Lørdagslesning: Sauna i Ranvika av Terje Buljo
Nedenfor nyhytta i Ranvika er det fortsatt, så vidt, spor etter rester av et bygg som fra tidenes morgen og frem til slutten av 70-tallet var et felles bad eller sauna som det kalles blant finner, og kvener, etterkommere av finner, som vi var.
Vi har ingen bilder fra saunaen i Ranvika, og ikke vet vi om det finnes bilder av den. Men Terje skriver at her er et eksempel fra ekte sauna i nyere tid. Og begge to som sitter her har vært i torvsaunaen i Ranvika. Terje til venstre og Harry Buljo til høyre. Foto: Privat
Vår hytte i Ranvika (det hvite hus) ble bygget opp av tømmer fra vårt gamle hus i Bugøynes da far og hans familie og slekt, og mange andre bygget sine nye husbankhus i 1956. Det til toss for at Bugøynes ikke ble brent ved slutten av krigen, men optimismen og fremtidstroen var stor. Før den tid, lenge før jeg ble født, hadde vi en liten hytte med torvtak, helt nedi i fjæresteinene i Ranvika mot øst. Jeg husker det godt ettersom jeg begynte min karriere i Ranvika der sammen med far, og den gangen var også onkel Harry, fars bror, der en gang iblant. Senere gikk han på yrkesskole i Kirkenes og reiste etter hvert sydover og fikk arbeid i elektronikkfirmaer i Oslo området. Han var en glad gutt og flott onkel, noe yngre enn far, og jeg ble meget nært knyttet til han gjennom hele min oppvekst og som voksen, jeg med bosted i Oslo, og han i Asker, helt til han gikk bort for noen år siden. Han hadde en flott selvlaget hytte på fjellet i Telemark med egen sauna som vi ofte besøkte når tiden tillot, og hadde tradisjonell sauna og fest.
Nedenfor nyhytta i Ranvika er det fortsatt, så vidt, spor etter rester av et bygg som fra tidenes morgen og frem til slutten av 70-tallet var et felles bad eller sauna som det kalles blant finner, og kvener, etterkommere av finner, som vi var.
Den første hytta til familien Buljo i Ranvika. Foto: VEI
Ranvika i 1987. Foto: VEI
Det besto av et rektangulært hull gravd ned i bakken (torva) ca en meter ned. Hullet var tilpasset et overbygg med tak som besto av skroget til en åttring med bunnen i været. Båten var en 4 årepars robåt fra gamle dager, som etter endt tjeneste ble lagt på toppen av vegger som var bygget opp av stein og torv langs sidene på hullet i bakken. På vestsiden (mot fuglefjellet) var en inngangsdør, en luke med hengsler, konstruert slik at den lå på skrått innover mot båtskroget og effektiv lukket inngangen, som måtte dyttes oppover for å åpne innefra. Innenfor rett til høyre for inngangen var det konstruert en stor ovn av rullestein stablet over en firkantet jernovn hvor veden ble lagt inn. På toppen av ovnen sto en nedsenket stor jerngryte rett mot flammene. Denne rommet 150 liter vann som skulle varmes opp. Det var ingen pipe ut fra ovnen, og all røyk kom inn i saunaen og ut gjennom vegger og dør, altså en ekte finsk røykbadstu. Huset (båten) var eller forsynt med åpninger i den bortre enden som kunne åpnes og lukkes innenfra, og båten over, som også var dekket med torv hadde vel også mange små glipper i seg. Langs bakre langside vendt mot ovnen var det enkle trebenker på rad med to nivåer, som en tribune. Gulvet var ganske enkelt jordgulv dekket av trelemmer med åpninger. Inne hang det et øsekar fra båten som nå kom til anvendelse i sin nye karriere som vannpåkaster.
Interiørbilde fra en røykbadstu i Finland. Foto: VEI
Lørdag midt på dagen fikk vi gutta ordre om å sette i gang fyring av badstua, og fylle vann fra bekken i gryta til den var full. Dette hadde vi stor erfaring med så det var ikke noe problem bortsett fra et par detaljer. Uten pipe så kom all røyken fra ovnen inn i rommet som ble fylt og sivet deretter ut gjennom diverse åpninger for formålet, og gjennom vegger og tak og selve døråpningen. Dette hadde foregått i foregående 50 år og vegger og tak så ut deretter. Teknikken var at en av gutta langet inn ved fra åpningen og den andre lå på magen inn i badstua og siktet veden inn der hvor man skimtet kraftige flammer fra ovnen. Dette måtte gjøres raskt for å unngå å puste inn for mye røyk eller svi øyebrynene. Fyringen pågikk i 4 timer med et par inspeksjoner underveis av de voksne. Når vannet buldret og kokte i gryta og rullesteinene rundt hele ovnen glødet rødt så kunne inspektøren beordre grundig uttak av all aske fra brennkammeret i ovnene, dette måtte gjøres av voksne. Deretter ble alle luker om mulig åpnet enda mer, og første prøvekast av vann på ovnen ble forberedt. Det skjedde i form av en kontrollert eksplosjon når vannet traff den glødende steinen. Eksplosjonen utløste et lufttrykk som blåste all røyk ut fra badstuen med et smell. Et par gjentakelser og badstuen var klar til bruk uten fare for kullosforgiftning.
Utenfor satt mennene i alle aldre på hver sin medbragte krakk med hver sitt vaskefat og hver sitt håndkle, og en «vasta». Dette er en lime satt sammen av ferske grener fra rognetre som skulle brukes til å slå løs svetten mot kroppen under seansen. En tønne med kaldt vann var bragt til stedet fra bekken og alt var klart.
Mennene samlet seg i badstuen og fordelte seg slik de hadde gjort bestandig og fant sin faste plass i lyset fra stearinlys fordelt i rommet. Vi gutta satt gjerne sammen med fedrene i begynnelsen, men fikk etter hvert annet å bestille.
I det inngangsluken ble stengt hadde vi fått tilbudet om enten å bli inne under runden, eller gå ut nå. Ingen kunne gå ut mens sauna seansen foregikk for å unngå tap av varme. Vi ble, og hadde vår plan klar.
Gubbene satte i gang. En mann hadde i oppdrag å kaste vann på steinene, og det krevde erfaring og en rolig start. Mennene begynte sakt å slå mot kroppen med limene og temperaturen steg. Gubbene pratet seg imellom som normalt og utvekslet ideer og erfaringer, og temperaturen og slagene økte i intensitet. Vi gutta deltok også i begynnelsen, men fant fort smertegrensen og visste råd. Vi la oss flatt på gulvlemmene og sugde inn den kjølige lufta fra torva for å holde ut.
Plutselig var det over og som på signal la alle fra seg limene og gikk ut i solen og lyset og sangen fra krykkje fjellet.
Fra en tid da det ennå var fugler i fuglefjellet. Foto: VEI
Her satt vi alle på hver vår medbragte krakk og pustet ut og drakk kaldt vann.
Men det var langt fra over, nei bare en pustepause og litt vann for å kompensere for tapet. Her var det ikke alkohol med i det hele tatt av hensyn til det blandede fellesskapet. Etter tre runder hvor også vi gutta hadde tilvendt oss rutinen, og fått anerkjennelse for det, var det hele over.
Alle satt ute og pustet ut, og for et syn. 50 år gammel aske fra vegger og tak og løvblad fra limene og alskens annet løsøre hadde satt seg i svetten på kroppene til mennene som minnet mer om huleboere fra forgangne tider før hygiene ble et begrep. Men, du store under. Når alle hadde fått vasket seg i friluft med masse varmt vann og såpe, så fremsto de som nyvaskede barnerumper med rosa farge over hele kroppen. Jeg husker godt følelsen når jeg gned meg på min lyserøde kropp og det knitret i ren hud hvor alt overflate fett var svettet ut og vasket bort. Jeg følte meg flere kilo lettere, og hadde nok delvis rett.
På sensommeren hendte det at familiene også var med til Ranvika. Etter at mennene var ferdig var det damenes og barnas tur til å bruke badstuen, om ikke så intenst.
Min onkel Harry fortalte meg en gang om sin badstuerfaring under oppveksten hjemme, mens han enda var ung nok til å bade sammen med damene og jentene. Det var en vanlig badstu for nabolaget like ved der vi bodde i Bugøynes, også der var det stearinlys og halvmørke hele tiden mens badingen foregikk. Mange av damene var kraftige i kroppen og det var ikke helt enkelt å se alle til enhver tid. Harry satte seg i en halvmørk krok for å være litt for seg selv, men plutselig kom det en stor dame mot der han satt og uten å merke hans nærvær snudde hun hekken mot han for å sette seg. Katastrofen var nær og fortsatte hun manøveren ville hun sette seg rett på han. I ren panikk strakte Harry hånden frem for å beskytte seg. Det eneste han fikk tak i var noe ubestemmelig vått hår som han i ren refleks dro hardt i. Damen skrek opp, snudde seg og så på han i noen sekunder, så kom det med klar skjelvende røst så alle skulle høre det. Denne gutten er for gammel til være med damene, og må heretter bade med mennene!
Det kalles også faser i livet..
Lakserøkeriet i Ranvika. Foto: VEI
Etter badstuen i Ranvika var det felles bespisning. Og hovedretten og eneste rett, var kokt fersk laks hentet fra sjøen samme dag. Oppskriften var ganske enkel ettersom fersk sjølaks ikke trenger noe tilskudd for å smake aldeles fortreffelig. Men så var det tradisjonene. Nøysomheten som rådet tilsa at alle deler av laksen skulle spises, bortsett fra innmat (utenom rogn), og buljongen som ble til mens man kokte laksen skulle brukes som varm buljongdrikke under måltidet. Det igjen betød at man ikke kunne salte kokevannet så mye at den ikke kunne drikkes, men det ville til gjengjeld bety at det blir for lite salt til laksen.
Løsningen var grei. Man kokte laksen i skiver som vanlig og la deretter stykkene pent på ved siden av hverandre på fat. Så tok man litt kokevann fra gryta og hardsaltet denne mens den var varm. Så ble fiskestykkene forsiktig overhelt med varm saltlakebuljong først på den ene siden og så snudde, inntil kokken smakte at det var bra. Så ble kokevannet i gryta tilsatt litt gryn og mel og tilført små porsjoner med saltlakebuljong inntil kokken smakte seg ferdig. Nå var buljongen klar, og fisken var klar, med gulrøtter, poteter og smeltet smørsaus.
Bon appetitt ...
På slike felleskvelder, med blandet forsamling av alle kategorier, var det aldri noe alkohol i sving.
De kveldende ble forbeholdt alle de andre helgene hvor gubbene og de yngre som ikke var så opptatt av kirkelige tjenester var alene i Ranvika og kunne nyte medbragt eller hjemmelaget av ymse slag og kvalitet, også kalt «klonk». Da kunne det svinge friskt, og debatten gå høyt. Men vennskapene holdt. Og gutta lærte ...
De siste som bodde i hytte i Ranvika og fiska laks derfra. Valter Marjavara og Don. Foto: VEI