Brev fra periferien: Velkommen etter

Og når jeg er vel innlosjert i en pendlerbolig i tigerstaden vil jeg jo ikke at det skal dukke opp gamle spøkelser fra skapet. Derfor tilstår jeg på forhånd. 

Brev fra periferien: Velkommen etter.

Her gjelder det å være på allerten, som det het i tidligere tider, eller fremme i skoan som politikerne sier i dag, muligens fordi de er redde for å bli tatt i sitatfusk, eventuelt fordi de synes uttrykket de nå bruker er så fabelaktig genialt at de bruker det i tide og utide. Man skal ha hårete mål het det for tre år siden. Det betyr vel omtrent det samme som å være fremoverlent som det het for to år siden, altså være fremoverlent uten å gå på tryne. Det med å gå på tryne tror jeg forresten er en ukjent tanke for noen. Det skjer ikke dem. Det er sånt som skjer oss andre. Vi som subber rundt i kalosjene vi har arvet og snakker om å være på allerten, gresk for de fleste som vokser opp i dag. Men det er vår arv.

I den siste tida har det vært mye snakk og skriverier om folk som jukser, noe som kanskje ikke har så mye å gjøre med det jeg innledet dette brevet med.

De jukser til førerprøven.

De jukser med CV.

De jukser til eksamen.

De jukser i idrett.

De jukser når de tar en mastergrad.

De jukser med det de kan jukse med.

(Da ser jeg bort ifra at det er de færreste som jukser etter fisk fordi akkurat det blir for mye arbeid.)

Nå har også statsrådene kasta seg på trenden. Man skal som kjent være folkelig når man skal være politiker. Både snakke og leve rett fra levra. Resultatet blir fort at det kan bli vanskelig å få nye statsråder i framtida.

Det er det jeg tenker på nå. Være litt i forkant i tilfelle jeg blir oppringt og spurt om jeg vil stille opp, om ikke annet så i en kortere overgangsperiode. Trenger ikke nødvendigvis å bli i fire år. Og hvilket departement det blir er også underordnet. Det finnes så mange dyktige statssekretærer man kan lene seg på. Men om de trenger en fiskeriminister stiller jeg opp. Jeg ville begynt min karriere ved å å fjerne muligheten for fiskerne til å selge fiskekvoter. De skal bli nødt til å levere tilbake kvotene til staten når de ikke lenger hadde bruk for dem. De skal ikke få selge de videre til dobbel pris. Selvfølgelig skal de da få tilbake pengene de betalte for kvota da den ble tildelt. Alle ser jo at det er det mest rettferdige, unntatt de som styrer i dag.

Og når jeg er vel innlosjert i en pendlerbolig i tigerstaden vil jeg jo ikke at det skal dukke opp gamle spøkelser fra skapet. Derfor tilstår jeg på forhånd. Det er en tid for alt (dette er et sitat som jeg ikke vet hvor jeg har stjålet), men nå er det tid for å bekjenne mine synder. Jeg er tross alt vokst opp i et læstadiansk miljø og har den ballasten med meg. Eller skrekken for endetiden vil vel noen kalle det.

En kveld hørte jeg en som prata i radio om at han hadde jukset til eksamen i sløyd på realskolen. Eksamensvakta hadde hjulpet ham. Jeg jukset ikke på realskolen for der gikk jeg aldri, jeg tok framhaldskolen. Jeg jukset ikke der heller. Men på lærehøgskolen, av alle steder, jukset jeg. Jo høyere utdannelse, jo mere juks.

Og da er det viktig at man forklarer at det finnes formidlende omstendigheter.

Jeg skulle lage en slags stereobenk til en spolebåndspiller. Uke etter uke jobbet jeg med den i sløydtimene. Pusset og gnikket og la virkelig arbeidslyst og sjel i de forskjellige delene som senere skulle føyes sammen til det perfekte møbelet. Helt til jeg en dag gjorde kontrollmåling av de forskjellige delene. Denne gang tok jeg også nøyaktig måling av spolebåndspilleren som skulle inn i benken. Målingene viste at det ikke var plass til spilleren.

Hva gjør man da? Man fortsetter å pusse på delene og sier selvfølgelig ingen ting til sløydlæreren, det ferdige produktet kan brukes til noe annet og sløydlæreren kommer sikkert ikke på hybelen din for å sjekke produktet i bruk.

Men så skjer det at en dag jeg skal fortsette med pussinga er to av delene borte. Noen har tatt dem og brukt dem til andre ting, de var godt høvla og enda bedre pussa. Da mista jeg på en måte interessen for hele prosjektet. Sånt skjer. Man kan bli helt utslått av bagateller.

Heldigvis så skjønte sløydlæreren at eleven hans var på vei inn i en dyp depresjon og satte i verk tiltak. Han satte meg i arbeid med å smøre diverse maskiner vi hadde. Neste gang var det kniver og hoggjern og andre ting som skulle slipes og kvesses.

Tenkte en stund å prøve å dreie et par kopper eller boller i leire, men det var et håpløst prosjekt. Der var det alltid en kø av jenter som skulle realisere kunstneren i seg, så det ble til at jeg mest rydda etter dem. Og det var tydelig at sløydlæreren var godt fornøyd med innsatsen min. Så slapp han det arbeidet som sikkert hørte inn under hans arbeidsområde. Og sånn gikk nu dagan. Altfor fort. Både for han og meg. For en dag var våren der. Og da skulle arbeidet som var gjort legges frem for at man skulle få bestått og fortsette med å utdanne seg innen andre fagområder.

Det var hevet over enhver tvil at det jeg hadde produsert av produkter var en god del under det som var kravet. Hvordan løser man et slikt problem? Egentlig var også sløydlæreren medskyldig, han hadde sikkert sett at noe kløpper på sløyden var jeg ikke selv om jeg kunne slå inn en spiker, men jeg hadde gjort en god jobb med alt det andre. Det jeg manglet var en del håndfaste produkter som skulle vurderes. Det var nesten så man mista nattesøvnen av det, men bare nesten.

Jeg måtte ut på lånemarkedet, låne tilbake ting jeg hadde produsert før tida på lærerhøgskolen, og som var gitt bort i julegaver. I familien var vi mange søsken spredd rundt omkring, men et par, tre sløydproduktene hadde jeg gitt til min søster Signe i Vadsø, og hun hadde faktisk tatt vare på dem! Og noe fant jeg hjemme. En bjørn jeg laga i Neiden eller Bjørnevatn. Et par treskåler. Noen spisebrikker fra folkehøgskolen. Alt i alt ble det en brukbar samling på dommens dag.

Sløydlæreren sjekket sakene jeg la fram. Det er ikke tvil om at han oppdaget at noen av produktene var helt ukjent for ham og aldri tidligere hadde vært innom hans sløydsal. Han var en oppegående mann, men også en menneskekjenner. Jeg sa ingen ting, og han sa ingen ting. Han forsto nok han var medskyldig. Han så på produktene og kommenterte ikke med et ord at det var flere ting der han ikke hadde sett meg arbeide med. Vi var uten tvil på samme bølgelengde, forøvrig begge vokst opp i fjærasteinene ved to forskjellige fjorder ikke så langt fra hverandre. Sannsynligvis så hadde jeg gjort en god smørejobb når det gjaldt maskinene, han godtok alt.

Så ja, jeg har jukset. Selv om det ikke er på veldig høyt nivå, men jeg har på en måte plagiert meg selv. Og om det er ulovlig er ikke endelig avgjort av Høyesterett etter det jeg har fått med meg på nyhetene. Dessuten er det jeg har skrevet om nå en så gammel sak at den vel er foreldet, og en så liten en synd at selv Vårherren vil tilgi den, for å sitere Hamsun, uten at jeg garanterer at der er riktig sitert.

Men jeg ble en ganske habil lærer, også sløydlærer, mener jeg nå selv. Og siden har jeg snekret sammen både utedo, sjå, sauna og en liten hytte.

Til søster i Vadsø kan jeg si at nå kan hun få tilbake julegavene som dessverre er blitt liggende her i huset i Bugøynes siden jeg fikk min eksamen for omtrent femti år siden.

Og helt til slutt.

En ting var faktisk aldri i tankene mine; at man kunne stjele andres produkter og legge de fram som om de var ens egne ...

Illustrasjonene til denne epistelen er ikke egenproduserte produkter. Det er produkter noen av mine medstudenter laget. Hvem som laget hva husker jeg ikke, derfor kan jeg ikke oppgi noen kilde.

VEI