?

-Få det på deg, hveste han mellom sammenbitte tenner.

Hun var redd for havet, sjøen var så ren, klar og hun syns det var fryktelig å se bunnen bli dypere og dypere. Og da de passerte moloåpningen og kjørte videre gjennom de høye duvende dønningene, så kunne hun se rett ut mot storhavet der nærmeste fastland, fikk hun vite etterpå, var Nordpolen. Hun gispet av frykt, det var så mektig, enormt, men så svingte han mot stedet der familien hans hadde hatt lakseplassen sin gjennom generasjoner. Sjøen sprutet i ansiktet og det var da hun forsto hvorfor hun måtte ha oljehyre på seg.

-Ro, ro, ro for svarte helvete, kan du farken ikke ro en gang, hadde han skreket, helt vill og gal, da han kommanderte henne til å ta et åretak hit og et dit langs nota slik at han kunne trekke opp garnet og få løs de stakkars døde og halvdøde laksene og slenge dem inn i båten! Hun hadde syns det var makabert med de døde fiskene, de som fremdeles levde bløgget han og da lå laksen der i de siste krampetrekningene, med gapende munn og stive blikk mens blodet silte. Gråtende hadde hun rodd i fullstendig utakt med årene som så vidt rispet i havoverflaten mens båten snurret rundt og gikk sine egne veier.

Hun kunne ikke ro, hun hadde aldri tatt i en åre, hun hadde aldri sett en levende fisk.

Hun hadde aldri sittet en åpen båt som denne, og han som sydet av raseri og avsindig bannskap skremte vettet av henne.

Han hadde ikke vært sånn da de møttes i Oslo, på kafeteriaen der hun jobbet og da han beilet til henne. Hun hadde syns at han var eksotisk, så annerledes med det brunbarkede ansiktet, det mørke håret, de brede, grove arbeidshendene, den muskuløse kroppen og da han fortalte om hjemplassen sin hadde hun følt en underlig dragning mot stedet langt der nord hvor folk kunne sove om nettene med åpne dører og der en vidunderlig sol skinte døgnet rundt om somrene. Hun hadde gitt ham et strålende ja da han fridde og de giftet seg så fort de kunne på politikammeret.

Det ble sen kveld før de endelig kunne gå til ro i det som nå var deres hjem, på svigermors kjøkken-loftsrom. Han hadde lagt armene rundt henne og sagt at han skulle nok lære henne å ro, han hadde til og med bedt om unnskyldning fordi han hadde vært så brå og ubehøvlet mot henne. Utmattet etter den strabasiøse to dager lange reisen til den andre enden av landet og de mentale påkjenningene hadde hun sovnet i armene hans.

På grunn av de røde "sjøstøvlene" ble hun den store fiskeværsvitsen i mange år, til slutt lo hun av den selv også, hva annet kunne hun gjøre?

Femten år gikk før hun greide å knekke kodene som var nødvendig for å finne seg til rette, bli godtatt, bli som en av dem i det lille, isolerte samfunnet der vegen ut til omverdenen var stengt hele vinteren på grunn av kolossale mengder med snø og harde vinterstormer.

Tjue år gikk før den bistre svigermoren endelig døde. Det siste hun sa før hun trakk sitt siste åndedrag var at slekta kom til å dø ut med ham, hennes eneste sønn, og det var fordi han ikke nøyde seg med ei frodig fruktbar jente hjemmefra, men måtte ut i verden for å finne seg en tynn og spinkel kone som ikke en gang kunne ro da hun kom med de røde støvlene sine. Til og med bryllupet sitt hadde han snytt henne for, hadde svigermor kvekket fra dødsleiet sitt.

Nesten tretti år gikk før hun for alvor begynte å sysle med tanken om å komme seg vekk fra dette stedet. Hun lengtet etter høflige dannede mennesker, skog, høye trær, tutende biler, trikken, trafikken, bibliotek, kino, teater, varme somre, blomster og velstelte hager. Dette karrige, nakne landskapet var for alvor begynt å gå henne på nervene, det samme med ham, de levde som om de var fattige, hver eneste femtiøring som ble til overs, skulle spares. Han var en gnier. I tillegg var han kald, uten evne til å vise følelser og han snakket nesten ikke med henne.

-Una màs, signora?

Hun smilte vennlig til den kjekke servitøren med de sorte krøllene, de brune gnistrende øynene og svarte ja takk. Med en elegant håndbevegelse og med lynets hastighet fjernet Lucas det tomme glasset fra henne og kom tilbake med et nytt glass sangria, spesiallaget for henne som hadde vært hans faste gjest hele denne vinteren. Kvelden før hadde hun til og med innledet en flørt med en av de overvintrende norske ungkarene som bodde her, Konrad. Konrad med det silkemyke, kritthvite, bølgende håret, de svarte buksene med sylskarp press, blankpussede sko, skinnende hvit skjorte med åpne knapper øverst slik at man kunne se den tykke gullenken som hang rundt halsen hans og som sto så godt til den bronsebrune huden. Han hadde alltid på seg en sort skinnvest, men på kjølige kvelder ble vesten skiftet ut i en stilig blazer med gullknapper. En flott mann var han, høflig, kultivert, hadde reist verden rundt, men, konstaterte hun med en oppgitt sukk, han drakk visst dessverre altfor mye.

Mens hun koste seg med sangriaen og fisket opp noen bananbiter med teskjeen, tenkte hun at linefisket hadde vært det verste. Hun hadde alltid trukket et lettelsens sukk hver gang mars måned endelig var over og linestampene ble stablet sammen, lineklavene renset og hengt opp i bua. Da var det tradisjonelle laksefisket bedre, og; hun hadde lært å ro! Ja, og de lyse, fine somrene hadde definitivt vært best. Og de brummende endene med ungeflokkene sine. Hun elsket dem og syns det var grusomt når rovfuglene jaktet på de søte dun nøstene som foreldrene fortvilet, og noen ganger forgjeves, forsøkte å forsvare. Han hånet henne for det også, når hun om morgenen jamret seg over at andeparet i fjæresteinene nedenfor huset deres hadde mistet enda en unge.

Unger ja, i begynnelsen hadde hun savnet barn, men så hadde hun forstått at det var ingen vits, det var faktisk en velsignelse at de aldri hadde fått barn. Hva slags liv kunne de ha gitt til avkommet, han med det grusomme, skremmende temperamentet, kulden mot henne, en gang hadde han ikke sagt et ord til henne på tre måneder. Hun var blitt hans personlige håndlanger, i båten, i egnebua, på havet og hjemme. Det ble ikke tid til barn, hvem skulle hjelpe ham med det sesongbetonede fjordfisket dersom hun var blitt sittende hjemme med barn?

-Du skal hjelpe meg, det er derfor du er her, ikke for sitte hjemme på baken med skrikerunger, hadde han glefset tilbake da hun en gang hadde ytret ønske om barn.

Utviklingen i fiskeriene gikk videre, til og med i linefisket, den flere hundre år gamle fisketeknikken, og etter hvert ble antall angler redusert fra seks hundre til tre hundre. Hun var hans private lineegner, men fikk hun betalt slik de andre kvinnene fikk? Nei, aldri. Ikke et ekstra kronestykke unte han henne. Det var spetakkel og bannskap i uker før hun fikk ham til å forstå at hun trengte nye underbukser, kåpe eller sko. De, det vil si han, han hadde penger nok. Han trodde at hun ikke visste hvor mye, men det sto stemplet et sekssifret beløp i den røde postsparebankboka som var innelåst i den øverste kommodeskuffen på morens gamle rom. Faktisk begynte summen å nærme seg halvannen million. Han kjøpte ikke brensel en gang. Hun misunte naboene som dro utenbygds i samlede familieflokker, hugde bjørk fra tildelte teiger, fikk den transportert hjem eller de kjøpte brensel fra omreisende vedselgere. Det luktet så godt på stille, kalde vinterdager når røyken fra bjørkefyringa steg rett til værs fra pipene. Naboene pleide å rynke på nesen når den sure stanken fra drivtømmeret deres bredte seg over området der de hadde huset sitt. Men han fnyste bare foraktelig av bemerkningene og sa at det luktet ikke surt, det luktet penger av røyken fra deres pipe, stanken av sparte penger. Hun måtte være med ham i båten, hver sommer i ledige stunder kjørte de langs strendene og samlet opp drivtømmer, de bukserte tømmeret i stabler og om høsten hentet de stokkene som hadde ligget til tørk, noen av dungene, i årevis. Så måtte de sage og hugge dem opp. Tausheten mellom dem ble bare flerret av korte ordrer fra ham

Den dagen, da kulda for alvor kom, ble buntene med de store lineanglene tatt i bruk, til kveitefisket, og mens hun hadde stått i den kalde bua og egnet med oppkappet makrell hadde hun tenkt og tenkt, slik hun pleide. Hun drømte og fantaserte om et annet liv, inne i hodet sitt skapte hun andre verdener, det var bare på den måten greide hun å holde ut. Fingertuppene var såre og røde, merkelig at fingrene hennes aldri ble herdet til dette arbeidet. Han slengte spydigheter hver gang hun måtte ty til hansker.

Det hadde virkelig vært kaldt den dagen vinden og frostrøyken kom, de andre fiskerne sperret opp øynene og en av dem hadde til og med prøvd å stoppe ham da han hardnakket mente at det var fullt mulig å sette ut kveitevadlina denne dagen. Bryskt hadde han bedt kollegaen om å dra til et visst sted, så hadde han kommandert henne om bord i sjarken.

De hadde tøffet tvers over havna med den lille sjarken, så gjennom moloåpningen og snart var de oppslukt av frostrøyken som langsomt rullet i fjorden.

Der kom Konrad! Flott og elegant som alltid, og da han fikk øye på henne, lyste han opp og satte kursen direkte mot bordet der hun satt, grep etter hånden hennes og kysset den. Dette skulle han ha sett, mannen hennes, han skulle bare ha visst at her satt hun, hans kone, og ble oppvartet av en galant og verdensvant mann! Det hadde vært så enkelt, en plutselig innskytelse og en lynrask bevegelse hadde fått henne til å krøke en av de store anglene fast i beltet som var strammet rundt midjen hans i den røde flytedressen, men den hadde ikke hjulpet mye, ikke på den kalde dagen som hadde fått dressen til å stivne, den farlige isen til å legge seg overalt i båten, de krappe, hissige bølgene, og vindrossene som kom i uberegnelige kast ned langs de bratte fjellsidene. Hun hadde snudd seg vekk da han grep fast i linerenna. Det hadde vært så rart, som om alt skjedde i en langsom film da de gummihanske kledde fingrene hans skled ned av renna, og så var han borte. Det var som om det som skjedde ikke hadde noe med henne å gjøre, som en usynlig makt som hadde tatt over regien i et kort øyeblikk. Dreggen trakk ham med seg ned i havet sammen med lina mens båten gikk. Hun gikk inn i styrhuset, stanset båten, grep etter mikrofonen og tilkalte hjelp.

-Dette var trasig, men vi visste jo det, frue, du hadde ingenting du skulle ha sagt, stakkar, hadde en av fiskerne sagt til henne og lagt armen medfølende rundt skulderen hennes da de sammen med fiskeværets befolkning sto på kaia og tok i mot politibåten med dykkerne, og han, som de hadde svøpt så pent og respektfullt inn i en grønn pressenning.

En gang hadde hun fått ham med seg til Syden. En eneste gang. Deres eneste ferie ble et sammenhengende mareritt. Han hadde klagd over varmen, over maten og manglende ferskfisk, over det fremmede språket, den lange flyreisen og over hvor dypt innhugg all "denne dritten" gjort i postsparebankboka hans. Og for å demonstrere sin forakt for henne og de solende menneskene rundt bassenget, hadde han ligget på solsengen som en furten unge, med dongeribukse, flanellsskjorte, en tjue år gammel, beige vindjakke, og joggesko på seg.

Hun smilte lykkelig, strakte hånden mot rosen som Konrad kjøpte av en blomsterselger, så fin mann han var, så galant!

Slik skulle menn behandle kvinner, de skulle gi dem roser i stedet for å skrike avsindig om å ro, ro, ro min båt.

Tidligere offentliggjort i Vi Menn.  Forside


ÅRET RUNDT MED KONRAD

Bygdefest.               Av Tryggve Enoksen

Høsten var kommet med lange kvelder og få arbeidsoppgaver. Potetene var i binga, veden i sjåen, høyet på låven og sauene i fjøset. Nå ventet nye tiltak få å gjøre helga litt mer spennende, - høstens første bygdefest sto på programmet. Den skulle gi idrettslaget noen kroner til en lang skisesong og andre en kjærkommen avveksling fra hardt fysisk arbeid. Samfunnshuset i Burfjord var klar til å ta mot både yngre og eldre festdeltakere til flat tango, vals og swing. For den som måtte ha behov for det, var lokalet også klart for hyggelig passiar, litt drikking, sjekking eller andre viktige helgeaktiviteter

Noen hadde vært forutseende nok til å forberede seansen grundig, - enten de var arrangør eller deltaker. I mitt nabolag hadde festdeltakerne sørget for rikelig med «jodlevann», noen produktet var dyrt kjøpt og annet hjemmeprodusert i god sjølbergingsånd. Kvelden kom sikkert til å bli minnerik for de med litt nøkternt forhold til livets fristelser og ditto lite minnerikt til den del av befolkningen som led av stor trang til å alltid være best i alt, - inkludert drikking.

Jeg satt ved kjøkkenbordet fordypet i 7.klassens matematikkinnføringer. Som nyutdannet lærer måtte helga brukes effektivt slik at en kunne være klar for nye slag straks mandagen startet. Da droppet 5 feststemte karer opp, med akutt behov for privatsjåfør. Det skal ikke benektes at utsiktene til variasjon fra rettebunkene gjorde oppfordringen kjærkommen.

Etter en rask omkledning satt hele selskapet fordelt i en Datsun Sunny, med edru sjåfør og lagets boss, hjemmeprodusent og livsfilosof, Konrad, framme. Baksetet var fylt opp med en gjeng i litt variert alder og tilstand. Med Konrads 150 kg matchvekt krenget bilen sterkt mot høyre. Derfor prøvde jeg å skape litt balanse med å sette de fleste andre bak sjåførsetet uten at det ga nevneverdig resultat på kjøreegenskapene. Høstføret kan være ustabilt og varierende, så det var ingen grunn å gamble med sikkerheten all den tid en i utgangspunktet var på kant med det som var god latin i vegtrafikkloven. Passasjerene så likevel ut til å føle seg svært trygge på sjåfør og bil. Her var ingen engstelse for manglende sikkerhet, bilens standard eller sjåførens ferdigheter.

Før vi hadde kommet oss ut av innkjørselen, var bilen omgjort til en rullende bardisk med fulle skjenkerettigheter. Passasjerene, viste det seg, hadde sikret drikke for en lang kveld, som skulle vise seg å bli nokså kort for enkelte av dem.

Til festen var veien lang, stemninga høy og skjenkinga stabil. Bare høy tale og glad sang hindret overskjenking av hele selskapet. Den minst snakkesalige, som følgelig måtte drikke mest i håp om at «jodlevannet» ville løsne på tungebandet, startet intens snorking i baksetet, - lenge før tungebandet løsnet. De andre drøyde veien med intens oiing og skravling.

Baksetepassasjerene hadde moderat til liten erfaring med bygdefestens mangeslugne farer. I høyre forsetet satt selskapets store beskytter, mannen med match-vekt, rå styrke, kamperfaring fra bygdefester og hamnekneiper, og holdt foredrag om hvordan den yngre garde skulle te seg for å unngå trøbbel og i verste fall bank. Kort oppsummert, slik sjåføren husker det, var rådet som følger: «Om noen slår deg på ditt høyre kinn, er det sannsynligvis et uhell og DU skal be pent om unnskyldning. Får du også et slag på ditt venstre kinn, er du kommet en plass der det er for trangt, og du bør finne deg et sted i lokalet med bedre plass.»

Læremesterens dype forståelse av de hellige skrifter borget for en rolig bygdefest. Sjåførens erfaring med, og kjennskap til Konrads mentale lynne gjorde ham likevel litt urolig for hvor lenge denne ydmyke holdningen og småreligiøse tilstanden ville vare. Det skiftet raskere enn jeg kunne ane.

Utafor festlokalet hadde høstregnet plassert store og små vanndammer i grusen. Noen biler var strategisk plassert med front mot inngangsdøra og veien der vi gjorde vår entrè. Plasseringa ga full oversikt over hvilke gjeste som innfant seg. Kanskje dukket det opp noen fine jenter som måtte få sitt festmodus vurdert?

Vi rundet hjørnet og fant en fin parkering kloss inn til trappa. Straks vi stoppet, fikk vi flomlys fra 4 tusenmetringer rett inn i kupeen. Sjåføren i bilen rett mot oss skulle bare sjekke om vi brakte med oss noen av hunkjønn, men dessverre for ham svaret negativt, og reaksjonen flomlysene avstedkom, på grensen til katastrofe. Konrad blei fullstendig blendet. Tilstanden av religiøs ydmykhet og faderlig rolle dreide seg 180 grader til sinne og destruksjon.

Mens det ennå var fullt tv-studio inni mitt hode, reiv han bildøra opp og beordret styrkene opp fra baksetet og ut til handling: «Kom igjen! Vi kveller den bilen!» På 3 sekunder var han borte ved bilen og plantet høyre knyttneve på biltaket så døra skvatt opp. I neste øyeblikk hang sjåføren fast i Konrads klyper med halve kroppen ute av bilen mens høyre hånd febrilsk famlet etter bryteren til ekstralysene. Straks lysene var slått av forsvant sjåføren inn i bilen, døra smalt igjen og Konrad greip tak under bilen. Nå var et par fra baksetestyrkene kommet til, og ene siden av rød Taunus blei løftet en meter i været. Redde jentehyl fra bilen fikk Konrad til å besinne seg. Bilen falt ned like fort som den var kommet opp. Konrad la ansiktet i en tilfreds mine. Han hadde fått markert styrke og gitt jyplingene en foreløpig lærepenge.

Jeg var i ferd med å geleide de 2 siste baksetepassasjerene forbi klappsetet på førersiden. Tor hadde fått sin rasjon av hjembrentflaska og la seg i en vanndam tross stor innsats fra meg på å lede ham utenom. Vi fikk sanket ham opp igjen, - våt som ei kråke, og førte ham inn i gangen på samfunnshuset. Der stablet vi ham opp i en krok men vi andre stilte oss i kø foran billettdisken. Til min overraskelse så jeg hjembrentflaska i baklomma til Jan-Ove. Kunne vakta overse dette?

Ingen fare! Konrad saug til seg all oppmerksomhet straks han fikk presentert billettprisen. 150 kr for å slippe inn, kjøpe seg et par kopper kaffe og høre på bråkete musikk fant han skamløst. Dessuten syntes han at dørvaktene både var for unge og for små! Han hadde ingen tro på at de var esla til å ta hånd om vanskelige festdeltakere og uttrykte dette i klare ordelag. Her måtte de først demonstrere handlekraft og diplomati før han fant det verdt å betale billetten. Dermed strenet han forbi vaktene. Handlekraften blei demonstrert da billettøren ropte på assistanse og 3 vakter grep tak i Konrad.

Jeg forsto at diplomati var eneste farbare vei, og min oppgave. Mens vakten, som hang i Konrads venstre arm, forsvant over et kafebord, betalte jeg billettene for hele selskapet. Med billettene i handa dukket jeg for den neste vakta som kom i hodehøyde ut gjennom klappdøra og forsvant bak billettdisken. Dørvakta som hadde fått livtak på Konrad blei løftet opp mot øvre dørkarm. Jeg viste fram billettene. Konrad aksepterte forhandlingsløsningen, stilte dørvakta i utgangsstilling og labbet inn mot kafeen i spissen for selskapet. Han var fortsatt i kamphumør og demonstrerte styrke ved å flerre rygglenet av et par rørstoler. Et bord fikk en støvel nr. 45 plassert midt under bordplata og blei elegant sparket opp på et annet. Folk kastet seg i dekning mens Annbjørg i kjøkkenet syntes oppførselen fra Konrad var litt vel drøy. Hun hastet fra kjøkkenet og stilte seg breibent med hendene i siden foran Konrad: «Er det sånn oppfører seg på fest? Sett bordet på plass igjen ellers kan du bare dra hjem!»

Lyden av myndig moderlig stemme vekket nye instinkter i Konrad. Han kastet seg på kne foran Annbjørg, beklaget sine illgjerninger og lovet bot og bedring, - alt skulle erstattes! Ikke et hår skulle krølles på hennes skjønne hode. Han hyllet kvinnen, komplimenterte hennes skjønnhet, kvinnens hjertelag, sjarm og fornuft, lovet henne varig hengivenhet og underkastelse. Gjennom tårer bad han om nåde og tilgivelse. For Annbjørg blei det for mye av det gode. Tydelig beveget av responsen returnerte hun til kafetjenesten. Konrad tok ned bordet, ryddet vekk de ødelagte stolene og delte ut sitteplasser til oss andre. Deretter gikk han til kafeen og kjøpte et brett med kaffe og en flaske brus til sjåføren.

Kaffedrikkinga var mest et avbrekk for å samle ny energi og få bedre oversikt over festens muligheter for mer «moro». Etter en kort analyse og et par styrkene kaffedråper, var Konrad klar for fortsettelsen. Han beordret spritflaska fram, skjenket et par gode kaffedoktorer og satte flaska demonstrativt på bordet. Snart var vakta ved bordet. Etter kort parlamentering med utveksling av høflighetsfraser, kom de impliserte parter til enighet om at unødvendig konflikt og maktkamp kunne avvikles. Konrad med et mindre følge, gjømte resterende medbrakt flaskefor mellom yttertøy og hudfolder og la kursen til toalettet.

Undertegnede koste seg med sin Solo mens han skannet rommet for potensielle dansepartnere, bekjente og/eller muligheter for annet vettig sosialt samkvem. Ansvaret for passasjerene i ulik forfatning tynget, men jeg anså tilværelsen som avslappet og under kontroll inntil videre. Et par søte jenter fra Langfjord var observert uten anstand. Likeså noen mer lokale, samt, - om jeg ikke tok helt feil, også en billast med glade festdeltakere fra Øksfjord.

Før jeg hadde kommet i posisjon for noe som helst framstøt i disse retningene, fauk døra fra fra toalettene opp og Kai, en kraftig og oppkjeftig ungdom fra videregående, kom med hodet først ut fra toalettet. Han blei slengt, glidende i borsyre, fra toalettet til utgangsdøra. Detronisert fra ungdomsbølle til gulvklut, stormet han ut fra festen for siden ikke bli sett den kvelden.

Den, nesten alltid, joviale og omgjengelige Konrad hadde tatt stasjon på herretoalettet. Der la han ut om sine bragder fra Suez til Svalbard. Enhver gjest på toalettet blei høflig mottatt og avspurt sine hensikter i lokalet, samt tilbudt en skarp dram. Konrad blei møtt med høflig passiar og samlet mange interesserte tilhørere. Lysten på hans sterke dram var imidlertid laber. Noen ubetenksomme sjeler takket likevel ja, med til dels, skulle det vise seg, dramatiske konsekvenser.

Kais inntreden på toalettet snudde imidlertid kraftig på den gemyttelige stemninga. Han var en moderne unge med fri oppdragelse. Kort sagt var Herrens tukt og formaning lysår unna hans oppvekstrammer. Følgelig var Matheus 5.39 med venstre og høyre kinn totalt ukjent barnelærdom for ham.

Inne på toalettet var det trangt og Kai var tissatrengt. Konrad tok vennlig imot Kai som alle andre toalettgjester, men fikk klar melding om å flytte den feite magen sin så det kunne være mulig å tisse. Dessuten raket det ham ikke hva andre skulle på do. Ei heller hilste han på, eller tok mot dram fra bygdetullinger og tyvfiskere. Han kjente tydeligvis Konrad bare fra slarven i Burfjord og sin egen korte erfaring som elvevaktvikar.

Konrad kleppet tak i brystkassa hans og trykket ham mot veggen over pissoaren. «Snakk høflig når voksne folk henvender seg til deg!» hveste Konrad mellom sammenbitte tenner. Svaret var ei spyttklyse rett i ansiktet. Nå fikk Kai sin første leksjon i Matheus evangelium.. Det begynte med venstre kinn, men før han rakk å snu det høyre til fikk han med handbaken på det. Slik fortsatte det med venstre og høyre kinn i rask veksling før han fikk tilbud om å prøve på nytt.

Men Kai var en fighter og hård negl. Svaret denne gangen var et spark uten tilfart. Konrad gliste. Dette kunne han like. Her kunne han vise hva man gjorde med oppkjeftige unger. Han snurret Kai raskt rundt, grep ham i nakken og ræva, fikk servert ei åpen dør, sparket opp den neste, og der lå dansegulvet glatt og innbydende. En rask pendelbevegelse bakover for å hente fart, og Kai gjorde sitt exit fra festen.

Men nå hadde Konrad fått full tenning. Kai sprang for fort og Konrad ropte etter ny motstand. Han lovte å rydde lokalet. Vaktene, som skulle sikre en rolig fest og et rimelig økonomisk resultat av festen, fant det nødvendig å rydde vekk, - Konrad. Seks vakter med assistanse kastet seg over ham. Kampen bølget fram og tilbake, men sèg ubønnhørlig mot utgangsdøra. Konrad ropte på sine assistenter og læregutter, men uheldigvis for ham hadde han vært alt for spandabel med hjemmebrenten. Kjell-Arne og Yngve hadde alt gått ned for telling. Bare sjåføren og minstemann, Roger, kunne gi sin assistanse. Vi nøyde oss med å ta vare på jakka hans da han dengte den i veggen, og brillene da de falt i gulvet.

Etter en tid hadde de 6 vaktene fått presset Konrad ut i gangen. Der var det trangt og Konrad fikk en stor fordel. 4 stykker blei presset opp bak billettdisken. Kampen bølget fram og tilbake.

Da dukket den alltid høflige og forsiktige Odd opp. Korrekt antrukket med slips, hvit skjorte og dress, så han det som sin oppgave å avslutte kampen med godt plassert svingslag. Dressjakka blei behørig plassert over billettdisken før skjorteermene blei rullet opp. Deretter spyttet han programmessig i nevene og målte avstand til Konrad før han hentet fart helt nede fra de utslitte gulvborda.

Uheldigvis for Odd, hadde han skjenket seg godt hjemmefra foruten at han i sin ubetenksomhet hadde takket ja til både en og to store drammer fra Konrad. Før knyttneven nådde Konrad, var kampen 3 meter unna. Odd fikk spinn og stanget hodet inn i den sentralt plasserte billettdisken. På knock out fra eget overmot og massivt tre, seig han i dunge. Jakka falt pent ned fra billettdisken og la seg som et teppe over hode og overkropp. Slik tilbrakte han resten av festen, - rolig snorkende under egen dressjakke.

Etter dette var det meste av piffen gått ut av Konrad, - i likhet med jakke, skjorte, slips og helsetrøye. Kroppen hans var både for glatt og for rund til å få tak på. Han falt i en krok med 6 vakter og 3 - 4 velvillige medhjelpere over seg.

Supportergjengen, sjåføren og ungdommene, samlet klærne hans. Vaktene vurderte ham som uskadeliggjort. Konrad fikk på seg litt klær og vi kastet jakka over ham. I samfunnshusets garderobe sov Tor, Odd og Konrad med skotuppene pekende på hverandre. Jeg lokaliserte resten av følget og la ellers en lav profil for resten av kvelden.

Etter noen runder med «Knocking on heavens door» og «Drømmen om Elin» var kjedsomheten påtrengende. Jeg så at Konrad begynte å lee på seg. Tiden var inne for stille retrett!

Minstemann, Roger, og jeg bar Tor ut i bilen, hentet de to andre og fikk dem fast i bilbeltene før vi vekket Konrad. Mens han enda var helt i ørska og ute av stand til å redegjøre for noe som helst, fikk vi ham stablet inn i forsetet og turen hjem startet.

På vei opp Baddereidet våknet han til liv og beordret rettrett. «Snu! Vi drar tilbake og tar revansj!» Med stor troverdighet kunne jeg forsikre ham om at det ikke var noen grunn til revansj. "Burfjordingan er utslått, bord og stoler er knust til pinneved, festen ødelagt og de resterende vil sannsynligvis springe like fort som Kai dersom en rød Sunny dukker opp igjen foran festlokalet.» Dette fant Konrad så betryggende at vi kunne kjøre rett hjem, koke en kopp kaffe og steike egg før vi køyet. I trygghet om at dette på alle måter hadde vært en vellykket og innholdsrik lørdagskveld gikk vi alle til hvert vårt leie.

--------------- « -------------------

Epilog:

Vinteren gikk som vanlig med mange viderverdigheter som inntil videre skal forbigås. En fin sommerkveld året etter, dukket Konrad overraskende opp. Han klasket mandagsavisen av Nordlys i bordet og brølte med en indignert og kvinende stemme: « Det finnes ikke rettferdighet i verden. Se! Her han noen fjellfinner (samer) drukket seg full, joiket og skremt turister i Burfjord. SE!» Han pekte med en dirrende finger. «SE!» Nå gikk stemmen helt i fistel. Jeg leste noen store krigstyper som ikke lot seg skjule av en gestikulerende pekefinger. «Fulle samer skremte turister.» og med mindre typer: «Politiet rykket ut.»

«Er det ikke urettferdig! De har ikke krummet et hår på en eneste turist og får både politi og førstesida i Nordlys. Men vi var i Burfjord, raserte samfunnshuset, slo ned 20 mann, - minst! Ka fikk vi? Ikke en eneste liten annonse!»

Tårene skvatt i øynene hans. Jeg måtte kynisk konstatere at han og resten av selskapet sannsynligvis ikke hadde rett etnisitet. Jeg dro fram en øl til Konrad, og vi blei enige om at neste gang burde vi engasjere et PR-byrå, før vi dro på fest med andre hensikter enn å danse klintango og være sosial.  

Forside


Insektstikket.                                   VEI                                 Vi Menn 1991

Den tyske statsborgeren Dietmar Hauser var død da han ble hentet opp av elva. Kameraten Hanz Snitter fikk hjelp av en lokal laksefisker til å dra ham opp på elvebredden. Hauser var død. Det var ingen ting annet å gjøre enn å melde fra til de offentlige myndighetene. Laksefiskeren, som forøvrig het Ole Olsen, påtok seg oppgaven å bringe denne beskjeden til de rette instanser. Han tok fiskeutstyret sitt med seg da han forlot Hanz Snitter og hans avdøde fiskekamerat Dietmar Hauser der ved bredden av en regnstor elv.

De offentlige myndigheten besto av flere personer. Men først og fremst lensmann Salamonsen. Det var han i egen person som tok imot telefonen da Olsen ringte fra en souvenirkiosk i nærheten av ulykkesstedet.

- Hva mener du egentlig med at det ligger en død mann nede ved elva?

Salamonsen hadde reist seg i stolen. Han kastet et blikk ut på elva som bedagelig buktet seg forbi kontorvinduet.

- Mener? Jeg mener det ligger en død mann ved elvebredden. En tysker. Du får komme og se på ham. Det er like nedenfor Storfossen.

Salamonsen fant ikke på noe å spørre om, så han lovte å komme så fort som mulig. Men like før han la på røret slengte han likevel et spørsmål inn i det: - Er du helt sikker på at han er død?

- Han er død ja. Jeg var sjøl med og dro mannen opp av elva. I kulpen nedenfor stryket.

Lensmann Salamonsen fikk med seg betjent Heide og distriktslege Olaussen i bilen. Distriktslegen satt i baksetet. Taus. De føste hundre meterene hadde han småbannende kjeftet på Salamonsen fordi denne hadde dratt ham med seg uten at han hadde fått gjøre ferdig oppgaven han holdt på med nede på helsesenteret. Det var en som måtte få fjernet et rusk fra øyet. Distriktslegen hadde motvillig overlatt den viktige oppgaven til sykepleieren. Lensmann Salamonsen hadde utrykkelig sagt til ham at det hastet. Først i bilen hadde han fortalt at de skulle oppover til Storfossen og se på en druknet tysker. Det hastet absolutt ikke, mente distriktslege Olaussen.

Lensmannsbetjenten, som satt ved siden av Salamonsen, var nytilsatt på kontoret. Hadde bare vært der i et par dager. Salamonsen skottet bortover på betjenten. Han hadde vært spent på den nye betjenten. Det var første gang han hadde en kvinnelig betjent på kontoret. Etter de første to dagene hadde han lovet for seg selv at det skulle ikke være siste gang. Ei lita, mørkhåret skjønnet, som han kunne hvile øynene sine på i stille stunder når ingen så det, var ikke å forakte. Når jenta i tillegg gjorde unna en del rutinearbeid i en fei var han godt fornøyd. Tidligere hadde det ofte blitt til at mye arbeid bare ble flyttet rundt omkring på kontoret, uten å bli gjort i det hele tatt.

Det at hun hardnakket påsto at det ikke var hennes oppgave å koke kaffe, skulle han bære over med. Når det kom til stykket var kaffekoking noe han hadde rutine i. Det var noe han hadde utviklet til en kunstart. Enten det nå var på komfyr eller over åpen ild. Han gjorde heller det enn å prøve å få til et system i et stadig voksende og uoversiktlig arkiv.

Ole Olsen sto ved veien da de kom kjørende. Han tok dem med gjennom skogen, fulgte en sti som for folk flest var usynlig. Plutselig var det slutt på skogen og de sto ute i solskinnet nede ved elva.

Distriktslegen undersøkte den omkomne tyskeren mens Salamonsen prøvde å få til en samtale med kammeraten. Det gikk ikke bra. Egentlig gikk det svært dårlig. Salamonsen kjente svetten begynte å sile innenfor skjorta, alt mens han fortvilt prøvde å få til en forståelig samtale med tyskeren.

- Nei, sa han til slutt. - Her er det ikke mye å hente. Engelsken min forstår han ikke, og tysken hans forstår ikke jeg. Her kommer selv fanden til kort.

Det var da lensmansbetjent Heide grep inn. Med et smil til Salamonsen overtok hun. En kort stund ble lensmannen bare en måpende tilskuer til samtalen hun førte. Så tørket han svetten av panna, satte seg på en stein ved siden av Ole Olsen, rullet seg en røyk og begynte å prate om årets laksefiske. Så kom han plutselig på at kanskje laksefisker Olsen også hadde noe å fortelle om ulykken.

- Så du hva som hendte? spurte han på et språk begge forsto.

- Han datt i elva.

- Jada, han gjorde vel det. Akkurat de har jeg også fått med meg. Men så du når det skjedde?

- Så og så. Jeg var på tur ned til bredden og så han sto ute på Svartsteinen. Du kjenner til den?

Olsen så spørrende på lensmannen.

- Svartateinen? Du mener ikke Svartsteinen oppe i Storfossen, der stryket begynner?

- Jo, like ovenfor den lille kulpen. Jeg så han sto der ... og neste gang jeg så han var han ute i stryket.

- Hørte du om han ropte om hjelp?

Ole Olsen kastet et sideblikk på Salamonsen, før han sa:

- Ja, prøv du å rope ute ved stryket. Det er ikke mye å høre gjennom bruset.

- Nei, det er vel ikke det, svarte Salamonsen. - Enn han andre karen?

- Jeg så han sto og veivet med stanga like nedenfor. Straks han så kompisen var falt ut i elva begynte han å løpe nedover. Jeg tok han igjen her nede og hjalp ham med å dra den druknede i land.

Olaussen hadde avsluttet undersøkelsene av den omkomne og satte seg ned ved de to andre.

- Det er ingen ting å gjøre, mannen er død.

- Det kunne jeg fortalt deg før du undersøkte ham, svarte Ole Olsen. - Og det enda jeg ikke er lege engang!

Distriktslegen overhørte kommentaren, snakket bare videre.

- Obduksjonen vil vise om han døde av drukning eller av skadene han pådro seg i den ville ferden nedover stryket. Han har tydeligvis fått slått hodet flere ganger mot steinene i elva, så dødsårsaken er vel helst det siste.

Lennsmannsbetjent Heide kunne fortelle Salamonsen den samme historien som han hadde fått fra Olsen. Snitter hadde plutselig oppdaget at kameraten var falt uti elva under fiske. Han hadde fulgt elvebredde nedover og fått tak i Hauser da elva gikk over i et rolig parti. Sammen med Olsen hadde de dradd ham på land, men han var allerede død. Mens Olsen løp etter hjelp prøvde han med med førstehjelp, men til ingen nytte. Også Snitter hadde antydet at den forulykkede kanskje døde av hodeskader han pådro seg i den ville ferden ned stryket.

Tilbake på kontoret ringte Salamonsen til hotellet. Fra resepsjonen ble han satt over til direktør Holm.

- Du, det gjelder denne ulykken ved elva....

- En trist historie det der, jeg håper bare at det ikke er med på å skremme turister fra å komme hit.

Holm var den vanlige effektive forretningsmannen.

- Javel ja, svarte lensmannen sarkastisk. - Du tenker som vanlig på hotellets renome.

Holm ble taus i den andre enden. Da Salamonsen etter en god stund fortsatt bare hørte kremting inne i røret, valgte han å fortsette:

- Kjente du noe til den omkomne?

- Hauser var her på tredje året. De trivdes her.

- Har Snitter også vært her tre ganger?

- Jada, de var sammen. Det første året hadde Hauser sin kone også med. Men de siste to årene har de vært alene. Kona trivdes vel ikke. Forresten ble ho jo mye alene da de to mannfolkene stort sett pleide å være nede ved elva hele den uka de var her.

- Var Snitter og Hauser slekninger?

- Ikke det jeg vet. Forretningsforbindelser ... eller kanskje kompanjonger.

- Du vet ikke mye om dem?

- Min jobb er ikke å grave i folks bakgrunn, svarte Holm kjapt. - Min jobb er å yte service!

Så la han til:

- Hauser burde holdt seg borte fra Svartsteinen, det er en usikker plass å stå på. Jeg sa det sjøl til ham i fjor da han fortalte at han pleide å fiske fra den. Jeg tror faktisk jeg sa at faller man uti der er man ferdig. Men at det skulle gå slik hadde jeg aldri tenkt meg.

- Hva svarte han til det?

- Hva han svarte? Nei, han bare lo av meg. Jeg trur han nevnte noe om at han nylig hadde fylt tretti, han var da ingen snublende olding.

- Hvordan tar kompisen det forresten?

- Han har telefonert til Tyskland. Jeg synes han tar det som en mann. Ikke noe hysteri der, han tar det som en tysker, effektivt, he,he ...

Salamonsen takket for samtalen og la på. Ble sittende i tanker. Heide snakket til ham. Hun holdt på å renskrive rapporten:

- Det var en ting som slo meg da jeg snakket med Snitter, sa hun.

- Du er god i tysk, svarte Salamonsen.

- Jeg syntes han virket så rolig da vi snakket sammen. Som om han hadde tenkt gjennom det han skulle svare.

- Mener du at det er noe galt i det? At man tenker gjennom ting før man sier noe?

Salamonsen gløttet bort på henne. Håret var kuttet midt på ørene. Pen jente. Bare hun nå ikke begynner å insinuere noe.

- Nei, ikke galt. Men jeg hadde ventet en aldri så liten reaksjon .... en eller annen retning.

Mens Salamonsen tenkte på hva han skulle svare, ringte telefonen. Han tok den.

- Lennsmannskontoret.

- Ja, hallo det er Olaussen. Jeg har skrevet rapport til deg angående ulykken. Foreløpig synes det som om det er hodeskadene som har ført til døden. Han har en del blodutredelser over hele kroppen, en følge av steinene i det kraftige stryket. Dessuten har han to små sår på den ene siden av halsen, det ser ut som insektstikk.

- Du sender rapporten når den er ferdig.

Lensmannen la på og snudde seg mot betjenten. Først satt han bare tenksomt og så på henne. Så sa han:

- Du som kan tysk, kan du skaffe opplysninger fra Tyskland om Snitter og Hauser? Sånn for sikkerhets skyld. Jeg drar ut en tur. Må snakke litt med Ole Olsen. Det er mulig jeg glemte noe sist.

Ole Olsen var selvfølgelig ikke hjemme. Kona hans så rart på lensmannen da han kom inn på kjøkkenet og spurte etter Ole.

- Ole?

- Ole, ja. Ole Olsen. Så vidt jeg vet så har du vært gift med ham i over tjue år. Du burde jo vite hvem det er?

Hun lo litt for seg selv, og sa deretter:

- I nitten år. I nitten år har vi vært gift. Trekker jeg ifra den første sommeren, så har han tilbragt de resterende somrene nede ved elva straks han har hatt anledning til det. Skal du treffe han hjemme får du komme igjen til høsten, eller passe på når han er oppe for å ete eller sove. Hun nikket umerkelig med hodet ut gjennom vinduet. - Du finner han i nærheten av Storfossen.

Det var lettere sagt enn gjort. Da lensmannen tidligere på dagen hadde fulgt Ole Olsen gjennom skogen hadde det vært enkelt nok. Nå var han alene, og det var adskillig verre. Han stakk inn i skogen samme sted som tidligere, men stien Olsen hadde fulgt var ikke der lenger. Det var ikke antydning til den engang.

Etter å ha rotet fram og tilbake en stund klarte han å lokalisere lyden av stryket han skulle til, og etter ytterligere et kvarter sto han plutselig ute på den gresskledde elvemelen. Dyvåt av svette. Ole Olsen hadde tatt en pause i fisket og lå henslengt på grasbakken og betraktet synet som kom rasende ut av krattet.

- Er det du som er ute på tur. Heldigvis er det ikke elgjakt nå, for hadde det det vært hadde du ligget dårlig an. Han sa det med en kneggende latter.

Lensmann Salamonsen svarte ikke. Børstet av seg tørrkvister og annet som hadde hengt seg fast i klærne. Så valgte han å gå rett på sak.

- Du sa at du så den omkomne stå ute på Svartsteinen like før han falt?

- Ja, jeg så han stå der, og jeg så ham i elva.

- La du merke til noe spesielt?

Ole Olsen tenkte seg om en god stund før han svarte.

- Nei, han sto vel bare og fisket. Skulle jeg sett noe spesielt?

Denne gang var det lensmannen som ble stående og tenke. Før han fikk svart snakket Olsen igjen.

- Jo, forresten ... det så ut som han hadde den ene hånden i lufta ... at han slo etter noe med den.

- Etter et insekt?

Salamonsen så spent på ham.

- Kanskje det, ja, kanskje det var derfor han mistet balansen og falt uti elva?

Betjent Heide holdt på å avslutte dagen da Salamonsen kom tilbake. Han sto og så på at hun tok på seg en jakke. La merke til den spenstige kroppen hennes og lot øynene gli ned over bakens runding. Pen jente, tenkte han. Mannsgris, sa en annen stemme inne i ham et sted. Stemmen virket så høy at han et øyeblikk trodde at den var virkelig. Han møtte øynene hennes i et stjålent blikk for å se om hun hadde hørt noe.

- Jeg har sjekket opp den omkomne tyskeren og kompisen hans. Det ligger på skrivebordet ditt.

Hun hadde ikke hørt noe, stemmen var inne i ham. Han takket for jobben hun hadde gjort, ønsket henne god kveld og gjorde seg klar til å ta kveldsvakta. Han håpet det ble en rolig kveld og natt, slik at han neste morgen kunne ønske betjent Heide god morgen, sprek og uten ringer under øynene, og med nykokt kaffe. Mens han satte seg ved kontorpulten bestemte han seg for at han heretter skulle begynne med aktiv markedsføring av lensmannsetaten som en ypperlig arbeidsplass for kvinner.

Så begynte han å se gjennom opplysningene betjenten hadde skrevet ned. De var enkle og presise.

Dietmar Hauser. 37 år. Gift. Administrerende direktør i Farmo, (en bedrift som driver med data). Hjemsted: Stuttgart. Hobby: Motorcross og fiske. Tidligere landslagsdeltaker i Motorcross. Registrert i politiets arkiver etter en bilulykke i 1986 (rutineavhør). Registrert i politiets arkiver i forbindelse med mistenkelig dødsfall i 1987. Tidligere direktør i Farmo ble drept under et innbrudd. Hauser hadde alibi.

Hanz Snitter. 35 år. Ugift. Salgssjef i Farmo. Hjemsted: Stuttgart. Hobby: Motorcross og fiske. Landslagsdeltaker på det tyske laget i casting. Registrert i politiets pairer i forbindelse med mistenkelig dødsfall, samme som Hauser. Uten alibi, men ingen tekniske bevis kunne vise at han var innblandet.

Salamonsen ble vekket tidlig neste morgen av en hysterisk hotelldirektør Holm som ville anmelde ett tyveri.

- Nå er det på tide at dere begynner å jobbe på lensmannskontoret også. Ikke bare driver ungdommen og knuser vinduer om nettene, nå stjeler de også. Kjører bil uten førerkort har de gjort i mange år uten at politiet har brydd seg. Hva gjør dere egentlig?

- Hva skjer? Er det noen som har kjørt en bil gjennom speilglassrutene til restauranten din? I så fall er det er vel prisene de ikke er fornøyd med!

- Tyveri! Jeg skal anmelde et tyveri. I går kveld ble Snitter frastjålet alt fiskeutstyret sitt, mens han satt på restauranten med en fredelig drink. Stakkars mann, han trengte noe å roe seg ned på.

- Hvorfor meldte dere ikke ifra i går?

- Fordi han ikke oppdaget det før i dag morres da han skulle pakke. Han blir å reise hjem. To dager før planen. Og så dette i tillegg!

- Var døra til hytta brutt opp?

- Han hadde et vindu på gløtt. De har tatt seg inn der. Fan skulle ta dem, og så Snitter da, du vet kanskje ikke at han er tysk mester i casting?

- Nei det visste jeg ikke, jeg visste bare at han var landslagsdeltaker.

- Visste du det? spurte Holm i den andre enden. Han hørtes vantro ut. - Jeg fikk først vite det i morres da han ga beskjed om tyveriet. Det er kostbare saker han er frastjålet ... det kan blir dårlig reklame det her ...

Salamonsen lot Holm få en pustepause før han sa:

- Vi skal gjør så godt vi kan. Kanskje får vi tak i tyvene.

-Så godt dere kan! Dere må nok gjøre det adskillig bedre tror jeg, med det tempoet dere holder der på kontoret!

Salamonsen hilste og la på. Da betjent Heie kom inn døra hadde han allerede slått et nytt nummer. Han håpet å treffe Ole Olsen hjemme før han dro til elva. Denne gangen hadde han flaks. Olsen var ferdig påkledd og på tur ut.

- Kan du ikke komme en tur hit til stasjonen om en time? spurte han.

- Er det nødvendig? Jeg får jo ikke tid til å fiske en gang?

- Ta utstyret med deg, du kan jo tørrtrene litt her.

Salamonsen fikk noe mumling til svar og hørte et klikk da røret ble lagt på. Først nå hilste han god morgen til Heide, samtidig som han igjen slo et nytt telefonnummer, nå var det til politikammeret inne i byen. Han ga en kort beskjed om at politiførstebetjent Eidmo skulle ta med seg en betjent og komme innom kontoret snarest mulig.

Etter dette skjenket han kaffe til Heide og sa:

- Når du har drukket ut skal vi kjøre av sted og hente Holm og Snitter hit. Vi skal arrangere en landskamp i fiske her. Samtidig får vi kanskje hjulpet vår kollega Derrick i Tyskland.

Lensmannsbetjenten fikk kaffen i vrangstrupen. Salamonsen måtte opp og gi henne et par kraftige dunk i ryggen. Hun overlevde. Tenkte på alle de originale historiene om merkelige lensmenn hun hadde hørt om på lensmannskolen. Hun hadde trodd det var vitser og vandrehistorier. Nå var hun ikke så sikker lenger.

Klokka var ikke mer enn ti da alle hadde innfunnet seg på ei gresslette like utenfor lensmannskontoret. Tyskeren Snitter var småforbannet, ikke bare på grunn av det stjålne utstyret, men også fordi han hevdet han hadde bestilt plass på sørgående fly som skulle lette fra flyplassen tre timer senere. Og til flyplassen var det en times biltur. Han hadde valgt å avbryte ferien etter ulykken med kameraten. Han lot seg imidlertid roe ned da lensmann Salamonsen sa at de om en halv time ville være fri til å dra hvert til sitt.

Det var betjent Heide som hadde fått i oppdrag å forklare hva som skulle skje. Dette på grunn av hennes tyskkunnskaper. Mens hun samtalte med Ole Olsen og Snitter gikk Salamonsen rundt omkring og la ut forskjellige markeringer på sletta. Så forsvant han inn på kontoret et øyeblikk og kom like etterpå ut igjen med fluestanga til Hanz Snitter.

Snitter ropte noe til ham, men ble avbrutt av direktør Holm som var blitt med distriktslege Olaussen og Snitter fra hotellet.

- Er ikke det Snitters fiskestang?

Salamonsen nikket, og Holm fortsatte:

- Jaggu kan dere være effektive også. Når fant du den?

- Like etter at du hadde ringt. Jeg gikk bare ned til elva. Ungutten som hadde stjålet den var allerede ute for å prøve det nye utstyret sitt.

Holm var mektig imponert.

- Nei, i det her selskapet har jeg nok ingen sjanser!

Det var Ole Olsen som slo det fast, mest for seg selv. - Landskamp i casting, du finner nå på mye rart du Salamonsen.

Salamonsen klødde seg bak i nakken.

- Du er ikke bleik, Ole? Det er ikke hver dag vi har besøk av landslagsdeltakere. Du får gjøre det så godt du kan, du vet, det er bygdas ære du skal forsvare.

Ole Olsen humret for seg selv. Gjorde noen sveip med stanga og erklærte han var klar. Han så bort på Snitter. Snitter kjælte med stanga si, konsentrerte seg. Det var tydelig å se at det var en mann som ville ta konkurransen alvorlig.

De startet med de enkleste øvelsene. Salamonsen sto sammen med førstebetjent Eidmo. De samtalte lavmelt mens de to konkurrentene vekslet om å kaste. Direktør Holm og distriktslege Olaussen applauderte mellom hvert kast. Ole Olsen imponerte. Ikke bare seg selv, men også tyskeren Snitter. Det så ut som Olsen behersket fallskjermkast og rullekast like godt som sin mer berømte landslagsmotstander. Han traff markørene med centimeterpresisjon. For en som ingen greie hadde på fluefiske kunne det virke som de to konkurrentene helt hadde opphevet tyngdeloven. Ole Olsen fulgte sin konkurrent og lå etter lensmannsbetjent Heides poengberegning bare to poeng etter da det tiende og avgjørende kastet gjensto. Det lyste i øynene hans, det var som om han jaktet på en tjue kilos laks.

Den tiende og siste posten i konkurransen var den vanskeligste. Like til høyre for deltakerne hadde lensmannen satt opp en halvmeter høy trestubbe på en naturlig tue på sletta. Avstanden fra kasterne var omtrent tjue meter. Lensmann Salamonsen hadde målt det opp nøyaktig, han visste det var tjueen meter. Ole Olsen var den første som skulle prøve å treffe stubben. Han lot fluestanga spille gjennom lufta flere ganger mens han samlet mer og mer tråd i den ene hånden. Underveis anslo han lengden til å være omkring tjue meter, visste han måtte få til et perfekt kast med dobbelttrekk. Avstanden krevde det. Da han etter nøye planlegging lot flua fare av gårde mot stubben så det et øyeblikk som han skulle klare det, men det gikk ikke. Den landet på tua, noen fattige centimetere fra stubben. Politiførstebetjent Eidmo markerte nedslagsfeltet.

Hanz Snitter visste dette var hans sjanse til å gå seirende ut av konkurransen. I likhet med Olsen tok han seg god tid, vurderte avstanden og bestemte seg for samme kasteteknikk som den lokale fiskeren hadde valgt. Allerede da flua la på vei mot stubben så tilskuerne at det var et bedre kast enn det Olsen hadde fått til. Buen på snøret fortalte dem at tyskeren ville vinne. De mere følte enn så at flua ville gjøre nøyaktig det Snitter bestemte. Faktisk greide Snitter å sno snøret rundt stubben og rykke den ut av balanse ved hjelp av en lynrask bevegelse av stanga.

- Et mesterkast, stønnet hotelldirektør Holm. - Han er dyktig!

- Altfor dyktig, kom det tørt fra lensmann Salamonsen. Så snudde han seg mot politiførstebetjent Eidmo og sa: - Arrester den mannen for å ha tatt livet av Dietmar Hauser. Sannsynligvis ønsket han å overta plassen hans i bedriften. Om jeg ikke tar mye feil så har han tatt livet av en av sine overordnede før en gang.

Eidmo virket en smule forvirret før han svarte:

- Hvordan kan du si det?

- Han brukte denne teknikken til å få Hauser ut av balanse da han sto og fiska på Svartsteinen.

- Men du klarer aldri å bevise det?

- Joda, jeg har fluene hans. Det var jeg som stjal de i går kveld. De blir sendt til laboratorieundersøkelse i dag. Distriktslege Olaussen tar dem personlig med seg. Og det skulle forundre meg mye om de ikke finner noen partikler på en av fluene.

- Si meg Salamonsen, hvordan kom du på dette? spurte Eidmo og så fra den ene til den andre.

- Stikkene i halsregionen. Et insekt stikker bare en gang, og det er veldig liten sjanse for å bli stukket av to samtidig. Så snudde han seg mot Ole Olsen og sa: - Du hadde helt rett Ole, det var insektstikk, men ikke et hvilket som helst insekt. Jeg tror det var en March Brown med dobbelkrok, en ypperlig lakseflue i denne elva.

Da Ole Olsen bare ble stående uten helt å vite hva han skulle foreta seg, la lensmannen til:

- Nå kan du gå ned og fiske igjen. Og om du vil det eller ei så melder jeg deg på til det neste mesterskapet i casting som blir arrangert, uansett hvor i landet det blir. Direktør Holm sponser deg sikkert, det blir nok god reklame for hotellet hans.

Forside


Jerngrepet                                                                        Av Randi Irene Losoa     Foto: R.I.Losoa

Det var som faen...hvordan kunne det ende slik, tenkte Aslak da han pesende slet seg oppover den slake stigningen som han akkurat nå, i dette sekund navnga som "Himalaya". Og enda hadde han den verste biten igjen, "K2" tenkte han om den, men heldigvis; av det kortere slaget før han endelig kunne stå på klippekanten for å befri seg fra børen på ryggen som var strammet og surret til med et belte og et par turkise taustumper av nylon. Likevel måtte han stoppe opp med jevne mellomrom, for å stramme til festene, få igjen pusten.

Helgen hadde begynt så lovende.

- Strålende solskinn, viste værmeldingene hver gang de sporadisk fikk dekning og kunne sjekke værmeldings appen. Han og bestekompisen Oscar, fra barndommens dager, var på tur, fisketur oppe i innsjøene som lå gjemt på rekke og rad mellom fjellene som ble villere og villere jo høyere opp de kom. Svære steinblokker som naturkreftene en gang hadde kastet rundt som pingpongballer lå slengt omkring ved foten av hver eneste klippevegg. Noen av dem var sammen med fjellpartiene preget med skurestriper fra siste istid, andre belagt med tette lyngflak eller svulmende mørkegrønne moseflak. Det var harde vekstvilkår her oppe, det fortalte de vridde, krypende vierne og fordreide, tynne bjørkestammene alt om.

De hadde gått rett på jordgamma som de lokale jegerne og fiskerne hadde holdt ved like i alle år. Oscar også, han hadde vandret her sammen med faren og onklene sine fra han var liten gutt. Han kjente hvert eneste smutthull her oppe. Han visste nøyaktig hvor man kunne gjemme seg hvis man ikke ville bli funnet. Han pekte og forklarte mens de gikk i det kuperte terrenget, opp og ned, ned og opp. Plutselig fikk de øye på gammepipa som stakk opp, så åpenbarte resten av gamma seg ved bredden av den vesle innsjøen, de siste skrittene ble lette da de endelig kunne laste av seg ryggsekkene.

Da de hadde innrettet seg i den vesle gamma på hver sin brisk, fått fyr i den gamle båtovnen som var fraktet opp hit, kokt kaffe, spist og tatt noen øl, tok de garna opp av sekken og strekte dem ut i innsjøen. Og etter å ha fisket resultatløst med stengene på hver side av bekkeløpet, hadde de gått tilbake, nå skulle de gå løs på kveldskosen, med bål, kaffekok og en drink eller to.

- Livet er herlig, fins ikke noe bedre liv enn dette, hadde de understreket, gang på gang.

Kveldssola skinte. Strålene skar i øynene, myggen summet, småfuglene sang for full hals, innimellom hørte de heiloens vemodige klager. Et havørnpar sirklet høyt over leiren mens de skannet området og vurderte duoen som satt der nede på bakken med røyksøylen fra bålet mellom seg. De sukket lettet da vinddragene kom og fikk myggsvermene til å forvinne.

Det var da de kom halvveis ned i vodkaflaska at den begynte, diskusjonen. En tåpelig, barnslig diskusjon om hvem som hadde fått de største ørretene, tyvslaktet de feteste tamreinbukkene og hvem hadde gått mest i fjellene her. Oscar gikk naturligvis av med seieren, han og faren, og onklene - sistnevnte var rene villmarksmenn å regne for. Midtnattsola skinte og lyste opp fronten av gamma og på de to ungguttene som lå henslengt på den tørre lyngmarka ved den gamle bålplassen med steinene satt ned i en sirkel. Og det var da Oscar for alvor begynte å slenge med leppa at det begynte å koke oppe i Aslaks hode.

Hva hadde faren hans gjort, bygdas mest kjente rundbrenner og drukkenbolt, jo, stukket av fra kone og sin eneste sønn!

- Dermed ble du den fødte mammadalt og hang i skjørtene hennes i stedet for å leve ditt eget liv! Derfor hadde du gått deg vill her oppe hvis du skulle ha prøvd å finne gamma på egen hånd, sa Oscar bitende sarkastisk, etterfulgt av en kvekkende, ekkel latter som skar han i ørene, som fikk han til skvette, deretter til og reagerte instinktivt ved å gripe tak i en av de ytterste bålsteinene, Aslak skulle bare true han, og ikke hadde han ment det heller, å sikte han i hodet for Oscar dukket, mot den siden Aslak i vanvittig raseri kastet steinen med full kraft.

Nesten ikke en dråpe blod kom fra hodet hans, bare en diger kul som dannet seg i løpet av sekunder. Han skjønte det med en gang, at treffet var dødelig, han slo hendene for ørene og snudde seg bort da den kaffetrakter-lignende rallingen fra Oscar stoppet opp som om noen hadde skrudd av en knapp, og han lå der, på siden, med ansiktet vendt mot han, vidåpne øyne, gapende munn. Han slengte en genser over ansiktet hans, så sirklet han avsindig rundt seg selv mens han forsøkte å holde den stigende panikken under kontroll.

Han handlet resolutt, iskaldt. Gikk inn i gamma, åpnet vodka flaske nummer to, spiste -best å ha mat i kroppen slik at man ikke ble dritings - drakk vekselvis vann, kaffe. Og helte i seg vodka. Snaut en time gikk, da først gikk han løs på sitt livs viktigste jobb.

På vei opp hadde de passert en klippevegg med enorme steinblokker nede i ura. Det var et av stedene Oscar hadde sagt inneholdt gjemmesteder som ingen ville greie å finne fram til. Han løsnet og trakk ut beltet fra Oscars bukse, lette i gamma, fant et tau under sin egen brisk og kappet den i to deler.

- Dette ville bli enkelt, tenkte han. Bare trekke han etter seg, lirke han opp på tuen borte ved gamma, montere den vevre kroppen hans fast i sin egen rygg, spenne bena hans rundt sin egen midje med beltet og binde hendene foran brystet, bære han det korte stykket bort til klippeveggen og la han forsvinne ned i den fryktinngytende, mørke steinura. Forklaringen ville bli enkel, alarmen skulle ikke gå før neste morgen. - De hadde dessverre drukket seg fulle, Oscar ville bli edru før han la seg, gikk en tur og kom ikke tilbake, Aslak hadde sovnet straks han la hodet på sammenrullede klær.

Aslak gikk med slepende skritt. Børa var tung. Og hvor i helvete ble det av den klippekanten, var det ikke bare snaue hundre eller to hundre meter dit? Han gikk og gikk. Opp og ned bitte små dalsøkk. Og der, endelig kjente han seg igjen, det var virkelig "Himalaya" han nettopp hadde passert, og der var "K2" med sin enslige, skjeve, dvergbjørk som sto midt i skråningen, snart ville klippeveggens høyeste og bratteste punkt åpenbare seg. Kjennemerket var to digre steinene som hvilte på mindre steiner, på avstand så de ut som to slitne, utrangerte trailere som naturen hadde parkert, tett ved siden av hverandre, det også hadde Oscar vist han. I samme øyeblikk forsvant midtnattsola som hadde hvilt så trofast i horisonten på nordsiden av Varangerens vidder. En sky, eller var det en byge, stengte plutselig for det livgivende lyset. Han nådde klippekanten, satte seg ned på en stein og i det han skulle begynne å løsne på beltet og tauene, traff de første snøbygene han i ansiktet. Ja visst, det var bare det som manglet, vinterens siste krampetrekning; en snøbyge kom svevende fra øst, som nå skjulte hele Varangerfjordens innløp og traff fjellene her på sørsiden av Varangerfjorden.

Panikken som han til nå hadde holdt under kontroll, brøt ut for fullt da han hadde løsnet festene i kameraten hans, og da Oscars nektet å gi slipp på den kalde omfavnelsen, det var som et jerngrep, og da beina hans heller ikke lot seg rikke fra midjen hans. Han var låst fast. Han prøvde alt. Å brekke av armene var ikke mulig, ikke beina heller, men Aslak visste ikke noe om rigor mortis, heller ikke at han kunne bli sittende slik, med sin døde venn på ryggen, i flere dager. Han prøvde alt, å åle seg ut av jerngrepet, brekke opp beina, armene, men alt ble bare stivere og stivere, tyngre og tyngre.

Snart var det sammenkoblede paret dekket av et tynt snølag, brisen fra øst ble bitende før bygen endelig ble ført videre. Midtnattsola åpenbarte seg igjen og hadde startet oppstigingen av havet, men Aslak skjønte det, at han måtte ringe etter hjelp. Da han møysommelig greide å reise seg opp av steinen, falt han, sèg langsomt over på siden, men han greide å lirke opp mobiltelefonen fra lomma, den viste dekning med alle streker på plass.

Da stemmen fra 112 svarte, forsto de nesten ikke hva det var Aslak mente da han kaklende og bønnfallende ba om å bli hentet, at hans døde kamerat hang på ryggen hans, han greide ikke en gang å reise seg opp av bakken, kald, frossen, snøbyger, men en ting oppfattet vakta på 112, tilbudet om å sitte i fengsel på livstid, bare de ville hente han og befri han fra det iskalde jerngrepet som nå satt så hardt at han holdt på å kveles.  

Forside



Kunsten å grave etter makk.                                  VEI                            Vi Menn 1991

Jeg måtte si ja til forespørselen, selv om jeg helst ville sagt nei. Et rungende nei som ga gjenlyd mellom fjellene. For var det noe jeg ikke ønsket så var det besøk av min svoger, et menneske jeg aldri har følt noe til overs for. Vi har absolutt ingen ting til felles. Svogeren min er et menneske som aldri har forstått at noen kan leve utenfor byene. At det finnes liv der også.

- Rekreasjon, sa Morgan i telefonen. - En ukes opphold hos deg i Krokfjorden vil gjøre underverker. Anbjørg sier du ikke vil ha noe imot det, at det sikkert er ok for deg.

Det var slettes ikke ok. Morgan Revarg var ikke noen drøm av en svigerbror. Jeg hadde ønsket Anbjørg, min søster, en mann av en helt annen kaliber. Og det var typisk Morgan å si at Anbjørg syntes det var ok, men kjente jeg ham rett var dette noe han slettes ikke hadde diskutert med henne. Og uansett hva hun måtte mene om saken så holdt hun nok klokelig kjeft om det.

- Er det noe galt? spurte jeg da jeg forsto at fyren virkelig ønsket å tilbringe en uke i Krokfjorden.

- Neida, neida, har bare stresset litt mye den siste tida, mye forretninger, har behov for å slappe av ... kanskje fiske litt?

Joda, jeg svarte jeg sikkert kunne ordne med en fisketur. At det var viktige grunner til at Morgan ville ut av byen en stund, tvilte jeg ikke på et øyeblikk. Forretninger, uten tvil på kanten av det lovlige, og over kanten, var sikkert en av grunnene. For alt jeg visste trengte han å holde seg i skjul noen dager, riste av seg noen torpedoer. Og da var kanskje Krokfjorden den rette plassen å gjemme seg. Ingen ville lete etter Morgan Revarg i Krokfjorden. Et av landets best bevarte hemmeligheter. Et sted hvor den eneste veien i bygda fortsatt hadde grusdekke. Og Morgan Revarg var ikke kjent for å bevege seg uten for bygrenser. Det eneste måtte i så fall være når han tok fly fra by til by, alltid i gang med nye, lugubre forretningstransaksjoner.

Det var nok ugler i mosen. For ikke å si torpedoer i torpedorørene. Klare til å skytes ut. Jeg visste da litt om det som foregikk i underverden. Jeg kan da lese. Det hender jeg leser aviser. Ikke daglig akkurat, men det hender. Helt bak mål er jeg ikke, selv om det også hender jeg har dager jeg på en måte ikke riktig er hjemme hos meg selv. At jeg liksom står utenfor. Det snakker jeg ikke om til andre, men jeg regner med at de også har enkelte slike dager.

For sikkerhets skyld kontaktet jeg Anbjørg noen timer etter telefonsamtalen med Morgan, ville høre om noe var galt. Hun benektet det. Sa Morgan bare behøvde å slappe av.

- Du burde gå fra han, Anbjørg, du vil få et bedre liv med hvem som helst andre, sa jeg til henne.

Anbjørg svarte ikke på det. Vi har diskutert det før. Jeg var klar over at Morgan pleide slå henne. At han hadde fullstendig makt over henne. Et par ganger hadde hun havnet på akutten. Det var det tradisjonelle. Hun hadde falt i en trapp.

Jeg visste det ikke var slik. Jeg har selv falt i trapper. Flere ganger, men aldri har jeg fått bloduttredelser rundt øyet av det.

En gang hadde Anbjørg sagt at hun ikke torde gå fra ham. Dessuten ville hun stå på bar bakke om det skjedde.

- Etter alt jeg har gjennomgått med ham vil jeg ha en økonomisk trygghet om jeg forlater ham, hadde hun sagt gråtkvalt og bittert.

- Men han er jo nødt til å gi deg noe? En slags kompensasjon for at du har holdt ut med ham i alle ....

- Han har verdier og penger, men han er så sleip at han klarer å lure alle sammen. Han er som en makk. Du er for godtroende bror, du er enfoldig og snill, men her ute er en verden du ingenting vet noe om ... dessuten vil han slå meg helseløs før han lar meg gå. Jeg skal nok holde ut, min tid kommer nok.

Slik hadde en av våre samtaler en gang i tida vært. Jeg kan ikke si jeg likte det hun sa om at jeg var enfoldig. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har funnet opp kruttet, men det er det mange andre som heller ikke har. Noen har antydet at jeg sto temmelig nær da det smalt, hva de nå enn mener med det. Men litt vet jeg nok om det som skjer ute i verden. Som sagt hender det jeg leser aviser, og man har da TV. Å snakke Anbjørg til fornuft er håpløst. Det har jeg gitt opp. Selv mener hun at hun er den fornuftigste av oss, så vi snakker ikke så mye om det når vi en sjelden gang har kontakt. Men jeg forsto hun ikke hadde det bra. Forsto det var en av livets hensynsløse skjebner som bandt min søster til denne mannen. Et ekteskap som sett utenfra så ganske bra ut. Jeg var kanskje den eneste som visste hvordan virkeligheten var. Noe hadde Anbjørg fortalt den ene gangen for, men mesteparten har jeg plukket opp av det hun ikke hadde fortalt. De mørke ringene rundt øynene når vi traff hverandre. Det vikende blikket dersom jeg så for lenge på henne. Det som forble usagt fortalte ofte mer enn det som ble satt ord på.

Ikke bare skulle han på rekreasjonsferie. Han ville hentes på flyplassen i tillegg. Bortimot tjue mil var det dit. Tjue mil på veier av varierende standard. Jeg foreslo leiebil, men Morgan avviste det, så jeg fikk ta den ekstraturen. Det var da jeg begynte å forstå hva Anbjørg mente med at jeg var snill.

Da jeg oppdaget svogeren min på flyplassen var det bare så vidt jeg kjente fyren igjen. Litt uvant å se ham uten at han var kledd i dress og slips. Det var nesten så han var naken. Han som alltid så ut som han var klippet direkte ut av den siste motekatalogen. Ta seg ut skulle han. Forretningsmann. Nå var han i nøytrale hverdagsklær, enda en indikasjon på at han prøvde å skjule seg for noen. Dette var nok ingen vanlig ferie.

I bilen hjemover var det langt mellom ordene.

- Godt å komme seg bort fra storbyen for en stund. Få seg noen dager fri, sa Morgan til meg etter en stund. Han stirret ut av bilvinduet. Opp mot fjellene.

- Joda, svarte jeg. - Enkelte ganger må man ta litt tid til seg selv.

Hvorfor jeg sa det siste vet jeg ikke. Kanskje for å være litt høflig.

- Du vet sikkert om mange gode fjellvann her i området. Vann som står tjukke av fisk? Jeg har vel aldri vært på fisketur med deg tidligere?

- Nei, du har nok ikke det, svarte jeg og bremset litt på farten da et reinsdyr dukket opp i veikanten. Lurte på om fyren noen ganger hadde vært på fisketur.

- Det skal bli hyggelig, jeg mener, vi kan bli litt bedre kjent. På en måte er vi jo aldri blitt kjent med hverandre, selv om vi er i familie ... skyter dere reinsdyr forresten?

Morgan var blitt oppmerksom på reinsdyret.

Jeg svarte ikke på spørsmålet. Om vi skjøt rein eller ikke var noe som Morgan Revarg ikke hadde noe med. Det var en høyst privat sak. Om det å bli kjent hadde jeg heller ingen kommentar til. Jeg syntes jeg kjente ham godt nok gjennom Anbjørg. Men en fisketur kunne vi alltids ta. En tur på fjellet. Men det var tvilsomt om det kom til å bli så mye fisk. Jeg hadde slettes ikke tenkt å vise Morgan de beste fjellvannene. Det ville sikkert resultere i at han begynte å komme igjen år etter år. Drassende på diverse lugubre forretningsforbindelser som ville høste av vannene jeg møysommelig hadde kultivert. Hver høst ville de komme for en ukes rekreasjon. Jeg hadde absolutt ikke tenkt å bli noe kuli for min svoger og hans tvilsomme kompiser og kompanjonger. Gjorde jeg rett så tok jeg en telefon inn til hovedstaden og satte ut rykte om hvor mannen noen sikkert jaktet på var å finne. Fortalte hvor på fjellet han var. Ved hvilket vann. I hvilken gamme. Så kunne torpedoene ta seg av resten. Anbjørg ville sikkert takke meg for det. Og ingen behøvde å vite noe. Morgan ville bare bli borte på fjellet.

Jeg slo fra meg tanken da jeg kom på at eventuelle gjerningsmenn sikkert ville dumpe kroppen hans i et vann. Jeg hatet tanken på at fyren også etter sin død ville fortsette og forurense verden.

- Hva har du tenkt å gjøre i denne uka du skal være her? Ikke bare drikke øl, røyke og se på TV vel? Snakket du ikke om å fiske?

Jeg spurte den tredje dagen. Morgan hadde ennå ikke nevnt de store fiskene han hadde pratet så varmt om i bilen fra flyplassen. Han hadde tydeligvis helt glemt at det var derfor han var kommet. For rekreasjon.

- Har du et forslag? sa han, åpnet en ny øl med lighteren og kommenterte noe på fjernsynet. - Du har ikke tenkt å skaffe deg parabol, forresten?

- Sjøørretfiske, sa jeg. - Den går opp i elvene nå på høsten. Fin, feit sjøørret.

Jeg har faktisk planer om å skaffe meg parabol. Men det sa jeg ikke. Det er ikke noe Morgan har noe med. Sa jeg det ville han vel begynne å spørre hva jeg har tenkt å se på. Og det har han heller ingen ting med. Jeg ser på hva jeg vil, uten innblanding fra noen.

- Sier du det? kom det borte fra sofaen.

Et øyeblikk trodde jeg at jeg hadde tenkt høyt. Noen ganger hender det jeg tenker høyt. Men det er nå helst når jeg er alene. Heldigvis var det sjøørretfisket han mente.

- Jepp, jeg sier det.

- Hvordan fisker man sjøørret?

- Jeg bruker makk, de fleste andre bruker flue, men makk er ypperlig.

- Kan vi dra en tur i kveld? Eller i natt?

- Jada, det kan vi. Jeg vet om ei elvemunning hvor fisken går i stimer.

Jeg la ut uten snev av dårlig samvittighet. Underslo det faktum at jeg de siste to årene bare hadde fått ei lita pinne på trehundregram. Det er ikke alt man behøver å fortelle. Særlig ikke til fremmede.

- Men vi må ha makk. Ordentlig fjæramakk.

- Får vi kjøpt det nå?

Han hadde satt seg opp i sofaen. Kastet et blikk på klokka. Den viste sju.

- Nei, ikke kjøpt, men vi kan grave etter makk. Eller rettere sagt; du kan grave etter makk. Litt må man jobbe for fiskelykken. Har du gravd etter det noen ganger?

- Finnes de ikke under råtne planker og steiner? Har sett dem lete etter mark på TV.

- Ikke fjæramakk. De må du grave etter. Jo dypere ned i fjærasanden, jo større makk. Og det er bare de største som duger.

Jeg så Morgan slukte det jeg sa. Han satte til og med fra seg ølflaska.

- Her ser du en mann som kan grave! Gi meg ei spade og vis meg hvor så skal det bli mark!

- Vi bruker greip, en slags spade med tinder ...

- Spade eller greip, det går ut på ett!

Klokka var blitt halv elleve på kvelden da vi sto nede i ei sandfjæra som strakte seg utover. I måneskinnet skinte den fuktige sanden av sølv. Et hundre meter lenger ute kunne vi se havet vaske mot stranda. Fjæra lå skjermet for innsyn på grunn av fjell på sidene. Det var her vi pleide grave etter fjæramakk når vi en sjelden gang hadde bruk for det. Til agn. Men vi gjorde det på dagtid. Ikke på sene høstkvelder klokka elleve. Det ville vært stupmørkt om det ikke hadde vært for en nesten full måne.

- Og hvor skal jeg grave? spurte Morgan og så utover.

- Nærmest mulig sjøen, sa jeg og nikket utover. Vi går utover til vi er noen meter fra vannkanten. Det er der de beste og feiteste makkene er.

- Og dypest mulig, svarte Morgan. - Håper det ikke tar timer.

- Dypest mulig, sa jeg.

Så pekte jeg bare utover og sa jeg ville sette meg litt. Det var et av de øyeblikkene jeg hadde denne følelsen av å stå utenfor meg sjøl et sted. En litt merkelig følelse, samtidig som jeg var litt redd for at jeg ville bli der en god stund. Utenfor. At jeg på en måtte ikke ville rekke hjem i tide. Nåvel, det får så være. Skal ikke filosofere over det. Filosofi er ikke av mine sterkeste sider. Jeg fant meg en stein å sitte på, og så Morgan begynte å gå utover. Han etterlot seg dype støvelspor i den myke sanden. Spor som ville forsvinne når det igjen ble flo sjø. Noen minutter senere var Morgan der han skulle være og begynte å grave. Bare et halvt minutt senere hoiet han og viftet med armene, det var tydelig at han hadde funnet den første.

Jeg reiste meg fra steinen og gikk noen meter opp en skråning, dro fram en nattkikkert og studerte Morgan gjennom linsa. Så at han ikke var så verst til å grave. Ganske fort sto han nede i ei grop hvor kanten rakk ham opp til midjen. Jeg sjekket klokka. Den var kvart over elleve. Tidevannet snudde, det begynte å flø, vannet begynte å stige.

Da tidevannet begynte å sildre inn i gropa var bare skuldrene synlig på graveren. Han fortsatte ennå å grave litt før han ble oppmerksom på vannet som fosset ned til ham. Febrilsk prøvde han å komme seg opp, men den myke, våte sanden bare rauset ned rundt ham, holdt ham i et fast grep, slapp ikke taket. Morgan Revag satt i ei skrustikke. Noen halvhjertede ord kom over leppene hans, før sand fant veien også dit. Så ble det stille. Tidevannet fortsatte å stige.

Dagen etter organiserte jeg en leteaksjon. Fortalte at Morgan ikke var kommet hjem i løpet av natta. Selv hadde jeg lagt meg tidlig og oppdaget ikke at fyren var borte før om morran. Men jeg hadde en ide om hvor vi skulle lete, for vi hadde planlagt en fisketur når det ble morgen. Morgan hadde gått ut om kvelden for å grave etter fjæramakk. Det var det jeg fortalte de andre.

Vi fant ham fort. Noen måker gjorde oss oppmerksom på hodet som stakk opp av sanda helt nede ved sjøen. Det var gått tolv timer. Det var fjæra sjø igjen. Måker kan noen ganger være noen heslige fugler.

- Hva skulle han så langt nede i fjæra, og hvorfor har han gravd så dypt at han ble overrasket av tidevannet? sa Albin, en av bygdas eldre som var med og lette, og som var en av de første på stedet.

- Nei, si det, han trodde vel at makkene var større jo dypere han kom. Jo større jo bedre. Du vet noen mennesker er sånn. De får aldri nok. Blir aldri fornøyd, svarte jeg. Det var litt vanskelig å snakke om det nå på dagtid. Nå når jeg var hjemme igjen.

- Ja, ja, det finnes slike, sa Albin, løftet på kasjettlua og klødde seg langsomt bak i nakken. - De forstår ikke å gi seg før de har munnen full av jord! la han til.

Det siste syntes jeg var sabla godt sagt. Albin har nå alltid vært en av bygdas filosofer, men jeg tror nesten han har stjålet det ett eller annet sted. Det der med munnen full av jord.

Forside