Brev fra periferien: Ingen aprilspøk i år

Det blir ingen aprilspøk i år. Grunnen er at aprilspøken kom litt tidligere dette året. I februar ble jeg tipsa om at det var et anslag til debatt om planlagt boligbygging i Sankarhaugen-området. 

Det blir ingen aprilspøk i år. Grunnen er at aprilspøken kom litt tidligere dette året. I februar ble jeg tipsa om at det var et anslag til debatt om planlagt boligbygging i Sankarhaugen-området. Debattanslaget var offentliggjort på facebooksida BUGØYNES FREMTID!!! Jeg satte innslaget inn på nettsida Bugøynes Pykeijä.

Men det ble ingen debatt av betydning når det gjaldt spørsmålet om boligbygging. Det gikk som det ofte gjør i små bygder, man skifta tema før det kom så langt at man «måtte knipe seg i øret og ta et standpunkt», som en ikke helt ukjent predikant som var hjemmehørende i bygda, en gang sa. Dette var dog i en annen forbindelse. Stort sett det eneste som kom ut av debattanslaget var at ungdommen refset gamlingene fordi de blander seg inn i hva som skjer i bygda. Har man rukket å leve så lenge at man er blitt pensjonist skal man ta til takke med det man får servert, høvle pent av osten, takke for maten og ellers holde kjeft. Bygda hører ungdommen til, selv om det likevel er mange pensjonister som sørger for at disse «ungdommene» har et lønnet arbeid å gå til.

I ettertid har jeg jo forstått det hele var en spøk. Og den gikk jeg på, plumpet uti med begge beina, som sikkert også var meininga til vedkommende som tipset meg. Det er vel ikke bare tipseren som har fått det for seg at mange har inntrykk av at Sankarhaugen nesten er hellig for meg, ettersom jeg for et par år siden gikk sterkt imot at FeFo tillot at et privat firma skulle få lov til å plassere en engel på toppen av haugen uten at noen i bygda reagerte.

Mange trodde nok det var engler jeg var imot da jeg tok opp spørsmålet om plasseringa av statuen. Da jeg fikk vite at en engel skulle plasseres på den høyeste toppen av Sankarhaugen, mellom bygda og Varangerfjorden, med godkjenning fra FeFo, uten at bygdefolk var informert, mente jeg at jeg hadde full rett til å gi mitt syn på saken. Det til tross for at jeg var oppe i pensjonistenes rekker. At jeg hater engler på samme måte som enkelte byfolk hater måser er ikke sant, og jeg vil på det sterkeste avvise det. Det er et grunnløst rykte.

Jeg har hatt en engel i mitt hus lenge. Litt lørvete og beskjeden, men for meg er det slik engler skal være. Det er tross alt mye reising på dem mellom himmel og jord. I all slags vær og vind. Særlig i disse tider med mye ekstremvær på grunn av at vi gamlingan har rota det til med miljøbalansen. Denne engelen, som også kan ses på bildet over dette skriveriet, har på dagtid hengt i mitt vindu i årevis. Hva den gjør om natta vet jeg ikke.

Nei, jeg hater ikke engler. For liksom å bevise det, på samme måte som man prøver å bevise andre undre på, så tar jeg med en liten historie. Jeg liker historien. Dette er en historie fra virkeligheten.

Vi var på ferie i Finland med campingbil og hadde endt opp på Rastila Camping rett utenfor Helsinki. Derfra tok vi enten toget inn til hovedstaden, eller så sykla vi også et par ganger. Ferden fra Helsinki skulle senere gå litt innover i landet til Jyväskylä (blant annet for å avlegge Alvar Aalto Museum et besøk), Tammerfors og en del stopp på mindre steder der omkring, litt ute i periferien, før planen var å ta ferge fra Nådendal over til Ålandsøyene og videre med en større ferge til Sverige, for så å avslutte turen på Sotra utenfor Bergen.

Men først en tur med en liten passasjerferge til Tallinn i Estland. Som med turister flest gikk turen rett til gamlebyen for å se hvordan det var der. Og mens vi gikk rundt på gamle brosteinsgater, så oss rundt mens vi lot oss underholde av lokalbefolkninga, så starta jeg selvfølgelig jakten på en suvenir jeg kunne ta med meg opp til Finnmark, Varangerfjorden og Bugøynes. Jeg er ikke mer bereist enn at et minne fra en gammel by må man ha med seg når man igjen vender hjemover fra slike lange ekspedisjoner i fremmede land. En skulle tro det var en enkel sak, bydelen besto for en stor del av turister, så det var nok av suvenirprodukter å velge mellom. Et øyeblikk vurderte jeg et lite maleri av en lokal kunstner, men det ble ikke til at jeg tok den. Så vandret vi litt mer rundt omkring, var innom en kafe og endte etter en stund i en smal trapp som førte oss til et enda smalere smug vi ikke helt forsto hvor førte hen. Men plutselig var vi inne i et kjellerlokale hvor det var utstilt noen produkter. Noen puslet med suvenirer her som helt sikkert ikke var masseprodusert. Så vidt jeg husker var det ikke akkurat folksomt i de to små værelsene som utsalget besto av. De fleste turistene var på et plan høyere oppe. Kanskje var det kjelleren i et eldre beboelseshus vi var kommet inn i, men uansett; der hang en engel! Det hang faktisk noen andre engler der også, så helt ensom var hen ikke. Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om hvem jeg skulle ha med meg nordover, selv om hen minnet mest om en fallen variant av en engel. Eller kanskje nettopp derfor?

Det er ganske mange år siden, tror det blir fjorten år til sommeren. Og så lenge har den hengt i mitt vindu og minnet meg om turen til Estland. Da vi forlot Gamlebyen skulle vi egentlig inn til det nye sentrum i Tallinn med sine moderne glassbygninger som vi så fra høyden hvor Gamlebyen lå. Vi bestemte oss for å ta snarveien gjennom en undergang som vi oppdaga. Undergangen førte oss under sentrum og vi endte opp i en forstad som også var en del av en eldre bebyggelse, fra den tida da Sovjetunionen hadde kontrollen. Så der brukte vi de siste timene på et rimelig stort kjøpesenter sammen med lokalbefolkningen. Og vi rakk akkurat ferga tilbake til Helsinki, etter å ha gått oss litt bort og blitt litt geleida på riktig vei av folk vi møtte. Men den nye sentrum av Tallinn fikk vi aldri sett på nært hold.

Og når det gjelder Sankarhaugen? Om det nå skulle skje at FeFo mister kontrollen over over landområdene i Karasjok kommune så vil de kanskje bli angrepet fra alle kanter. Så nå lurer jeg på hvilken strategi FeFo har for å forsvare Sankarhaugen?