Lørdagslesning: En jobb for en fagmann

21.05.2022

Georg Dale kjente hvordan blodet bruste i årene. Hvordan hårene reiste seg i nakken. Maleriet på veggen dro ham til seg og han måtte bare reise seg og gå bort til det. Han begynte virkelig å tro at han faktisk hadde kommet over et bilde som var malt av kunstneren Henri Matisse. 

En jobb for en fagmann.  Krimnovelle av VEI

- Det er øyeblikk som dette som gjør livet verd å leve, tenkte Georg Dale han da han svingte bilen tilbake på hovedveien. Smalådalen, og menneskene på de små gårdene på begge sider av en slingrete bygdevei, var et tilbakelagt stadium. Han var antikvitetshandler med nese for gode kjøp. Så vidt han hadde forstått på folk var det nesten tjuefem år siden sist det hadde vært noen i Smalådalen og vist interesse for gamle bruksgjenstander. Tjuefem år er lang tid, i løpet av disse årene dukker det stadig opp nye "gamle" ting fra uthus, sjåer, setre og låvebygninger. Han kastet et raskt blikk over skulderen og så på den flate pakken som var solid stroppet fast mot bagasjerommets ene sidevegg. Et godt innpakket maleri. Nå var det endelig hans. Bertine og Bernhard hadde fått pengene sine. De hadde vekslet håndtrykk og kjøpet var avgjort. Det beste av alt var at de to gamle ikke hadde uttrykt ønske om noe kvittering på akkurat dette kjøpet. De syntes prisen var så god at de var redde for at skattemyndighetene kunne begynne å interessere seg for pengene. Og det ville de ikke ha noe av. Pengene skulle gå uavkortet til skolen de samlet inn penger til. Skolen i Namibya, eller var det Kenya, eller Sudan eller Burundi ...han var ikke sikker på det, og egentlig interesserte det ham midt i ryggen. Det viktige var at maleriet bak i bilen var hans.

Det var ikke uten grunn han hadde studert litt kunsthistorie noen år tidligere, da han virkelig bestemte seg for å slå seg opp som antikvitetshandler. Pengene, de store pengene, de lå i at man av og til gjorde et kupp ved at man snublet over noe som virkelig var verdifullt. Særlig malerier. Han hadde gjort kuppet nå. Og han var ingen blind høne som snublet over det. Han visste hva han skulle se etter. Det hjelper med utdannelse.

Smalådalen hadde vært høstens prosjekt for ham. Han pleide å velge et nytt område hver høst som han konsentrerte seg om. Om høsten solgte folk gjerne lettere fordi de ønsket seg litt mer penger mellom hendene som de skulle bruke i julehandelen. Av og til greide han å presse prisene til det nesten uanstendige. Det kunne være vanskelige noen steder. For en del år siden, da han var ny i bransjen, var han blitt grundig lurt bortpå Sunnmøre et sted. Men han var ikke alene om å gå på ei blemme på den kanten. Sørlendingene var enklere. Særlig sørlendingen i Smalådalen. Mest eldre, gudfryktige folk som bodde i en dal som mest var glemt av alle. Lettlurte, humret han for seg selv, mens fingrene trommet en lystig rytme på rattet.

Første gang han var hos Bertine og Bernhard traff han Bernhard ute på tunet. Han sto krumbøyd over en hoggestabbe og kløyvde digre trekubber.

- Vinterveden som skal i hus? hilste Dale da han kom ut av bilen.

Bernhard rettet seg opp og stirret på ham. Slo deretter øksa fast i hoggestabben, og sa:

- Nei, vinterveden er allerede i hus. Dette er mest for mosjonens skyld... så, det er den karen som er ute i dag.

Georg Dale forsto ikke helt hva gubben mente med det siste og ble stående som et spørsmålstegn.

- Ja, det er jo du som kjøper gamle ting, fortsatte Bernhard, og alt falt på plass. Selvfølgelig hadde ryktet om hans gjøren og laden i dalen snodd seg fra gård til gård.

- Det er det, svarte han. - Dere har kanskje noe som dere vil bli kvitt, og i tillegg få noen kroner for det?

- Du får bli med inn og ta en kaffe. Ho Bertine har kanskje funnet fram noe, det er hun som står for kjøp og salg her på gården, humret gubben og gikk opp på trammen foran huset.

Da han kom inn i det store kjøkkenet så han at her hadde tiden stått stille. På det gråmalte kjøkkenbordet med rødrutet voksduk sto det en vase med engblomster. En gammel transistorradio sto på vinduskarmen. To stoler var skjøvet inntil bordet, som helt sikkert hadde en skuff i hver ende med forskjellige småting i. Mot den ene veggen sto en stor, svart kjøkkenovn. Han kunne se det var stekeovn i den også. Slike vedovner var ikke lenger mye i bruk, og han tenkte at denne sto vel også der mest av gammel vane.

Han ble han invitert inn i stua og bydd kaffe. Bernhards kone, Bertine, viste ham et gammelt nattbord som sto på gulvet. Han hadde sett lignende nattbord før og ville kjøpe den. Han visste hva han skulle betale for den også, og han visste hva han kom til å tjene på kjøpet.

Da så han maleriet som hang på en av kortveggene.

Under hele kaffe og småkakeseansen kretset tankene hans om maleriet. Noen små røde og gule fisker som svømte rundt i et stort, sylinderformet glass. Deler av noe som så ut som et rekkverk, planter strødd omkring. I smug så han bort på det mens han etter beste evne konverserte med gamlingene, hørte etter med et halvt øre om hvordan de forberedte vinteren, svarte litt på hvem han hadde vært hos, drakk litt kaffe og tok for seg av småkakene. Bildet på veggen minnet utrolig mye om et annet bilde han kjente til fra studiene med kunsthistorie.

Etter kaffen gikk han bort til bildet og så et øyeblikk på det. Så førte han handa over nattbordet på gulvet og nevnte en pris.

- Det høres jo greitt ut, hva mener du Berhard? spurte Bertine og så bort på mannen.

- Det er du som er finansminister her i huset, men ikke la han snyte deg, hørte Dale at Bernhard svarte fra sofaen. - Og husk at vi har andre ting i uthuset som han kanskje er interessert i.

- Ja, vi har flere ting, sa Bertine, - du kan jo komme igjen en annen dag.

Det var den invitasjonen han ventet på. Han bare måtte komme tilbake og se nærmere på maleriet, selv om han skulle ta feil. Men om han hadde rett? Det var funnet ukjente arbeider av Adolph Tidemand, Edvard Munch og av andre store malere. Men et bilde av en stor europeisk kunstner, langt inne i en bakdal på Sørlandet? Det hang ikke på greip. Han skrev en kvittering for nattbordet og visste han hadde foreslått en pris som var altfor høy, han ville aldri i livet tjene noe på salget av det. Men det var agnet han hadde lagt ut for å bli invitert igjen. Han var villig til å ta et tap bare de slukte agnet. De gjorde det.

En uke etterpå var han tilbake hos ekteparet i Smalådalen. Det var en klar dag med frost i lufta. Offisielt var han der for å se om de hadde noen gamle gjenstander i uthuset som han kunne tenke seg å kjøpe. Men da han så Berhard stå på trappa, med åpen dør inn til huset, var det maleriet som var i tankene hans.

- Du står og beundrer den kalde dagen, sa han da han kom ut av bilen.

- Står og lufter meg, det ble litt varmt der inne, svarte Bernhard og gjorde et kast bakover med hodet.

Da han kom inn i kjøkkenet forsto han hvorfor gubben hadde stått på trappa. Det var riktig så varmt der inne, virkelig hett var det. De hadde fyrt opp i svartovnen, og akkurat da de kom inn lukket Bertine stekeovnsdøra. Hun rettet ryggen og snudde seg mot dem. Der hun sto i hvitt forkle, hvit skaut, en liten flekk av mel på kinnet og en bakstefjøl i handa så hun ut som en levende smultringreklame. Men det var lefser hun holdt på med. Tykklefser.

- Skal lefsene bli skikkelig så må vi fyre opp i ovnen, sa hun.

- Er det julebaksten?

- Både ja og nei, jeg baker for julemessa. Vi samler inn penger til et skoleprosjekt i Namibya.

Sikkert, tenkte Georg Dale. Ikke bare baker hun sju sorter til dem selv, men også sju sorter til inntekt for sultende barn i Afrika og andre steder på kloden.

- Vi går inn i stua og setter oss, sa Bernhard. - Bertine lager sikkert kaffe til oss, og er vi heldige får vi smake på lefsene også.

Georg Dale satte seg ned i sofaen etter å ha sett fort på maleriet. Da han sist var kommet hjem etter besøket i Smalådalen måtte han slå opp i kunstbøkene allerede før han fikk av seg ytterklærne. Ganske fort fant han et bilde av maleriet han hadde tenkt på. "Gold fish", malt av Henri Matisse rundt 1910. I dag hang bildet i Pushkin Museum of Arts i Moskva. Jo mer han studerte det, jo sikrere ble han på at maleriet han hadde sett på stueveggen var et forarbeid til det endelige maleriet som var verd gull i dag. Et av perlene fra den ekspresjonistiske perioden. Når han nå så det igjen var han nesten ikke i tvil.

- Hvem er det som har malt dette bildet? spurte han, mens han løftet blikket mot maleriet, samtidig som han skrøt av lefsa som Bertine hadde lagt fram. Måtte for all del ikke vise hvor interessert han egentlig var.

- Nei, det bildet, det vet vi ikke, og ikke tror jeg det står noen steder heller, svarte Bernhard, reiste seg fra stolen og gikk helt inntil maleriet. Studerte det omgående.

- Nei, ingen signaturer her. Kan være hvem som helst.

- Bernhard arvet dem etter onkel Eskil. Bernhard arvet alt etter onkel Eskil.

- Malte han?

- Onkel Eskil? Bertine så spørrende på mannen sin, som hadde satt seg igjen.

- Nei, han malte ikke. Dette bildet hadde han fått tak i da han seilte på sjøen som ungdom. I Spania, eller Frankrike eller der omkring. Det må jo ha vært for hundre år siden. Han hadde visst fått den hos en eller annen fattig kunstner som trengte penger til mat. Det var nå det han likte å fortelle. Han møtte vel all slags typer på de kneipene som sjøfolk oppholder seg i, sa Bernhard.

- Ja, men det var jo før vekkelsen kom til dalen og han ble frelst. Etter det reiste Eskil aldri mer ut på sjøen. Han drev et lite gårdsbruk og var en gudfryktig mann resten av livet. Ble mye brukt som taler på møtene også, han var god til å snakke og hadde mye å fortelle fra tida før han ble frelst. Det var han som dro i gang tradisjonen med at vi før hver jul samler inn penger til noen som trenger det ute i verden.

Georg Dale kjente hvordan blodet bruste i årene. Hvordan hårene reiste seg i nakken. Maleriet på veggen dro ham til seg og han måtte bare reise seg og gå bort til det. Han begynte virkelig å tro at han faktisk hadde kommet over et bilde som var malt av kunstneren Henri Matisse. Et uferdige bilder riktignok, usignerte også, som en sjømann fra Smalådalen i sin tid hadde tatt med seg hjem fra sjøen. Siden var de blitt i dalen og ingen hadde oppdaget at det egentlig var en liten formue som hang på stueveggen på småbruket. Ikke før han med sin utdannelse og ekspertise kom inn på banen. Her oppe i dalen visste de vel knapt hvem Matisse var!

Han ble brakt tilbake til nuet av Bertine som snakket til ham.

- Det ligger kanskje til familien, sa hun.

Han snudde seg fra maleriet og mot henne.

- Hva?

- Interessen for malerier, sa Bertine og så kjærlig på mannen sin mens hun børstet noen usynlige kakesmuler vekk fra forkleet.

- I slekta, sa Dale og så uforstående på henne.

Hun svarte ikke. Bernhard vred seg i sofaen som en sjenert skolegutt.

- Ja, han Bernhard er også interessert i malerier. Han maler selv.

- Maler og maler, svarte Bernhard, - det er nå ikke noe særlig. Bare noe småtterier jeg holder på med som pensjonist.

- Du kan jo vise ham noen av bildene dine, kanskje han liker dem, sa Bertine etter en kort pause.

- Nei, han er da ikke interessert i mine bilder, svarte Bernhard unnvikende.

Og egentlig var han ikke særlig interessert i å se noen amatørsmørerier av en gammel småbruker med grove arbeidshender. Likevel ble det til at han ba om å få se noen bilder. Mest for å være på godfot med dem. Bernhard reiste seg og sa han hadde et lite rom på låven hvor han puslet med maleriene sine. De gikk opp låvebrua, inn på låven og videre inn i et lite atelier. Faktisk hadde gubben satt inn takvinduer også. Noen oppspente lerreter var stablet opp mot veggen med bildesiden inn, og et par halvferdige sto på to hjemmesnekrede staffeli. Så vidt han kunne se var det mest malerier i kategorien "Elg i solnedgang". Et bilde på veggen hadde akkurat det motivet. Det var noe hjelpeløst over det, uten at Dale helt kunne sette fingeren på hva det var. Han forsto godt at Bernhard vegret seg for å vise dem fram, han visste nok utmerket godt at han ikke var noe Rembrandt.

- Det er jo ikke så verst, sa Dale og fikk det til å lyde ganske ekte

- Ho Bertine liker at jeg har dette å holde på med. Så går vi ikke å tråkker på hverandre hele dagen. Dessuten blir det jo noen kroner av det.

- Så, du selger også?

- Bare på julemessa. Folk kjøper bilder og gir de bort i julegaver. Det er blitt en slags tradisjon her i dalen, gi bort et bilde av han Bernhard til noen utenfor dalen et sted. På den måten slår de to fluer i en smekk, gir to gaver på en måte.

- To?

- Ja, en til noen de kjenner, og pengene går selvfølgelig uavkortet til hjelpeprosjektene våre.

Et øyeblikk var Dale redd for at han måtte kjøpe et bilde. Det var garantert at han aldri ville få solgt det videre. Men så begynte en plan og forme seg i hans hode. Folk i Smalådalen var noe for seg selv, slo han fast. Og han skulle utnytte deres grenseløse giverglede.

Da han første gangen spurte ekteparet om maleriet på stueveggen var til salgs, fikk han et prompt nei. Et øyeblikk var han redd for å ha fornærmet dem med å tilby penger for noe de hadde arvet etter en høyt verdsatt onkel. Stadig vekk fortalte de historier om onkel Eskil, om hva han hadde gjort, hva han hadde sagt og hvor han hadde vært. Selv ble han mer og mer overbevist om at denne onkelen deres hadde fått med seg noe hjem som samlere ute i verden var villig til å gi uante summer for.

De ble enige om prisen på to gamle smørtiner, da han liksom tilfeldig spurte om de ville at han skulle ta med maleriet til byen for å høre hva man kunne få for det, selv om de ikke skulle selge.

- Og visst det er noen som vil betale en pen slump penger for dem så kanskje dere vil selge likevel?

- Nei, det vil vi nok ikke, svarte Bernhard og lot blikket gli over bildet.

- Men dere vet jo ikke hvor mye noen kan være villig til å betale. Det er mange mennesker der ute som har mye penger, og det vil jo være et fint bidrag til hjelpeprosjektet også. Jeg er sikker på at onkel Eskil ville satt pris på det, han var jo selv en som var interessert i å hjelpe barn i Afrika, sa han, og visste ikke sikkert om det var barn i Afrika onkel Eskil pleide å hjelpe, eller om det var barn i Asia. Ellers var han godt fornøyd med det han hadde sagt og kjente nesten en glorie ta form rundt hodet.

- Ja, det tror jeg han ville ha likt, sa Bertine halvhøyt ut i rommet.

- Det har jeg ikke tenkt på, sa Bernhard. - Det ville vært i hans ånd.

Når sant skal sies hadde Dales korte appell gjort underverker. De satt sammen en stund og snakket fram og tilbake, og til sist ble de enige om at han kunne ta maleriet til byen i en uke, vise dem fram til potensielle kunder og forhøre seg om pris. Så skulle de snakke sammen når han kom tilbake. Da de sto utenfor huset sitt, og så Georg Dale dra av gårde med maleriet, så Dale i bakspeilet at det lyste fred og giverglede av ansiktene deres.

Dale tok maleriet til en kontakt som tidligere hadde hjulpet til når han trengte eksperthjelp. Han hadde noen slike rundt omkring. Noen dager senere var han der igjen for å ta bildet med tilbake til Smalådalen. Så vidt hans ekspert forsto var maleriet fra den tidsperioden det var snakk om. Han hadde tatt alle nødvendige prøver av det og fotografert og skannet dem fra alle bauger og kanter.

- Tror du den er malt av Matisse? spurte Dale spent.

- Det kan jeg ikke si, men se her litt, svarte han og dro fram en utskrift av et skannet område. Man kunne skimte en uklar signatur der. - Denne signaturen ligger under et av de øverste malingslagene. Ser du hva det står?

Georg Dale så Matisses velkjente navnetrekk. I samme øyeblikk visste han at han måtte snakke med en av sine andre kontakter. En som kunne hjelpe ham å få maleriet ut av landet og til steder hvor de store pengene lå.

Men først skulle han tilbake til Berhard og Bertine og gjøre opp for seg.

Det var der han hadde vært da han endelig kunne legge Smalådalen bak seg. Først hadde han foreslått førti tusen for bildet og vært sikker på at de ville slå til, men tror du ikke gamlingene ba om en ukes betenkningstid. Etter tre dager ringte han dem opp og høynet budet til femti. Sa at kjøperen var svært interessert. Da slo de til og ba han komme og hente maleriet. Han hadde egenhendig tatt det ned av veggen og pakket det forsvarlig inn. Kuppet var i boks. Han kastet et nytt blikk i speilet, måtte kontrollerer at maleriet fortsatt var solid festet til sideveggen. Så begynte han å synge mens han gratulerte seg selv med årets julegave.

Oppe i dalen strakte Bertine seg mot Bernhard med kakefatet og sa:

- Ta deg ei lefse til, Bernhard, du fortjener det virkelig.

Han smilte fornøyd og forsynte seg.

- Jeg synes lefsene dine er ekstra gode i år, sa han.

- Mm, det sier du hvert år... men du er veldig flink, sa Bertine og så opp på gullfiskene som svømte rundt på maleriet som hang på veggen. - Det er umulig å se forskjell.

- Ja, men jeg har jo jobbet lenge med det, ventet på at det igjen skulle dukke opp noen som var interessert i det gamle bildet etter onkel Eskil.

- Femti tusen kroner til innsamlingsaksjonen er jo ikke så verst det heller. Han betalte en god pris han Dale, han syntes vel pengene gikk til en god sak, smilte Bertine og lot øynene hvile på konvolutten med pengene som lå på stuebordet. Plutselig fikk hun noen bekymrede rynker i panna, flyttet blikket til Bernhard og sa: - Men hva skjer når han oppdager at det ikke er det riktige maleriet han har fått med seg?

- Vi tok hverandre i hånden på at handelen var avgjort. Og hørte vi noe fra han som kjøpte bildet for 25 år siden?

- Nei, vi gjorde ikke det.

- Eksperter hater å innrømme at de har tatt feil, sa Bernhard og gomlet fornøyd på lefsestykket.

Tidligere offentliggjort i Hjemmet 2005 i Norge og Danmark. 

Illustrasjon: Graffiti på vegg i Puerto de la Cruse. Foto: VEI