Lørdagslesning: Med lov skal landet bygges
I ettertid kunne ikke Normann Øse huske hva det egentlig var han lette etter. Eller rettere sagt; han kunne ikke huske hvilken bok han var på jakt etter i bokhylla!
Med lov skal landet bygges. Krim av VEI
I ettertid kunne ikke Normann Øse huske hva det egentlig var han lette etter. Eller rettere sagt; han kunne ikke huske hvilken bok han var på jakt etter i bokhylla! Straks han fikk øye på pakken innerst inne i hylla, bak bind III av Hamsuns samlede verker, sviktet hans evner til å tenke rasjonelt. Det var som samtlige nervetråder bak pannebrasken et øyeblikk berørte hverandre og kortsluttet systemet. Etter det kretset tankene bare om den ene tingen.
Alt annet var uvesentlig.
Han var uhyre rask med å skyve boka tilbake på plass igjen. Et kjapt blikk over skulderen, helt tilfeldig, fortalte ham at kameraet oppe i hjørnet av stua ikke hadde registrert det samme som han. Det fortsatte sin glidende panoramabevegelse mot høyre og halvveggen inn til kjøkkenet. Først da det fikk kjøkkenkameraet i fokus stoppet det opp, for deretter å vippe opp et lite hakk og begynne på tilbaketuren. Dersom kameraet hadde oppfattet det samme som han, ville det øyeblikkelig stanset, zoomet ham inn, og avslørt det hele. Det gjorde det ikke, og kjøkkenkameraet var fortsatt innstilt på et oversiktsbilde. Alt dette oppfattet Normann Øse gjennom øyekroken mens han lot som han lette videre i bokhylla.
I overvåkingssentralen bøyde operatøren, som hadde med leilighet 504 i blokk ZX å gjøre, seg et øyeblikk framover. Kvinnen som satt foran skjermen ante et øyeblikk en rykning i kroppen til Normann Øse der han sto foran bokhylla. Hun var fristet til å stoppe det ene kameraet og trekke inn et nærbilde av personen som sto med ryggen til. Hun lot det være. Fulgte istedenfor bevegelsene hans med argusøyne gjennom oversiktskameraet. Normann Øse oppførte seg normalt. Så normalt som en person som er overvåket døgnet rundt kunne oppføre seg. Det var ingen grunn til å slå alarm. Alt var som det skulle være.
For sikkerhets skyld kodet hun likevel datamaskinen sin slik at signalene fra den siste halvtimen av opptaket ble overført til maskinens harddisk. De ville ikke bli slettet før etter en uke. Offisielt. Etter det hun hadde funnet ut ble de arkivert lenger. Mye lenger. Den sikreste måten å beholde jobben på var å følge sikkerhetsinstruksene. Dette visste den tjuefem år gamle Beate Høgtre, operatøren som tok seg av herr og fru Øse. Da det var gjort bevilget hun seg et glass gulrotsaft.
Normann Øse hadde alltid vært en lovlydig mann. Lovlydig til fingerspissene. Den perfekte samfunnsborger. Da han om kvelden la seg ned ved siden av sin kone i dobbelsenga, som en gang hadde vært en vannseng med ramme av sandblåst stål, var han fortsatt den samme lovlydige borger. Her inne i soveværelset var de i et av de tre rommene i leiligheten hvor de kunne oppholde seg uten å bli holdt under oppsikt av kameraer. De to andre rommene var badet og toalettet. Bare det at han og hans kone hadde fått lov til å beholde disse rommene for seg selv, var garanti nok for at han hadde tillit. Det var ikke alle i blokka som nøt de samme privilegier.
Det at han øyeblikkelig byttet ut vannmadrassen, da myndigheten ytret ønske om det på grunn av energisparing, hadde vært med på å høyne hans status. Andre hadde ventet til forbudet mot vannsenger kom. Slik hadde det også vært med andre ting, han tolket signalene før påbudene kom.
Like før han sovnet utpå morgenkvisten var tankene begynt å kretse om at det kanskje lå en sammensvergelse bak. At det kanskje var noen som misunte ham de små privilegiene han hadde skaffet seg.
Og madrassen han lå på var god nok. Likevel fikk han ikke sove. En plan begynte å ta form i hodet. En plan som ikke måtte slå feil. Gjorde den det ville privilegiene bli tatt fra ham. Gang på gang prøvde han i løpet av natta å slå de forræderiske tankene fra seg. Tankene som stadig vekk kretset om den rødbrune pakken han hadde oppdaget bak bøkene. Ikke med sin beste vilje kunne han selv huske å ha plassert den der. Om så var skjedd måtte det ha vært i ren distraksjon. Kanskje var det hans kone som hadde gjort det? Han løftet seg opp på den ene albuen og så ned på henne. Husket plutselig på at de kun hadde vært gift i fire år, dermed kunne det ikke vært henne. Den måtte være plassert der før den tid. Like før han sovnet utpå morgenkvisten var tankene begynt å kretse om at det kanskje lå en sammensvergelse bak. At det kanskje var noen som misunte ham de små privilegiene han hadde skaffet seg. Privilegier han selv mente ikke var blitt hans på grunn av smisking, men fordi han hadde vært forutseende.
Selv om søvnen han fikk den natta ble kort, resulterte den likevel i noe fruktbart. Mens kroppen sov klekket hjernen ute en plan for hva han skulle gjøre videre. Den sto klar som en høsthimmel for ham i det øyeblikket hans kone Charlotte vekket ham. Charlotte, som før de giftet seg, hadde jobbet i en nattklubb som danser. Det var der hun hadde lagt grunnlaget for senere å ta steget til større scener som teaterarbeider. At hennes store nummer på nattklubben hadde vært et strip-tease show var det ikke mange utenom han selv som visste. Det var mens han så på dansen hennes han på en måte hadde oppdaget henne. Riktignok påkledd parykk og sminke som gjorde henne ugjenkjennelig fra den hun egentlig var i hverdagen. Han hadde sett showet hennes flere ganger fra like ved podiet, og blomstene han sendte gjorde sitt til at han ble kjent med henne. Det til tross for at han første gang han traff henne etter showet trodde det var ei annen jente han snakket med.
Om ettermiddagen, dagen etter at han hadde oppdaget pakken i bokhylla, fortalte han henne det han ville hun skulle gjøre. Han gjorde det ute i hagen mens de satt og drakk te. Først nektet hun. Halvhjertet. Ikke fordi hun ikke ville, men mer på grunn av anstendighet. Dessuten var det så lenge siden sist hun hadde oppført strippeshowet at det ikke ville fungere, mente hun. Han så likevel at hun godt kunne tenke seg å gjøre det. Hun hadde også betrodd ham tidligere at hun egentlig hadde likt det, det bodde en aldri så liten ekshibisjonist i henne.
Normann Øse spilte på det. Samtidig hadde han en vag følelse av at han svek henne, var utro på en måte. Han fortalte ikke hvorfor han ville ha henne til å gjøre det. Fortalte bare at han ville bli opphisset av det. At han ville like det fordi han visste at også operatørene i sentralen ville se det. Selv om det var riktig det han sa, var det en hvit løgn. Mer enn på det seksuelle tenkte han på oppdagelsen i bokhylla. Han hadde trodd at det var et glemt kapittel. Det var det ikke. Hele dagen hadde han følt dette suget i seg. Dette suget han hadde trodd han var kvitt en gang for alle. I sju år hadde han ikke kjent noe til det. Nå hadde det rammet ham som et hardt slag i mellomgulvet og brystet i det samme øyeblikket han fikk øye på den rødbrune fargen, sammenklemt bak Hamsuns verker.
Planen til Normann Øse ville vært totalt mislykket dersom ikke en mannlig kollega av Berit Høgtre hadde kastet et blikk på hennes skjerm i det samme øyeblikk som Charlotte dro av seg blusen i den samme monitoren. Samtidig med denne gesten beveget hun kroppen i en sensuell rytme. Sannsynligvis til musikk fra et stereoanlegg, tenkte han. Han ville gjerne hørt musikken også. Det hadde han ikke mulighet til. De hadde ingen anledning til å ta inn lyd. Loven gjaldt bare bilde. Berit Høgtre hadde allerede trykket på knappen som skulle sende kameraet på en panorering rundt i stua, da hennes mannlige kollega stoppet opp bak ryggen hennes og istedenfor trykket inn bryteren som zoomet objektet litt nærmere. Hun selv hadde sett at noe holdt på å skje, tanken hadde streifet henne at kvinnen på skjermen kanskje ville oppføre en striptease, men det interesserte henne ikke. Mennesker gjorde så mye rart foran fotolinsene, og dette var tydeligvis ment på den mannlige delen av operatørstaben.
Charlotte Øse visste ikke at det bak monitoren som overvåket deres leilighet satt en kvinne. En kvinne uten interesse for kvinnelige strippere. Dette visste heller ikke hennes mann. Redningen ble han som stoppet bak ryggen på Berit Høgtre og trykket på en knapp på hennes operasjonsbord, helt ulovlig ifølge instruksene, men likevel en av de instruksene man oftest overså.
På monitorskjermen kunne de se Charlotte Øse dra ned det korte skjørtet sitt og slenge det ut fra bildeflaten med en glidende bevegelse.
På monitorskjermen kunne de se Charlotte Øse dra ned det korte skjørtet sitt og slenge det ut fra bildeflaten med en glidende bevegelse. Hun var en vakker kvinne. Meget vakker. Den over tretti år gamle kroppen hadde en moden fylde i seg som ungpiker manglet. Da hun sto i bare truse og svart bh, og sakte danset til lydløse rytmer, kjente også kvinnen i operatørrommet noe som minnet henne om seksuell opphisselse. Det var en ny følelse for henne. Det at hun fikk den av å se på ei kvinne.
Da Charlotte med en brå bevegelse fjernet bh'en svarte mannen som hadde låst fast kameraet på henne med en svak plystretone. De store, men faste, brystene pekte rett fram mot dem, og vortene sto frekk og freidig ut fra den stramme brune huden. Hun dreide rundt sin egen akse et par ganger før hun ble stående med ryggen mot dem. Etter noen bølgebevegelser med hoftene dro hun trusene nedover baken, løftet bena ut av dem og sto splitte naken fram på skjermen. Mannen bak Berit Høgtre holdt pusten, ventet på øyeblikket kvinnen på skjermen skulle snu seg.
Han fikk aldri se det. Også frøken Høgtre var blitt revet med av forestillingen. Et langt øyeblikk hadde hun helt glemt at hun var på jobb. Så plutselig slo tanken ned i henne at dette var en avledningsmanøver. Dette var noe Normann Øse hadde satt i scene. Lynraskt trykket hun inn knappen til kamerakontrollen. Bildet av den nakne kvinnen som var i ferd med å snu seg gled ut på venstre kant. Mannen bak Høgtre bannet lavt. Kameraet fanget inn Normann Øse som sto i den andre enden av stua, foran bokhylla. Berit Høgtre fokuserte ansiktet hans. Han sto og stirret på sin kone. Ansiktsfargen tydet på at han ikke var helt uberørt. Det var hun ikke selv heller. Likevel stakk det en tanke i henne om at han kanskje var opphisset over noe annet der han sto lent mot en stol med dressjakka slengt over skuldrene. Alt var ikke som det skulle være, ringte det inne i hodet hennes.
Normann Øse gikk ut i entreen og hang jakka si på ei knagg. Planen var å vente til det ble kveld. Men han klarte ikke å vente til kveldsmørket innfant seg. Det ubestemmelige suget i kroppen lammet all fornuftig tankegang. Han snek seg ut av leiligheten. Ute i entreen tvang han seg til ikke å kjenne etter i jakkas innerlomme om alt var på plass. Kameraøyet oppe i taket voktet hver bevegelse han tok. Først da han sto ute i den halvmørke kvelden lot han hurtig hånden forsvinne innenfor jakka. Plasten han berørte sendte et støt av gjenkjennelse opp gjennom armen.
Berit Høgtre fikk ikke fred med seg selv etter å ha sett strip-teasen som Charlotte Øse hadde framført. Hun søkte tilbake på opptaket og så det på nytt. Grep seg selv i å betrakte kvinnen med begjærlige øyne, og oppdaget plutselig at hun igjen glemte at dette gjorde hun i egenskap av at det var hennes jobb. Så søkte hun ennå lenger tilbake, til tidspunktet før framførelsen, til stedet hvor kameraet ennå hadde et oversiktsbilde av hele stua. Hun så mannen stå ved siden av stolen med blikket vent mot kvinnen i den andre enden av rommet. Det var da hun så jakka. Den lå slengt over stolryggen. Fort fant hun fram til stedet hvor kvinnen var avkledd og kameraet igjen fanget opp Normann Øse. Hun frøs bildet. Han sto med jakka slengt over skulderen. Mer opptatt av sin kones erotiske dans hadde han altså ikke vært! Det var da hun husket opptaket fra dagen før, den hun hadde arkivert i maskinen. Med noen tastetrykk fikk hun det fram på en ledig skjerm. Gransket bildene inngående. Så igjen episoden der Normann Øse lette etter bøker i bokhylla.
Hun var ikke lenger i tvil. Øse skjulte et eller annet. Noe han hadde kommet over i hylla. I en sekvens var han på god vei til å ta ut ei bok, før han plutselig skjøv den tilbake igjen. Samtidig gjorde han et kort kast med hodet, et sideblikk mot kameraet.
Berit Høgtre alarmerte sentralen og ba dem bringe opp Normann Øse fra blokk ZX, leilighet 504. Hun ga også beskjed om at han var gått ut og måtte oppspores der ute et sted.
Og Normann Øse var ute. Han fulgte det opplyste fortauet uten helt å ha bestemt seg for hvor han skulle. Da han passerte bydelsvakta, hvor vaktpersonellet satt inne i et glassbur, nikket han inn til dem. De nikket igjen, samtidig som en av dem løftet av røret på en telefon som kimte. Øse økte tempoet etter at han var kommet ut av synsfeltet til dem. Ganske snart gikk han over i lett jogging. Han hadde bestemt seg for å søke tilflukt i parken. Der viste han om et mørk område mellom noen høye trær. Straks bestemmelsen var tatt gikk han igjen over i gangfart, mens han stadig vekk kastet engstelige blikk til side, og av og til også bak seg. Hadde denne ubestemmelige følelsen av å bli iakttatt. Men det er vel en følelse alle har, tenkte han. I alle fall alle som er i ferd med å begå en forbrytelse.
Inne mellom trærne stoppet han helt opp og satte seg ned på bakken. Han hørte ingenting annet enn sitt eget bankende hjerte. Forsiktig dro han pakken fram fra innerlomma. Åpnet den og snuste inn aromaen. Det var et nytt knyttneveslag, denne gangen mot sanseapparatet hans.
Det første forsøket var mislykket. Papiret revnet på midten og han sølte alt utover bakken. Det andre sto til godkjent. Med jakkeermet strøk han vekk noen salte svettperler som rant ned fra pannen og mot øynene. Han studerte det ferdige produktet i det dårlige lyset. Ikke så verst. Leppene kruset seg til et fårete smil da han stakk det mellom dem. Deretter knipset han fyr på lighteren.
Han skjønte ikke straks hva som hendte. Først trodde han det var lighteren som hadde eksplodert i hånda hans. Men han kjente ingen smerte. Det ble bare lyst. Lyst som på den lyseste dag.
Så oppdaget han at de kom mot ham fra alle kanter. Det var fem, seks personer med digre, lyssterke lykter som sirklet ham inn. Han hadde vært så fylt av spenning at det hadde gått ham hus forbi at noen fra bydelsvakta hadde fulgt etter ham. En telefon fra operatør Høgtre hadde alarmert dem.
Normann Øse reagerte lynraskt. Forsto med et at flukt var umulig. Skjønte også at privilegienes tid var forbi. Uten fomling fikk han igjen fyr på lighteren, førte den opp til den hjemmerullede sigaretten og inhalerte dypt. Tobakken var tørr etter å ha ligget i bokhylla i alle de sju årene siden forbudet mot røyking var innført. Kanskje var det derfor draget han sugde i seg ble større og kraftigere enn han hadde ventet. Kroppen tok imot sjokket med svimlende glede.
Han gjorde ingen motstand da vaktene la han ned på bakken og leste opp hvilken rettigheter han hadde. De la han med ansiktet ned. Mens han lå slik oppdaget han at sigaretten var falt like foran ham. Med tunga klarte han å rulle den inntil munnen, og før de ble klar over at han fortsatt hadde tilgang til den, klarte han ennå å få til to dype magadrag.
Tidligere offentliggjort i Vi Menn 1992 Ill.: Graffiti. Bergen Foto: VEI