Kommandantens bunker

Aslak hilste på ham. Tok ham i hånden som en gammel venn. Den vindtørre kroppen hadde fortsatt et kraftig håndtrykk, selv om han var godt over åtti. Ansiktet var et nett av rynker i alle retninger, behandlet som det var av vind, vann og salt. Håret var grått. Hjemmeklippet. Definitivt hjemmeklippet, og han hadde selv gjort det i løpet av denne siste uka. 

Innledning

Jeg har i uka vi har lagt bak oss registrert at «den hemmelige bunkeren» på Bugøya er funnet av Bjørn -Tore Ingilæ, Yngve Grønvik og Peter Flack. Den var ikke så hemmelig likevel. Det kan jo alle se ettersom Peter Flack poserer foran den i 1961.

Når det er sagt var det selvfølgelig ikke denne bunkeren min generasjon, som var ung i 1960-årene, lette etter. For denne kjente vi jo til. Vi lette etter den virkelig «hemmelige bunkeren». Den fant vi aldri. I alle fall ikke på øya. Og den var vanskelig å finne ettersom den bare fantes inne i vårt hode.

I 2004 skrev jeg den ut derfra. 

Kommandantens bunker                                   Krimnovelle av VEI. Illustrasjon: Faksimile fra Hjemmet.

Reidar Berg prøvde å holde den lille gummiflåta på så rett kurs som mulig der han rodde gjennom et smalt sund mellom to holmer. Det krevde sin mann. I øyekroken så han det gamle huset i bukta han skulle til. Heldigvis blåser det ikke i dag, var en tanke som surret rundt i hodet, samtidig som han så tilbake på en av de første gangene han var her. Da hadde det vært mer vind, og han hadde en stund vært redd for at han skulle blåse ut på havet og bare bli borte. Med et nødskrik hadde han klart å manøvrere seg i land på ei av holmene. Et smil kruste seg om leppene når han tenkte på det. Dette var fjerde besøket. Første gang kunne han knapt nok ro. Nå var han for sjømann å regne, etter å ha rodd fram og tilbake gjennom hele sommeren. Turen over til øya, som hadde tatt en halv time den første gangen, gjorde han unna på knappe ti minutter nå. Han nærmet seg stranda og kjente like etterpå at gummibåten skurte innover den fine sanden.

Aslak kom ut på trappa da Berg var på vei opp mot huset. Øynene til Reidar Berg favnet om hovedhuset og de små buene som sto rundt på tunet. Han hadde sett seg litt rundt inni dem og visste at de inneholdt brukbare verdier. Kontakter med et par antikvitetshandlere hadde bekreftet antakelsen hans om at de var villige til å gi ham en pen slump penger for tingene han hadde beskrevet. Noe småtterier var allerede solgt, måtte ha litt håndpenger som gjorde ham i stand til å følge sin langsiktige strategi. Hans tid var kommet. Småkriminelle aktiviteter hørte fortiden til.

- Jaha, ja, det er den karen som er ute på tur.

Aslak hilste på ham. Tok ham i hånden som en gammel venn. Den vindtørre kroppen hadde fortsatt et kraftig håndtrykk, selv om han var godt over åtti. Ansiktet var et nett av rynker i alle retninger, behandlet som det var av vind, vann og salt. Håret var grått. Hjemmeklippet. Definitivt hjemmeklippet, og han hadde selv gjort det i løpet av denne siste uka.

- Må jo komme innom og se hvordan det går. Du er ved god helse ser jeg?

- Det går nå bra, ja, det er lenge siden du var her sist ...

Aslak så på ham mens han klødde seg bak i nakken.

- En tre ukers tid, tenker jeg, svarte Reidar Berg. Spent på hvordan den gamle mannen oppfattet det.

- Det er så lenge siden, ja, ja, tida går ... man er jo alene her så det er ikke alltid like greitt å huske alle dagene.

Sannheten var den at han hadde vært der for fire dager siden. Men at den gamle mannens hukommelse nå begynte å svikte litt, var en del av planen han hadde lagt. Forvirring, forvirring og atter forvirring.

Da Aslak åpnet ytterdøra smatt katta ut. Pilte bortover jordet. Berg så etter den. Ble aldri klok på den. Etter utallige forsøk på å gjøre seg til venns med den hadde han gitt opp. Den ønsket tydeligvis ikke noe nærmere bekjentskap med ham. Den ga katta.

Mens de satt ved det grove kjøkkenbordet og drakk kaffe så Reidar Berg litt tilbake i tid. Tre måneder siden han oppdaget huset. Han hadde plukket det ut på et kart, stjålet ei gummibåt fra et lagerlokale og rodd hit ut. Regnet med å finne ei falleferdig, gammel rønne ute på øya. Drømmen var at han også skulle finne noe gammelt som kunne selges inne i byen. Han ville ligge litt lavt i terrenget en stund etter det siste brekket som førte ham inn bak murene. Nå ville han se seg litt rundt og finne hva som fantes på fraflyttede småsteder. Han var blitt litt overrasket da han ble tatt imot nede på stranda av Aslak. Men han ble tatt imot på en hyggelig måte. Veldig hyggelig. Mannen savnet tydeligvis besøk av og til, og de pratet fort som gamle kjente. Om løst og fast, mens en plan langsomt tok form i hans hode.

- Jeg tok med batterier til høreapparatet ditt, sa Reidar Berg og la de små batteriene på den rutete voksduken.

- Batterier?

- Ja, vi var jo enig om at jeg skulle ta med nye batterier...

- Batterier ja, batterier, mumlet Aslak.

- Skal jeg hjelpe deg å bytte?

- Nei, jeg venter til de gamle er utbrukt. Man skal ikke sløse unødvendig.

Han tok den lille plastesken, reiste seg og gikk bort til kjøkkenskapet.

- De er vel dyre, batteriene, nå til dags koster jo alt mye penger ... mye penger, sa han.

Han stakk hånda ned i ei krukke og dro opp noen sedler, kom tilbake til bordet og la de ved kaffekoppen til Berg.

- Her er betalinga, må alltid betale, man kan ikke gå rundt og skylde penger for da står lensmannen plutselig på døra.

Reidar Berg så på de fire hundrelappene på bordplata foran seg. Tillit, tenkte han og skjøv tre av dem tilbake til gamlingen.

- Så mye koster det da ikke, sa han og løftet kaffekoppen til munnen. - Det holder med en hundrelapp.

Aller helst ville han ha stappet alle sedlene i brystlomma, og i tillegg tømt krukka i skapet før han dro tilbake til fastlandet.  

Aller helst ville han ha stappet alle sedlene i brystlomma, og i tillegg tømt krukka i skapet før han dro tilbake til fastlandet. Han hadde vært og kikket ned i den en gang Aslak var utenfor en tur. Bare i krukka lå det flere tusen i hundrelapper. Hvor resten var, tusenlappene, visste han ikke. Det han visste var at de helt sikkert ikke var i banken. Men det regnet han å finne ut av med tiden. Han ble avbrutt i tankene av Aslak som mumlet noe om tjuvradder. Det var noe han stadig vekk kom tilbake til.

- Har du hatt tyver på besøk?

- Folk stjeler jo alt mulig nå til dags, må jo gjemme pengene godt, vet du.

- Og du har et sikkert gjemmested?

- Bunkeren, ingen finner den. Sikker som banken, he, he, sikrere! Neida, bunkeren er jeg sjelden i, kan gå måneder mellom hver gang. Pensjonen går rett i banken, har bare litt håndpenger her hjemme som jeg har samlet opp gjennom årene.

Bunkeren. Reidar Berg hadde tidligere hørt han nevne bunkeren, men var likevel ikke sikker på at den eksisterte andre steder enn i hjernen til gamlingen. En hjerne som begynte å glemme både det ene og det andre. Hans oppgave var å forsere hukommelsessvikten. Og han hadde tydelig observert at glemsomheten tiltok i styrke når han fortalte om ting, men samtidig passet på å forandre litt på detaljene fra gang til gang. Gikk det etter planen ville gamlingen bli mer og mer forvirret og snart ikke huske hva han het.

Det med håndpenger tok han med en klype salt. Klart gamlingen hadde pengene gjemt et sted på øya. Og han skulle nok finne dem. Det gjaldt bare å være tålmodig. Vente på det rette øyeblikket.

- Jeg tror det er tyver her noen netter. Roter rundt i sjåene, sa Aslak og myste ut gjennom vinduet.

- Har du sett, eller hørt noe?

- Nei, men ting blir borte. Det store øsekaret etter oldefar er borte. Sporløst forsvunnet fra sjåen.

- Sikker på at du ikke bare har lagt det et annet sted?

- Nei, det henger alltid på spikeren på nordveggen. Har alltid hengt der. Hva skal jeg med et gammelt øsekar av tre når jeg har de lette, fine av plast?

Nei, tenkte Reidar Berg. Hva skal du med det når jeg kan få flere tusen kroner for det inne i byen. Han holdt tanken for seg selv, sa:

- Vi må gå ned i sjåen og se etter.

De reiste seg begge og gikk ut.

På trappa ble de et øyeblikk stående ved siden av hverandre og se utover jordet som holdt på å gro igjen av småbusker og vierkratt. På toppen av fjellet til høyre kunne Reidar Berg se restene av et tysk festningsanlegg. Øya hadde under siste krig vært oppholdssted for en del tyske soldater. Det var bygd flere kanonstillinger rundt omkring på høydene, men nå var det stort sett bare skrapjern og rustent piggtråd igjen. Om det da ikke var noe i det Aslak hadde nevnt noen ganger når han snakket om minner fra krigen. Kommandantens bunker. Om den fantes skulle den være helt intakt, slik den var da den var i bruk. I tillegg hadde kommandanten, etter Aslaks ord, samlet en del ting fra krigen inni der. Det måtte altså være et skattkammer. Bunkeren. Om den da fantes.

- Det har drevet en gummibåt på land, sa Aslak plutselig og pekte ned mot fjæra. - Det ser ut som den er hel også.

Da Reidar Berg hørte Aslak snakke om gummibåten visste han at nå begynte gamlingen å tuste ordentlig. Nå glemte og husket han om en annen. Nå var korttidshukommelsen snart bare et fjernt minne.

- Det er jo jeg som er kommet med den, sa Reidar Berg.

- Ja, ja, det er det, svarte Aslak og snudde seg for å gå inn igjen.

- Vi skulle ned i bua for å se etter øsekaret, sa Berg.

- Ja, det skulle vi. Folk stjeler som ravner nå for tida.

De spaserte ned til bua, åpnet døra og gikk inn. Aslak pekte på en stor, femtoms spiker på nordveggen. Den sto der rusten og naken.

- Det er borte. Øsekaret.

- Ja, det er det, svarte Berg. - Men jeg kan liksom ikke tenke meg at noen har vært her og tatt det. Du har kanskje selv vært her og flyttet på det?

- Aldri. Det har hengt der i femti år.

Reidar Berg gikk litt lenger inn i sjåen, løftet på en kasse i et øyeblikk Aslak ikke så ham, dro fram øsekaret han hadde gjemt der sist han var på øya, sa:

- Nei, se her Aslak. Her ligger det jo. Du har vel vært her og ryddet litt, glemt å henge det på plass.

Berg hengte øsekaret der den skulle være. På spikeren. Nå ville det være en enkel sak å ta det med til byen. Aslak ville sikkert ikke nevne det en gang når den ble borte. Han ville helt sikkert tro at det var han selv som hadde vært ute i sjåen og organisert litt med tingene.

- Ja, ja, enten er det jeg eller så er det de underjordiske, svarte Aslak lakonisk. Som om han var ferdig med den tingen. Han hadde tydeligvis ikke lagt merke til de andre småtingene som var forsvunnet siden sist. Ting som var solgt til en antikvitetshandler på fastlandet som ikke hadde den uvanen at han stilte for mange spørsmål.

Aslak gikk litt rundt i bua og løftet på forskjellige saker, kom med små utbrudd. Han var en mann med god tid. Noen ganger førte han lange samtaler med seg selv. Reidar Berg så han tok fram en gammel bajonett fra et sted oppunder takbjelkene. Han fektet et par ganger med den i lufta.

- Nå kunne tyskerten bare kommet. Da skulle han fått fart på seg ... kanskje vi skal ta en tur til bunkeren?

Berg holdt pusten. Nå. Nå endelig.

- Ja, det hadde vært artig å se den, svarte han. Ikke for fort. Ikke for ivrig.

Han fulgte i hælene på Aslak som gikk og bar på en meisel og en kraftig lommelykt. Også Berg hadde fått en liten lommelykt i handa. De beveget seg østover fra huset, fulgte et smalt tråkk som snodde seg mellom noen bergknauser. Det var helt tydelig for Berg at Aslak visste hvor han skulle. Denne veien hadde han gått så mange ganger at den husket han, uansett hvordan det var med hukommelsen ellers. Reidar Berg hadde en boblende lykkefølelse inne i seg, han så slutten på måneders roturer, endelig var han på vei til stedet som sannsynligvis inneholdt uvurderlige verdier fra krigens dager, kanskje også tusenlappene til Aslak. Kommandantens bunker.

- Pleier du ofte å gå innom bunkeren? spurte han da Aslak stoppet foran ham på stien .

- Neida, det kan gå måneder mellom hver gang.

Berg hadde hørt ham si det før. Det ville bli god tid til å frakte bort tingene og forsvinne. Om da bunkeren fantes.

De tok av fra stien, gikk over noen nakne bergnabber, bort til en fjellvegg med et lite framspring som kastet en mørk skygge over den nederste delen av det knudrete fjellet.

- Kan du se noe? spurte Aslak og så på ham med et lurt glimt i de grågrønne øynene.

Reidar Berg studerte gråsteinfjellet foran seg.

- Nei, sa han omsider.

Aslak stakk meiselen han hadde gått og båret på inn i ei nesten usynlig sprekk, bendte litt, og dermed svingte han til side ei steinblokk som var festet til en rusten jernplate på størrelse en gange en meter. Innenfor den igjen kunne man se en ny metallplate med kraftig slå på yttersida.

- Her, her er den, sa Aslak og fjernet den kraftige slåen. - Og det er bare jeg som vet om denne i dag.

Aslak gikk først med den kraftige lommelykta. Med ett rettet han opp ryggen. Han var kommet til et større rom. 

Reidar Berg kunne nesten ikke styre seg da de skulle inn. De måtte krøke seg sammen og gå krumbøyd gjennom ei smal sluse. Aslak gikk først med den kraftige lommelykta. Med ett rettet han opp ryggen. Han var kommet til et større rom. Og da Berg like etterpå var der så han det var riktig som Aslak hadde fortalt.

Oppholdsrommet så ut som det fortsatt var i bruk. På bordet sto et digert krus med et stort hakekors på. Ved siden av var det en asjett med det tredje rikets riksvåpen. Rundt omkring var det forskjellige ting fra siste krig. Verdier, tenkte han. Store verdier. Han var på vei mot en radio da høreapparatet til Aslak begynte å pipe. Berg skvatt litt av pipelyden først, men da han forsto hvor det kom fra slappet han av igjen.

- Det hersens høreapparatet, det er batteriene som er utbrukt, mumlet Aslak og fomlet med en bryter på mottakeren. Han løsnet apparatet og lyste på den med lykta, syntes at lyset ble for dårlig og gikk krumbøyd inn i slusa de var kommet inn gjennom, ut mot dagslyset.

Reidar Berg var i full gang med å undersøke gjenstandene i bunkeren, samtidig så han at det var ei åpning til ennå et rom der. Det er vel der inne Aslak har sine oppsparte midler, tenkte han.

Aslak sto utenfor og skrudde på høreapparatet. Prøvde å få normal lyd i den, men mislyktes. Han bestemte seg for å gå hjem og skifte batterier, han pleide ha ekstra i skapet. Før han begynte å gå lukket han først jerndøra med det kraftige beslaget, kjente godt etter at alt var lukket og låst. Deretter skjøv han den ytterste plata med steinblokken på plass. Alt var igjen skjult for alle som ikke visste om stedet. Så puttet han høreapparatet i lomma og begynte på turen tilbake mot huset. Han hørte ikke lyden av noe som slo mot ei metallplate.

Da han sto på trappa, klar til å gå inn så han et øyeblikk ned mot fjæra. Der nede lå det en gummibåt. Han stusset litt over det, lurte på om den bare hadde rekt i land der, men så husket han at mannen som kalte seg Reidar Berg pleide å bruke en slik når han kom på besøk.

- Merkelig at den ligger der nede når han ikke selv er her, mumlet han for seg selv. Han så det blåste litt ute på havet, vinden hadde tiltatt.

Så slo han seg til ro med at Reidar Berg sikkert hadde fått skyss til fastlandet med noen som kom forbi, istedenfor å ro med den lille gummibåten ute i uværet. Han bestemte seg for å dra den litt lenger opp på land når han hadde vært inne og skiftet batteri på høreapparatet.

Akkurat da strøk katta seg mot den ene leggen hans og ga fra seg noen godlyder.

- Ja, ja, pus, jeg vet det er middagstid. Vi som er gamle må ha faste rutiner, så nå går vi inn og lager mat.

Han kastet ennå et blikk ned mot fjæra, så på gummibåten og bøyde seg ned og strøk katta over ryggen mens han sa:

-Vi får ta vare på den til han kommer tilbake.

Tidligere offentliggjort i Ukebladet Hjemmet, 2004, og i novellesamlinga "Med lov skal landet bygges", 2012.