Fiskerimelding uke 14

Det er ikke levert fangster i påskeuka. Derfor passer det veldig godt å sette inn et høringssvar til «Forslag om ny forskrift for fiske etter pukkellaks i sjøen i Finnmark i 2023 og endringer i forskrift om fiske etter anadrome laksefisk i sjøen».

Dette forslaget ble sendt ut fra Miljødirektoratet den 17.03.2023. Høringsfristen går ut i dag 10.04.2023.

Brev fra periferien: Et hundeliv

Den som venter lenge nok, og er tålmodig som en førerhund, får selvfølgelig sin belønning til slutt. Sjølaksefiskerne som i årtier har vinglet av gårde på den smale vei, med stadig nye trusler hengende over seg fra folkeflertallet som stort sett følger den andre veien, den veien som vi alle med litt bibelkunnskaper i behold vet ender en viss plass, har endelig fått en smak av paradis. Helt siden 2021 har de mast, enkeltvis og gjennom diverse sammenslutninger som bygdelag og sjølaksefiskarlag og andre lag, om å få lov til å delta i uttak etter pukkellaks slik at ikke lakseelvene blir fullstendig invadert av denne fremmede arten og fortrenger atlanterhavslaksen. De har stått på barrikadene sammen med elvefiskerne og nesten bedd på sine knær om å få være med på utryddelsesfisket etter denne uønskede arten som strømmer mot elvene som renner ut i fjordene våre.

Og til slutt fikk de altså lønn for strevet. Den 17. mars kom høringsutkastet fra Miljødirektoratet. Den tok endelig hensyn til alle sjølaksefiskernes ønsker de siste årene. De skal få være med. Fra før av har de fått vite at det er bevilget noen millioner til kampen mot pukkellaksen. Penger som skal brukes til produksjon av, og forskning på, effektive fiskefeller som skal ta laksen i elvene, og penger til lønn for frivillige som skal være med og røkte disse fellene.

Endelig blir alle bønner hørt og myndighetene slår et slag for distriktene. Det skal bo folk her nord.

Sjølaksefiskerne skal få delta i prøvefangsten i en måneds tid. De skal få ta pukkellaksen i havet når den stimer inn mot elvene de har bestemt seg for å gå opp i. Nå var det litt lite penger igjen til utstyr, men det ordner seg nok. Myndighetene har jo lagt merke til sjølaksefiskernes kamp gjennom de siste årene, så de regner det som en selvfølge at de også bidrar med litt redskaper når de nå skal være med i kampen. Det er tross alt snakk om en felles dugnad. Og skal man delta på dugnad må man være villig til å ofre noe. De gamle nøtene og landgarna er dessverre ikke brukbare lenger, tidene skifter og utstyr må moderniseres. Nytt bruk til noen titalls tusen kroner bidrar laksefiskerne i sjøen gjerne med bare de får være med å redde elvene våre. Det er tross alt fødestua til laksen. For det å være sjølaksefisker er ikke bare å være fisker, eller småbruker, eller drive fiske i forbindelse med en annen kombinasjonsnæring. Dette er ikke bare en jobb for en som har har drevet med dette helt siden ungdomstiden. Det er faktisk et helt liv.

Og at myndighetene denne gangen virkelig har skutt gullfuglen er nok de fleste enige om. Kunststykket med å få sjølaksefiskerne med på dette utryddelsesfisket er virkelig et kunststykke nesten uten sidestykke. Nå har de satt gjengen som utrydda atlanterhavslaksen på saken. De tar kunnskapen med seg inn i pukkellaksfisket og da blir elvefiskerne med sine feller og harpuner for rene amatører å regne, knapt nok det. Pukkellaksen blir nok borte fra våre fjorder i løpet av noen år. Atlanterhavslaks får sjølaksefiskerne ikke fiske på, så dermed kan de konsentrere seg fullt ut om pukkellaksen. Om de ikke klarer å fjerne pukkellaksen like fort som myndighetene med et pennestrøk fjerner sjølaksefiskerne når de virkelig setter tommeskruen på er nok tvilsomt, men det går nok.

Selv har jeg en slags akademisk utdannelse og har hatt mitt virke i skoleverket, med en alltid iboende interesse for lokalhistorie. Det har vært mye teori. Så jeg kan si at jeg har vært kulturarbeider i store deler av mitt liv. I min pensjonisttilværelse oppdaget jeg at jeg kunne drive litt praktisk kulturarbeid. Være med og bevare sjølaksefisket. Så nå har jeg fiska laks i tre år, uten at jeg kan kalle meg en ekte sjølaksefisker. Det bør være en hedersbetegnelse man oppnår etter lang tids fiske. Første året fikk jeg fiske med garn. Andre året ble det sendt høringsforslag om at det ikke skulle fiskes med garn. Heldigvis var det valgår og politikerne dukket opp fra sine tuer og fikk stoppa forslaget.

Tredje året kom det igjen høringsforslag om at det ikke skulle være lov å fiske med garn. Da var det ikke valgår og politikerne ble i sine tuer og dermed ble det som myndighetene foreslo. Bare notfiske. Så da skaffa jeg meg not. Så optimistisk var jeg. Er ikke helt sikker på om det kom noen høringsforslag i fjor om å avskaffe garnfisket, men jeg regner med at det gjorde det da jeg innbiller meg at vi forsatt lever i et sivilisert og demokratisk samfunn hvor også såkalte bygdetullinger får lov til å uttale seg. Selv om de sjelden blir hørt.

Og i år kom gladmeldinga fra FeFo om at jeg hadde fått lakseplass for tre nye år. Da kan jeg fortsette med det som er hobby for meg i motsetning til mange andre sjølaksefiskere. Om da den aller øverste myndigheten lar meg beholde helsa.

Etter at jeg hadde betalt fiskeriavgifta kom høringsutkastet, fra myndighetene under den øverste, som sa at dette fisket jeg skulle delta i ikke gjaldt fiske etter atlanterhavslaks, men bare pukkellaks. Og jeg skulle få fiske en hel måned om jeg skaffa meg nytt utstyr. Det er først nå det helt begynner å gå opp for meg hvordan det er å være sjølaksefisker som har måtte forholde seg til forskjellige regler opp gjennom årene. Og den som styrer Kima- og miljødepartementet denne gangen er Espen Barth Eide, en mann som stadig vekk er på reisefot et eller annet sted i verden hvor han uhemmet skryter av hvor flink man er i Norge til å behandle minoriteter. Vi vet sjøl hvor lett det er å skryte og legge på når man er langt hjemmefra. Også vi har vært hjemmefra, og vi er ikke det spor bedre, selv om vi veldig ofte holder til i fjorder og bukter og befolker kyststripa.

Aldri i mitt liv er jeg tidligere blitt nekta å jobbe med kulturarbeid mens jeg har holdt meg på den teoretiske siden. Det skulle jeg altså oppleve nesten straks jeg skulle gjøre noe praktisk.

Hvis man jobber med kultur i sentrale strøk er det ikke uvanlig at man får betalt for det. Lenger ute i periferien blir man dolket i ryggen, før man kanskje med tid og stunder blir utstoppet og plassert på museum.

Så her gjelder det å stå sammen. De som er selveste grunnfjellet i Finnmark. Sjøsamer, flyttsamer, reindriftssamer og andre samer. Urkvæner, innvandrerkvener, gammelkvæner og nykvener, kvensamer, norskfinner, slogfinner og andre kolonister som har bosatt seg i fjordhullene. Og sist, men ikke minst, fiskerbønder som kanskje er blitt den minste minoriteten blant minoriteter. Som har vært de største tradisjonsbærerne innen sjølaksefiske opp gjennom tidene.

Og trenger vi hjelp får vi fri til bysamene og bykvenene som kjenner stiene man skal følge i landskapet for å kunne orientere seg i maktens korridorer.

Skulle det gå slik at høringsutkastet blir banka igjennom så er det ennå ikke sikkert at noen mottak ønsker å ta imot pukkellaksen vi eventuelt får i de nye nøtene vi skal investere i. Og da er det vel meningen at belønninga vår skal være at vi må spise opp pukkellaksen sjøl, om vi da ikke er så heldig at vi kjenner noen med mange hunder vi kan gi laksen til.

Det er vel omtrent på dette nivået sjølaksefiskerne befinner seg sett med sentrale myndigheters øyne.

De fleste er blitt hundset med gjennom et langt liv.

De har god trening i å leve et hundeliv.