Brev fra periferien: Sola skin på deg ...

06.08.2022

Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var ikke besøket varslet blant allmuen. Bare en indre krets viste om det. 

På diverse nettsider jeg har tilgang til, og i lokalaviser, ser jeg at bygda vår har hatt dronningbesøk. Heller ikke denne gangen fikk jeg den store begivenheten med meg. Er man ikke oppdatert så er man ikke oppdatert. Ikke var jeg her da den finske presidenten Urho Kekkonen i 1976 gikk gjennom bygda. Og da signingsferden for kongen og dronninga gikk av stabelen i 1992 var det nærmeste jeg kom at jeg så kongeskipet sakte seile innover Bugøyfjorden med alle de kongelige ombord utpå kvelden. Fra skipet var sikkert alle kikkertene rettet mot han som sto på hyttetaket i Adolfinokkinmukka og monterte opp en skorsteinspipe. Egentlig synes jeg godt de kunne ha gitt et par støt i skipsfløyta som en hilsen til en arbeidende mann, men de gjorde de ikke. Det er tilgitt nå. Man kan jo ikke drive rundt å tute til alle bygdetullingene man ser langs fjordene i Finnmark.

At jeg ikke var til stede ved president Kekkonens besøk og signingsferden i 1992 var selvforskyldt. Og den gang kunne man ikke skylde på manglende forhåndsinformasjon, selv om det var lenge før Internett kom i daglig bruk.

Men denne gangen var det annerledes. Denne gangen var ikke besøket varslet blant allmuen. Bare en indre krets viste om det. Slik er det og slik skal det vel også være. Særlig i små bygder hvor kampen for tilværelsen noen ganger når store høyder. Man holder kortene tett inntil brystet og kaster dem ikke før nødvendigheten krever det. Noe tips til nettavisa Bugøynes-Pykeijæ kom det heller ikke. Hadde det kommet et tips eller to, eller bare en antydning, kunne jeg endelig fått lov til å leke paparazzifotograf og lurt litt i buskene og fått laget den bildereportasjen. Kan hende kunne jeg solgt noen bilder videre til andre aviser og fått noen kroner i tillegg. Kanskje såpass at jeg fikk dekket en del av utgiftene til nettavisa jeg i et ubetenksomt øyeblikk har dratt i gang som et dugnadsprosjekt.

Men det ville seg altså ikke denne gang heller. Jeg overlever det nok og kan riste skuffelsen av meg. Jeg håper også at enkelte av barnebarna, som nok var mer skuffet enn jeg, også klarer det. for akkurat denne dagen hadde bestefaren bestemt og planlagt en fjelltur. En fisketur til et "hemmelig vann" for å sjekke ut om noen fisk vi visste om hadde vokst på de to årene siden vi sist var der. Muligens forsvant litt av glansen av fisketuren da de fikk vite at det var andre store ting som skjedde i bygda de var på besøk i, og som vi hadde forlatt til fordel for fjellene. Men de slo seg til ro med at besøket var privat. Unger tar ting lett. Det er verre med oss voksne. Og selv om fjellturen inneholdt både regn og sol og fiskebettet ikke var all verden så var den rimelig vellykket. To bål fyrte vi opp. Den første ble tatt av regnet, men har man vært så lur at man har med seg et barnebarn som har vært på fjellet en regnværsdag før, er heller ikke det noe problem, et bål kan fyres opp på nytt mellom to byger. Pølsene smakte godt og fisken vi var ute for å sjekke hadde selvfølgelig vokst på de to årene. Såpass fiskelykke hadde vi at vi fikk konstatert det. Da vi noen timer senere var tilbake ved bilene var vi alle gjennomvåte fordi vi hadde stolt blindt på værmeldingene vi hadde sjekket på nettet. Neste gang gjør vi ikke det. Neste gang løfter vi i også blikket litt bort fra skjermen og kontrollerer himmelen i tillegg.

Inne i bilene var det godt å vite at vi var på vei hjem. Så egentlig var det en meget vellykket tur.

Det skal være godt å komme hjem.

Og nå, mens jeg skriver disse linjer, husker jeg plutselig på at jeg faktisk har fått med meg et besøk av de kongelige likevel. Dette besøket har jeg skrevet om for mange år siden. Har faktisk prøvd å få det offentliggjort også, uten å lykkes. Men nå har jeg jo denne nettavisa hvor jeg har sagt at alle som ønsker det skal få komme til ordet. Og det gjelder også meg. Et eller annet sted i mitt arkiv finnes det en historie om Kong Olavs signingsferd i 1958. Den skal jeg finne fram. Og før jeg starter letinga så avslutter jeg bare denne epistelen med en lenke til en tekst av Alf Prøysen, sunget av Erik Bye.  

https://www.youtube.com/watch?v=gIqjPwqWHKc

Tekst & foto:VEI