På (u) tur med Boreal av Jan Oskar Walsøe
Denne historien starter i Kirkenes fredag morgen.
På (u)tur med Boreal
Det står Snelandia på bussene i Finnmark, men de kjøres av Boreal som etter mange år, fortsatt driter i passasjerenes ve og vel. Selskapet kan takke noen sjåfører og en driftsleder med servicevilje for at det ikke er i større trøbbel med sitt publikum.
Denne historien starter i Kirkenes fredag morgen. Jeg har fulgt min mor til rehabiliteringsavdelingen på sykehuset. Jeg er der tre dager før jeg kjenner at jeg har behov for hvile etter en måned med sykdom og omsorg for mor. Jeg står opp ved 5-tida, og er på plass når bussen kjører fra Amfi i grensebyen. Etter noen timer kommer vi fram til Tana Bru. Turen har så langt gått etter planen.
Men der hvor man over elva nå har fått en turistattraksjon som er en estetisk nytelse, er det stopp. Der reiser sjåføren seg opp: Her ender turen! Det er uvær på Ifjordfjellet og de får ikke lov å kjøre videre.
Uvær har vi vett på, og skjønner at det kan hindre framkommelighet. Men der stopper også Boreals servicevilje og evne til å hjelpe passasjerer som ikke vet hva de skal gjøre. I bussen befinner det seg 12-15 passasjerer. 8-10 av dem er tyske jenter som er på vei hjem til studiestedet i Alta etter å ha vært frivillige for Finnmarksløpet i Varangerbotn. En av passasjerene er utskrevet fra sykehuset og skal hjem. Ingen av passasjerene kjenner noen de kan bo hos, men det vedkommer ikke Boreal overhodet. De kan kjøres oss tilbake dit vi kom fra. Dermed basta!
Bussen skal returnere fire timer senere. Studentene har ingen tilknytning til Varangerbotn, heller ikke penger til å ta inn på hotell. Pasienten fra sykehuset kan ikke reise tilbake til sykehuset. Jeg kan reise tilbake til Kirkenes, og har råd til å betale for to døgn på hotell. Det er nemlig to døgn som er stikkordet her. Det går ikke busser mellom øst og vest fra fredag til søndag ettermiddag. Jeg må altså betale 2000-3000 kroner fordi Boreal fraskriver seg et hvert ansvar. Sjåførene som selvfølgelig blir offer for vår fortvilelse, har et regelelverk og en ordre og forholde seg til. De skjønner problemet, men kan ikke gjøre noe.
Jeg vet at det fem timer senere går en buss fra Karasjok og videre vestover. Vi kan derfor alle komme oss hjem med litt godvilje fra Boreal om Boreal lar oss få transport opp Tanadalen til Karasjok. Derfra kommer vi oss hjem til vestfylket. Dette foreslår jeg en rekke ganger for dem jeg snakker med i selskapet. Til ingen nytte. Vi skal over Ifjordfjellet, noe alternativ finnes ikke!
Jeg får nummeret til en vaktleder for selskapet som sitter i Kirkenes. Det blir nok en demonstrasjon på at Boreals ledere gir blanke blaffen i sine passasjerer. Mannen er avvisende, og nærmer seg stadiet for frekk. Jeg ber om å få nummeret til de som kan hjelpe oss, og han oppgir til slutt 177!!. Det er altså ruteinformasjonen for Troms og Finnmark denne mellomlederen mener jeg skal ringe til. Han tror tydeligvis at jeg er dum. Jeg prøver å fortelle han at den bussen vi sitter i, kan kjøre oss til Karasjok. - Det kan den ikke, ifølge den mannen som snarest bør på serviceskole.
I fortvilelsen går jeg inn på sjåførrommet og tilbyr sjåførene der 2000 kroner om de kan «stjele» en av sine egne busser og kjøre oss til Karasjok. Det kan de jo selvsagt ikke. Men de hjelper meg til kundesenteret til Snelandia som ser ut til å være i Tromsø. Jeg ringer dit, legger fram problemet og blir satt over til Tana!!! Mannen som skal ta telefonen der, er heldigvis på ferie. Jeg får et nytt nummer; til Kåre (Olli) på Boreal i Lakselv. Han bør snarest sendes rundt for å drive serviceopplæring for resten av mellomlederne i Boreal. Han bruker fem minutter på å fikse problemet. Magne Dalsbø som er sjåfør i Tana, men er i fritidstøy, improviserer med sine gode kolleger og tar turen for å hjelpe oss. Etter en halvtime er vi på vei til Karasjok. Der venter ytterligere 10 passasjerer som Kåre har sendt dit, for å bli med bussen tilbake til Tana.
Jeg kom meg hjem til Porsanger, men studentene slet mer da Boreal hadde innstilt bussen fra Olderfjord til Alta. Fredag kveld fikk jeg beskjed om at de måtte ta taxi for å komme seg hjem. Jeg håper at Finnmarksløpet dekket turen. Fra Boreal fikk de neppe hjelp. Det selskapet bør fritas for kundebehandling, og overføre hyggelige sjåfører til et selskap som setter pris på å ha folk i bussene. De kan forresten også beholde vaktlederen i Kirkenes! Han står i stil med resten av Boreals serviceevner.
19.mars
Gamle Tana bru. Foto: VEI