Et skispor krysser Bugøynesfjellet

Det går et skispor over Bugøynesfjellet. Det er jeg som laget dette sporet fredag for litt over en uke siden. Sporet er vel borte de fleste stedene nå, men noen steder er den kanskje synlig noen dager til, før det blir borte for godt. Om helsa holder kan jeg lage et nytt til neste år.

Jeg starta i Korsbekken rundt klokka halv ti, og målet var Marigoppa. Jeg har gått veien før så det er en overkommelig oppgave i fint vær. På turen har jeg med en liten sekk med det aller nødvendigste. Varmt vann til sjokoladedrikk og kaffe. Et par brødskiver, en selvlaget nøtteblanding, noen sjokoladebiter, en appelsin, blåbærsaft til tørstedrikk, gnagsårplaster, kniv, fyrstikker, toalettpapir, en blåsviks og et ekstra plagg å ta på meg om det skulle kaldt. Det holder lenge, sekken skal veie minst mulig og helst ikke kjennes på ryggen. Jeg er ikke de store ekspedisjoners mann. Et øyeblikk tenker på fjellvettreglene. De et vanskelig å huske da de knapt nok er nevnt denne vinteren. Nå er det Koronareglene som gjelder, og de skifter nesten fra dag til dag, så de er umulig å huske. Men jeg har gitt beskjed om hvor jeg skal. Planen er at jeg skal ta en pause i Vælitalogamma i nordenden av Lahenjærvi. Og blir det dårlig vær blir jeg værende der.

Jeg har også med meg feller til å ha under skiene. Disse fester jeg nede på parkeringsplassen fordi det på vei opp til Lahenjærvi er tre små stigninger. Med feller slipper jeg å gå fiskebein. I utgangspunktet er jeg makelig anlagt fra naturens side.

Det er råker i elvemunningen til elva som renner ut av Kondradvann. En rev har passert, en rype har lettet og et ukjent dyr har kommet opp fra den åpne råken og fortsatt parallelt med revesporene over snøflata. Jeg vet ikke hvilket dyr det er. En mink kanskje? Ellers er det mye dyrespor å se ellers også. De har vært ute tidligere enn meg. Det er spor av hare, røyskatt og rein som har krysset dalen jeg går opp. Et par steder ser jeg spor av fok som har rastet en eller annen gang rundt påsketider. De har gravd seg ned i solsida og hatt bål. Fiska har de også gjort Det er ikke bare jeg som bruker ski.

I vannet over Kondradvannet er det noen som har begynt på et byggverk som ikke er ferdig. Det står der ei gamme etter Andreas Buljo fra Bugøyfjord i sin tid sto. «Musehullet» ble gamma kalt for av folk som ferdes i området. Navnet hadde den fått fordi den var liten. Veldig liten. Men den fylte sin misjon, tak over hodet. Det reisverket som har reist seg nå er adskillig større.

Før jeg vet ordet av det er jeg oppe ved Lahenjærvi, tar fellene av skiene, drikker litt blåbærsaft, og tar meg forsiktig ned til vannet ved å renne fra side til side nedover skråninga. Den tid er forbi at man lot det stå til og gikk rett på. Man har ikke behov for så mye vind i håret lenger.

Selv om det er sol og flott vær blåser det litt. Medvind over Lahenjærvi gjør overfarten til en drøm. Og dermed er det klart for matpause i Vælitalogamma, eller Ravnebu som visstnok er det rette navnet.

Fra Ravnebu går ferden videre til første og andre Korpijærvi. Det er når man skal opp fra Korpijærvi den eneste stigninga av betydning på turen melder seg. Så der er det bare å bruke tid, og det hender jeg tar skiene av meg og spaserer opp.

På toppen kan man skue ned mot Laksevannet og lenger borte seg jeg Varangerfjorden. Her oppe tar jeg i alle fall av meg skiene og går ned langs fjellsida på høyre side. Etter det kan man velge om man skal til Storsand eller Marigoppa. Jeg har gjort valget tidligere og skal altså til Marigoppa. I Påskeuka gikk jeg sammen veien, men ned til Storsand, da sammen med familien. Nå går jeg alene. Kanskje er det dyr eller fugler som har observert meg, men det eneste jeg har sett er et ravnepar og noen snøspurver.

Løypa videre går over isen på femte Marijærvi, ned til fjerde Marijærvi. Der tar jeg en avstikker for å se om campingvogna jeg har nevnt i nettavisa en gang tidligere fortsatt står der. Den gjør det, men den har ingen ting der å gjøre.

Tidligere gikk også skuterløypa hit opp til fjerde Marijærvi, men nå går den bare til første Marijærvi og har en annen trase videre til Storsandvannet. Sporene etter den gamle snescuterløpa er ikke fjernet. De skal vel stå der som minnesmerker over menneskenes rett til å erobre land.

Så kommer da første Marijærvi til synet. Da er jeg nesten fremme. Ferden derfra gå i elveleiet ned til Marigoppa. Det blir mye ploging og det kjennes godt i gamle hofter. Men jeg kommer ned i god behold. I underkant av fem timer etter at jeg starta fra Korsbekken. Ingen polferd akkurat, men likevel. Jeg er godt fornøyd.

Tekst og foto: VEI