Ute av synet, ute av sinn.

17.03.2022

I løpet av vinteren har vi hatt noen uværsskader av forskjellig art. Et av resultatene var at en sjark slet seg fra førtøyninga i havna og ble knust mot steinfyllinga ytterst på sjeteen. Dette har jeg skrevet om i nettavisa før og da har jeg etterlyst hvem som har ansvaret for å fjerne vrakrestene. Selvfølgelig uten å få svar. Men jeg velger å tro at det må jo være de som har ansvaret for havna som også hadde ansvaret for å sparke i gang oppryddinga.

Senere har det vært flere uværsdager. Og ettersom jeg på en måte ikke regnet med at noe ville bli gjort, at ingen egentlig tok på seg ansvaret, så jeg fram til at de nye uværene med store bølger inne i havna ville vaske ut fortidas synder og begrav dem i sand. Sånn at vi alle kunne gå videre med hevet hode og klart blikk inn i den grønn, bærekraftige framtida som venter foran oss. Ute av synet, ute av sinn.

Men den gang ei. Enn så lenge ligger deler av sjarken godt synlig under vann. Men nå er det andre som har grepet inn og satt i gang arbeidet. Kråkebollene har festet seg til vrakrestene og mesker seg med gammelt bunnstoff og glassfiber. Det er sikkert snadder for en sulten kråkebolle. Kanskje ikke så sunt, men ettersom vi sender kråkebollene videre til gourmetrestauranter som kun et midretall av oss fra periferien oppsøker, så da angår det vel ikke oss.

Og når kråkebollene er ferdige med sitt festmåltid kommer andre kryp fram. Snegler, albueskjell, børstemakk, tanglopper og andre små organismer som fortsetter oppryddinga av det vi mennesker ikke klarte å få til mens vi ventet på at ansvaret skulle puveriseres. Sånn fortsetter det enda lenger ned i næringskjeden før veien oppover starter igjen. Fisken trenger også mat. At maten den får i seg er oppfødd på mikroplast og bunnsmurning vet den ingen ting om.

Og vi spiser vår fangst med god apetitt og forteller hvor heldige vi er som kan spise fisk rett fra havet, som om vi ingen ting vet vi heller.

Den bærekraftige og grønne framtida vi med store ord og politiske festtaler lover våre etterkommere kan fort bli en tung bør å bære.

Vilfred Ingilæ