Brev fra periferien: Minner om en tapt kultur.

Og hva skal man skrive om i mai? Noen mener kanskje det skal skrives om nasjonaldagen eller 1. mai. Så jeg gratulerer med dagen som var og dagen som kommer.
    Men her skal det først skrives om april måned. Om april i tidligere tider da det lukta tjære uansett hvor man tok turen ned til sjøkanten. Da var robåtene tjærebredd og fortøyningstønnene til sjølaksefiskerne smurt inn med tjære. Og etter april kom mai måneden som var starten på laksefisket, selv om det litt lenger tilbake i tid også starta i april. Uansett måtte alt være klart i god tid før startskuddet gikk. Både båt og fortøyningstønner skulle tåle litt ruskevær.

Dette er en tilbakelagt tid, og snart også en tapt kultur. Den tid er borte da folk lastet båten med nøter, garn, strengbunter, tønner og annet utstyr pluss litt hermetikk og flesk til søndagsmiddag og tok fatt på reisa til Holmengrå, Ranvika, Sultenvika, Skipshavn og andre steder i Sør-Varanger. I Tanafjorden var det kanskje til Lille-Molvik, Gulgofjorden eller Stáhpogiedde turen gikk. Og også i andre fjorder var det laksefiskerhytter spredd rundt omkring i alle viker og bukter. Og alle steder var prosedyren den samme.
    Tjærelukta ble borte da vi gikk over til plast, både når det gjaldt båter og fortøyningsbøyer. Snart er hele kulturen borte ser det ut som. Aktiviteten stilner og forsvinner langsomt inn i historiens mørke. Bare navnene på stedene blir igjen. Navn som laksefiskerne satte på diverse bukter, fjellformasjoner, en merkelig stein, en navnløs sildrebekk. Intet for stort og intet for smått.

En gang sto laksebrukene tett langs de fleste fjorder i landet vårt. Det var næring og det var laks nok til alle. Både i sjøen og i elvene. Faktisk så mye at sesongarbeidere rundt omkring på gården der de tok seg arbeid fikk med i arbeidskontraktene sine at det skulle ikke serveres laks mer enn tre dager i uka. Det var grenser for hvor mye laks man orket å spise. (Nå kommer det med jevne mellomrom lignende advarsler i media når det gjelder inntak av laks, men det er av helt andre grunner).
    Vi vet alle hvordan det har gått med laksen og fjordfolket som fiska laks med not, garn og andre fiskemetoder som ble benytta. Før disse rovfiskerne inne i fjordene ble kasta på land klarte de å nesten å utrydde atlanterhavslaksen, sier ekspertene. Drivgarnsfiske og linefiske etter laks som foregikk lenger ute til havs snakker man ikke så mye om lenger, for det var det ikke fjordfiskerne som drev med.

Nå er det først og fremst krokgarnfiskerne som er plassert i gapestokk som de store syndebukkene. Sjølaksefiskerne, som enten fisker for å ha en inntekt av det eller fisker for å spise fisken de får i garnet, skal bort. Det er blitt slik i samfunnet vårt at du ikke lenger skal spise opp maten din, nå skal du leke med den. Man skal være kultivert. Gjerne med litt årgangsvin til.

Jada, denne gang ber jeg for min syke mor, som det heter. Også jeg var krokgarnfisker i en hel sesong, åtte døgn tror jeg det var. Det var i fjor, og jeg fikk tildelt plass ved min lille hytte ved fjorden. Jeg investerte i bruk som jeg fikk bruke i 8 dager, mens tillatelsen var gitt for tre år. Så jeg må jo fullføre. I år blir det not. Jeg velger å se det positive i det. Nå kan jeg fiske i mange flere dager, om jeg da greier å få ut bruket. I fjor gjorde jeg et dypt innhogg i laksebestanden med mine garn. De er spist nå, laksene jeg fikk. Mine tanker går til de som kanskje har fisket i førti, femti, seksti år og kanskje ikke lenger føler seg i form til å starte med notfiske. Som har holdt tradisjonene med sjølaksefiske i livet gjennom årtier. Som istedenfor å bli tildelt en kulturpris for lang og tro tjeneste som kulturarbeidere blir kasta på land og spytta på.

Og mens jeg tenker på dem tar tankene sine egne sidesprang. Til folk som investerer i storslåtte hytter rundt i vårt langstrakte land. Jakthytter og fritidshytter på flere hundre kvadratmeter. Som bruker litt av fritida sin til å cruise omkring både i innland og utland for å fiske i lakseelvene hvor det enn måtte være. Noen bruker til og med helikopter for å komme til og fra med fluestengene sine. Utenom sesongen ansetter de folk som kan drive lobbyvirksomhet mot politikerne "våre". Men det har kanskje ingen ting med saken å gjøre?

En ting vet jeg. Laksen jeg får i bruket mitt er en glad laks. Den har svømt rundt omkring på de frie hav og får endelig lov til å bli servert på mitt bord, tilberedt av meg og mine. Kokt, salta, røkt eller stekt. Gravet. Og laksen som går i mine redskaper skal ikke slippes ut igjen, for så å pines, plages og trekkes på land av en annen fisker, og så bli sluppet ut igjen og fanget kanskje mange ganger. Min laks skal få en ærefull død. Det skal være en glad laks til siste slutt. Om jeg da får laks i år. Naturen kan være lunefull.

Og helt til slutt tilbake til de store hyttene og lykken i livet.

Hvor mye plass trenger man egentlig?

Ikke mye. Det holder lenge med en liten hytte og en brukbar lakseplass.

Bilde: Laksehytte i Storbukt (Isolahti), Bugøyfjorden. Arkivfoto: VEI