Forliset til «Einar I» i 1964

Fra en av nettavisas lesere, Ruben Gaski, fikk vi for en tid tilbake et brev hvor han bl.a. skriver følgende:

«I dag møtte jeg en kar som fortalte meg en tragisk historie som var ukjent for meg. Han er gift med datteren som mistet sin far denne januardagen i 1964. Forliset er nok kjent for deg og den eldre garde på Bugøynes da tre unge menn fra bygda omkom sammen med Sparboe. Eddie Øverland, som fortalte denne historien, laget også et notat i 2013 etter å ha sjekket ut historien ved hjelp av samtaler med etterlatte samt lesing av sjøforklaringen, avisartikler m.m. slik kildeoversikten viser. Notatet laget han slik at familien kunne få en oppsummering av hendelsene i 1964. De ville også reise med båt til stedet forliset skjedde, men ble den gang forhindret av dårlig vær. Han sendte meg notatet og så ikke noen grunn til at andre ikke kunne bruke dette.»

"Einar I" er båten lengst til høyre. Båten hadde en lengde på 58 fot og var bygget i 1918 og motoren var en Wichmann motor fra 1950.

Forliset til "Einar I" av Bugøynes 19.01.1964

Eierne

Den ca 60 fot store frakteskuta "Einar I" av Bugøynes var eid av tre finskættede brødre med etternavnet Ingilæ som bodde i Bugøynes i Finnmark. Aksel var skipper på båten. De eide også en båt som var litt mindre.

Mannskapet

Odd (Oddemann) Ingilæ (25) var for anledningen skipper, med Øivind Marjavara (30) og Arnfinn Laurila (30) som mannskaper. Alle tre var fra Bugøynes. Om bord var også avdelingsingeniør i Statens Havnevesen, Hans Erik Sparboe (30). Odd skulle begynt på Kystskipperskolen, men søskenbarnet Øyvind Ingilæ skulle først ta utdannelse for å kunne føre "Einar I". Alle de fire som var ombord omkom.

Forholdene

Perioden rundt forliset var en uvanlig stormfull tid. I løpet av tre uker sendte Værvarslingen i Tromsø ut 46 kuling- og stormvarsler.

I november 1963 var det uvanlig stormfullt i Grense Jakobselv. Kjempestore dønninger hadde slått løs store steiner fra moloen, over denne og opp på kaien, til veien og trallebanen og helt frem til venterommet. Deler av moloens steiner i brystvernet hadde rast ut i sjøen. Steinene måtte ryddes bort før kaien, veien og trallebanen kunne tas i bruk igjen. I et leserinnlegg i Finnmarken håpet skribenten av Havnevesenet ville gjøre noe snarest, slik at ikke flere stormer skulle rive moloen på flere steder før reparasjonene ble iverksatt.

Før forliset var det rolige værforhold.

Hendelsen

"Einar I" var leid av Statens Havnevesen for å inspisere moloanlegget i Grense Jakobselv som de siste dagene hadde fått ytterligere skader av storm.

Oppdraget var fullført og båten var på retur til Bugøynes. Forliset skjedde altså på vei fra Grense Jakobselv til Bugøynes. Planen var først å sette Sparboe av i Kirkenes for at han skulle besøke slekt i Bjørnevatn.

På grunn av frostrøyk eller snødrev må skipperen ha besluttet at det ikke var forsvarlig å gå til Kirkenes og snudde for å gå tilbake til Bugøynes. Været var plutselig blitt dårligere med snøfokk og stor sjøgang. Det ble spekulert i at de derfor ikke kunne se Bøkfjord fyr.

Forliset skjedde ved at båten gikk på et undervannsskjær utenfor den nordøstre delen Kjelmøya som ligger i Sør-Varanger kommune i Finnmark. Stedet ligger ytterst i Bøkfjorden, nordøst for Skogerøya, ytterst i reden inn til Kirkenes. Kjelmøya var for øvrig et tysk kystfort under den Annen Verdenskrig.

Rundt kl 15:00 søndag 19.01.1964 grunnstøtte "Einar I" og ble liggende utsatt til for bølgene. I følge Politiet hadde båten radiosender om bord, men den ble ikke benyttet til å sende nødsignaler. Det ble derimot sendt opp en nødrakett som ble observert av mannskapet på frakteskuta "Anders" som var i nærheten. Flere fartøyer kom til området, deriblant redningsskøyta "Olav Østensjø" og losskøyta fra Kirkenes. På grunn av dårlig sikt og stor sjøgang, kunne de andre fartøyene ikke gå nær brottene og de ble liggende og vente. Etter hvert forsvant dagslyset, frostrøyken ble tettere og redningsfartøyene mistet øyekontakten med havaristen. Senere på kvelden ble det konstatert at "Einar I" hadde gått ned.

Morgenen etter kunne man se litt av mastene inne i brottene ved Kjelmøya. Restene av skuta drev dagen etterpå, mandag 20.01.1964, inn i Ranspervika. Her fant man bl.a. deler av rorhuset og kompasset. Været bedret seg noe og redningsarbeidet ble intensivert. Det ble blant annet satt folk i land på Kjelmøya i håp om at de saknede hadde klart å ta seg i land der. I løpet av dagene ble det satt inn flere skip, samt fly og helikopter i letingen. Man håpet at de saknede hadde gått i lettbåten før skuta gikk ned og at deretter hadde drevet til havs. Derfor ble noen letefartøyer, deriblant jageren "Bergen" sendt til havs for å søke, selv om dårlig vær gjorde dette vanskelig. Det ble aldri funnet rester av lettbåten. Det ble også spekulert i at mannskapet kunne være tatt opp av et russisk fartøy. Dette skulle skape et håp hos etterlatte om at de savnede plutselig skulle dukke opp igjen en vakker dag.

Epilog

Rederen Aksel Ingilæ opplevde at det ble stillet kritiske spørsmål til at Odd førte båten. Han hadde vært med sin far på broen siden han 14 år gammel og ble regnet som en meget erfaren og stødig skipsfører. Kritikken gikk sterkt inn på Aksel som forsvarte Odd i avisen. Aksel var også bitter på det han oppfattet som unnfallenhet fra spesielt redningsskøyten.

Familien Ingilæ solgte siden begge båtene og avviklet sitt forhold til sjøen. Aksel begynte i en administrativ stilling ved fiskemottaket på Bugøynes. Hendelsen var et hardt slag for dette lokalsamfunnet.

Kilder

Muntlige kilder står kun for min egen regning. Jeg er takknemlig for de som muntlig har bidratt og som er helt uten ansvar for feil eller misforståelser.

Samtale med bibliotekar på Kirkenes Bibliotek 04.06.2012.

Samtale med Elsa Ingilæ Haldorsen (datter av Aksel, søsteren til Odd, født 1944), den 11.05.2013.

Avisen Nordlys den 21.01.1964. Avisen Finnmarken den 05.12.1963.

To udatert avisutklipp.

Elisabeth Ingilæ Hastad (datter av Aksel, søsteren til Odd). Har skrevet "Minner fra Bugøynes".

Gudrun Seipæjærvi ved biblioteket, Bugøynes. Dette biblioteket ble nedlagt 29. april 2013, 14 dager før jeg kontaktet dem.

Avisene Nordlys og Finnmarken har bekreftet at de ikke har arkiver så langt tilbake i tid, verken på papir, mikrofilm eller digitalt.

Kopi av Rettsbok fra Tana og Varanger herredsrett 05.02.1964 (sjøforklaring).

Sandnes, 13. mai 2013

Eddie Øverland

Notat:

Ruben Gaski skriver at nå er avisa Finnmarken digitalisert, og om det er noen som ønsker å lese mer om denne hendelsen så finnes det noe om det i fire aviser fra januar og februar 1964. To av artiklene er fra letingen etter de savnede, og to er minneord om henholdsvis Sparboe og de tre fra Bugøynes som omkom.

VEI