Brev fra periferien: Så var turen til gråmåsa kommet

24.05.2023
Det finnes faktisk folk som tror plukking av måseegg bare er lek og tidsfordriv. 

Brev fra periferien: Så var turen til gråmåsa kommet                          Illustrasjon: Irene Linangi

Det finnes faktisk folk som tror plukking av måseegg bare er lek og tidsfordriv. I min barndom var det akkurat det. Lek, tidsfordriv og spenning. Når man har passert sytti er det noe helt annet. Nesten å sammenligne med annen ekstremsportutøvelse, men uten å gå så langt som å sammenligne seg med ho Kristin Harila fra Kariel som det nesten daglig er nyhetsoppslag om i lokalaviser og andre medier. Her er vi nok for amatører å regne selv om også vi på vårparten pleier å få en liten notis på siste side nede i venstre hjørne av lokalavisa.

De siste årene har jeg vært på tå hev straks det har vært litt varme i lufta om våren. Båten har jeg sjøsatt tidlig i april. Men de fleste turene har vært bortkasta, ikke før har man kommet seg i båten før himmelen har begynt å gi fra seg nye snøfnugg. Da har måseparene bare sittet parvis sammen og sett på tullingen med topplue som har kommet inn på deres område, og som bare har sett på værmeldingene på YR. Hvor måsene henter sine værmeldinger fra vet ikke jeg, men de er i alle fall til å stole på. Flere bomturer har det vært.

Bare det å komme seg på land fra båten, hvis det ikke er full flo, kan være en kraftanstrengelse av dimensjoner. Det krever god helse og komme seg i land i rullesteinsfjærer og blanke svaberg mens dønningene hever og senker båten i helt ukontrollerte bevegelser. Husk at de fleste av oss som driver med denne sporten er godt oppe i årene. Der vi tidligere spratt på land med fanglina i den ene handa gjør vi det nå på en litt annen måte. Først kaster vi to tilitersbøtter opp i flomålet før vi velter en giktbrudden kropp over i tarebeltet og nærmest kryper oppover såpeglatte svaberg før vi forsiktig prøver å reise oss når vi er hundre prosent sikker på at underlaget er trygt, før vi fortøyer båten og begynner en langsom gange mot de beste hekkeplassene for å gjøre vår samfunnsplikt; hente noen egg slik at vi er med og sørger for at byfolk, som stort sett er utvandrede bygdefolk og slektninger, skal få nyte sin kalde utepils med divere smågodt i fred og ro på utekafeen eller på bryggekanten. Og tenk hvordan det er å komme seg ombord igjen med tilitersbøttene fulle av egg? Men når man tenker på tilskuddet til grunnpensjonen som ikke er all verden så klarer man på kunstnerlig vis å balansere to fulle bøtter med kostbart innhold opp i båten på et vis, men ikke alltid uten uhell. Ikke uten svinn, men det forekommer i all slags næringsvirksomhet. Og vi har dermed gjort vårt for å holde luftas terrorister nede på et mer normalt nivå. Urbane folk tar seg ikke tid til selv å ta seg ut til holmer og skjær for å gjøre en innsats, og de vil kanskje ikke heller ha grønske på de nyinnkjøpte turbuksene de tar på seg når de skal ned på bryggekanten og nyte friluftslivet.

Det skjer ikke all verden her ute i fjærasteinan. Til tider er det så stille at vi kan høre havet som veksler mellom flo og fjære om vi legger godviljen til. Men om våren hender det vi plukker noen måseegg før vi starter med sjølaksefisket. Det er nå liksom livet. Det er det som skjer.

Og hvordan takker man så oss? Akkurat, ja. Først blir vi beskyldt for å ha sendt atlanterhavslaksen inn på rødlista, og nå er det gråmåsa som er på god vei inn i den samme lista. 

Og hvordan takker man så oss? Akkurat, ja. Først blir vi beskyldt for å ha sendt atlanterhavslaksen inn på rødlista, og nå er det gråmåsa som er på god vei inn i den samme lista. Takket være oss. Det er BirdLife Norge som kommer med denne opplysninga, ikke om atlanterhavslaksen, men om gråmåsa. Men underforstått så er det vi som holder til her i fjæraområdet som er de skyldige. Hvor utrolig mye djevelskap står vi ikke bak. Noen kverulanter blant måseegplukkeran vil kanskje si at de plukker egg bare for å hindre en sultekatastrofe blant nyklekkede måseunger. For de finnes jo snart ikke mat igjen til dem på sjøen. Blant annet blir all fisk sløyd på land og ikke en leverbit eller tarmstykke skal tilbake til fulglan. Så galt er det blitt, det er rene sultihjel her ute i periferien. Nei, det er ikke enkelt å være fuggel i dag, hadde jeg vært en fuggel hadde jeg flytta til byen jeg også.

BirdLife Norge er forresten det som tidligere het Norsk Ornitologisk forening. Fint, enkelt og internasjonalt skal det være, også i fugleverden. Det er de som har sørget for at vi fjordfolket har rykket lenger fram i mediebildet. De ber oss ikke plukke måseegg og de ber andre om ikke å kjøpe måseegg.

Egg kan normalt plukkes helt fram til 25. mai her nord etter reglene. Det er nok gamle regler fra en tid da vinteren varte mye lenger enn den gjør nå. Men noen nye regler er visstnok kommet etter det jeg leser i avisene. Nå oppfordres man til bare å ta et egg fra hvert reir årlig. Javel, ja. Dersom man skal sanke egg må man altså sikre seg at ingen tidligere har sanket egg på eiendommen i løpet av sesongen. Nå er det vel slik her lengst nord og øst i landet at det er FeFo som eier de fleste holmer og øyer, selv om det er sterke krefter i sving som vil ha det på samme måte som i mer siviliserte deler lenger sør i landet. Privat eiendomsrett. Mange tror jo at selve lykken i livet for det siviliserte mennesket er å eie så store deler av jordas overflate som mulig den dagen sola går ned. Men egentlig, når det kommer til stykket, klarer de langt fleste seg utmerket med ca 3 kvadratmeter og i tillegg 3 kubikkmeter med jord. Og alt dette kan man forpakte nesten gratis i minst ti år om jeg ikke tar feil.

Her nord er altså de fleste øyer og holmer en slags allemannseie. Hvem i FeFo skal jeg melde fra til når jeg ser at naboen gjør seg klar med sine bøtter for en tur på øya slik at ikke han går til det samme reiret hvor jeg har vært og tar et egg til? Å si noe direkte til ham om hvor jeg har vært nytter ikke da han er på min alder, og som vi alle vet er kortidshukommelsen vår som de gammeldagse, giftige teflonstekepannene vi en gang speilet eggene i. Heller ikke der var det noe som satte seg fast.

Eller er det kanskje opprettet en sentral stilling hvor man kan ringe inn slike meldinger? Det bør man opprette før man kommer med nye lover. En arbeidsplass er en arbeidsplass og vil bli tatt imot med åpne armer. Å ringe er forresten gått ut av dato. Det blir vel laget en app hvor vi eggplukkere må registrere oss og avgi rapport med koordinater til reiret hvor vi har henta egget. Men la en ungdom fra Finnmark utvikle appen, gjerne en med noen slektninger ute i periferien som vil sørge for at appen virker fra første stund. Vi har jo en god del erfaringer med apper som ikke fungerer slik det er tenkt de skal fungere før de er utdatert og ikke lenger aktuelle. Den eneste funksjonen som helt sikkert fungerer er at de til enhver tid forteller en eller annen om hvor vi for øyeblikket befinner oss.

Og nå mens jeg skriver dette begynner jeg å fundere på hvor de har foretatt gråmåsetellinga? 

Og nå mens jeg skriver dette begynner jeg å fundere på hvor de har foretatt gråmåsetellinga? Langt ute på havet finnes det jo som kjent lite mat for måsa. Og i fuglekoloniene rundt omkring hvor det før var et yrende liv er det heller ikke bestandig den helt stor aktiviteten lenger. For noen dager siden kjørte jeg forbi laksefiskeværet Ranvika. I fjor på samme tidspunkt gjorde jeg det samme og telte tretten krykkjepar i fuglefjellet. I år var det ingen der. Men to turistfugler, også kalt havørn, foretok lavtflygende operasjoner hvor de patruljerte fuglefjellet for sikkerhets skyld, om det skulle dukke opp et krykkjepar eller to som kanskje ville hekke her.

Jeg vet lite om hvordan man teller fugler og burde egentlig holde kjeft, men har lært at noen ganger skal man si noe selv om man ikke har peiling. Jeg har etter et rimelig langt liv oppdaget at jeg er ikke den eneste som uttaler meg uten å ha peiling, vi finnes over alt og i alle yrkesgrupper. Og det hender vi slumper til å ha rett. Saken er kanskje den at skal du få oversikt over gråmåsebestanden bør du kanskje sitte på en uterestaurant, eller i en bypark med en hamburger eller kebab. Kanskje resultatet da hadde blitt en helt annen?

Når sant skal sies, og noen ganger må sannheten sies, særlig når det gjelder viktige ting, så er det ikke mange eggene jeg plukker om våren. Akkurat nok til at det blir litt pannekakerøre og vaffelrøre som fryses ned i noen flasker. Slik at barnebarna, som bor i mer bynære strøk og kommer på besøk om sommeren, kan få i seg litt sikringskost som de sørger for å tilberede på egenhånd.

Og jeg gir litt tilbake. Om våren og sommeren blir fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet som om vinteren er tilholdsted for småfugler omgjort til snack-bar for måsene. Der henter de middagsrestene som blir til overs.

En av de mest trofaste gjestene takker ved å kakke i vindusglasset med nebbet et par ganger når måltidet er over. Så flyr den bort.