Brev fra periferien: Har en drøm

I disse tider, hvor også jentene flyr i skiflygingsbakker, kommer jeg i tanker om min egen karriere som skiflyger. Som skihopper. Noe flyver ble jeg aldri og hoppet nok best i de små bakker. Jo mindre jo bedre. 

Brev fra periferien: Har en drøm                                          Illustrasjon: Irene Linangi 

I disse tider, hvor også jentene flyr i skiflygingsbakker, kommer jeg i tanker om min egen karriere som skiflyger. Som skihopper. Noe flyver ble jeg aldri og hoppet nok best i de små bakker. Jo mindre jo bedre. Jeg hadde selvfølgelig en drøm om å hoppe bakken ned. Og det var nok ikke bare min drøm. Det var kanskje alles drøm.

Man kan ha drømmer. Selv i godt voksen alder kan man ha drømmer, og egentlig er det vel de som gjør at vi fortsatt kan se lyset der framme, uansett hvor mørkt det ser ut og mesteparten ligger bak oss.
Nå skal ikke dette akkurat handle om de store drømmene som ligger der et sted i framtida. Det jeg skal skrive om er minner fra fortiden. Mine minner som ingen kan kontrollere sannhetsgehalten i, men sånn er det, våre egne minner er våre egne og andre må bare ta de som de blir servert. Noe er sant, noe er opplevd, noe er kanskje fri fantasi og mye er bare dikt og forbanna løgn som et teaterstykke Hålogaland Teater en gang satte opp hadde som tittel. Eller for å si det med NRK når det kommer spørsmål om serien «Makta». De sier den er basert på «løgn, sannhet og dårlig hukommelse». Kan NRK så kan jeg.

Vi hadde en hoppbakke i hjørnet av fotballbane i bygda da vi vokste opp. Ja, vi hadde hoppbakker også andre steder, og fra min tid som ung husker jeg noen bakker som oppsto både her og der. De fleste dukket opp og ble borte. Men noen kom igjen vinter etter vinter. Bakken i Pipola på jordet til Bækø, en liten bakke ved huset til Pandurin-Jussi på Nesset der huset sto før det ble flytta.

I Dagahagi hadde vi også en gang en bakke, i alle fall et år da de var bra med sneder. Problemet der var at sletta var i korteste laget slik at man måtte kaste seg ned like etter at hoppet var unnagjort, ellers så kunne man risikere å havne i sjøen like ved Tiberinreikä.

Utenfor huset vårt var det også en bakke med ovarenn mellom huset til Osima og oss, og selve hoppet rett ved grinda. Det var før den nye veien til Nesset kom og mest før min tid som skihopper. Tilløpet var fra Sankarhaugen, og i bakken var det forbud mot hopping når far min var hjemme og skulle hvile middag etter å ha spist.

Min far var ingen forhandlingens mann. Han var derimot en mann av handling. Så hvis noen brøt denne uskrevne regel, bevisst eller ubevisst, henta han askebøtta og spredde innholdet i løypa ned mot hoppet og sikkert i unnarennet også. Det førte til at det ble utsettelser i rennet, som vi så ofte også opplever i dag, vi som følger med på hopprenn fra forskjellige steder i verden. Der ute er det vinden som er problemet, her var man mer askefast. Men utsettelsene førte til at han fikk sin velfortjente halvtime på matta på kammersgulvet, mens Otto Leodolter, Helmut Recknagel, Veikko Kankkonen og Toralf Engan rydda opp i hoppbakken i stillhet, uten jubelbrøl og heiarop.

Og selv om jeg her skriver at han ikke var en forhandlingens mann kunne han være effektiv på det området også om det ble nødvendig. Jeg husker godt en gang han og en av brødrene hans fordelte mannskap til de to båtene de eide ettersom lodda var ventet hva tid som helst ute i fjorden. De satt på hver sin side av kjøkkenbordet mens jeg satt på vedkassen og fulgte diskusjonen. Han var skipper på en av båtene og broren ville plassere en skårunge i båten hans. Jeg husker svaret som ble overlevert kontant der ved kjøkkenbordet. -Nu må du huske på at æ fra før av har to mann i min båt som ikke en gang kan lage knuter!

Broren spurte ikke hvem det var, men det var tydelig at det ikke var ukjent for ham. Dermed var de forhandlingene avslutta. Alle kan vel tenke hvilken båt den skårungen endte opp i.

Den hoppbakken jeg husker best var hoppet i hjørnet av fotballbanen, med fart fra Sankarhaugen. Man måtte være stødig i løypa når man nærma seg hoppkanten fordi løpa her gikk mellom to gjerder som gjerdet inn potetland. Der var vel ikke mer enn halvannen meters klaring mellom dem, og muligens var det piggtrådgjerde. Men kom man seg velberget gjennom kunne man få seg et skikkelig svev. Jeg har et minne om at en av deltakerne i hoppbakken knekte skia si og dro hjem og henta farens. De var lange og breie, kunne nesten regnes som hoppski. De var som skapt for å hoppe langt. På toppen tok han litt ekstra fart og kom susende nedover. Like før tilløpet til hoppet skar den ene skia ut og rett inn i gjerdet på den ene sida. Han ble hengende fast der og samtidig røk dagens andre skipar. Skia knakk, men hopperen var like hel. Jeg ser ikke bort ifra at om han hadde kommet seg over hoppkanten med skiene samlet så ville han landet ute på sletta en sted. Og ettersom stilkarakterer ikke ble praktisert i bakken var det både «saks i svevet» og andre ting som ble oversett mens vi flakset gjennom lufta. Her var det bare lengden som gjaldt. Og dette var før V-stilen til Boklöv ble innført. Jan Boklöw ble født i 1966 og lenge før det hadde vi praktisert både den stilarten og andre i mange år. Men det skal han ha. Svensken. Det var han som satte det inn i et system. Dessverre var bakkene våre var for små til at man kunne måle effekten av våre forskjellige stilarter, slik at vi kunne utvikla dem videre, men tenk om vi hadde hatt en bakke like stor som de i mer sentrale strøk av kommunen hadde? Heldigvis var dette i tida før hoppdressen ble viktig. Hva vi kunne ha utvikla på det området tør jeg nesten ikke tenke på?

Et år tror jeg bakkerekorden var på hele 14 meter og tar jeg ikke helt feil så var det Steinar (Mudenia) som satte den. Men det kan hende jeg tar feil, det er mine minner. Andre vil kanskje reagere og påstå hardnakket at det var de som hadde bakkerekorden. Kanskje på hele 17 meter. Men da sier jeg at det må ha vært et annet år og med mer sne og annen bakkestørrelsen. Det varierte år for år. Det som i alle fall er helt sikkert er at Sten (Vælitalo) i alle fall en gang var til stede og ga klarsignal til hopperne med trompeten, dette minnet kan ingen ta fra meg!

I denne bakken hadde jeg mitt livs svev. Det har gitt meg forståelsen av hva som får folk til å sette utfor i gigantbakken og hoppe over to hundre meter. Hva det er som driver dem. Jeg husker ovarennet hvor jeg måtte konsentrere meg om den ene skia min som hadde en tendens mot å trekke ut av løypa etter en skade. Rett før passasjen mellom potetlandene måtte jeg justere skia inn i løypa igjen. Da var det gjort og jeg traff hoppkanten helt perfekt. I samme øyeblikk jeg forlot hoppkanten kjente jeg på følelsen av å ha fått til det perfekte hoppet. Men det var bare en følelse. Toppunktet kom midtveis i svevet da følelsen gikk over fra å være et perfekt hopp til det å bli det ultimate skihopp. En nesten ubeskrivelig ro som om jeg var koblet fra tyngdekraften og jordens evige grep. Jeg landa uten at det ble fall. Nede på fotballbanen, på sletta, satt ennå denne følelsen i meg uten at jubelbruset fra tilskuerne var nevneverdig.

Sju meter tror jeg det ble målt til. Altså temmelig ordinært. Men for meg ble det det hoppet jeg skulle bære med meg resten av livet. Jeg prøvde senere også, men fikk aldri den følelsen igjen. Det var et engangstilfelle, men det var nok. Jeg kan fortsatt gjenskape det i minnet seksti år etter at det skjedde Jeg har fått et glimt inn i det perfekte selv om det bare varte et par tideler av et sekund.

Min mor hoppa nok ikke på ski. Men ho hadde en drøm ho en gang fortalte meg. En virkelig drøm. Ho sa ho hadde drømt at ho kunne fly. En helt fantastisk følelse, sa ho. Å sveve over den lille bygda ho hadde vokst opp i og tilbrakt mesteparten av hverdagslivet i, med unntak av av somrene i Valen i Bugøyfjord og litt jobbing i Kirkenes i sin ungdom. Se husene fra oven, vite hvem som bodde i de forskjellige. Til og med hadde ho hadde kjent igjen folk som var i hagen utenfor husene. Etter lang tid i lufta begynte ho å miste høyde og våknet opp av drømmen akkurat da ho krasjlanda i fjøsgangen. Ho tolket ikke drømmen for meg, selv om ho var rasende god til å spå i kaffegrut. Leseren kan tolke den selv.

Jeg forstår skihopperens jakt etter dette øyeblikket. I store bakker opplever de det kanskje gang på gang når de får det til. Denne følelsen av vellykkethet. Hvor du bare svever avgårde og kraften som trekker deg mot det trivielle hverdagslivet på bakken er opphevet. Kanskje i flere sekunder hvor alt bare er og du er en del av den. Og at de fortsetter år etter år selv selv om det er lenge siden de dekorerte øverste del av resultatlista.

Jeg forstår Noriaki Kasai fordi jeg har opplevd dette. Riktignok bare en gang i et tidels sekund i et skihopp da jeg satte personlig rekord på rundt sju meter. Så jeg kan forstå det. Og dermed er det også mulig at jeg forstår andres jag etter dette sekundet, uansett hva det er de jager etter.