Villmarkstur i nærområdet

Fjellvåken svever høyt over oss og varsler med sin karakteristiske skrik at vi er observert og registrert. 

En fjelltur uten de helt store utfordringene tok vi to pensjonister sist søndag. Fint vær og sommervarme i den tida vi var på fjellturen i nærheten av bygda. Starten gikk fra toppen av Smørvikabakken, via små daler og over forskjellige høydedrag. Innimellom sildret små bekker mellom steinrøyser og over nesten tørrlagte myrer. Så langt har det ikke vært regn av betydning som har tilført vann til terrenget etter at snesmeltinga er over. Enkelte steder ligger det fortsatt sne på steder hvor sola bare slipper til i korte perioder om dagene.

Men sommeren er på vei. Blåbær-, krøkebær- og multebærplantene blomstrer. Insektene var også framme denne rimelig varme dagen med temperatur på rundt 15 grader. Til og med mygg mellom bjørketrærne nede ved Gressholmvannet. Så det skal nok bli bær i år også.

Mens enkelte planter på de høyeste punktene av turen, som rødsildren, ennå strever med sitt og ikke blomstrer for fullt så er livet kommet lenger inne i skogholtene vi passerte. Her er det både reinrose finnmarkspors, fjellfiol og andre planter som står i full blomstring.

Og fuglene er også der sammen med oss. Løvsangeren høres tydelig i småskogen mens tyvjoparet lenger oppe ved en slette driver og jager vekk en ravn fra sitt område. Eller kanskje jakter de bare på mat de vil ha fra ravnen? Fjellvåken, selvfølgelig to av dem også, svever høyt over oss og varsler med sin karakteristiske skrik at vi er observert og registrert.

Et sted like over Smørvika sto noen glassfiberstenger stukket ned i jorda som tydet på menneskelig aktivitet av en eller annen art.

Hele turen varte i 2,5 timer og er på rundt 7 km. Farten er ikke lenger den helt store, særlig ikke når det går oppover, heller ikke når det går nedover. Også da er det ting man må passe på. Man hopper ikke lenger fra stein til stein og fra tue til tue. Og oksygenopptaket er ikke lenger det den en gang var. Men så lenge formen er brukbar så kommer man fram til målet om man tar tida til hjelp.

Og målet denne gang var Bugøynes.

Tekst & foto: Vilfred Ingilæ