Lørdagslesning: Rom til leie
Jeg husker det veldig godt på grunn av drapet på den unge jenta. Bare noen kvartaler bortenfor der vi bor var ei jente blitt funnet kvalt. Ettermiddagsavisene kunne fortelle at hun var funnet om morgenene i ei bakgård.
Graffiti på murvegg i Bergen. Foto: VEI
Han ringte på døra om kvelden. Det var den tredje som møtte opp for å se på leiligheten. I løpet av dagen var det flere som hadde ringt, men de syntes prisen ble for høy. De fleste var studenter med et anstrengt budsjett som fortalte dem at det gjaldt å bo billigst mulig.En av de som hadde vært og sett på leiligheten slo til og sa hun ville ta den. Men hun ringte en time senere og sa hun ikke hadde råd likevel. Om jeg kunne gå litt ned på månedsleien var hun fortsatt interessert. Jeg lovet å ringe henne et par dager senere, dersom det ikke kom flere tilbud. Et øyeblikk lurte jeg litt på om jeg bare skulle slå av på leien der og da. Jenta hadde virket okei på meg.
Jeg var glad jeg ikke gjorde det. Mannen som ringte på hadde de blåeste øynene jeg noen ganger hadde sett. Fargen var et hav til å drukne i.
- Er det her det er en hybelleilighet til leie? spurte han.
- Ja, svarte jeg etter å ha mønstret ham fra øynene og hele veien ned til føttene. Han kunne være i slutten av trettiårene. Kroppen så veltrimmet ut. Den brune ansiktsfargen fortalte meg at han nylig hadde vært i varmere strøk av verden. Eller så kom han fra en del av landet hvor sommeren hadde vært adskillig bedre enn i hovedstaden. En liten plasterlapp like under haka fortalte at han hadde vært litt uforsiktig med siste barbering.
- Jeg trenger en leilighet for et par måneder, sa han. Dialekten fortalte meg at han kom fra vestsiden av fjellene, uten at jeg klarte å plassere det nærmere.
- Jeg har en kjellerleilighet, med egen inngang, sa jeg og nevnte prisen i samme slengen.
- Prisen høres ok ut, men jeg vil se den før jeg bestemmer meg.
Jeg slapp ham inn, og vi gikk ned trappene til kjellerleiligheten.
Han kastet bare noen raske blikk rundt i de tre rommene og slo til.
- Jeg flytter inn i morgen, er det i orden?
- Ja, du er alene?
Hvorfor jeg spurte ham om det siste er jeg ikke helt sikker på. Det ble bare slik. Det slo meg at han kanskje hadde en samboer et sted. Pene menn har ofte samboere.
- Ja, jeg er alene ... og det kommer ikke til å bli noe bråk med meg. Som sagt skal jeg bare bli et par måneder. Jeg holder på med noe historiegreier ... noen artikler som skal være med i et historisk leksikon. Kommer til å sitte mye alene og jobbe.
- Ville det ikke være bedre da å holde til i litt mere landlige omgivelser ... jeg mener, dette er jo nesten i sentrum av byen ... det er fredeligere på landet?
Jeg mente på ingen måte å vise at jeg ikke ville at han skulle bo der. Hvis det var noe jeg ønsket så var det å få ham som leieboer. Jeg var begynt å like ham allerede. Dessuten var han bare et par år eldre enn meg. Etter at Olav, fred være med hans minne, gikk bort, var det blitt mye hjemmeliv på meg. Og omgangskretsen jeg hadde opparbeidet meg i de seks årene vi var gift var ikke akkurat folk på min egen alder. Olav ble syttitre før han døde. Selv var jeg bare trettifem.
- Jeg liker byer. Aktivitetene gir meg inspirasjon. Liker å bare rusle rundt omkring når jeg ikke arbeider. Blir det for stille blir jeg bare frustrert, sa han.
Jeg viste ham inngangen han skulle bruke da han plutselig kom på at han ikke hadde presentert seg. Sa han het Steinar.
- Bor du alene her? spurte han da han skulle til å gå.
- Ja, det er derfor jeg leier ut. Min mann er død ... det blir litt stusselig å gå her alene uten å høre lyder av andre mennesker av og til.
- Så alene er du vel ikke, du har vel venner?
Jeg fortalte ham som det var. At min mann hadde vært mye eldre enn meg. At jeg hadde glidd fra ungdomsvennene mine. Det jeg ikke sa var at det egentlig var de som hadde trukket seg tilbake. For dem var det uhørt at ei jente i slutten av tjueårene giftet seg med en mann på sekstiseks. Hadde han ennå sittet på en mengde med penger. Joda, Olav hadde litt penger, men ikke så mye at jeg av den grunn giftet meg med ham. Faktisk giftet jeg meg med ham fordi jeg likte ham så godt. Så enkelt var det. Hvorfor gjøre kjærligheten mer komplisert enn den er?
Selvfølgelig fortalte jeg ikke det til mannen som nylig var blitt min leieborer. Det var ikke noe han hadde noe med.
Steinar flyttet inn med sin bagasje. Det var ikke mye, men så sa han jo også at han bare skulle bli boende et par måneder. Om dagene jobbet han med sin historiske avhandling og sine artikler, og om kveldene gikk han lange turer. Ofte var han også ute og spaserte på dagtid. Av og til var han oppom meg og drakk ettermiddagskaffe. Et par ganger inviterte jeg ham på middag også. Noe jeg ellers forsto han spiste ute.
Vi kom godt overens. Han var enkel å snakke med. Han var slettes ikke noen distre professortype. Faktisk kom vi veldig godt overens. Til sist stakk han opp hver eneste ettermiddag og tok ettermiddagskaffen med meg. Litt senere kunne jeg høre han pleide å starte på kveldsturene sine.
- Jeg liker disse høstkveldene ute, sa han da jeg spurte hva han gjorde når han gikk. Innerst inne ønsket jeg at han skulle invitere meg med en kveld. Jeg skjønte jo allerede etter et par uker at jeg satte nesten like stor pris på ham som jeg hadde satt på Olav. Dessuten var han jo som sagt på min egen alder.
Men han inviterte meg aldri ut. En ettermiddag strøk han meg over kinnet etter at vi var ferdig med kaffen. Han hadde reist seg for å gå ned i sin egen leilighet.
- Du er ei flott jente, sa han.
Jeg tror jeg rødmet litt da. Det eneste jeg greide å prestere var å gi ham et lite smil, før jeg begynte å rydde vekk etter oss. Måtte vise ham at jeg ikke var noen parringsyk hokatt. Så enkelt skulle det ikke være. Den kvelden la jeg meg tidlig. Selv om det varte lenge før søvnen innfant seg, så må jeg ha sovnet før han kom inn igjen. I alle fall hørte jeg ikke når han kom.
Steinar kom ikke innom dagen etter. Han for ut allerede tidlig på dagen og var ikke tilbake før sent på kvelden. Da gikk han rett inn i sin egen leilighet, uten å stikke innom for å hilse på meg.
Jeg husker det veldig godt på grunn av drapet på den unge jenta. Bare noen kvartaler bortenfor der vi bor var ei jente blitt funnet kvalt. Ettermiddagsavisene kunne fortelle at hun var funnet om morgenene i ei bakgård. Ingen hadde savnet henne, da hun bodde alene på hybel i den samme gården. Hun var voldtatt og drept.
Det sto noe mer i avisa også. Man satte denne saken i forbindelse med et annet overfall som hadde skjedd bare et par uker tidligere. Da var det ei prostituert jente som var blitt forsøkt voldtatt. Hun hadde greid å slå fra seg, og hadde kommet seg unna.
Jeg husket litt om det forrige tilfelle også. Det var slikt som skjedde av og til. Den eneste måten man kunne verge seg mot slikt var å ikke gå ut etter mørkets frembrudd. I alle fall ikke gå alene. Det er en av grunnene til at jeg ikke går og slenger gatelangs i mørke høstnetter. Man kan aldri vite. Det finnes gærninger der ute et sted.
Steinar kom opp til meg neste dag.
- Du er ikke redd for å gå alene ute om kveldene? spurte jeg ham da vi satt med kaffen vår.
- Redd? Hva mener du med det, sa han. Forvirret.
- Jeg tenker på det som står i avisen ... om overfallet. Du har vel lest om det?
- Om den stakkars jenta, ja, jeg har lest det. Men jeg er jo mann ... en voldtektsforbryter ville da aldri angripe meg, sa han og så på meg.
Det var noe intenst med øynene hans. Som han søkte etter noe i meg. Jeg likte det. Likte det forbasket godt. Det var som han dro meg til seg med det blikket.
- Hva tenker du på, sa han plutselig da jeg ble sittende i mine egne tanker.
- Tror du det er noe sammenheng mellom disse to sakene? Avisene skriver noe om det ...
-. La oss snakke om noe annet. Vi får bare håpe at han blir tatt. Noe mer kan vi jo egentlig ikke gjøre, sa han. Trakk litt oppgitt på skuldrene.
Og så snakket vi om noe annet. Det som hadde skjedd der ute nevnte vi ikke en eneste gang i løpet av hele ettermiddagen. Denne gangen snakket han litt mer åpent om seg selv. Fortalte om hva han hadde drevet med tidligere. Jeg hadde gjettet riktig når det gjaldt det med utlandet. Han hadde han vært på en måneds ferie i Italia.
- Kanskje inviterer jeg deg med til Italia senere en gang ... om du vil? sa han da han gikk.
Jeg sa han skulle slutte å fleipe med meg. Hjertet mitt jublet. Kanskje følte han også noe for meg? Kanskje kunne det utvikle seg til noe mer enn et vanlig leieboerforhold?
En uke etter dette var det et nytt overfall i byen vår. Også denne gangen var det en ukjent overfallsmann som hadde slått til. Mannen hadde kastet seg over ei jente i en park som lå et kvarters gange fra huset mitt. Tilfeldigvis var det kommet en annen mann til stede før han fikk fullbyrdet voldtekten, og overgriperen måtte stikke av. Også jenta hadde slått godt fra seg.
I avisa ble det ikke skrevet så mye om denne saken. Derimot hadde de gravd fram et overfall fra forrige høst som var anmeldt til politiet. Det var også et voldtektsforsøk hvor fyren hadde kommet seg unna. Også den gang ble han skremt fordi det var kommet noen andre til stedet. Det hadde skjedd i den samme parken.
Om ettermiddagen besøkte Steinar meg, og jeg prøvde å få til en samtale med ham om det siste overfallet. Han virket mer tverr en tidligere. Tankene hans kretset sannsynligvis om noe helt annet. Muligens var det problemer i forbindelse med artiklene han jobbet med.
Alt i alt snakket vi svært lite denne ettermiddagen. Han pratet noe om at han muligens måtte reise vekk et par uker. Det var noe han måtte ordne opp i. I en eller annen forbindelse fortalte han at han også året før hadde bodd i byen en kort periode. Også det i forbindelse med arbeid.
Da han gikk ned til seg selv satte jeg meg ned med en god roman. Jeg hørte han gå ut på sin vanlige spasertur om kvelden.
Det var først da jeg fikk neste dags avis jeg for alvor forsto det gamle ordet om at kjærlighet gjør blind. Avisa skrev om den siste jenta som var blitt antastet.
Hun hadde kommet seg unna fordi hun hadde brukt det hun hadde lært på et selvforsvarskurs. Overfallsmannen hadde mistet besinnelsen et kort øyeblikk og skreket noe etter henne da hun kom seg fri og stakk av etter å ha fått til et velrettet spark mot skrittet hans. Men det sto noe mer der. Hun mente at tonefallet i det mannen hadde ropt røpet at han snakket en slags avslepen vestlandsdialekt. Det siste var hun faktisk temmelig sikker på, fordi hun selv var oppvokst på Vestlandet.
Leieboeren min var fra Vestlandet. Leieboeren min var ofte ute til langt på natt. Tilfeldigheter? Jeg ønsket det skulle være det. Jeg ville det av hele mitt hjerte. Men det var vanskelig. Min hjerne hadde oppfattet noe mitt hjerte ikke ville vite av.
Også denne dagen kom Steinar en snartur opp til meg. Jeg klarte ikke å se ham inn i øynene. Oppdaget plutselig at jeg flagret fram og tilbake mellom kjøkken og stue som ei forskremt høne. Til slutt gjorde han meg oppmerksom på det.
- Du virker så rastløs i dag, Karin. Er det noe spesielt på ferde?
Jeg klarte å slå meg ned i en stol. Trakk oppgitt på skuldrene, mumlet noe om kvinner og våre perioder. Han slo seg til ro med det. Faktisk inviterte han meg ut på en restaurant en av de nærmeste dagene. Jeg skulle bare si ifra når det passet.
Jeg tok imot invitasjonen. Man avslår ikke en slik invitasjon når man er alene sammen med en ulv i fåreklær. Man gjør det beste ut av det. Men en ting var jeg fast bestemt på; noe restaurantbesøk ville aldri komme på tale!
Senere på kvelden gjorde jeg noe som jeg aldri hadde trodd om meg selv. Jeg låste meg inn i leiligheten til Steinar. Tok den innvendige trappen ned fra etasjen hvor jeg bodd. Tidligere hadde jeg foreslått for ham at jeg kunne vaske hos ham om han ville det. Han hadde avslått det. Med et glimt i øynene hadde han sagt at han bare hadde godt av å rydde opp etter seg selv. Den gang hadde jeg trodd på det. Nå trodde jeg ikke på det lenger. Nå visste jeg det var andre grunner til at han ikke ønsket min tilstedeværelse i leiligheten.
Jeg låste meg altså inn bare minutter etter at han hadde forlatt leiligheten for å ta kveldsturen sin. Det var en overfladisk sjekk jeg tok. På skrivebordet hans lå det en del aviser og ukeblader. Jeg prøvde en av skuffene med lås for å se om det var noe der. Noe som kunne fortelle meg at han virkelig var den han ga seg ut for å være. En som jobbet med en historisk artikkelserie. Skuffen var låst. Og egentlig ville det jo ikke bevise noe som helst. Var han et monster så kunne han like fullt ha et aktverdig yrke.
Ute på kjøkkenet hadde han ryddet etter seg. Det lå ikke noe oppvask og fløt rundt omkring. Derfor virket det også litt merkelig med plastposen på kjøkkenbordet, en plastpose som inneholdt ei joggesko. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte da jeg så den. Sannsynligvis tenkte jeg ikke på noe. Jeg var for nervøs til å tenke. For egentlig var det jo et innbrudd jeg hadde gjort. Brutt meg inn på et annet menneskes område for å spionere på vedkommende. Disse tankene fikk meg til å avslutte prosjektet mitt.
Men før jeg forlot leiligheten var jeg og så på noe som lå på stuebordet. Det var et kart. Et kart over byen. Jeg rakk ikke å se om kartet var påført noen merker. Redselen var blitt så påtrengende at jeg forlot rommet. Men jeg kunne godt tenke meg hvordan han satt med kartet foran seg og planla sin neste ugjerning.
Noen stakk nøkkelen i ytterdøra akkurat da jeg låste leiligheten etter meg. Det er han! tenkte jeg. Han har oppdaget at jeg har fått en mistanke. Enkelte ganger kan jeg være temmelig håpløs med å komme på noe, mens andre ganger igjen handler jeg raskere enn hjernen tenker.
- Hei, kommer du inn allerede? sa jeg da Steinar dukket opp i døråpninga. Jeg sto halvveis inne i en av kjellerbodene. Rotet etter noe. Rotet etter en unnskyldning. Et alibi for at jeg var nede i underetasjen.
- Det begynte å småregne, sa han. - Tenkte jeg skulle stikke innom etter paraplyen ... dessuten virket det som jeg hadde glemt å slå av lyset inne i leiligheten.
Lyset! Han har sett at jeg var der inne, var det en tanke som sa. Samtidig visste jeg at vinduene ikke var synlig fra den siden hvor han pleide å gå. Det eneste han kunne ha sett var at det falt lys mot bakken.
- Jeg får slå det av før jeg går, sa han og låste seg inn i leiligheten.
Selvfølgelig var det mørkt der inne. Han stoppet i døråpninga. Forvirret.
- Nei, her er det visst mørkt...
- Det er sikkert reflekser fra gatelysene ... av og til kastes refleksene ned på bakken så det ser ut som det er lyset i leiligheten som er tent, sa jeg lett henslengt og dro fram en kakeboks fra boden. Faktisk var det sant. Jeg var selv blitt lurt et par ganger av det. Men hvordan jeg kom på det akkurat da var en stor gåte for meg. Det måtte ha vært en refleks det og, resultat av tankevirksomhet var det i alle fall ikke.
- Sier du det ... da er det sikkert det som har skjedd, sa han og fanget blikket mitt et sekund. Jeg gjorde meg klar til å gå opp trappene med kakeboksen. Jeg klarte ikke å lese noe av øynene hans. Det virket ikke som han hadde noe mistanke til meg. Alt var under kontroll, trodde jeg. Det var da han sa den neste setningen jeg skjønte at det slettes ikke var slik det var.
- Du kunne ikke tenke deg å bli med på en liten spasertur, det er bare småregn?
Hadde han spurt et par dager før ville jeg ikke nølt. Jeg ville blitt med ham. Men ikke nå. Hva ville han meg? Føre meg til et mørkt smug og kvitte seg med meg for godt. Jeg avslo. Sa jeg hadde noe arbeid som skulle gjøres og begynte å gå opp trappa.
- Men en annen gang, en annen gang når det passer bedre? spurte han etter meg.
- Vi får se, klarte jeg å si. Fortsatt hørtes stemmen min ganske normal ut. Men inni meg visste jeg at det ikke ville bli noen annen gang. Man ble ikke frivillig med fanden på fisketur eller andre utflukter.
Det sto mer om det siste overfallet i avisa neste dag. Det som sto der burde fått meg til å ringe politiet øyeblikkelig. Jeg kom så langt at jeg løftet røret av telefonen og slo de første sifrene, men så la jeg på. Ikke av fri vilje, men fordi jeg hørte Steinar kom opp trappa. Han spurte om å få låne litt kaffe. Han hadde glemt å kjøpe. Jeg ga ham kaffen. Han så litt rart på meg, men tok imot med en kort takk og gikk ned igjen. Etterpå ble det ikke til at jeg ringte. En plan var begynt å ta form inne i hodet mitt. En vanvittig plan som hørte hjemme i ungpikedrømmer. Jeg skulle avsløre ham. Ta ham på fersk gjerning.
Da jeg om kvelden snek meg ut etter leieboeren min var jeg kledd i en svart kappe. Klokka var allerede blitt ti. Han hadde ikke vært oppe hos meg siden han var og lånte kaffen. Heldigvis. Hadde han kommet oppom er jeg helt sikker på at han ville gjennomskuet meg. Funnet ut at jeg visste mer enn godt var.
Nå var jeg ute i mørket. Nå var vi ute i mørket. Jegeren og byttet. Men denne gangen var det jeg som var jegeren, ikke han. Et kort stykke fulgte han den godt belyste hovedveien, før han plutselig dreide til venstre og ble borte i et smug. Jeg holdt meg bak ham, selv om det ikke betydde så mye i denne fasen. Selv om han skulle snu seg ville han ikke kunne oppdage at det var jeg som gikk der. Han snudde seg ikke. Ble bare borte i smuget.
Jeg hadde en stor fordel framfor ham. Det var min by. Jeg var lommekjent. I de senere årene hadde jeg riktignok ikke vært så mye ute om kveldene, men på dagtid gikk jeg fortsatt i alle disse små gatene. Jeg kjente hvert smug og hvert portrom.
Det var mørkt inne i sidegata han hadde valgt. Jeg holdt meg nært inntil husrekkene. Så nært at jeg nesten ble borte i mine mørke klær. Det gjorde forresten han også. Forskjellen var bare at jeg visste han var der foran meg. Han visste ikke om meg.
Mens jeg forfulgte ham tenkte jeg på det siste i avisartikkelen. Notatet om joggeskoen som jenta hadde mistet da hun stakk fra overfallsmannen. Etterforskerne hadde ikke funnet den igjen på åsstedet etterpå. De ba alle som kom over ei joggesko med røde striper langs siden melde ifra.
Jeg visste ingen ville finne den. Overfallsmannen hadde av en eller annen grunn tatt den med seg. Den lå i min kjellerleilighet. Inne i en plastpose på kjøkkenbordet. Det var også mens jeg tenkte på dette jeg plutselig forsto hvor min leieboer var på vei. Til området rundt T-banestasjonen. Stasjonen lå omtrent en kilometer fra stedet hvor han hadde slått til sist. Han kjente til stien som gikk gjennom det lille skogholtet. Snarveien som mange pleide å ta til et av de nye boligfeltene.
Hvor lenge jeg gikk i disse tankene, før jeg oppdaget at han var forsvunnet, vet jeg ikke. Det kan ikke ha vært i mer enn sekunder. Kanskje et halvt minutt, i alle fall ikke mer. Men plutselig var han borte. Vi var i nærheten av noen lagerbygninger. Mørklagte spøkelsesbygninger som stort sett sto tomme. Jeg hadde hørt de skulle rives i nærmeste framtid.
En isende kulde krøp nedover ryggen min da jeg plutselig forsto at jeg var alene sammen med ham her ute. Det var et par hundre meter fram til en liten tverrgate hvor det kanskje kunne være mennesker. Tilbake til der hvor jeg kom fra var det like langt.
Jeg satte opp farten. Det var bare en ting å gjøre. Komme seg vekk og finne en telefonkiosk. Ringe politiet. Dette var en sak for dem, ikke for amatører.
Da jeg første gangen hørte skrittene trodde jeg de var inni i mitt hode. De var ikke det. De var bak meg. Helt sikker ble jeg da jeg kastet et blikk over skulderen. Han var der. Hadde sannsynligvis oppdaget meg, gjemt seg inne i et av skurene, for så å slå til bakfra.
Jeg burde ha ropt. Skreket ut min angst og håpet på at noen hørte meg. Men jeg fikk det ikke til, jeg begynte å løpe.
Han var raskere enn meg. Mye raskere. Jeg kjente plutselig at hånden hugg tak i kappa bak meg. Like etterpå la en arm seg om halsen min og klemte til. Samtidig kjente jeg at jeg ble dratt til side, bort fra den smale veien, inn i mørket. Et mørke som ble total i det samme øyeblikket jeg kjente at jeg seg ned mot bakken. Trykket mot halsregionen tok bevisstheten fra meg.
Han var der fortsatt da jeg et kort øyeblikk dukket opp til overflaten igjen. Denne gangen var ansiktet hans nær mitt. Jeg så øynene hans. De blå øynene jeg bare for noen korte uker siden hadde druknet i. Nå var de der igjen. Nær. Altfor nær. Bevisstheten var kortvarig denne gangen. Jeg husker jeg tenkte at var det dette som var slutten? Er det dette som skal være det siste jeg ser? Øyne jeg en gang falt for.
Neste gang jeg kom til bevissthet forsto jeg at jeg var i en bil. Steinars øyne var der fortsatt.
- Går det bra med deg? hørte jeg han spørre. Som om det skulle ha interesse for ham.
Jeg klarte ikke å svare.
- Hva i all verden tenkte du på? Du burde visste bedre enn å gå på slike ensomme steder ... spesielt nå når ...
Jeg fikk ikke med meg det siste han sa. Noe var galt. Stemmen hans fortsatte å snakke.
- Vi drar på sykehuset. Må få sjekket deg.
- Hva er det som har skjedd? greide jeg å hviske fram.
- Jeg oppdaget at noen fulgte etter meg. Derfor gjemte jeg meg for å se hvem det var. Før jeg nådde å gi meg til kjenne kom den andre. Han så ikke meg. Jeg nådde fram like etter at han overfalt deg ...
- ... den andre?
- Mannen vi har jaktet på. Voldtektsmannen.
- Var det ikke du som overfalt meg?
Da jeg fikk fram det siste spørsmålet så han overrasket på meg. Plutselig bøyde han seg fram og kysset meg på panna.
- En dag kommer jeg til å overfalle deg ... da har du ingen sjanser til å komme deg unna.
- Men skoa...?
- Hvilken sko?
- I leiligheten?
- Du var der inne? Jeg hadde en mistanke om det ... det var den andre skoa. Den jenta ikke hadde mistet.
På ansiktsuttrykket mitt så han vel at jeg ingenting forsto. Han ga meg et nytt kyss. Denne gangen på munnen.
- Jeg er ingen historieskriver. Jeg er politimann. De siste ukene har jeg brukt tida til å spane i området hvor voldtektsmannen har slått til. Vi fant ut at vi måtte prøve det. Nå har vi ham, jeg regner med det er han. Men jeg hadde ikke tenkt at du skulle brukes som lokkedue.
Han sa noe mer, Steinar. Det var da bilen vi var i svingte opp foran sykehuset. Han snakket om Italia. Om en tre ukers ferie han skulle på.
Som vi skulle på.
Krimnovell av VEI. Tidligere offentliggjort i Hjemmet 1994.