Forfatteren Samuli Paulaharju av Venke Åsheim Olsen

Foredraget Venke Åsheim Olsen viser til i denne artikkelen om Samuli Paulaharju kommer i morra.

Bugøynes 09.07.1970. Grenselandsmuseet / Digitalt Museum Foto: Venke Olsen

Tilbakeblikk på interessen for forfatteren Samuli Paulaharju siden 1960-tallet

I 2020, etter 82 år, kom boka til finlenderen Samuli Paulaharju, «Ruijan suomalaisia» (1928) ut i norsk oversettelse med tittelen «Kvenene. Et folk ved Ishavet» (Orkana forlag). Mange hadde ventet lenge på den norske oversettelsen.

Vedlagt følger et foredrag som jeg presenterte i 2008 på Kvensk institutt i et seminar om Paulaharju: «Samuli Paulaharjus bilder som kulturarv». I 1928 ga han ut «Ruijan suomalaisia» etter tre somrers feltarbeid i Finnmark og Nord-Troms der han intervjuet folk, fotograferte og tegnet gjenstander, hus og landskap. Foredraget mitt i Børselv var en presentasjon av den kompetansen Paulaharju hadde som feltintervjuer og kunstner. Den norske staten hadde nettopp ratifisert UNESCOs internasjonale konvensjon om vern av immateriell kultur. Med denne nye UNESCO-konvensjonen om kulturvern tenkte jeg at det endelig ver blitt en mulighet for å få kildematerialet hans i kopi tilbake til Norge slik det lyktes å få fotografiene hans hit allerede på 1970-tallet. Ingenting skjedde. Så da norske etnologer sju år seinere, i 2015, hadde et fagtreff i Oslo på Norsk Folkemuseum og ett av temaene var UNESCO-konvensjonen, bestemte jeg meg for å presentere foredraget der. Det er ment som dokumentasjon av Paulaharjus bidrag til et utsnitt av den flerkulturelle og flerspråklige kulturarven i Troms og Finnmark.

I 1972 skrev jeg en artikkel i tidsskriftet Håløygminne (nr. 4, 1972) om Paulaharju og boka hans fraRuija: «Finsk tradisjonssamler i Nord-Norge - Samuli Paulaharju». Jeg oversatte samtidig kapitlet «Puu ja turve»(Ved og torv) i samme nummer av Håløygminne 1972. Den gangen brukte jeg førsteutgaven fra 1928. Her i «tilbakeblikket» bruker jeg andreutgaven fra 1985 når jeg viser til sidetall i «Ruijan suomalaisia».

Museumsdirektør Ørnulf Vorren ved Tromsø Museums Samisk-etnografiske avdeling var den gangen ivrig for å få meg til å oversette hele boka. Jeg hadde jo finsk mellomfag fra Universitetet i Oslo i 1970 med professor Knut Bergsland som eksaminator. Bergsland var spesialist i finsk-ugriske språk, særlig i samisk. Men oversettelse til norsk kom ikke på tale for meg den gangen. Paulaharju var jo en språkkunstner. Boka trengte en mer kompetent oversetter.

I oversettelsen til norsk nå i 2020 ble illustratøren og forfatteren Mikael Holmberg leder for et oversetterlag, altså hovedoversetter i samarbeid med andre personer. Et heldig ledervalg vil jeg tro. For med sin finlandsk-norske familiebakgrunn i tillegg til egen fagbakgrunn hadde nok Holmberg mye forståelse og følelse for det poetiske og skjønnlitterære i Paulaharjus finske språkføring. Og i tillegg kom vel også hans profesjonelle forståelse for tusjtegningene til Paulaharju, som det er mange av i boka. Et godt grep er at Holmberg flere steder beholder fortellerens eller intervjupersonens finske/kvenske lokalbetegnelser, replikker eller t.o.m. dikt, som Paulaharju gjenga i boka 1928. Det kan gjelde finlandsfinske eller lokal forfinskning av norske og samiske ord, hele replikker og til og med dikt, som Tuomas Gunnari sitt eget dikt i Bugøyfjord (2020, s.225). Eller det mor Kaija skulle ha sagt på båten på vei til Amerika med familien: «Voi hyvänen aika, kun mie unohuttin kallokhat pihalle seiphän nokhan» (2020, s.219). Det har kanskje ikke så stor betydning at Paulaharju skrev «mie unohutin», med kort t-lyd og ikke lang t-lyd?

Det identitetspolitiske er også interessant når man diskuterer oversettelser fra ett språk til et annet, og fra ett kulturområde til et annet. Et eksempel på «ideologisk korrektur» har forfatteren Per Petterson fortalt om da romanen hans fra 2018 «Menn i min situasjon» skulle gis ut i USA. Forlaget der mente det var upassende at Petterson skrev om en guttunge i romanen som lekte «indianer» og ville sjøl være «indianer». «Indianer» måtte bort. I en sånn sammenheng er det interessant hvordan oversetterlaget 2020 sjonglerer noe fritt med etnonym-begrepene til Paulaharju. Jeg bruker bare eksempler fra Bugøynes, men det finnes i flere kapitler i den norske oversettelsen. - I 1928 åpner Paulaharju sitt kapitel «Pykeija» slik: «On suuri suomalaiskylä Jäämeren rantakallioiden suojassa [...] Tämä kylä on Pykeija, suomalaisten suuri joukkosaavutus». I avslutninga av Bugøynes-kapitlet skriver Paulaharju: «Näin on pantupystyyn Pykeijan suomalainen kylä» (s. 192). - I 1973 oversetter finlenderen Thomas Warburton boka til svensk og kapiteloverskriften blir «Pykeija eller Bugöynes». Han fortsetter slik: «En stor finnby ligger i skygd av ishavsklippor [...] Det är Bugöynes, tillkommen av finnars samfällda möda». Warburton avrunder slik: «Så har Bugöynes finnby kommit till» (s.123). - I 2020 er oversetterlagets tittel «Bugøynes eller Pykeija». Slik åpner oversetterlaget Bugøynes-kapitlet: «Der ligger en stor, kvensk bygd [...] beskyttet av klipper mot Ishavet [...] Dette er Bugøynes, Pykeija, som er resultatet av finnenes store fellesinnsats» (2020, s.214).

Nå veksler også Paulaharju en del mellom suomalainen og kveeni, også i Bugøynes-kapitlet, («kveeni» etter skriftnormen i Finland, og ikke «kvääni» som i taleformen i Norge). Og i 1973 hadde jo Thomas Warburton fulgt Paulaharjus valg av etnonym (betegnelse på folkegruppe). Paulaharjus egen veksling mellom «kveeni» og «suomalainen» beror egentlig på kildene han brukte, norsk-språklige eller finsk-språklige kilder. (I en forskningsrapport i 1985 gjorde jeg sjøl en analyse av Paulaharjus bruk av etnonymer i 1928-boka fra Norge.) Men hvorfor oversetterlaget ikke kan være konsekvent og bruke «kven» der Paulaharju skriver «kveeni», og «finne/finsk» der Paulaharju skriver «suomalainen» er ikke klart. Etter min oppfatning kan det diskuteres i sammenheng med både minoritets-språkspolitikk og identitetspolitikk. Foreløpig er den minoritetsspråklige diskursen splittet mellom miljøene som regner finsk/kvensk som sin «kulturarv». Den er splittet mellom «kvensk» og «finsk». Sjøl holder jeg med Ole Brumm: «Begge deler takk». Jeg skal komme med noen språkpolitiske betraktninger helt til slutt i denne teksten - etter gjennomgangen min av Paulaharjus bok. I foredraget mitt fra 2008 er det mere om tegninger, bildekunst og arkivmateriale i Finland.

At Paulaharju også hadde erfaring som profesjonell kartograf i Finland under borgerkrigen, ble av en eller annen grunn oversett i den norske oversettelsen 2020. Paulaharjus originaltegnede kart over «Pohjois-Norja» bakerst i den finske originalen 1928 er ikke med i oversettelsen 2020. Er det identitetspolitikk eller geopolitikk? Spørsmålet mitt er alvorlig ment. I Norge har jo personen Samuli Paulaharju også etter 1945 vært betraktet nærmest som et gjenferd av den ultranasjonalistiske finnen fra mellomkrigsårene. I 1973, etter 45 år, kom altså «Finnmarkens folk» ut på svensk. Denne svenske oversettelsen ble til stor glede og nytte for folk og forskere som ikke kunne lese finsk. Finlenderen Thomas Warburton var dikter og litteraturkritiker. Tittelen «Finnmarkens folk» er nok litt misvisende i norsk sammenheng, for på svensk er finnmarken og finnbygden der «finner» hadde funnet seg boplass i svensktalende områder i Finland og også i Sverige. Men kartet i den svenske oversettelsen var en skuffelse. Et originalt dokumentarisk og kunstnerisk bildeverk var kort sagt blitt klusset med som en del av oversettelsen til et skandinavisk språk.

Allerede i 1966 hadde Warburton oversatt Paulaharjus bok fra 1937 om Tornedalen, «Kiveliöitten kansaa», med tittelen «Ödebygdsfolk» på svensk. Det var 29 år etter Paulaharjus finskspråklige original. Kartet bakerst i denne oversettelsen kan jeg ikke si noe særlig om for jeg har ikke den finske originalen fra 1937 å sammenligne med. Stedsnavnene er mange i dette området som får navnet «Norra Sverige/ Östra delen». Når så nabolandene heter «Finland» og «Norge», også skrevet med større bokstaver enn på selve kartet, er det lite trolig at disse er Paulaharjus originale kartnavn. Bokstavstilen skiller seg også fra Paulaharjus måte å skrive ord i større format. Fylkesmann/ landshövding i Norrbotten, Ragnar Lassinantti (1915-1985) fra Övertorneå skrev forordet i Warburtons oversettelse 1966. Her nevner han også «Ruijan suomalaisia», boka «om de finsktalande i Finnmark [som] betraktas inte minst i Norge som en ytterst värdefull källskrift». Lassinantti roste Paulaharju, og beskrev han som en som

«skildrade befolkningen på Nordkalotten så att säga nerifrån. Han var en ödmjuk och klok människa utan tillstymmelse till den kammarlärdes självklokhet. Han betraktade inte ödebygdsmänniskorna som vetenskaplege studieobjekt utan som medmänniskor, vilkas indre han närmade sig med kärlek och djup aktning. Anspråkslös till sin läggning fick han vänner överallt, både bland åldringar och ungdomar. På sina resor sov han gärna på golvet i stugorna i ödemakerna och var glad att få dela de fattigas torftiga kost.»

Ragnar Lassinantti var jo sjøl omkring tjue år og voksen da Paulaharju reiste på feltarbeid i Nord-Sverige, så han var trolig en av ungdommene som hadde hatt kontakt med Paulaharju.

Men Paulaharju var jo ikke alene på reisene i nord. Hans kone Jenny Paulaharju (1878-1964), var med han på turene nordover. Både Jenny og Samuli var utdannet som døvelærere og var kolleger på døveskolen i Oulu/ Uleåborg. Nå i 2022, på nyåret, kom det endelig ut en biografi om Jenny Paulaharju, skrevet av litteraturviter og forfatter Marjut Paulaharju: «Jenny Paulaharju. Maankiertäjän perintö» (SKS 2020). Marjut Paulaharju er sønnedatter av Samuli og har skrevet flere bøker om bestefaren. Hun var student da hennes stebestemor Jenny døde i 1964, tjue år etter Samuli (1875-1944) . Han ble enkemann i 1913 da kona Kreeta-Liisa døde. Hun var mor til de tre døtrene og to sønnene hans. Eldstedatter var da 17 år og den yngste 4 år. Samuli og Jenny, som giftet seg i 1919, hadde ikke barn sammen.

Det blir spennende å se hvor lenge vi må vente på en oversettelse av boka om Jenny Simelius Paulaharju. Hun kom til fra svenskspråklige presteslekter i Österbotten, var finsksinnet og hadde høyt ansett utdannelse. Sånn sett var hun et forbilde for yngre kvinner i sin tid. Samuli kom fra enklere kår med sin sosiale bakgrunn i jordbruks- og håndverksbefolkningen i Österbotten.

Tornedalingen Ragnar Lassinanttis begeistrede forord 1966 var i en tid da det tette nordkalottsamarbeidet mellom Finland, Norge og Sverige var kommet i gang. Det har muligens også påvirket sameforskeren Ørnulf Vorrens (1916-2007) ivrige ønske om norsk oversettelse av «Ruijan suomalaisia». Paulaharju har jo også et langt kapitel om Neiden, Vorrens hjembygd fra da han som 7-åring kom dit med familien da faren i 1924 ble bestyrer på statsinternatskolen i Neiden. Somrene 1926 og 1927 tok Paulaharju til sammen 46 fotografier fra Sør-Varanger. Men han skriver ikke noe om luthersk kirkekapell og norsk internatskole i Neiden disse somrene, da Ørnulf Vorren var bare 10-11 år gammel (ett år yngre enn Ragnar Lasinantti). Bjørn Aarseth skrev i 1994 i «Festskrift til Ørnulf Vorren»:

«Folkelivet og kulturmiljøet i Neiden, der Nordkalottens etniske grupperinger hadde satt hverandre i stevne, kom til å prege oppveksten. Der var østsamene med de klingende russiske navnene som hadde hatt Neiden som sommerboplass gjennom århundrer og nå som helårlig boplass, Varangers kystsamer var der, og Varangers reindriftssamer hadde sine vinterbeiter der. Finske innflytterslekter av eldre og ny dato satte et sterkt preg på bygdelivet, og noen norsktalende familier var etter hvert kommet til» (s.14).

Aarseth har i «Norsk biografisk leksikon» fortalt at

«Neiden var preget av 'de fire stammers møte'. Dagligspråket mellom bygdefolk var finsk (kvensk), og Ørnulv lærte seg språket etter naturmetoden, men hjemme- og skolespråket var norsk». (NBL 1999-2005).

Dette er jo ikke så fjernt fra det Neiden Paulaharju sjøl hadde fortalt om i boka 1928. Aarseth nevnte også i festskriftet at det var Vorren som tok

«initiativ til og oppfølging av NORDKALOTTMUSEET, et organisert samarbeid om

produksjon og sirkulasjon av vandreutstillinger mellom de nordlige museene i Finland,

Norge og Sverige» (1994, s. 20).

«Foreningen Norden» i Finland, Norge og Sverige hadde siden 1960 arrangert Nordkalott-konferanser der folk kunne møte representanter for regjering og nasjonalforsamling i disse landene. Nordkalottkomitéen fra 1971 skulle arbeide for nærmere politisk samarbeid på Nordkalotten. Utstillinger laget på ett museum, ble sendt ut på «vandring» mellom museer på Nordkalotten. Tromsø Museums første «vandreutstilling» i området hadde ulv som tema.

Både museumsdirektør Vorren og fylkeskonservator Jens Storm Munch støttet meg da jeg i 1969 foreslo at Tromsø Museum burde opprette et kopiarkiv av Paulaharju sine nærmere 1100 fotografier fra somrene 1921, 1925, 1926, 1927, 1930, 1931 og 1934 i Finnmark og Troms. Interessant for Vorren var jo at Paulaharju hadde også mange fotografier fra samiske bygdelag, både i Indre Finnmark og langs kysten. Jeg hadde året før, i 1968, vært ansatt som NAVF-stipendiat ved Tromsø Museums Nyere kulturhistorisk avdeling («Nyk»), for å holde avdelinga åpen. Fylkeskonservator Munch var faglig ansvarlig for Nyk mens museet ventet på kvalifisert leder på avdelinga. Historikeren Håvard Dahl Bratrein med arkeologi og etnologi i fagkretsen, siden professor ved Universitetet i Tromsø, ble fast leder av Nyk fra 1971.

Våren 1969 hadde jeg tilfeldigvis oppdaget at Finlands Nationalmuseum holdt på å fremkalle filmene til Paulaharju som var arkivert der. Jeg fikk da mulighet til å registrere alle bildenumrene og bildetitlene ved nasjonalmuseet i Helsingfors. Det tok noen år før konservator Dahl Bratrein lyktes å få i stand kopiarkivet i Tromsø, med hjelp av kontakter i Finland. Det var et kort-arkiv med Paulaharjus originaltitler på finsk og min oversettelse til norsk av titlene. Seinere ble bildene i kort-arkivet digitalisert ved Tromsø Museum .

Men fotografiene til Paulaharju er bare en del av dokumentasjonen hans fra Nord-Norge. I tillegg er hans skriftlige notater fra feltarbeidet og skisser til tusjtegninger av redskap, bygninger, landskap osv., slik vi kjenner de mange tusjtegningene i den norske oversettelsen. Det var det jeg ville vise på «Paulaharju-seminaret» i 2008 ved Kvensk institutt i Børselv, som historikeren Rune Sundelin inviterte til og ledet. Selve teksten til innlegget mitt ble den gangen arkivert på Kvensk institutt. Men den store mengden illustrasjoner jeg presenterte som overheads arkiverte jeg ikke der. Jeg fikk god og effektiv hjelp av ansatt ved instituttet til å vise bildene, mens jeg samtidig måtte holde meg strikt til manus de 30 minuttene vi foredragsholdere hadde fått tildelt.)

Bakgrunnen for min presentasjon av Samuli Paulaharju på Kvensk institutt i 2008 var UNESCO-konvensjonen av 17. oktober 2003 om vern av den immaterielle kulturarven. Norge ratifiserte konvensjonen den 17. januar 2007, altså kort tid før Paulaharju-seminaret i Børselv.

Den norske UNESCO-kommisjonen har beskrevet begrepet «immateriell kulturarv» som «Språk, utøvende kunst, sosiale skikker, tradisjonelle håndverksferdigheter, ritualer, kunnskap og ferdigheter knyttet til naturen er eksempler på immateriell kulturarv». Fra og med 2011 var det «Norsk kulturråd» som skulle ha ansvar for å følge opp arbeidet med immateriell kulturarv i Norge.

Jeg fikk aldri noen respons på innlegget mitt i Børselv 2008, hverken fra enkeltpersoner eller kulturinstitusjoner i Nord-Norge. Da gamle etnologkolleger tok initiativ til det andre «Etnologtreffet» ved Norsk Folkemuseum i Oslo i 2015, var et av temaene UNESCO-konvensjonen om vern av immateriell kultur. Jeg brukte da anledningen til å presentere 2008-innlegget mitt med både tekst og bilder. Deltakerne var knyttet til museer og universitet i det sørlige Norge, ikke i det nordligste Nord-Norge. Jeg antar at presentasjonen av Samuli Paulaharju i Sør-Norge ledet til at noen tok initiativ til å oversette «Ruijan suomalaisia» til norsk. I Morgenbladet 4. juni 2020 avsluttet Espen Søbye, filosof, forfatter og kritiker, sin anmeldelse av oversettelsen slik: «Boka er et must for alle som vil kjenne den kvenske befolkningens livssituasjon for nær hundre år siden».

Språkpolitiske normer i forhold til variasjonen av lokale dialektformer ville være interessant åfinne ut av i arkivmaterialet etter Paulaharju. Statens minoritetsspråklige politikk i Norge i dag er jo å blande de ulike lokale finske/kvenske ordforrådene for å konstruere et nytt felles skriftspråk i Norge - et eget felles kvensk skriftspråk fra Varanger i øst til Nord-Troms i vest, og i praksis også i bygdelagene langs riksgrensa mot Finland. Der er daglig kontakt mellom grensebefolkninga og på begge sider foregår samtalen enten på samisk eller finsk. Samtidig har den norske staten gjennom tiår nektet å anerkjenne finsk skriftlig standard, kirjakieli eller yleiskieli, som nasjonalt minoritetsspråk i Norge. Staten vedtok allerede i 1992 den helt nye Den europeiske pakten om regions- eller minoritetsspråk (Minoritetsspråkpakten). I 1993 ble den ratifisert i Norge og den trådte i kraft her 1. mars 1998. Dette er statens digitale informasjon i 2022: «Norge er et av 25 land som har ratifisert minoritetsspråkpakten. Minoritetsspråkpakten definerer regions- og minoritetsspråk som språk som tradisjonelt er brukt innenfor et bestemt territorium i en stat, av statsborgere som utgjør en historisk gruppe som er i mindretall i befolkningen. Minoritetsspråkpakten slår fast at vern om de historiske regions- eller minoritetsspråkene i Europa er med på å holde oppe og utvikle kulturell rikdom og tradisjoner i Europa. Norge har definert følgende språk som norske regions- eller minoritetsspråk: Nordsamisk Sørsamisk Lulesamisk Kvensk Romanes» . Hverken «finsk» eller «jiddisch» er nasjonale minoritetsspråk i Norge. Jiddisch er språket til de europeiske jødene, en levende språktradisjon i Europa og Amerika. Både i Finland og Sverige er jiddisch et nasjonalt minoritetsspråk. Skulle «kvensk» i Minoritetspaktloven være synonymt med «finsk» (slik jeg sjøl har brukt ordene her i teksten)? Tilsynelatende er «kvensk» noe annet og forskjellig fra «finsk», når statsforvaltningen støtter utviklingen av «kvensk» som et eget minoritetsrettslig skriftspråk og regjeringen gjennom tiår har nektet å gi «finsk» minoritetsstatus. I Sverige er «finsk» anerkjent som «nasjonalt minoritetsspråk» også for «skogsfinner» der i landet. De er regnet som «sverigefinner», i likhet med finskspråklige nyinnvandrere som har kommet til Sverige etter krigen er. I Norge ble jo andre verdenskrig det rettslige tidsskillet i den norske staten mellom «kvener» og de «finnene» som kom etter krigen. Sverige har fem nasjonale minoritetsspråk etter den europeiske minoritetspaktloven: «finsk», alle varianter av «meänkieli», alle varianter av «samisk», alle varianter av «romani chib» og «jiddisch».

Hvordan skulle vi som var slektsinteresserte etterkommere av finskspråklige innvandrere kunne ha fått informasjon og kunnskap om historien til utvandrerne fra Finland og Norrbotten uten å kunne lese finskspråklige bøker og arkivmateriale i Finland? Hvordan kunne vi ha fått informasjon og kunnskap, vi som også har vært både kultur- og politisk-historisk interesserte i bakgrunnen til formødre og forfedre i Finland og Sverige? En løsning hadde vært å få finskkyndige venner til å hjelpe med oversettelser. Men belaster man en venn år etter år med mye ekstraarbeid? Svært få personer har egne midler til å betale finskkyndige for privat fritidsforskning eller betale profesjonelle oversettere år etter år. Fritidskurs i finsk eller universitetsstudier var en annen løsning. Fra 1970-tallet fikk ungdommen noen steder tilbud om finskopplæring i skolen. Fremdeles får man «finsk» som valgfag i skolen, men ikke som «nasjonalt minoritetsspråk». Med finskkunnskaper kan man sjøl bruke språket som redskap når behovet er der. Det gir også personlig frihet til å søke informasjon på det finske skriftspråket. Hvorfor skal den norske staten begrense den «finsk» for etterkommere av finskspråklige innvandrere i nord og i sørøstre Norge, og likeså «jiddisch», når staten sjøl går ut til offentligheten nettopp med denne informasjonen?: «Minoritetsspråkpakten slår fast at vern om de historiske regions- eller minoritets- språkene i Europa er med på å holde oppe og utvikle kulturell rikdom og tradisjoner i Europa.»

Læreren og forfatteren Alf Nilsen-Børsskog (1928-2014) fra Børselv er vel nettopp et enestående eksempel på en minoritetsspråklig «heimstadforfatter» i den norske dikter- og forfatter-tradisjonen. I sin aller første roman fra 2004, «Kuosavaaran takana», er Børselv-/Porsangerdialekten selve grunnsteinen diktverket hans er bygd på, altså hjemmespråket han var i fra han ble født. I en annen sammenheng har jeg sammenlignet Alf Nilsen-Børsskog fra Porsanger med Alf Olafsen Prøysen fra Hedmark og endatil kommet med forslag om at Nilsen-Børsskog kunne vært inspirert av navnebrorens diktning på dialekt. Gjennom språkstudier i finsk og andre språk kunne han analysere sitt eget lokale morsmål, nyansene i lyd, og skape denne personlige og lokale skriftvarianten han dikter i. Sånn sett er navnet Ivar Aasen nærliggende å trekke fram. Han diktet også på sin egen Sunnmørsdialekt, slik Nilsen-Børsskog diktet på Børselv-dialekten. Det er også nærliggende å tenke seg at presten Johan Beronkas sammenlignende dialektforskning på 1920-tallet mellom Varanger i øst og Porsanger lengre vest, har gitt Nilsen-Børsskog en plattform for sin egen, selvstendige analyse av sitt lokale morsmål med en positiv aksept for både samiske og norske lånord i dialekten. Men Ivar Aasen ville også skape et norsk skriftspråk for alle norsktalende, der han utelukket andre store dialektområder enn det vestlandske. Det var nok ikke Nilsen-Børselvs mål. Det var andre finsk-/kvensk-talende språkrøktere som vil bruke Nilsen-Børsskogs Porsanger- eller Børselv-dialekt som grunnmur for et nytt skriftspråk fra Lyngen til Varanger. Mange sammenligner spenningen mellom «finsk» og «kvensk» som mellom «dansk» og «norsk» både før og etter Aasen. Men «dansk» var jo styringsspråket til en fremmed statsmakt, mens «finsk» var noe «kvener/finner», privatpersoner, hadde med seg da de kom til Norge. Det er mer nærliggende for meg å sammenligne «svensk» og «finsk» i Finland etter 1809 med «dansk» og «norsk» i Norge etter 1814. Med anerkjennelse også av finsk «kirjakieli»/«yleiskieli» som nasjonalt minoritetsspråk i Norge kunne vi forhåpentlig «holde oppe og utvikle kulturell rikdom og tradisjoner» i flerspråklige lokalsamfunn her i landet, og bruke både «finsk» som etablert skriftspråk og «kvensk» som variasjoner av frie og muntlige lokale mål. Finsk dialekttale kan mye enklere enn norsk og svensk dialekttale festes i skrift.

Trondheim, 30.september 2022

Venke Åsheim Olsen (etnolog)

Ta gjerne direkte kontakt med Venke Åsheim Olsen dersom du har kommentarer, spørsmål eller andre ting som angår dette som ho skriver om:  venke.aasheim.olsen@gmail.com