Brev fra periferien: Ved kjøkkenbordet

Ved spisebordet. Ikke i spisestua, men ved kjøkkenbordet. I den siste tida er det blitt en slags «snakkis» om hva man prater om ved spisebordet etter dagens dont når man endelig har krøka seg hjem etter en lang og slitsom dag på kontoret.  

Ved spisebordet. Ikke i spisestua, men ved kjøkkenbordet. I den siste tida er det blitt en slags «snakkis» om hva man prater om ved spisebordet etter dagens dont når man endelig har krøka seg hjem etter en lang og slitsom dag på kontoret. Skal man tro diverse mennesker som har uttalt seg er det ikke de helt store samtalene som foregår, stort sett er det bare tygging av ultraprosessert mat, og hva det nå er man utveksler meninger om.

Sånn er det her i huset også. Samtalen går om hverdagslige ting. Vi pusler med vårt her ute ved fjorden og da er det ikke de store tingene som diskuteres ved middagsbordet mellom to pensjonister. Egentlig er det mest smått det vi holder på med. Vi har oppfatta det er valg om et par dager og har også forstått at det er lokalvalg.

«Hvor har vi fiska denne torsken vi spiser i dag?»

«Er det ikke denne vi fikk bak Svinøya, på Jontingronni?»

«Det er jeg ikke så sikker på, den ligner mer på fisken i Kahengoronbakki ... eller kanskje Erkki, er liksom litt mørkere i skinnet.»

«Men skinnet er jo borte, fisken er jo stekt.»

«Ja, selvfølgelig er den det, vet ikke hvor tankene mine var ... kortreist er den i alle fall.»

«Tankene eller fisken?»

Og sånn snakker vi fram og tilbake over bordplata. Så er det potetene som skal diskuteres, om de er tatt opp her bak huset eller på hytta. Jeg mener absolutt de er tatt opp her. Medspiseren min mener de er tatt opp på hytta fordi de er mye større enn de rett bak huset. Så spiser ho bare videre. Det vi er enige om er at det gode, kalde vannet i alle fall kommer fra Gressholmvannet. Det er nesten like godt som hvitvin til fisken. Eller rødvin. Det er de som drikker det også til fisken, kanskje mest i ultraurbane kretser. Vi er også delvis enig om at det vokser fine og store blåbær i øverenden av Gentæjærvi. Selv om vi ikke kom oss på blåbærtur dit i år. Ikke i fjor heller for den sakens skyld. Det er jo et godt stykke å gå. Men krøkebær har ho plukka. Det ble veldig god krøkebærsaft, og noe av det kan bli til rødvin om man får ånden over seg og tida strekker til. Sjøl om det ofte er det sånn at ånden kommer etter rødvinen.

Så er det prat om hva vi skal ha til middag i morra. Det bør avgjøres ved kjøkkenbordet under dagens middag. Planlegging er viktig. Vi må bli enige om det skal bli røykafisk, kokt fisk, fiskegrateng, fiskekaker, fiskegryte, fiskesuppe, saltfisk, boknafisk, fiskeboller eller fiskeballivelli. Stekt fisk blir det ikke for det er jo det vi sitter å spiser denne dagen. Og lutefisk blir det heller ikke da det fortsatt er en god stund til jul. Og for min del kan lutefiskelskerne ha den retten for seg selv. Og det får også vestlendingen på andre sida av bordet, hun kan få spise den mens jeg har gjort grunnarbeidet. Både med fisken og baconet som jeg røyker sjøl. Fisken kan det godt hende det er ho som har fiska, og sluttproduktet er det ho som gjør ferdig. Tilbehøret deler vi på, men som hovedrett tar jeg gammelsalta sei.

Sånn går tankene som etter hvert har overtatt for praten, helt til vi nesten samtidig spør om hva vi ble enig om. Ikke lutefisk og ikke villaks og ikke russelaks da den er best som stekt. Og stekt fisk er ikke aktuelt to dager etter hverandre. Dermed blir det fiskekaker. Reinkjøtt blir det i alle fall ikke, pensjonen til en sykepleier og grunnskolelærer rekker ikke så langt.

Og mens vi snakker kommer vi inn på hvor heldig vi er som har havet og fritidsbåten. Hvor mye vi kanskje tjener på det, selv om båten er gammel og bensinen dyr. Hvor god mat vi har tilgang til. Og når vi snakker sånn så er det ikke å komme unna at det blir mye mer snakk om økonomi. Aksjer og aksjefond og pensjonsfond og slik. Selv om vi har rimelig god oversikt over hverandres økonomi så holder vi kortene litt tettere inntil brystet på det området. Det er da jeg benytter anledninga til å spørre henne som sitter på den andre sida av kjøkkenbordet, med utsikt til fjellene, og som kommer fra Vestlandet og dermed liker fjell, om ho har hørt noe fra vest om et par firmaer som holder til der. Om det er noe nytt fra BerGenBio? Et firma som holder til i Bergen og driver med forskning innen medisin. Og ho er jo tidligere sykepleier. Jeg skulle gjerne fått vite litt mer om firmaet og en av eierne Trond Mohn og kretsene rundt ham. Jeg prøver å fiske litt hos henne på andre sida av bordet for å se om jeg får noen tips for å spe på pensjonen, for krabbe kan jeg jo ikke fiske som enkelte andre pensjonister da jeg ikke har krabbekvote. Etter det jeg har forstått har ho en rimelig god oversikt over omgangskretsen til Mohn etter et langt liv i Bergen. For det er nå sånn at jeg har tapt uhorvelige mye penger på akkurat det firmaet og skulle gjerne retta opp de dårlige investeringene og få et lite tips om hvordan jeg kan få litt fart i aksjeinvesteringene sånn at verdien går litt opp også, ikke bare ned. Responsen er null.

Og Lerøy, som også har hovedkontor i Bergen. Som ikke det er nok så har selskapet sin historiske start på på øya Lerøyna som hører til Sotra. Det var her han kom fra, fiskerbonden Ole Mikkel Lerøen som starta med salg av levende fisk på fisketorget i Bergen. Fisk som han hadde fiska sjøl og fisk han kjøpte fra andre fiskere. Og ho som sitter og spiser fisk på den andre siden av kjøkkenbordet kommer fra Sotra og bor der i deler av året. Ikke akkurat på Lerøyna, men likevel. Så noe må ho da vite. Så jeg prater forsiktig frampå og håper på bedre respons enn med BerGenBio. Laks har tross alt et langt større potensiale enn medisinsk forskning. Når det gjelder laksen pøser man ikke ut med millioner for å få den til å leve lengst mulig og ha et best mulig liv mens den lever. Der tenker man mer kortsiktig og vil ha avkasting fortest mulig. Selv om vi alle vet at det er bare papirpenger, som de store investorene sier, mens de lurer oss småsparere opp i stry og får oss til å satse pengene på grønne luftslott, jag etter vind og jakt på mineraler på havets bunn. Vi skal liksom sikre framtida for våre barn, og storinvestorenes etterkommere som allerede har tatt flytting til Sveits.

Er det så noe å hente fra den andre sida av bordet? Annet enn at vi er blitt enige om at det blir fiskekaker til middag i morra. Og egentlig var det jo bestemt allerede da jeg foreslo det, for stort sett er det det vi mannfolk får lov til å bestemme. Middagen i morra.

Om du tror at det er noe respons på aksjeforespørsmålene tar du fullstendig feil. Det går som med gubbene til tidligere statsminister og nåværende utenriksminister. Det er ikke svar å få. Hun hopper elegant over spørsmålet om aksjer, økonomi og aksjekjøp og vrir samtalen over på den nye kjøkkenmaskinen jeg skal skaffe meg fordi den gamle er utslitt etter tjue års tjeneste med å lage fiskemat. Jeg tenker på hva den koster og hvor god den er når jeg skal lage farse til fiskekaker og fiskeboller. Hadde jeg fått tak i den samme som jeg kjøpte for tjue år siden ville jeg kjøpt den. Den har vært veldig god. En god investering. Alt må vurderes etter beste evne, som aksjekjøp og pengeplasseringer i aksjefond.

Men vi snakker selvfølgelig litt om krigen i Ukraina også. Jeg nevner aksjene i Kongsberg Gruppen. Det fører oss inn på prat om at det finnes en kanongruppe her i bygda, men mest utenfor bygda, som vil gjøre ære på okkupasjonsmaktene fra siste verdenskrig ved å flytte en av deres etterlatte kanoner fra Bugøya til fastlandet. Men det snakker vi lite og lavt om, for det kan fort bli sprengstoff i ei lita bygd hvor veldig mye dreier seg om at alle helst skal ha samme mening.

Så samtaler vi heller om kraft og kraftutbygging og kraftlinjer. Det som også mange lokalpolitikere snakker om og har bastante meninger om. Sjøl har vi for lengst mista oversikten. Vi har fått med oss at det er utrolig mye industrisatsing vi går glipp av, også her i kommunen, om vi ikke får 420 kV - linja til Varangerbotn og vindmølleparker både her og der. Men hvilken konkrete industriprosjekter som er satt på vent grunnet kraftmangel i kommunen vår er det ingen som vil fortelle oss. Da en av ordførerkandidatene våre i et avisreferat snakka om at Sør-Varanger kunne hatt både hydrogenfabrikk og ammoniakkfabrikk dersom vi bare hadde kraft nok var det vanskelig å ta et standpunkt til det ved kjøkkenbordet, for vi hadde ikke hørt noe om planlegginger av slike fabrikker i vår kommunen tidligere. Så lite følger vi med her ute på nesset, hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og selv om daglig leder i Kirkenes Næringsforening i et innlegg i en lokalavis sier at så galt er det at man i Kirkenes ikke kan bygge et eneste hotell til fordi man ikke har kraft til det, selv om man kanskje har både penger og vilje, så begynner jeg å lure på om det er sant? Er det virkelig så galt stilt der inne i sentrum?

Og da kommer det endelig et svar fra den andre sida av bordet:

«Den kjøkkenmaskinen vi skal kjøpe må være en sånn man kan vispe eggedosis med.»

Kvinnfolk.