Brev fra periferien: Over fjellet

Jeg kan ikke lenger huske hvordan vi kom på ideen om å gå på ski fra Bugøyfjord til Bugøynes mens vi gikk på framhaldskolen i Neiden.Det var i 1967, sannsynligvis i april måned. Vi var fire gutter fra Bugøynes som la ut på ekspedisjonen. 

Over fjellet                                                                                  Illustrert av Irene Linangi

Jeg kan ikke lenger huske hvordan vi kom på ideen om å gå på ski fra Bugøyfjord til Bugøynes mens vi gikk på framhaldskolen i Neiden.Det var i 1967, sannsynligvis i april måned. Vi var fire gutter fra Bugøynes som la ut på ekspedisjonen.

Første etappe var med buss fra Neiden til brua ved Haukelva der Karisariveien starter. Mens de andre elevene fortsatte med bussen til Bugøynes forlot vi bussen, kanskje i ungdommelig overmot, spente langrennskiene på oss og la i vei. Andre etappe var over fjellet mellom Bugøyfjord og Valen, Sopnesfjellet er vel korrekt navn på fjellet. Akkurat denne etappen var jeg godt kjent med, da jeg tilbrakte alle barndommens somre i Valen. Og skulle man til Bugøyfjord, enten for å handle, dra på besøk, eller dra på tur til Abrahamsens kafe, var det stien over fjellet som var vanlig. Her har jeg også mange ganger vært med og drevet sauer fra Bugøyfjord, som av og til inntok slåttemarka vår i Valen (Finnhollet) før graset var slått, tilbake til Bugøyfjord. Men det var altså om sommeren.

Allerede under nedstigninga til Valen fra dette fjellet fikk vi en forsmak hva turen kunne bringe. Vi gikk på langrennski som enten var av merket Splitkein, Trønderski, Eggen, Landsem, Åsnes eller andre merker. Ski med rottefellbindinger og beregnet for preparerte løyper. Det var ikke fjellski og det er vel unødvendig å skrive at det var treski. Men tar jeg ikke mye feil så hadde vi sikkert både blåswix og rødswix i lomma, så vi var rimelig godt forberedt, selv om skismurninga nok var uten fluor.

Bekledninga var dongeribukse og boblejakke, tenker jeg. Det var standard påkledning, selv på skiturer. Ikke klarer jeg å huske om vi hadde ryggsekk eller om vi bare fylte boblejakkelommene med noen brødskiver. Drikkeflasker hadde vi i alle fall ikke, væsketapet erstatta vi med å suge på noen istapper et sted hvor de hang fristende i en fjellvegg der en fjellbekk hadde frosset. Den best trente, og sprekeste av oss, tok den ekstra turen opp til istappene. Det var også han som stort sett gikk foran og sørga for løype der det var nødvendig.

I Valen lot vi være å gå innom sommerhytta til undertegnedes familie. Det var ingen vits å kaste bort tid så tidlig på turen. Men ved enden av Valenveien, ved huset til Inga og Konrad Buljo, ble vi stanset. De sto på yttertrappa og hadde sikkert både hørt prat, og kanskje også observert oss, i god tid før vi ankom.

De fleste historier som blir fortalt inneholder både sannhet og oppspinn. Hukommelsen er ikke en trofast venn som følger deg gjennom hele livet slik at man alltid kan stole på den, selv om nyere forskning har vist at jo eldre man blir så er det de nye tingene som preller av på hjernens overflate, mens det som ligger dypere under hjernebarken fortsetter å leve sitt liv der nede. Leter man lenge nok finner man det. Og selv om jeg ganske ofte er tvilende til mye nyere forskning velger jeg denne gangen å tro på det.

Konrad og Inga sto altså på trappa. Nå husker jeg også litt av historien som er fortalt meg om hvordan de ble et par, etter at hans første kone døde, men det er en helt annen historie.  

Konrad og Inga sto altså på trappa. Nå husker jeg også litt av historien som er fortalt meg om hvordan de ble et par, etter at hans første kone døde, men det er en helt annen historie. Alle mennesker har en historie. Noen har mer historie enn andre. Helt sikker er jeg ikke på om Inga inviterte oss inn på kaffe, men om jeg sier ho gjorde det så tror jeg ikke jeg lyger. For var det noe hun gjorde så var det å invitere folk inn på kaffe når de kom forbi. Uansett hvem det var, hvor de kom fra og hvor de skulle. Og det var ingen heft å koke kaffe dersom noen antydet det. Det gjør æ fort, pleide ho å svare. Men det tok sin tid, ovnen var ingen induksjonsovn så bare å få kaffevannet til å koke kunne gå på tålmodigheten løs hos utålmodige mennesker. Men dette var i en tid hvor folk pleide å ta seg den tida det tok. Og så var det kaker. En time eller to måtte man regne med, uansett hvor gjesten var på vei. Kan tenke meg at Konrad avfeide kaffeinvitasjonen med ordene: - Guttan har ikke tid til kaffe, det er lang vei til Bugøynes! Han visste hva han snakka om. Han hadde førstehånds kjennskap både om veien til Bugøynes og Ingas «det gjør æ fort». Og noen store kaffedrikkere var vi vel heller ikke i en alder av 14 - 15 år.

Vi var altså på vei mot Bugøynes. I ettertid har jeg jo forstått at vi ikke hadde planlagt ekspedisjonen så godt som vi burde. Vi hadde ikke engang kart med oss, visste kanskje ikke at det fantes lokale kart? Kart var noe vi bare så på i skolens Atlas. Og de kartene var ikke mye lokale. Men vi hadde hørt om folk som hadde gått på ski over fjellet. Både fra Bugøynes til Bugøyfjord, og motsatt vei. Så helt på jordet var vi ikke, vi visste at vi kunne gå over. Vi var ikke helt som Columbus som man kan mistenke for heller ikke hadde noen spesielt godt spikra plan, han hadde en diffus ide om hvor han skulle, men visste vel ikke første omgang hvor han endte en gang. Vi visste i alle fall i hvilken retning vi skulle dra, og hvor vi skulle, men det var vel omtrent alt.

Vi spurte Konrad om veien. Og vi hadde sagt ifra til andre hvor vi skulle. De fjellvettreglene hadde vi i alle fall fått med oss, og de ble faktisk lansert det samme året. Og Konrad forklarte villig vekk da vi sa vi hadde tenkt å følge telefonlinja som gikk helt frem til Bugøynes. Telefonlinja som før den ble telefonlinje var en telegraflinje. Undersjøisk fra Vadsø til Bugøynes og langs landjorda videre fra det aktive fiskeværet Bugøynes og helt til Grense-Jakobselv. Den sto ferdig i 1899. I 1904 fikk Bugøynes telefonstasjon. Konrad var ikke udelt begeistret for vårt veivalg, og anbefalte den ikke. Han sa vi burde gå opp til Fingervann, videre til Lahenjærvi (Storbuktvann) og derfra dreie mot Bugøynes. Jeg hadde vært ved Fingervann på sommerstid. Veien dit visste jeg, men tenkte det var en drøy omvei. Det var litt hit og dit etter Konrads forklaring. Inga derimot var enig med oss. Å følge telefonstolpene var nok en trygg vei hvis man var ukjent, mente ho. Vi valgte vår og Ingas vei. Vi hadde aldri gått den før, og det hadde sikkert ikke Inga heller. Vi valgte den enkleste løsninga, trodde vi. Vet i ettertid at det er ikke noe klokt valg hvis man skal over fjellet fra Bugøyfjord til Bugøynes. Verken om vinteren eller sommeren.

Veien fra Inga og Konrads hus i Valen til Nordmannsbukta (Datsigoppa, Dážagohppi) fulgte samme trasé som sommerstien jeg hadde gått mange ganger på vei til familien Mudenia som var på sommerboplassen i Rekimukka, eller til Elligoppa der Bauna hadde sin hytte. Vinterstid var det et smalt skispor som gikk mellom bjørketrærne. Det var en tid da stier var stier. Før vi som moderne mennesker anla rene autostradaer mellom trærne for å kunne ta oss fram med andre framkomstmidler både sommer oDg vinter. Der inne i det smale skisporet på vei mot Datsigoppa slo vi fast at Inga nok var den mest troverdig av de to vi. Ho var mye yngre enn Konrad og noen av oss hadde hørt rykter om at han var begynt å bli glemsk. Eller åreforkalket som det het den gangen, hva nå det måtte være. Om det viste til årene man hadde levd og resultatet av det, eller til blodårene i kroppen er jeg ikke sikker på. Resultatet var i alle fall at man begynte å huske litt dårlig. Ordet dement var i alle fall ikke i aktiv bruk her ute ved fjorden.

Det var på vårvinteren turen over fjellet ble foretatt, og det var lyse dagen til langt mot kveld. Men vi gikk ikke innom Helmer (Hemmi) Salangi. Vi klarte på et uforståelig vis å komme oss ubemerket forbi. Bevisst eller ubevisst, men vi visste vel at et stopp her også ville sprenge tidsplanen vår. Mye slekt og kjentfolk hadde han i Bugøynes og da måtte vi nok ha oppdatert ham på alt før vi kom oss videre, og da var det stor sjanse for at mørket kunne komme sigende før vi var fremme i Bugøynes. Eller kanskje var vi litt redde for at han også ville foreslå Konrads vei? I Datsigoppa begynte vi stigningen opp mot fjellet, og der var det også slutt på alt som het skiløype. Vi måtte lage vår egen.

Og det første sjokket fikk vi der vi i god driv var på vei mot dalen som går opp fra Storbukt til Storbuktvann (Lahenjærvi). Lahenjærvi kalles også for Batterijærvi og Stuorrajávri, uten at jeg her skal gå nærmere inn på det, sier bare at kjært barn har mange navn. På høyden hadde vi en svak vind i ryggen som feide en sky av løse snepartikler foran oss i det som var en svak helling nedover. Vi fløt av gårde som på overflaten av en sakteflytende elv. Plutselig kasta førstemann i rekka seg ned på sneen og ropte stup, eller kanskje var det ordet ned han ropte. Vi var unge, med ungdommens raske reaksjoner i behold. Nesten før ordet var uttalt lå vi alle fire på bakken. Det ble stille. Jeg husker vi noen meter foran oss kunne se de løse snepartiklene ble ført utover kanten av fjellet og ut i det tomme intet. Det kunne endt verre. Mye verre. Vi akte oss langsomt tilbake, roet oss ned, begynte forsiktig å orientere oss i naturen rundt oss for å finne ut hva vi skulle gjøre.

I ettertid har jeg gått denne veien på sommerstid. Hele opplevelsen satte seg fast inne i meg, så i voksen alder gikk jeg den traseen vi fulgte. 

I ettertid har jeg gått denne veien på sommerstid. Hele opplevelsen satte seg fast inne i meg, så i voksen alder gikk jeg den traseen vi fulgte. Jeg fant skaret vi gikk ned den vinteren for mange år siden, etter at vi hadde tatt av oss skiene. På begge sidene var det bratte stup.

Vi kom oss helskinnet ned til dalen og kunne begynne på neste oppstigning. En lang dal som telefonlinja var lagt i. I dag er stolpene borte og bare fundamentene står igjen. Solide minnesmerker fra en tid i 1930 - årene da den nye linja ble lagt, altså samme trase som telegraflinja fra 1898.

Det gikk også en strømlinje over fjellet som var anlagt i begynnelsen av 1950 årene. Den visste vi at vi ikke skulle følge da den gikk lenger oppe i høyden. Det er det mange som har fått erfare ved hyppige strømbrudd vinterstid i Bugøynes når naturkreftene har herjet. Telefonlinja fulgte terrenget i lavere områder.

Denne dalen er det mange som har gått. Noen med kyr fra Bugøynes til sommerboplassene i Bugøyfjorden enkelte ganger når østavinden ikke ville gi seg og man ikke kunne ta dyrene med seg i båter. Da måtte man bare ta den lange veien over fjellet, og da hadde man kjente «fjellførere» med seg hvis man selv var litt ukjent. Man la ikke bare i vei på lykke og fromme.

Og noen har også gått her i andre ærend. Før de stifta familie og skaffa seg husdyr måtte de også få seg ei budeie. Fra sjølaksefiskeplassen Ranvika var det visstnok flere ungdommer som tok veien over fjellet på lørdagsdans i Bugøyfjord. Blant annet var det en danseplatt ved Sopnesmyra. Og noen fant seg en budeie. Mens andre dro den andre veien, fra Bugøyfjord mot Bugøynes. Det var ikke alltid båt kunne brukes. Både vind fra øst og vind fra sør kan by på utfordringer i Bugøyfjorden.

Oppe ved Peurajærvi, i kraftlagets hytte, spiste vi nistematen vår. Vi prøvde også å få liv i en sveivetelefon med batteri som sto der. Meninga var å ringe til søster Hedvig nede i bygda (Helsesøster Hedvig Salmi) og fortelle at alt sto bra til og vi var i god form. Men telefonen fikk vi ikke liv i så vi fortsatte mot Bugøynes uten å få kontakt. Fra hytta fulgte vi telefonstolpene slavisk da vi visste at det ville føre oss hjem.

Her oppe har jeg et par ganger rota meg bort i tett sommertåke. Den kan være tett i perioder. Men så har jeg også fått mye lærdom om hvordan man skal gå når tåka plutselig omfavner deg. Den viktigste lærdommen er nok den at man ikke skal gå i det hele tatt om man ikke er minst hundre prosent sikker på hvor man skal gå. Det beste er å lage et lite bål, slenge seg nedpå, ta en kopp kaffe og gjerne en røyk hvis man har slike laster og vente til man som sagt er minst hundre prosent sikker på hvilken sti man skal følge. Tåka varer ikke evig. Særlig ikke på Bugøynesfjellet hvor vinden både kan være en plage, og noen ganger en velsignelse når tåka blir for tett. Men sjelden så tett som den var som nabokona en gang fortalte om da ho var på vei fra Ranvika til Bugøynes. Vi var noen ungdommer som satt hjemme i stua hennes og prata om hvor tett tåke vi hadde vært i. At vi knapt kunne se fra stolpe til stolpe. Da hørte vi at ho kremta ved kjøkkenbordet der ho satt med kaffekoppen og strikketøyet og sa at en gang ho skulle hjem fra Ranvika så var det så tett at det var ikke snakk om å se stolpene før man gikk på en. Og selv om hver stolpe hadde et nummer skåret ut av blikkplater måtte man kjenne etter med fingertuppene for å finne ut hvilken tall som sto på stolpen og på den måten finne ut hvor man var.

Vi kryssa Pitkækuru som går fra Ranvika til Gressholmen, og var dermed på kjente trakter. Fra Ranahammas, øverst oppe i Mosedalen, kunne vi se Bugøynes langt der nede ved fjorden. Herfra var det strake veien ned dalen til bygda. Vi rakk fram før mørket. Morgenen etter våkna jeg med en sokk i handa, hadde sovna under avkledninga. Så jeg kan tenke meg jeg var rimelig sliten etter turen.

Til slutt; muligens var Konrad i Valen begynt å bli glemsk, men veien over fjellet huska han. Senere har jeg fulgt hans vei fler ganger om vinteren. Den er litt lengre, men den er sikker. Og den er lettere å gå.

Og vi som var var med på ekspedisjonen kom altså frem i god behold til Bugøynes. Hans Seipæjærvi, Finn Hjalmar Seipæjærvi (som nok var den som gikk foran og laga løype der det var nødvendig), Ivar Kaski og undertegnede. Og fortsatt holder vi til her, selv om en av oss pendler fra Kirkenes. 

VEI                                                 Tidligere offentliggjort i varanger ÅRBOK 2023