Brev fra periferien: En flyktning eller to

25.02.2023

Det hender jeg lurer på hvorfor vi ikke kan få noen flyktninger hit til bygda. 

Brev fra periferien: En flyktning eller to.                           Ill.: Rashid Banda, Malawi

Det hender jeg lurer på hvorfor vi ikke kan få noen flyktninger hit til bygda. Jeg har selvfølgelig fått med meg at de som styrer og steller med sånt absolutt mener at flyktninger skal bo i sentrale bystrøk. Med enkelte unntak i perioder når det kommer mange på en gang. Da er det andre retningslinjer som gjelder. Da oppretter man mottak på de utroligste steder; inne i skogene sør i landet, oppe på fjellet i gamle, nedlagte og nedslitte høyfjellshotell, på værharde øyer med bruforbindelse og ellers der det er noen private investorer som har en nedsarvet, gammel bygninger stående. Mange ganger må man nesten bruke GPS for å finne fram. Da er det godt nok.

Jeg tenker ikke på flyktningmottak når jeg snakker om mottak av flyktninger. Når Nesseby kommune i 2022 klarte å bosette 30 flyktninger må jo vi også kunne ta imot en håndfull? Gjerne to familier med et par, tre unger. Dermed fylles to hender.

En kort statusrapport til folk som ikke bor her til daglig, og det gjelder jo størsteparten av leserne: I dag er vi ca 170 innbyggere her. Vi har butikk i bygda. Vi har en Bistro som serverer god mat. Vi har en pub. Vi har et omsorgsenter. Vi har skole og barnehage. Vi har samfunnshus, gressbane, ballbinge, lysløype og utendørs treningspark. Vi har et grillstue som alle kan benytte. Vi har postkontor og fast postlevering fem dager i uka. Vi har buss- og minibussforbindelse til verden utenfor. Vi har faste legedager og opptil flere sykepleiere på omsorgsenteret, og ved akutt sykdom er helikopteret her på et kvarter. Og vi har natur i overflod for de som liker det.

I løpet av året blir det arrangert både bingo, basarer, julebord, strikkekvelder, pubkvelder, konserter, vinteraktiviteter, hytteturer og andre kulturarrangementer, samt en stor festival på sensommeren. Så egentlig er her tilbud om både det ene og det andre for de som ønsker å bruke tilbudene.

Men vi er en utkant i verden. Det skal vi ikke stikke under en stol. Vi kan selvfølgelig gjenta til det kjedsommelige de pene ordene som vi hører og leser om i mediene, ord som bygdeutvikling og bygdevekstavtaler som skal gjøre bygdene mer attraktive med kaffebarer, møteplasser, gallerier, spesielle kulturopplevelser, kino, teater, kjøpesentre, bensinstasjon, kjøpesenter og stadig nye turstier så ikke folk roter seg bort i villmarka. Med andre ord gjøre oss attraktive for reiselivet som stadig når nye høyder. Skape urbane kvaliteter på landsbygda som liksom skal gjøre at folk strømmer til og bosetter seg. Lage små bygdebyer. Men det skjer ikke. Det beste vi kan oppnå er å bli gjort om til bygdelandsbyer hvor turistene kan skysses inn så de kan få opplevelser på sjøene og på fjellene rundt omkring, samtidig som de ikke altfor langt borte har tilgang på alle moderne faciliteter. Det er det mange fra folkerike områder ønsker seg i korte perioder, fristeder med minst mulig andre rundt seg når de er på ferie, men likevel med en passe mengde lokalbefolkning som staffasje (les: landsbytullinger, som enkelte i mer urbane strøk liker å kalle oss når de er i godt lag).

Dessverre. Vi vil aldri nå byene til knærne en gang når det gjelder kulturopplevelser og sånt. Knapt nok til anklene. Bygda er og blir for spesielt interesserte. 

Dessverre. Vi vil aldri nå byene til knærne en gang når det gjelder kulturopplevelser og sånt. Knapt nok til anklene. Bygda er og blir for spesielt interesserte. Skal vi få stabilisert folketallet, eller kanskje også øke det litt, må vi se bort fra gjennomsnittsnordmannen, om da vi ser bort fra enkelteksemplarer som har sett lyset. De som eventuelt kan tenke seg å bo i ei bygd ti mil fra nærmeste «større» sentrum er folk som vil ha noe annet. Et annet liv enn de for øyeblikket har.

Vi trenger altså folk her. Jeg skal ta for meg det som ser ut som det er umulig å gjennomføre fordi man på øverste myndighetsnivå kanskje har bestemt at det ikke skal la seg gjennomføre. Og vi står på stedet hvil, klør oss i hodet og skriver halve setninger i kommentarspaltene. Jeg vil gjerne ha et par flyktningfamilier hit, og aller helst med store ungeflokker. Flyktninger eller asylsøkere. Best hadde det nok vært om det kom en flyktningfamilie med fem, seks unger. Eller helst to. Det ville gitt kraftige bivirkninger både i skole, barnehage og på andre områder i bygda.

Kan vi ta imot dem? Tvilsomt, mener de som styrer med den slags. Som mener det ikke er gode nok tilbud her. De skal ha tilgang til både leger, tannleger, møteplasser og alt det andre som kreves i velferdsnorge. De samme folka som tidligere nevnt oppretter mottak for asylsøkere og flyktninger på de utrolige stedene. Steder som du altså må ha GPS for å finne fram til. Jeg ber ikke om et mottak, jeg ber om et par familier i første omgang.

Joda, vi kan ta imot dem. Vi ønsker dem ikke velkommen for å vise vårt storsinn og gode hjertelag i jakten på den gode samvittighet. Vi skal ikke påberope oss å være «den barmhjertige samaritan» fra lignelsen i Lukasevangeliet. Vi gjør det av rene, skjære egeninteresse. For å overleve. Men da skal de også være sikker på at de blir tatt så godt imot at vi vil gjøre alt for at de skal bli boende lengst mulig. Og vi vet litt om hva vi må gjøre når det er nødvendig, vi er egentlig eksperter på området. Så mange landsmenn har vi hatt på besøk opp gjennom tida, på gjennomreise, som har blitt en kort stund, et år elle to, for så å dra videre fordi de har hatt et annet sted i bakhånd som har dratt dem tilbake til hjemplassen. Som har fått erfare Hamsuns ord om at alt blir mindre med årene, unntatt hjemlengselen; den blir alltid bare større og større. Derfor vet vi at skal vi få folk til å bo her må vi prøve å gjøre det til hjemplassen deres. Et høyt mål, men vi vil forsøke. Om det skulle gå slik at de bare blir noen år så takker vi for de årene og bosetter så noen andre.

Og er det noen som vil bli med på en fiskebåt for å få opplæring går det sikkert i orden. Bugøynesfiskerne har aldri sagt nei til billigst mulig arbeidskraft. Og her er det mulig de kan få betalt for det i tillegg? Og når mannskapet ser at dette går det an å tjene penger på, at det går an å skape sin egen arbeidsplass uten nødvendigvis bli sendt fra den ene arbeidsgiveren til den andre, har vi kanskje rekruttert en ny fisker. Språkopplæring, sier noen. Om ikke språket blir helt etter læreboka etter oppholdet på fiskebåten, og følger retningslinjene til språkrådet, går det sikkert greit. Litt innblanding av diverse andre språk og gloser har også vi andre lært oss å leve med. Til det er vi i utgangspunktet flerkulturelle nok her i bygda fra før av. Her er det blandet blod så det holder.

Også de som blir på land vil får en god opptrening. Skole, barnehage, butikk, fritidsaktivitet og andre ting må de selv være med og organisere. De vil skape sårt tiltrengte arbeidsplasser hos oss og være viktige personer fra første øyeblikk. Uansett hva ungene skal aktiviseres med så vil foreldrene bli involvert. Her kan man ikke bare betale en kontingent til ett eller annet lag så er den biffen ordnet. Ofte er man sjøl både arrangør og deltaker. Man må sjøl være aktiv for at det skal fungere, mens det meste på større steder fungerer av seg selv.

Og kom ikke her og si at vi ikke kan krisehåndtering. Prosentvis er det ikke mange av innbyggerne i store byer som har håndtert så mange kriser, både store og små, som gjennomsnittsbefolkninga i små bygder.

Vi er ikke bymennesker og vi blir ikke bymennesker. Og om noen skulle observere at vi en kveld går på besøk til naboen, bærende på en knøttliten plastpose med noe hvitt i, er det ingen vits i å henge seg på for muligens å få seg en urban opplevelse. I de langt fleste tilfellene inneholder posen bare et par teskjeer bakepulver som naboen har spurt om å få låne fordi man der i huset var i ferd med å lage vaffelkakerøre og oppdaga at det ikke fantes bakepulver i skapet.

Og her stenger butikken som kjent kl 17.00. Bakveien kan man ikke lenger bruke ettersom Jenny nå bor på omsorgsenteret, ikke i andre etasje i butikklokalet.

Det jeg egentlig prøver å si er at det folk på flukt trenger er først og fremst trygghet og stabile forhold. Det er tross alt mye mer meningsfullt å være en del av et fellesskap, og vite at man bidrar med sin blotte tilstedeværelse, ikke bare er en passiv konsument og forbruker. Er Bugøynes godt nok for oss er det sikkert godt nok for flyktninger og asylsøkere også.

Visst ikke så bør velferdsstaten fortest mulig tilby oss et bedre liv enn det vi har her!