Sankarhaugen i Bugøynes av Randi Irene Losoa

Trettito år er tilbrakt i Bugøynes. I tiden som rommer i disse årene så har merkelig nok Sankarhaugen aldri stått på lista for trimløype-alternativer. Sankar er nok mer populær blant turistene, de ser man ofte stående på toppen av Sankar, i silhuett mot himmelen.

Trettito år er tilbrakt i Bugøynes. I tiden som rommer i disse årene så har merkelig nok Sankarhaugen aldri stått på lista for trimløype-alternativer. Sankar er nok mer populær blant turistene, de ser man ofte stående på toppen av Sankar, i silhuett mot himmelen.

Men en søndag morgen ble hunden Topsy tatt med i bilen, ferden gikk resolutt ned til bygda, bilen ble parkert, deretter ble kurs Sankarhaugen lagt. Eller haug og haug, det er et gressbelagt høydedrag som ligger som en barriere mot Varangerfjorden og dens innløp, dette sammen med Bugøya.

Øredøvende larm

Det er som om Topsy visste at vi skulle ut på ukjente stier, glad og logrende svinset hun fra den ene gresstusten til den andre - det er mye mus i år, så alt må sjekkes, hver minste bevegelse. Begge er vi litt leie av å traske de samme løypene våre. Hver morgen, hver eneste dag året rundt bruker vi omtrent en time til halvannen på et titalls "private perleturløyper". Været hindrer oss bare når det er snestorm. De ordinære perleturene blir for heftige for Topsy som ikke er en stor hunderase, men av typen cavalier KC spaniel. Og de blir litt for krevende for matmors høyre leggbein som har en titanstang, ankelen og nedenfor kneet har to skruer hver, dette etter et komplisert beinbrudd, oppe i fjellene, midt i en av løypene våre.

Nåvel, men vi gyver løs på den svake oppstigninga til et gressbelagt Sankarhaug. Vi tar en stopp med jevne mellomrom, for herfra kan vi ta bilder av bygda fra andre vinkler enn de vanlige. Underveis kvitrer småfuglene, sant og si blir det en øredøvende larm, et par av dem prøver å lokke vekk Topsy, en halter like foran snuten hennes, men Topsy bryr seg ikke, hun vet at dette handler om ren, skjær skuespill. De har sikkert ungene ute av reirene, noen av dem er kanskje gjemt i gresset, rundt beina våre. Snart har vi rundet toppen av Sankar, fuglelivet opphører, og nå åpenbarer Svinøya seg som er en liten øy som ligger noen steinkast fra land.

Uerstattelig turkamerat

På avstand virker vegetasjonen mager, sparsom, men her er vierkratt, og de arktiske plantene som stikker opp av det stramme gresset har en bred spennvidde. Vi ser polarvalmuer, fuglevikker, smørblomster, ballblom, hist og her også storkenebb. Vi bryr oss ikke om å gå helt til Sankartoppen, vi bikker heller over gresshaugene og lurer på hvordan strendene er på forsiden av Sankar. Topsy lunter foran og da hun snur og kommer tilbake så skjønner man at det ikke er farbart der nede med klippene som skimtes herfra. Så vi fortsetter, svinger rundt toppen av Sankar, nå har forresten Topsy funnet en sti, hun snur seg med jevne mellomrom for å se om matmor følger etter. Topsy er tre år gammel, grunnet de korte beina finner hun alltid de letteste veiene når vi går gjennom ukjente området. Hun er blitt en uerstattelig turkamerat, hennes høydepunkter er de to daglige turene, den lange morgen- og den korte kveldsturen.

Tyvhullet

Nå har vi nådd nordsiden av Sankar og igjen må vi sjekke om det er mulig å gå ned herfra. Topsys logrende hale forsvinner, vi får øye på et skilt med overskriften Tyvhullet. Vi leser og skjønner at vi er på vei til til et historisk sted; et smalt sund med mange fine gjemmesteder, forteller skiltet. På folkemunne i bygda het det at hit til dette sundet kom folk utenfra roende til, for her sto fiskehjellene og det var lett å ta en tyveriraid og forsvinne ubemerket. Området var også et yndet sted for fiskeværets barn, det vil si; før fjernsynets tidsalder.

Topsys hale forsvinner ned langs fjellsiden og i gresset, hvor går hun, det ser skummelt ut, med bratte fjellvegger som rager over oss. Der stopper hun, snur seg for å forsikre seg om at matmor kommer, at ingenting har skjedd. Hun har kanskje ikke glemt matmors beinbrudd for noen år siden, i en av fjell-løypene våre. Topsy ble tatt hånd om av fremmede mennesker inntil matfar ble oppsporet, for matmor ble sendt helt til Tromsø med den brekte foten sin. Nåvel, men alt er i orden, ingen brekte bein, så Topsy viser veien ned til det smale sundet med naustene og fiskehjellene som står der nede.

Bratte klippevegger

Leteaksjon

I det vi står og skuer ned til dette sundet med de to skjåene og skjeve fiskehjellene, så slår nyere historie i mot oss, den kommer som et kaldt gufs. I august 2015 fant en tragedie sted i Bugøynes. En mann forsvant. Store leiteaksjoner ble satt i verk, helikopteret svirret over oss i flere dager, folk lette i ukesvis, men mannen ble ikke funnet. Ikke før året etter. På nordsiden av fjorden, i Andersby ved Vadsø, gikk noen mennesker en tur i fjæra en aprildag i 2016. Plutselig fant de levninger etter et menneske. Saken ble etterforsket og det ble slått fast at det var levningene etter den forsvunne Bugøynesmannen. Det ble en enorm lettelse for familien og bygda da de endelig kunne gravlegge han.

Laksefiskerens rike ligger forlatt

Den triste erindringene slår i mot oss, for det er hans naust vi ser her, det er hengelås på naustene, hjellene hans står på halv tolv, man kan se at stedet ikke er i bruk lenger, sjølaksefiskeren er ikke mer. Han fant en annen stille vik. Der slapp han ned ankeret sitt.

Nei til varder

Topsy forsvinner i den tette strandrugen, hun er liten, men vi ser hvor hun er, det er der stråene beveger seg. Vi ser på de nydelige runde steinene som dette sundet består av, havets evige bølger har polert dem. Noen turister har lagd "varder" i strandsonen, lagt steinene opp på hverandre og toppet med drivved-pinne. Vi river varden ned. Det gjør vi alltid uansett hvor vi finner dem. Begynner en å sette opp slike varder så gjør nestemann også det. Det fins stygge eksempler på "varder" som kan blottlegge et helt område for stein som naturen selv har lagt der fordi det skal ligge der. Vardebyggings tradisjonen står sterkt her til lands, men formålet er å vise trygg og farbar vei i all slags vær.

Nåvel, men vi rusler rundt i laksefiskerens rike der alt ble stående stille en augustdag i 2015. Det er tidlig søndag morgen og vi ser turistbåtene som kommer kjørende ut av moloåpningen. Topsy finner stien som førte oss hit ned. Nå klatrer vi opp av sundet. Skrår bortover og kommer til et nytt skilt. Det forteller at nedenfor oss, der bølgene slår mot blankskurte berg, bærer navnet Tiberghullet. Der nede fins en jettegryte. Området var magnetisk for gamle dagers barn, men det var også farlig. En 12 år gammel gutt druknet her for mange år siden, et minnesmerke er satt ned. Men vi hopper over Tiberghullet i dag, tør ikke gå ned dit med Topsy som er løs. Vi tar det en dag når den lange lina er med.

Historie

Vi fortsetter og dreier nedover, på denne siden av Sankar kan vi gå til stranda. Her står et gammelt gangspell som ble brukt til å trekke opp båter og eventuelle andre tunge ting. Her sto også et pakkhus og kai. Men så kom en storstorm i 1972, den tok kaia, pakkhuset og båter som sto i flomålet. Også deler av moloen forsvant, vegen var stengt i ei uke, strøm og telefonnett lå nede, vannet ble borte, skolen stengt, uværet smadret åtte båter og knuste dem til pinneved. Og litt bortfor ligger en hvelvet båt med messingpropellen på plass. Det er her vi finner skiltet som forteller den korte historikken. som er stiftet fast i den grånede båten. Vi ser undrende omkring oss i den lille bukta som må ha vært perfekt for fiskeriene. I hvertfall den gang. I dag er nok arealbehovet av et annet kaliber, derfor ble vel bukta forlatt.

Vi nærmer oss slutten på Sankarhaug-turen. Nå stiger vi opp av denne bukta, og kommer til en stabel med drivved som er pent og sirlig oppstablet. Et stykke unna har noen samlet store drivtømmerstokker. Men samleren lever kanskje ikke lenger, for stokkene bærer preg av å ha ligget lenge under naustet, dessuten; dette arbeidet er det knapt noen som gjør lenger.

Drivtømmer var en gang en viktig ressurs

Vi derimot, som har levd en stund, blir glad av å se den grå stabelen med drivved, slik sto stablene i Byluft, i nabokommunen Nessebys sørside, sånn samlet bestefar drivveden som ble brukt til brensel og snekring.

Tidligere offentliggjort i avisa Ságat. Juli 2023.