En tid for alt - fortellingen om ei hytte
Fra Anne Ulven har vi fått en liten epistel hvor ho skriver om hytta ved Gæugelijærvi, og planene videre med den.
En tid for alt - fortellingen om ei hytte. Av Anne Ulven
Jeg kom til Bugøynes i 1991 for å gjøre feltarbeid til en hovedoppgave i sosialantropologi. Jeg fikk
hybel hos en nyskilt mann-og vips så ble det aldri hovedoppgave men mann, barn, hund og hus
istedet. Og hytte. Jeg var ikke særlig vant til hytteliv. Min familie i Trøndelag hadde aldri hatt
hytte.
Jeg forstod raskt at hyttelivet var viktig for folk på Bugøynes. « Skal du på hytta» var et vanlig
spørsmål når det nærmet seg helg. Jeg syntes nesten det var komisk at «alle» hadde hytte langs
bugøynesveien, den nærmeste bare et par kilometer fra tettbebyggelsen. Etterhvert forstod jeg at det
hadde sin forklaring, at før veien kom så hadde disse områdene der det nå lå hytter vært
beiteområder for kyr. Derfor var det uskrevne regler for hvor man hadde hytte. Ingilæfamilien har
hytte der, Buljo der osv. Så også med Seipajærvi. Deres sted var på Brannsletta.
Valter ville ha hytte. Og det var aldri diskusjon om hvor. Den skulle være på Brannsletta. Jeg ble
med for å finne et passende sted. Og det fant vi ganske raskt. Ved Gæugelivannet. Jeg var med og
tegnet hytte, vi søkte og fikk byggetillatelse. Valter jobbet på Bøkfjord fyr og hadde fire uker jobb
og fire uker fri. Når han hadde fri var han på møter. Eller bygde hytte. Han plystret og hadde det
bra.
Et perfekt sted etter badstu. Der kunne man også nyte utsikt mot Varangerfjorden
og høre på bekkens sildringer.
Hytta ble ferdig men det var stadig nye prosjekter: kai, forskjellige utedoer, innedo og det siste
prosjektet var: grillhus. Der bygde han en egenkonstruert ovn. Vi hadde vært i Roma på
bryllupsreise og spist steinovnsbakt pizza. En slik ovn ville han ha. Bake brød, pizza mm. Grillhuset
var ferdig høsten 2006 og ble en suksess. Når det blåste for mye på hytteverandaen var det lunt på
grillhusverandaen. Et perfekt sted etter badstu. Der kunne man også nyte utsikt mot Varangerfjorden
og høre på bekkens sildringer.
Han rakk ikke å nyte grillhuset så mange ganger. Det var en travel høst. Han var «den siste
fyrmester» og det var mye oppmerksomhet rundt dette. Som det siste i landet ble Bøkfjord fyr
automatisert den 15 desember 2006. Han ble bl.a. Intervjuet av Finnmarken og spurt hvor er du og
hva gjør du om 10 år. Han svarte: «Da er jeg fremdeles her på Brannsletta, og snekrer, pusler og
ordner».
Sånn ble det ikke. 15 januar 2007 døde han brått.
Livet ble aldri det samme. Ikke hyttelivet heller.
Hytta var han. Vi var bare med. Uten han var det ikke hytteliv.
Vi prøvde ei påske men dro hjem etter et par dager. Alt var feil. Noe manglet. Jeg hørte plystringa
men så ingen.
Det ble mye å styre med. Hus. Og hytte. Det aller viktigste av vedlikehold måtte gjøres. Jeg leide
den ut når anledningen bød seg, gjerne til noen som kunne fikse litt. Jeg har overnattet ca 10 netter
på hytta siden 2007.
En dag i 2015 fikk jeg en telefon fra ei dame som spurte rett på sak :» Skal du selge hytta di?». «Nei
men du kan få låne den» svarte jeg impulsivt. Og slik ble det. Ellen fra Nesseby har leid hytta i 7 år.
Hun har snekret, malt, skiftet vindu mm. Og med god hjelp av sine sønner har hun bært opp ny
kjøkkeninnredning og sofa. Hun trivdes så godt på hytta og ville gjerne kjøpe den. Jeg var ikke helt
klar men glad for at noen tok så godt vare på den. De siste årene har hun pga sykdom vært mindre
på hytta. Men hun koste seg når hun klarte å komme seg dit. Vi ble gode venner og hun kom alltid
på besøk når vi var i Bugøynes. Hun kom på besøk i sommer også. Med nybakt kake. Jeg ga henne
et tilbud om å kjøpe hytta. Hun sa hun skulle vente til januar fordi da ble hun pensjonist. Så dro hun
på hytta i nydelig vær med sønn og barnebarn. Det var siste gang jeg så henne og det var siste gang
hun var på hytta. Etter lang tids sykdom døde hun i oktober.
Det er en tid for alt. Så nå skal jeg selge den.
Bilder: Anne Ulven, Morgan Nilsson og Vilfred Ingilæ