Naturens skulpturer av Randi Irene Losoa

22.04.2021

Har det hendt at du har gått ute i naturen og oppdaget noe eller noen som kanskje ikke skulle være der? En hyene eller en bjørn? Eller ei stallojente?

Naturen selv er kunstneren i Finnmarksdelen av vårt fylke, men spiller oss også mange slags puss, ispedd med vår egen fantasi.

En solrik dag, litt før middagstid gikk artikkelforfatteren en tur, målet var Mosedalen, cirka 285 moh. Men kom ikke lenger en knapt 90 moh, da fikk jeg øye på et dyr, ikke rein, men noe annet som sto på toppen av høyre side av dalen. Kamera ble brukt, bildet blåst opp, jo, det var et dyr, lignet på et stort kattedyr, gaupe? Eller en bortkommen bjørn? Hund var det ikke midt i båndtvangtida, dessuten sto dyret helt stille, som om det hadde fanget noe på bakken, med kjeften og forlabbene. For sikkerhets skyld tok vi av til venstre, hoppet over bekken og la turen over noen berg.

Og da vi snudde oss for å se så var dyret borte.

Det var blitt til to gråsteiner.

Sollyset former

Men nysgjerrigheten var vekket, for denne turen er forsert mange, mange ganger, hvorfor har ikke steinformasjonen vært synlig før? Dagen etter ble det derfor ny marsj opp til "dyret", og joda, i dag også, sett fra stien, i solskinnet, fra dalbunnen så lignet steinen på en bjørn. Men oppe ved steinen så ble alt avslørt. Det var midt-på-dagen sollyset som fikk skyggene til å falle slik at steinen med en nabostein halvannen meter nedenfor og på avstand, så ut som et dyr. Nå var det tidlig formiddag og sola lagde skyggene på en litt annen måte, blant annet ble det "feil" med fantasi-dyrets bein.

Og uten sol er steinen en gråstein.

Naturen er skaperen, den former i samarbeid med sollys, dagslys, skumring eller mørke. I lyset kan ting endre seg alt etter hvilken retning man ser dem fra, eller hvordan sollyset faller. I skumringen, eller tussmørket kan ting bli trolske, ikke uten grunn at det heter tussmørke. Med god hjelp fra vår egen fantasi så kan de underligste ting bli formet. Stallo-historiene for eksempel er fra det virkelige liv i naturen, steiner og trær i ulike settinger kan se ut som noe helt annet enn de egentlig er.

Hvit fjell

Men vi må tilbake til den, sett fra natursiden, innholdsrike Mosedalen, den er en vekslende V og U-dal som avslutningsvis mot toppen har bratte stigninger. Om vinteren ligger flere meter snø stedvis i dalen, selv nå, etter St.Hans ligger steinhard fokksnø der hvor dalen er en V-dal. Om sommeren gror et eldorado av arktiske planter gjennom hele dalen, vi tror at hele spekteret ligger utstrakt opp langs dalen. De er flere milliarder år gamle fjell på begge sider av dalen, en innsjø også, og en bekk renner hele veien ned til havet. Her, på østsiden av dalen finner vi også et felt med hvit kvartsitt. På 1980 tallet ble kvartsen undersøkt av NGU (Norges geologiske undersøkelser), Mosedalens hvite kvarts ble stemplet som kvarts av finere type, kvartsåren er cirka 90 meter mens mektigheten på midtpartiet er 25 meter. Forekomsten brer seg ut for så å smalne til og forsvinne i begge ender. Og selvsagt ligger hvite steiner spredt omkring.

Her har vi vært mange ganger og har merket av for hvor man tar av til feltet, en trepinne står diskret stukket ned i jorda.

Madonna, bjørn, og Moskus

Men vi er ikke helt ferdig med Mosedalen, et godt stykke oppe i dalen, på høyre side når man går opp, så står en stor steinblokk som har falt ned fra fjellet. Man må imidlertid stå på et bestemt punkt i dalen og se på steinen, da tar den form som et menneske som sitter og skuer ut over fjorden og landet på den andre siden. Blir man stående og ser, så begynner fantasien å finne fram til stein-armen som hviler på låret, steinen begynner å ligne noen, på Jesus slik han er fremstilt, eller en Madonna kanskje, eller en mediterende Buddha i lotusstilling. Denne dagen krysser vi dalbunnen og klatrer opp for å komme så nær steinblokken som mulig, se den i silhuett mot himmelen, så kan man vurdere selv - hvem ligner steinblokken mest på, Buddha, Madonna eller Jesus?

Nåvel, men vi rusler hjem, på samme side av fjellet som der vi så dyret som for noen dager siden skremte oss vekk fra løypa. Og oppdager en liten stein-bjørnunge i silhuett mot himmelen.

Et annet sted på vei ned ser vi selve Stallojenta, også hun av stein, som står der og speider ut mot Varangerfjordens innløp.

Disse to steinene tror vi at en turgåer har lirket på plass.

I fjor sommer ruslet vi opp til første Marivann, det var litt fuktig i lufta, jeg fotograferte gemalen som tok en hvil i stående stilling.

Da jeg lastet ned bildene så at en moskus som vi ikke hadde fått øye på, var kommet med på bildet.

Hyener med valp

Så kommer vi endelig til hovedsaken i denne reportasjen, nemlig Bugøynesveien, ved Storsand. I det man kjører opp den lange bakken så oppdager man noe eller noen i sidesynet og som i farten kan være en rein, eller kanskje flere. Fareskiltene hist og her varsler om jo rein og reinflytting i området. Men det er ikke rein, hunder da? Men det var da visselig som en flokk med, vi holdt nesten på å si, afrikanske villhunder som springer der oppe på moreneryggen, villhund-foreldre med en valp! Forbipasserende biler sakner farten for å se bedre, andre stopper og rygger tilbake, for hva slags dyr er disse, og; er de levende?

Instinktivt flyttes foten til bremsepedalen. Man må kjøre ut av vegbanen - heldigvis er det en møteplass midt i bakken - først da kan man se hva det er, det er nå klart at dyrene er stillestående.

Tre skulpturer står oppe på moreneryggen, eller terrassen. Først var de to, men så fikk de en valp. Vi lar bildene tale sitt eget tydelige språk.

En kreativ Bugøynes-pappa til tre kreative gutter har laget disse skulpturene mens de har vært på besteforeldrenes hytte her. Hver gang familien på fem har vært her, så venter vi spent. Hva dukker opp nå? Sist så valpen til villhund-flokken dagens lys.

En annen gang dukket to andre skapninger opp, tett ved veien, en på fire bein og en på to, men det er liksom disse tre, villhund-familien, som er mest attraktiv.

Tidligere offentliggjort i avisa Ságat.