DEBATT MENINGER INNLEGG
Har du kommentarer, meninger eller temaer du vil ta opp så send det på e-post eller sms. vilfredingila@gmail.com
13.10.24
Randi Irene Losoa: Om kunstgress til besvær.
11.09.24
Vilfred Ingilæ: Hva skjer i Bugøynes?
24.08.24
Vilfred Ingilæ: Hvem skal vi hedre og hva skal vi minnes?
19.08.24
Randi Irene Losoa: Kommentar angående Bugøykanonen
17.08.24
Vilfred Ingilæ: Om krigsminnesmerker
10.08.24
Vilfred Ingilæ: Et lite musepip
16.07.24
Randi Losoa: Området der frisbeegolfbanen er lagt
13.07.24
May-Helen Losoa Forsberg: Et lite fuglepip
30.04.24
Anne Ulven: Josefines liv
29.04.24
Anne Ulven: Leie ut?
27.04.24
Anne Ulven: Boligkrise i Bugøynes?
27.04.24
Elsa Haldorsen: Kan det være vikingeboplass på Sankarhaugen?
30.11.23
Bjørg Solsvik: Leserinnlegg: Maria, Marie og julefred (pusterom i juletida)
24.02.23
Bugøynes Husflidslag: Husflidslaget lei av høye leiepriser
04.11.22
Vilfred Ingilæ: En dåre kan spørre …
26.09.22
Vilfred Ingilæ:
Noe svar på det siste spørsmålet jeg stiller i innlegget «Utsikten før», om hvorfor sjåene ikke ble plassert nede i Buljofjæra, har jeg foreløpig ikke fått. Men jeg har fått med meg at bygdelagets leder på en annen nettside antyder at jeg kanskje ikke er meningsberettiget i bygdelagets saker ettersom jeg ikke har møtt opp på mange nok av bygdelagets møter.
20.09.22
Vilfred Ingilæ: Leserinnlegg: Utsikten før
18.05.22
Vilfred Ingilæ: Debattinnlegg om parkeringsplass
13.05.22
Wenche Myhre: Engleprosjektet er avlyst
12.05.22
Vilfred Ingilæ: «engler daler ned i skjul…»
10.05.22
Wenche Myhre: Ut av skapet - svar på Vilfreds spørsmål
04.05.22
Vilfred Ingilæ: Tid for å komme ut av skapet?
20.04.22
Vilfred Ingilæ: En engel i sneen - og en i Bugøynes
04.04.22
Wenche Myhre: Kjærlighet - håp og medfølelse
17.03.22
Vilfred Ingilæ: Ute av synet, ute av sinn.
14.03.22
Ivar Kaski: Krykkja er tilbake - i byen.
25.02.22
Vilfred Ingilæ: En liten notis
01.02.22
Alf Salangi: Departementet støtter kvenene
06.01.22
Vilfred I: Ny millionær i Bugøynes
27.12.21
Alf Salangi: Alf Salangi er en av de mange som har lest Elnas historie fra Ranvika
28.09.21
Sjeteen ble anlagt i en tid da arbeidsplasser var viktigere enn utsikt.
Ennå kan vi tid om annen høre at den største tabben som er gjort i bygda er den at sjeteen ble anlagt. Det kan så være. Men de som i sin tid sto for det hadde også sin plan. Havna måtte mudres og man tenkte å slå to fluer i en smekk. En av tingene var at området en gang i framtida skulle benyttes til industriområde, og muligens også til boligbygging, om det ble bruk for det. Vi må aldri glemme at den ble anlagt i en tid da arbeidsplasser var viktigere enn utsikt og rekreasjon. Heller ikke de hadde tenkt den skulle stå slik den har stått i femti år. Og egentlig er det vel vi som kom etterpå som har mesteparten av skylda. Opp gjennom årene har det ikke manglet på ideer om hva området kan brukes til, noen luftige og andre mer jordnære. Men vi har stort sett bare prata. Sjeteen kan jo brukes. Det er bare å kaste et blikk på omsorgsentert og brannstasjonen.
På siste bygdelagsmøte satte Arnt Pedersen sjeteen på dagsorden igjen. Han mente at det måtte lages en slags grovskisse om hva den kunne brukes til, diskutere forslagene med bygdefolk og så gå videre til detaljplanlegging. Han nevnte parkanlegg med stier og belysning, små boliger i forbindelse med omsorgsenteret, ordne steinmuren mot havna, lekeområde, islegge deler om vinteren som kan brukes til aktiviteter både for voksne og barn. Få kraftlinja under jorda da den beslaglegger store områder på grunn av sikkerhetssone.
Jeg støtter forslaget til Arnt på alle punkter. Men jeg lanserer også en tilleggsplan, en midlertidig plan i første omgang, og i dagens samfunn virker det jo som mesteparten er midlertidig, det bygges, rives og bygges opp igjen. Alt er i stadig forandring.
Hvorfor ikke starte med det Bugøynes har mest bruk for. En rimelig stor parkeringsplass hvor turister kan parkere bilene sine når de ankommer bygda. Da blir vi kvitt parkeringsproblemene en gang for alle, særlig om sommeren. Den behøver ikke koste millioner, er kanskje ikke nødvendig å asfaltere den en gang. Og kommer man omgang inn på planer hvor parkeringsplassen ikke passer inn så må en parkeringsplass kunne omdisponeres på en enkel måte.
Når den tid kommer tar vi det derfra. Det går fort noen år.
Vilfred I. Sjeteen ble anlagt i en tid da arbeidsplasser var viktigere enn utsikt
01.05.21
Kystsoneplan for Varanger av Øyvind Seipæjærvi
I et innlegg den 27. april om Lerøys planer om oppdrett ved Kasterholmen viser VEI til møte i Bugøynes om oppdrett.
Antar det er møtet «Torsk og Laks - Hand i Hand?» som Øst-Finnmark Kystfiskarlag og jeg arrangerte her høsten 2018.
VEI savner informasjon om hva har skjedd etter møtet.
En av de viktigste konklusjonene fra møtet var at oppdrett i Varangerfjorden må være en interkommunal sak. Langs Varangerfjorden er det 4 kommuner. Oppdrett i en kommune kan føre til forurensning i gyteområder for torsk i nabokommunen, eller påvirke vill-laksens levevilkår i alle 4 kommuner.
Videre konkluderte møtet med at det var svært viktig å kartlegge tålegrensen i Varangerfjorden mtp den påvirkning oppdrett/akvakultur har på miljøet.
Øst-Finnmarkrådet satte etter møtet i gang arbeidet med en Kystsoneplan for Varanger, vår egen kommune er sentral i arbeidet. Det ble i fjor arrangert åpne høringsmøter i kommunene Sør-Varanger, Nesseby, Vadsø og Vardø. Møtene var behørig publisert, deltakelsen var god. Og referater fra møtene fylte mange sider i lokalavisene.
Det arbeides fremdeles med planen, senest i februar i år arrangerte SVK et webinar om temaet.
På kommunens hjemmeside kan dere lese om arbeidet med kystsoneplanen:
Kystsoneplan for Varanger - Kunngjøring om fastsatt planprogram
Kystsoneplan for Varanger
Kystsoneplan for Varanger er under arbeid.
Styringsgruppa har i møte 10.12.20 fastsatt Planprogrammet til interkommunal kystsoneplan for Varanger.
Vi takker for alle innspillene vi har fått inn så langt. På denne nettsiden kan du lese hvordan ditt innspill er hensyntatt i planarbeidet så langt.
Formålet med kystsoneplan for Varanger er å utarbeide en helhetlig plan for kommunenes sjøarealer og et kunnskapsbasert forvaltningsverktøy for kommunene. Gjennom planarbeidet skal det utvikles langsiktige rammer for bærekraftig arealbruk, forvaltning og verdiskapning i kystområdene. Gjennom planprosessen skal det legges opp til kunnskapsutvikling og erfaringsutveksling mellom de involverte kommunene, som vil gi grunnlag for framtidig samarbeid om arealbruken i kystsonen i Varanger. Kystsoneplanen skal bli en juridisk bindende plan på kommuneplannivå.
Planprogrammet ble behandlet og fastsatt i styringsgruppa i møte 10. desember 2020, sak 05/20.
Planarbeidet gjennomføres etter reglene i plan- og bygningslovens kapittel 11, samt forskrift omkonsekvensutredninger, jfr. plan- og bygningslovens § 9-3.Styringsgruppa er delegert myndighet som interkommunalt planutvalg.
Planprogrammet ligger tilgjengelig her:
/4786724.652.umbzwwqqamtpuj/Fastsetting+av+planprogram+til+Kystsoneplan+for+Varanger.pdf
Det er kommet ca 40 innspill til høringen om Kystsoneplanen, de er også publisert på kommunens hjemmesider.
21.04.21
Utflyttede bugøynesværinger.
Kan du lage en side for utflyttede bugøynesværinger? På samme måte som «Folk ved fjorden»?
For oss som kanskje ikke selv er født og oppvokst i bygda så lurer ihvertfall jeg ofte på hvem folk er, hvor er de blitt av, hva gjør de osv.
Tenker også på de litt yngre.
De kan sende inn litt om seg selv, gjerne med bilde.
Anne Ulven
15.04.21
Hverdagsbetraktninger: Jeg er en som klager, av Anne Ulven
Etter 60 år har jeg skjønt at vi mennesker er forskjellig skrudd sammen. På mange vis. Et område vi framstår forskjellig på er om vi er en type som klager eller om vi er en type som ikke gjør det. Klageren finner alltid noe å klage på, ser det som er feil før det som er rett, ser et halvtomt glass der ikke-klageren ser et halvfult.
Jeg er definitivt en klager. Når jeg kommer inn i et rom ser jeg med en gang hva som ikke passer inn. Det kan være et bilde, ei pute, feil farge, feil størrelse, feil form...
Jeg har en stabel med kopier av klagebrev. Øverst i bunken ligger klagen jeg sendte til Tore Strømøy angående et dårlig tv-program. Jeg fikk svar og gjett hva han svarte: «Du kan jo bare slå av tven». Litt frekt men bittelitt sant også må jeg innrømme. Men for en klager er det ikke alltid så lett å skru av.
I bunken ligger det klage til Tine Meierier i Finnmark. Etter ferie i Trøndelag hadde jeg oppdaget at skogsbæryoughurten der var mye tykkere, mørkere og mye bedre enn i Finnmark. I Finnmark var den tyntflytende og lys rosa. Jeg fikk svar fra dem også. Men det var ikke noe de kunne gjøre noe med sa de. De brukte samme oppskrift. Det tror jeg ikke noe på. Men gjorde ikke noe mer med den saken. Andre sier kanskje: kan du ikke kjøpe en annen youghurt da? Ikke denne dama nei.
Hun fortsetter å klage. Over pisslukt og hår i sluken i en garderobe i en svømmehall jeg pleide å gå i da jeg bodde i Oslo. Det gikk uke etter uke, ingen bedring. Jeg ga meg ikke. Jeg klaget ukentlig. Tilslutt ble det bedring. DEN følelsen. Det nytter. Og det er det som er drivkraften. Noen ganger er det litt mer trass. Skal innrømme det.
Som den gangen da jeg og barna mine skulle feire 50-årsdagen min på en restaurant i Fredrikstad. På menyen stod det at de hadde kongekrabbe fra Bugøynesvær. Bugøynesvær? Ikke noe sted som heter det. Klageknappen min skrudde seg på. Nå visste jeg at jeg hadde rett så det var bare å sette i gang showet. Hvor er det? spurte jeg den unge uerfarne servitøren. I Finnmark svarte hun. Nei det tror jeg ikke. Har bodd i Finnmark og aldri hørt om det stedet. Du må spørre kokken sa jeg. Hun kom ut igjen og bekreftet at jo da, kongekrabben kom fra Bugøynesvær. Det er ikke noe sted som heter Bugøynesvær svarte jeg. Vi har bodd i Bugøynes i 17 år og det er ikke noe som heter Bugøynesvær. Hun mumlet litt surt. Barna mine var flaue over meg. Og det ble ikke mye driks fra meg. Dagen etter skrev jeg klagebrev til restaurantsjefen. Ikke bare klage på geografikunnskapen, men også på at porsjonene var altfor små.
Jeg klaget alltid på et eller annet på butikken da jeg bodde på Bugøynes. Jeg klagde på at det ikke var nok melk eller at datoen hadde gått ut. «Voi voi den melka» eller «det er ingen som har klaget før» svarte Jenny. Kanskje var det slik. At det var bare meg som klaget.
Jeg har klaget på dårlig saksbehandling hos Nav, på skatten, på Øfas, på kommunen. Det verste er når de svarer: «Vi beklager at du opplevde det slik». Da koker det.
Det er slitsomt å være en klager. Men innimellom er det verdt det.
10.04.21. Anne Ulven
En måkehistorie til:
Hver sommer reiste barna og jeg til Trøndelag på ferie mens Valter jobbet på fyret. Denne sommeren, det kunne være ca 2005, var det bare Simen og meg. Simen var 12 år og hadde begynt å bli interessert i politikk og dyrevern.
Vi gledet oss alltid til å dra sørover på sommeren. Selv om jeg trivdes i Bugøynes så syntes jeg at våren var pyton. Det ble aldri vår og det ble aldri sommer. Barna hadde bobledress på både st.hansaften og 17.mai. Det var godt å se fram til sommer i Trøndelag. Simen elsket å bade og jeg elsket grønne trær. Og det var godt med litt byliv.
Første etappe var rutebussen til Kirkenes. Simen trengte ny badeshorts. Mente jeg. Da vi kom utenfor Cubus så Simen en skadet måke. Han hverken hørte eller så meg. Badeshorts var ikke viktig. Jeg prøvde med alle midler å få han interessert i å kjøpe badeshorts. Men det gikk ikke. Han skulle redde måken. På denne tiden hadde han ikke telefon og smarttelefon var ikke oppfunnet. Han krevde å få min telefon og begynte å ringe rundt. Han ringte fylket og fikk beskjed om å ringe Mattilsynet. Personen på Mattilsynet tok han alvorlig og lovte å komme og redde måken. Hva som skjedde vet jeg ikke. Men Simen var fornøyd med innsatsen og vi rakk akkurat flybussen. Og vi fikk en fin sommer i Trøndelag Antagelig fikk vi kjøpt badeshorts også.
For Simen var et måkeliv like mye verdt som alt annet liv.
07.04.21
ØFAS. Hva galt har jeg gjort?
Først mista jeg min BankID, så fikk jeg problemer med min nye Telia-box og har nå bestilt ny, så fikk jeg drøssevis av tilbud om EU-kontroll på bilen min til en frist som overhode ikke stemte. At jeg etter å ha fiska laks med krokgarn i 8 dager i fjor mista den retten i år er så sin sak. Jeg får fortsatt fiske med not som alle andre i fjorden. For noen uker siden meldte jeg meg på for å ta koronavaksine og må kjøre 400 kilometer for å delta i dugnaden. Og nå har jeg nettopp fått melding fra «Helseboka» om at jeg må inn på en nettside og velge dato og tid for å ta vaksinen. Det får jeg ikke til. Jeg kommer et stykke på vei, men når jeg skal bekrefte mine valg er det stopp. Hvorfor det? Fordi jeg ikke har BankID! Og ikke får jeg oppgitt noen alternative måter å gjøre timebestilling på heller. Tenker jeg drar på hytta og blir der til alt dette er over.
Og så, tirsdag 06.04, var det søppeltømming i Bugøynes. Denne gang var det matavfall og plast. Som de plikoppfyllende samfunnsborgere vi er hadde vi sortert alt etter beste evne. Matavfall i grønne poser og plast i plastsekken vi har fått utdelt, rengjort plast var det også. Utpå dagen oppdaget vi at dunken med matavfall var tømt, men plastsekken hang fortsatt på dunken der min samboer Bjørg hadde knyttet den fast. Først tenkte jeg at vi hadde lest feil på tømmekalenderen, for det hender det også når sant skal sies. Skriften er liten og synet er svekket, og det er kanskje noen andre sanser også.
Men det var riktig. Og når jeg tenkte etter hadde jeg sett andre også hadde hengt ut plastsekken og blitt kvitt den. Da begynte selvfølgelig konspirasjonsteoriene å rotere rundt i hjernen min (som en forhenværende redaktør i vår lokalavis en gang antydet at jeg drev med da jeg sendte inn et leserinnlegg til avisa. Men det jeg bedrev den gang var noe som kalles for ironi. Det er noe av det første vi mennesker mister evnen til å forstå når vi flytter til byen og prøver å assimilere oss, på vår vei til å bli byborgere).
Nok om det. Vår plastsekk med søppel var ikke henta. Derfor studerte jeg den litt nøyere og oppdaget at samboer Bjørg hadde knyttet den fast i dunken, ikke hengt den på den røde hanken hvor den skulle henge. Jeg konfronterte henne med det for å høre hvordan det hang sammen. Plastsekken skal henge på den lille, røde plastkroken. Samboer Bjørg er slogstril fra Sotra utafor Bergen. Det kan blåse en del der ute, som det også kan gjøre her. Derfor hadde hun knyttet den fast slik de gjorde på Sotra, der har de ikke slike små, røde plastkroker. For det holder ikke. Dessuten var ho lut lei av å springe bort til sommerhuset til Ivar Kaski for å hente inn igjen plastsekken dersom den var hengt ut kvelden i forveien og ikke var henta før ho dro på jobb om morran. For ofte var det det som skjedde i løpet av natta. Enten hadde den fløyet den ene veien, eller den andre veien. Sprunget etter sekken har jeg også gjort noen ganger, for jeg er ikke den som står opp klokka seks om morran og venter på søppelbilen, jeg setter ut søpla kvelden i forveien.
Jeg antydet for min samboer at den røde kroken er for at det skal være lett for søppeltømmerne å ta med seg sekken, at de ikke har tid til å stå der og fikle med kjærringknyter. Tid er penger. Jeg har jo god tid å løpe etter plastsekken de dagene det blåser, men jeg er jo pensjonist. Min samboer er i full jobb og mente ho har viktigere ting å gjøre enn å hanke inn bortblåste plastsekker. Så jeg prøvde meg med den gode gamle om at «tenk om alle gjorde sånn, at dem knyta fast sekken i søppeldunken». Det ville jo ta hele dagen bare å tømme dunkene i Bugøynes, så gode som vi er blitt til å lage knuter etter et langt liv i kamp med naturkreftene.
-Da får de ta med seg tapetkniv, det er det de har med seg på Sotra! var svaret jeg fikk.
Jeg anså diskusjonen for å være tapt så jeg gikk inn på ØFAS sin hjemmeside for å se om det var noe jeg kunne ta dem på. Fra historiens mørke steg det opp at minne om at jeg ikke bestandig har dratt dunkene ned til hovedveien.
Da måtte jeg ut og sjekke avstanden fra der jeg har plassert dunkene og ned til veien. Husket at jeg et par ganger for flere år siden tok dunkene ned til veien før tømming. Etter det hentet de aldri mer dunkene fra sin opprinnelige plass og jeg fortsatte å ta dunkene ned til veien for å bli kvitt søppelet. Jeg har nå målt avstanden, den er 9 meter og 40 centimeter, så egentlig skal de hentes fra sin opprinnelige plass. Det tar tid det også, lengre tid enn å kutte plastsekken løs med en tapetkniv et par, tre ganger i året.
En gang tidligere har jeg henvendt meg til ØFAS. Da manglet jeg plastsekker og fikk til svar at sekker kunne hentes på ØFAS i Kirkenes. Det var da jeg spurte om hvordan ØFAS trodde kirkenesværingene ville ha reagert dersom de fikk beskjed om at sekker kunne hentes på Nærbutikken i Bugøynes. Men sekken kom, det skal de ha. Jeg slapp å hente dem.
Men jeg skal møte dere på halvveien. Jeg skal fortsatt ta dunkene ned til veien, så kutter dere løs plastsekken med en tapetkniv de dagene de er knytt fast på grunn av mye vind. Gjør dere ikke det så lar jeg dunkene stå på sin opprinnelige plass!
Det er mye i det gamle ordtaket at «gir du fanden lillefingeren tar han snart hele hånden», for ikke å si armen. Passer vi ikke på må vi kanskje, før vi vet ordet av det, sjøl levere avfallet på anlegget i Kirkenes eller Tana!
Vilfred Ingilæ
23.03.21
Teorien inntil 80 tallet var at en bare skulle lære et språk av gang Forst på midten av 80tallet hadde vi besøk av Tove Skupnaskangas som hadde forsket på det og fortalte oss at det var viktig med flerspråklighet. Selv de riksfinskspråklige snakket norsk.
Elsa Haldorsen
22.03.21
Når blei norsk vanlig hjemmespråk?
Jeg var lærer ved Bugøynes skole, skoleåret 1961/62. Jeg hadde bl.a. 1.klasse der det var 15 elever, født i 1954. Alle forsto og kunne uttrykke seg godt på norsk. Jeg fant en opptegnelse på skolen over norskkunnskapene til førsteklassingene fra 1949 da jeg sjøl begynte på skolen, og hvert år framover, og den viste at 1961 (da jeg sjøl var lærer) var det første året vi kunne notere at alle elevene forsto og snakket norsk. De fleste snakket nok mest finsk både i lek på skolen og hjemme, men synd at det ikke var "morsmålsundervisning" i finsk slik at ungene lærte begge språk både muntlig og skriftlig. Forskning har vist at å beherske mer enn et språk som barn også kan påvirk evnen til læring i andre fag.
Randi Bolstad.
20.03.21
Datahjelp
Datahjelp Ja jeg etterspør fremdeles etter datahjelp. Det kan nu vel ikke bare meg som har vansker med ny Microsoft. I Ballangen er det en gruppe på 7-8 kvinner som møtes annenhver uke og har med sine maskiner og hjelper hverandre
Elsa Haldorsen
«Det hemmelige språket»
Av Tony Bauna
Etter å ha sett TV-programmet «Det hemmelige språket» på nytt i år har jeg festet meg ved Pia Lanes opplysning om skillet i 1965, at de født før 1965 ble snakket finsk til, mens de født fra da ble snakket norsk til. Med fødselsår 1971 er jo også jeg et «offer» for denne endringen, jeg har i voksen alder mange ganger tenkt at jeg på et vis er blitt frarøvet en mulighet til å være flerspråklig fra barnsben av. Selv om jeg har erfaring med både tysk, fransk og italiensk, og selvfølgelig engelsk som er det jeg benytter meg mest av i jobben, har det alltid vært med innslag av savn at man tenker at man burde jo kunnet finsk også.
Så hvorfor denne kollektive endringen i 1965 - det er jo et skarpt skille? Pia Lane gir ingen forklaring på dette bortsett fra å vise til at foreldrene trodde det var til det beste for barnet, men gir ingen forklaring på hvorfor det ser ut til at alle sammen bestemte seg for dette skiftet samtidig. I en artikkel i Ruijan-Kaiku fra 2019 sier hun litt mer: «Hun forklarer fenomenet med at en av flere ulike grunner fikk inntrykk av at morsmålet ikke var et like godt språk som norsk, og at det derfor ikke er så overraskende at foreldrene ikke valgte å bruke det. - Kanskje man hadde fått høre at dette ikke var et ordentlig språk og at ungene ikke ville få bruk for det, sier hun.»
https://www.ruijan-kaiku.no/sa-ingen-framtid-i-det-finske-spraket/
Var det noen som snakket sammen? Var det påvirkning utenfra - lærere, myndighetspersoner? Har det sammenheng med at veiforbindelsen kom i 1963 og Bugøynes ble tettere knyttet til Kirkenes og mindre til Kvenbyen Vadsø?
Er det noen tidsvitner som kan bidra til å forklare dette brå skiftet i 1965? Kanskje Pia Lane har forklart det mer i detalj i sitt forskningsarbeid?
Tromsø, 19. mars 2021,
Tony Bauna
19.03.21
Hilsen fra en ungdom i bygda
Vil innlede med med å skrive at dette er mine personlige meninger, tanker og synspunkter, og at jeg er åpen for diskusjon om teksten.
Personlig så har jeg en veldig tilknytning til bygda. Jeg er av Linangi/Johansen slekt, min oldemor var, Reidun Alise Johansen (pikenavn Linangi) og min oldefar var Hans Richard Johansen. Jeg har en mormor (Solbjørg Bakken), en farmor (Randi Irene Losoa) og ste-farfar som fortsatt er bosatt her i Bugøynes, og min morfar (Leif Astor Bakken) bodde her tidligere. Min mor, min far og flere av tantene mine er oppvokst her. Jeg bodde her selv mitt første leveår, min søster og jeg har tilbrakt hver sommer her, fra siden vi ble født.
Nå, i voksen alder, har jeg flyttet tilbake. Etter å ha bodd i henholdsvis Kirkenes, Vadsø, Alta, Oslo og Nesodden.
Og det som først bare skulle bli en periode, kanskje bare noen måneder, har blitt til et år og tre måneder. Jeg bor på Tyttebærsletta, i samme gate som jeg har tilbrakt barndommens somre, og har jobbet her i over et år, på Bugøynes omsorgssenter
At jeg flyttet hit i desember 2019, vil jeg si var hell - for meg. Men det ble også dessverre litt uheldig, fordi jeg måtte omstille hele min sosiale verden. Det å flytte fra en storby, der ting foregår døgnet rundt, med jevnaldrende folk rundt meg hele tiden -, og å flytte over til en liten bygd der tiden liksom nesten står stille, det vil si, ikke noe særlig skjer. For en som er vant med at noe skjer hver dag, var dette ganske tøft i begynnelsen, og det kan nok fortsatt være litt slitsomt og tøft til tider nå også, et år senere.
Men, med tanke på hva som har skjedd det siste året, over hele verden:
Jeg sikret meg fast jobb og billig bosted, samtidig som mine bestevenner i Oslo opplevde pandemien på det tøffeste, med permisjoner, hjemmekontor siden mars 2020, og undervisning på skoler og universiteter via nett. Det å ha undervisning via en skjerm, høres kanskje ikke så tøft ut med det første, men en kan jo se for seg å sitte foran en dataskjerm, seks, syv timer i løpet av en dag kan bli tøft for de fleste. Vennene mine i Oslo, mistet i tillegg hele sitt sosiale liv.
Her i Bugøynes, i år 1996, er vi tre stykker som ble født dette året. Det er selvfølgelig andre her på min alder, men de er henholdsvis et, to, tre, fire år yngre enn meg. Men det gjør egentlig ingen ting, fordi som med min tante-generasjon, og min mors generasjon, så er vi sammen med hverandre uansett. Men det gjelder nok mer med min generasjon, da vi ikke er like mange som 80- og 70- tallets ungdom.
På skolen var det 30-60 elever, nå er det 16-19 (korriger meg hvis det er feil). Det er langt flere eldre og enslige enn vi som er under 30. Og det er et fåtall med vi som er fra alderen 18-30. Pr. nå så er vi sju til ni i alderen 18-30 som er fastboende i bygda. (Igjen, korriger meg hvis dette er feil, men er ganske sikker på at det er riktig). Heldigvis er det seks, sju stykker som går på skole eller som jobber i en annen kommune eller som jobber og bor i Kirkenes, men som fremdeles kommer hjem i helgene.
Men spørsmålet da er hvor lenge holder dette på? Når blir man lei av å reise hjem til helgene, for ved hvert år som går så blir det mindre og mindre folk på ens egen alder, de fleste av oss flytter jo til større byer, og helst lenger sør i landet.
Og, hva er det da som kan gjøre Bugøynes attraktiv for oss, få oss til å være villige til å slå oss til ro her (dette er da et retorisk spørsmål, da jeg ikke har klart å tenke ut et svar på dette selv)? For vi som er mellom 18-30 år begynner jo å komme i den alderen der vi tenker at vi en dag skal stifte familie, få kjærester, få koner og menn og barn.
Jeg skulle gjerne ønske jeg hadde et svar på dette, et svar på hvordan gjøre bygda mer attraktiv for andre og flere på min alder.
Jeg husker jo før, da jeg var mye yngre, så var det jo bygdekino, det var idrettstilbud, og klubben for barn og unge, men det er ikke bygdekino lenger, og heller ikke idrettstilbud i bygda, (det er felles treningstilbud) men ikke organisert idrett som for eksempel fotball (det er jo forståelig nå, da det hadde nok ikke vært nok folk interessert og motivert til et fulltallig fotballag). Ja, klubben drives fortsatt. Men det er ikke for oss som er i 20-årene. En kan selvfølgelig dra på Bistroen å spise, eller samles hjemme hos hverandre for å holde en fest. Men kanskje etter mange helger på rad så blir en litt lei av det også. Og vi kan selvfølgelig dra å på kino i byen, dra dit for å gjøre andre ting, men da mister man jo litt av poenget med å gjøre noe i bygda.
Heldigvis har vi i min generasjon fått oppleve flere Havfiskefestivaler, som avholdes på sommeren, da bruker vi å være mellom 20-30 stykker som samles for å «ta sæ en fest» (som en sier her).
Og, sier det igjen, jeg har ingen fasitsvar på det jeg spør om selv.
Men jeg er åpen for diskusjon om temaet (selv om temaet og den rød tråden i teksten kanskje ble litt rotete), og jeg er gjerne med på å få til et eller annet, så langt noen har en bra idé, og at det faktisk lar seg gjennomføres. Og, jeg mener selvfølgelige ikke å høres klagete ut, og at folk kan tenke at dette er et sutreinnlegg, og at jeg vil få ting gjort men ikke gidder å hjelpe selv. Jeg er interessert i å komme med innspill og mulige idéer og tanker, for en mulig framtid for bygda. Og jeg er heldig som får bo her, har egen leilighet som jeg leier her, og jobber her.
Malin Aurora Bakken-Pettersen (24)
17.03.21
Mitt liv som kven
Helt siden framhaldskolen i Bjørnevatn, da jeg tror det var første gangen jeg personlig ble kalt kven, tok jeg bare ordet til meg. Sa ja, at jeg var det og at jeg var stolt av det. Begrepet kven hadde jeg selvfølgelig hørt tidliger, men ettersom jeg vokste opp i Bugøynes angikk det på en måte ikke meg. Vi var etterkommere av finske innvandrere var det jeg var blitt fortalt.
Etter Bugøynes var det et år på skole i Neiden. Der var heller ikke kvenbegrepet noe som sto på agendaen. Vi var elever fra Neiden, Bugøynes, Bugøyfjord, Vagge, Munkefjord, Lunkoselv, Stonga, Pasvik, Storbukt, Skogerøya og sikkert fra steder som ikke er nevnt her. Vi fleste var i samme båt. Vi var hjemmefra.
Senere ble det folkehøgskole i Troms. Også der ble jeg kalt for kven innimellom og følte meg ikke mobbet av den grunn. Jeg tok det som en hedersbetegnelse, selv om jeg innerst inne visste at jeg var etterkommer av finske innvandrere. Men det var tøffere å være kven.
Så ble det lærerskolen og en stadig voksende engasjement blant samer. I begynnelsen av 1970-årene ble det to år i Alta. Altaelva skulle utbygges og de første planene gikk ut på at store deler av Masi skulle neddemmes. Samene sto fram og snakket det samiske språket uten lenger å bøye nakken og stå med samelua i handa. På en måte gikk det en vekkelse over landet som det heter i religiøse sekter.
Jeg dro til Tromsø, fortsatt som kven og snakket mitt gebrokne finsk hver gang vi var på tur i Finland eller traff finlendere i Norge. Vi forsto hverandre rimelig bra.
Innimellom traff jeg på noen få andre som også kalte seg kvener. Vi snakket norsk sammen, og jeg begynte å forstå at jeg nok var mye mer etterkommer av finske innvandrere enn av kvener.
Dessuten hadde jeg misforstått litt, eller kanskje var det jeg som har forstått det riktig, at de som flyttet til nord tidlig i 15-1700 tallet var de riktige kvenene, for de kom fra Kvenland. Mens deler av mine forfedre kom fra Vuotso-området i andre halvdel av 1800-tallet, og jeg var jo etterkommer av dem. At Vuotso ligger midt i Sameland kan vi ta ved en aller anledning.
Noen var veldig ivrige etter å organisere seg og ta vare på kvensk kultur og kvenbegrepet. Gjøre en slags karrier innen det området. Vi hadde vært undertrykt, det var ikke bare samene som hadde vært det. Nå var det så at jeg var vokst opp i Bugøynes og hadde aldri følt meg undertrykt, der var jo vi etterkommerne av finlendere i et stort flertall, det var vel heller de få nordmennene som bodde der som var undertrykte, tenkte jeg den gang.
Det gikk nok en karrieremulighet tapt der. Men ettersom jeg holdt på å utdanne meg til lærer fordi jeg ville være lærer lot jeg den muligheten fare og ble igjen etterkommer av innvandrede finlenderendere i steden for kven. Mange år etter at jeg begynte min lærergjerning i Bugøynes ble Norske kveners forbund stiftet (1987), og da dukket den store masssen av kvener opp fra historiens mørke. Og de var mange, men jeg var ikke lenger en av dem. Og egentlig er jeg glad for det når jeg i ettertid ser hvor mye splid, spisse albuer og bakholdsangrep det har resultert i. Siden den første foreningen har vi i alle fall fått to til. Kvenlandsforbundet og Kvensk Finsk Riksforbund.
Og selv om jeg ikke har problemer med å forstå at folk i en familie kan være født med forskjellig legning, så har jeg større problemer med å forstå for eksempel at av to som er etterkommere av de samme kjødelige foreldrene kan den ene være kven og den andre finsk?
Men så komplisert kan menneskelivet være. Det er ikke alle gitt å forstå. Også tankene har sin begrensning.
Nå når jeg blitt en eldre mann og nesten mett av dage er jeg ikke lenger så sikker på hva jeg er eller var. For gammel til å gjøre karriere i foreninger som har holdt på i årevis og har arverekka for de neste som skal sitte i styrene klare er jeg også. Så jeg har begynt å sysle med egne planer etter at jeg så en av medlemsforeningene i Kvensk Finsk Riksforbund. Ganske enkelt genialt, spør du meg. Norsk-, skog-, sjøfinsk- og kvenforening (Oslo & Omegn).
Det er sørpå folk bor, særlig de som har flytta og daglig kjenner røttene dra dem mot hjemlandets fjorder, skog, fjell og vidder. Da skal det ikke mye til før man melder seg inn i en forening hvor man kan dele nostalgiske drømmer om forfedrenes jord. Det blir mange medlemmer av det, og når vi vet at det er antall medlemmer som utløser støtte av offentlige midler så har de nok skutt gullfuglen her. Og for all del; det vil sikre arbeidsplasser for noen.
Og når det gjelder arbeidsplasser i distriktene vender jeg tommelen opp. Så derfor mener jeg i fullt alvor at vi bør starte en ny forening her i bygda. Det finnes alltids plass til en ny forening. Jeg synes vi slogfinner skal organisere oss. Vi er mange i Bugøynes og vi er mange rundt omkring i fylket. I hvert et fjordhull i storfylket vårt finnes det slogfinner, og også noen nedover i Nordland. For ikke å snakke om alle de som dro. De som sitter i andre deler av landet og kan gi en håndstrekning til slekta i nord bare ved å melde seg inn i foreninga og på den måten utløse offentlige midler som kan gå til å administrere en sekretærstilling i Bugøynes. Alle arbeidsplasser teller. Vi kan være en åpen forening, hvor det viktigste er å føle seg som en slogfinn. Bjørg, som jeg bor sammen med, kommer fra Solsvik på Sotra. Der har de utnavnet slogstriler. Når jeg får vervet henne er vi allered to i foreninga.
Vilfred Ingilæ
11.02 Anne Ulven har latt seg inspirere av «Brev fra periferien: Tid for ski.» og Hans Børlis dikt. Hun sender et dikt av Jan-Magnus Bruheim.
31.01 Håper det går bra med flytebrygga etter snøfallet! Rolf Rosenvold
---
Flytebrygga har klart seg godt så langt. VEI
30.01. Interessant å lese! Rolf Rosenvold
Driver Telia med mobbing?
Følgende hyggelig sms tikket inn fra Telia i dag:
Hei!
Din nye Telia boks har reist langt, og har endelig kommet trygt frem til sitt nye hjem. Vi håper dere får mange fine stunder sammen!
:-)Se hvordan du kobler opp boksen din her (så følger en lenke).
Ha en fin dag! Hilsen oss i Telia.
Jeg følger lenken og kommer fram til rettleiinga for oppkobling. Den er lik den som fulgte med pakken da boksen kom. Og den er altså så enkel at selv bestefar forstår. Man kan ikke gjøre feil. Det er tre ledninger som skal plugges inn, og alle har ulik plugg og passer bare i den åpninga de er bestemt for. Infanterisikkert, som de sier i militæret. Problemet er bare at boksen ikke kobler seg opp. Jeg øynet et håp da jeg så at det nederst på sida til bruksanvisningen som lenken førte til var en knapp man kunne trykke på, så kunne man chatte med noen i Telia. Mye enklere enn å prøve å komme gjennom på den såkalte kundeservicetelefonen. Bare synd man ikke ble oppkoblet der heller. Nå vil noen si at jeg har en altfor gammel mobil, men det er ikke sant. Jeg har årets modell. Bare så det er sagt.
Jeg er glad Telia ikke har noe med Koronavaksinen å gjøre.
VEI
Tips fra Morgan.
24.01.21
Håper din hjemmeside (avis) blir og er godt mottat lokalt, og at du får tilbakemeldinger som inspirerer til å fortsette over tid.
Men jeg har et forslag:
Hva med at du legger til mulighet for lesere å kommentere innlegg. Tenker da på lengre inlegg og repotasjer og direkte knyttet til aktuelt inlegg.
Men at du admimistrer og godkjenner seriøse kommentarer før de publiseres - dette for å kunne luke vekk "spam" eller tullprat!
Tror det at lesere kan kommenter innehold i et innlegg - eller stille spørsmål om innehold, vil styrke leseropplevelsen. Mener ikke "likes" eller "smilies", men
seriøse svar og spørsmål.
Bare en spontan tanke fra min side - om din side!
Med vennlig hilsen Morgan.
Mortensand til salgs.
Denne eiendommen etter Andreas Seipæjærvi (Pitkæ-Anti) har vært til salgs en god stund nå. Det er området i Mortensand der den gamle høylåven står. Ikke vet jeg hvordan interessen er, men det kan jo være et godt utgangspunkt for å starte en campingplass her med noen moderne høystandarhytter og bobilcamping, nå som turisme i Bugøynes tydeligvis er et satsingsområde. Her er heller ikke noe lysforurensning av betydning om vinteren, så for nordlysturister må det jo være det perfekte stedet. I tillegg til dette har man nærheten til fantastiske turområder opp mot fjellet, og ned mot Varangerfjorden. For noen år siden synes jeg også å huske at enkelte mente det i perioder var vel mange turister nede i bygda? Visit Bugøynes har jo allerede tatt konsekvensene av dette og laget et saunaanlegg i Mortensandfjæra, som en framtidig turistbedrift i dette området evntuelt kan samarbeide med. Og utleie av båter for vår, sommer- og høstfiske finnes like i nærheten nede i selve bygda. Og Bistro. Og butikk.
Så kan turistene komme på besøk på dagtid og trekke seg tilbake på kveldstid. Eller kjøres opp med taxi om de har vært på Bistroen for mat og drikke og en hyggelig aften. Det sikrer arbeidsplasser.
Og de som tar seg av nødvendig arbeid på anlegget kan bo i bygda. Helst hele året.
Vilfred Ingilæ
Så feil kan man ta.
Javel, ja. Så feil kan man ta. I Sør Varanger Avis, den 5. januar, har Folket i Bugøynes lagt ut en nyttårshilsen. I alle år har jeg gått rundt og innbilt meg at jeg var en del av bygda, en av folket. Kanskje har jeg en gang vært det, men tydeligvis ikke nå lenger, så noe galt må jeg vel ha gjort uten at jeg er blitt informert om det. Og jeg ble aldri spurt om jeg ville være en del av Folket i Bugøynes, slik som andre tydeligvis er blitt spurt. Derfor er jeg både fornærma og «djupt såra og vonbråten», som en kjent politiker en gang sa da han følte seg tilsidesatt. Utestengt fra det gode selskap. Men jeg håper at det bare er en midlertidig karantene jeg er satt i.
Ellers har innlegget som er offentliggjort i SVA også offentliggjort på denne sida. Du finner den lenger nede. Da underskrevet med 3 personer av «Folket i Bugøynes.»
Nå slår det meg plutselig, mens jeg skriver dette, at kan grunnen til alt dette kanskje være at jeg ikke synes framtida ser så veldig lys ut for Bugøynes?
Selvfølgelig tør jeg ikke underskrive dette innlegget med fullt navn, det kan fort resultere i en lengre karantene er jeg redd for, kanskje en livsvarig utestengelse?
08.01.21 VEI
Sånn var det før. Arkivbilde. Foto: BS
BRØYTING OG SAND PÅ VINTERVEGAR I BYGØYNES. Av Bjørg Solsvik
Som alle andre morgonar står eg ei stund og ser ut kjøkkenvindauga. Ser ut på bygda og fjella, og merkar meg kva ver og temperatur det er. Eg blir aldri lei dette synet. Denne dagen betrakter eg det stille og kalde vinterveret ute. Den lille snøen som kom for eit par dagane sidan ligg fint på vegen. Det har vore ein snøfattig vinter så langt. Det er ikkje glatt verken for bilar eller fotgjengarar. Til mange si glede er det mulig å ta seg fram på det vanlege framkomstmiddelet her nord på vinterstid; SPARK.
Utbruddet kom derfor spontant; «Brøytebil no igjen? Det har ikkje snøa på dagesvis.»
Eg har undra meg dei siste to vintrane på den stadige brøytinga av vegane i bygda når det ikkje har vore snøfall. Frå stova får eg til kommentar at det er viktig å brøyte Bugøynesvegen ofte. Vinden kan blåse snø i fonner og stenge vegen på eit blunk. Dette har eg ikkje unngått å få med meg, og har stor forståelse for. Eg arbeider i heimesjukepleien og Bugøyfjord høyrer til vårt område.
Men er det ikkje mogeleg å løfte opp plogen der det ikkje trengs brøyting?
Når det ikke er laus snø med snøfokk, må vel sjåføren av ein slik bil ha såpass godt syn at ein kan sjå om det er snø eller ikkje på vegen? Om det mogeleg å løfte opp plogen, så kvifor ikkje gjere det?
At vegane i bygda til stadighet blir brøyta slik at overflata blir glatt som ei skøytebane, slit eg med å begripe. Rett nok er dei som sit med ansvaret raskt ute med å strø sand etter poleringa.
Sand som gjer at sparken kan ein ha ståande i sjåen eller hogge den opp til ved. Det er rett nok mulig og sikkert ganske tryggt å støtte seg til ein spark som ein skyv over sandstrødd veg, men kjekt er det ikkje. Sparkesykkel er nok eit bedre framkomstmiddel for dei som har noko slikt tilgjengeleg. Eller sykkel med piggdekk. Men når vinden blæs bort mykje av sanden nytter kun brodder eller piggsko.
I fjor vinter kunne ein høyre knirkinga frå piggsko frå oktober til mai. Ikkje så ofte lyd av kram snø under vanlige vintersko eller meier som sklir stille over snø. Tretrappa utanfor huset her eg bur var ganske gjennomhola av når våren kom.
Eg mimrer tilbake nokre år. Vintrane 2007 og 2008. Der stod sparkar over alt. På rekke og rad utanfor butikk og lokaler der det var arrangement. Eg for meg eldre par eller ein enslig dame skli på spark på kvit snø nedover Nesseveien, Hariobakken, eller i Vestersand. Ser gleda. Frihetskjensla.
Eg tenkjer at fleire eldre måtte være meir sjølhjulpne då.
Å kunne komme seg til butikken, gå inn der å handle uten å måtte ta av seg piggskoa eller broddene i gangen. Og å kunne komme seg til arrangement, når veret tillet, uten å vere avhengig av familie eller andre til å køyre ein.
Eg eg ser at når veier blir skrapa så fri for snø som mogeleg gjennom heile vinteren er det mindre snø som skal vekk frå vegen til våren. Likevel vil eg foretrekke det, framfor alle dei månadene vi går glipp av godt snøføre på vegane i bygda.
NYTTÅRSHILSEN TIL POLITIKERER OG BUGØYNESVENNER.
2020 HAR VÆRT ET POSITIVT ÅR FOR OSS I BUGØYNES.
Flere heltidsfiskere.
Siden 2019 har vi jobbet målbevisst for å rekruttere flere nye fiskere til bygda.
På slutten av 2020 kan vi telle 5 nye heltids-fiskere, hvorav 2 har flyttet til hhv Bugøyfjord og Bugøynes!
Ny skalldyr - og fiskemottak
2020 var halvveis da vi fikk nyheten om at Lyder Fisk AS etablerer seg i nedlagte Varanger Vilts lokaler. De har brukt sommer og høst til å pusse opp kai og produksjonsarealer, og klargjøre anlegget forsjømatproduksjon.
Egnesentral
På sensommeren skjedde det mer gledelig i bygda; Bugøynes Fiskeriservice AS ble etablert. De skal drive Egnesentral for fiskere i Varangerområdet. En Egnesentral betyr at fiskere kan drifte linefiske mer effektivt, det landes mer fisk , og det skaper økt verdiskapningen av sjømat i bygda. Og selvsagt betyr det mange nye arbeidsplasser!
Fisketurisme
Året er på hell, men det ble plass til nok en etablering i bygda før 2020 var historie! Varanger Brygge AS ble etablert, og skal drive med fisketurisme. De ser potensialet i Sør-Varangers vakre fiskevær - og er allerede i gang med klargjøring av boliger, flytebrygge, båter mm .
Ved inngangen til 2021 har vi flere nye fiskere, to gode sjømatprodusenter, egen Egnesentral og økt satsing på fisketurisme.
Vi tror på at et godt samspill mellom fiskere og eksisterende og nye næringsdrivere i bygda vil skape økt bo - og aktivitetslyst i Bugøynes i kommende år.
OG VI TROR PÅ FORTSATT GOD STØTTE FRA KOMMUNENS POLITIKERE OG ADMINISTRASJON,OG FRA ALLE SOM ER GLAD I BUGØYNES!
GODT NYTT ÅR!
Terje Buljo, Erling Haugan og Øyvind Seipæjærvi.