Søndagstur på Sotra
Bortkastede søndager er søndager man ikke går på tur. Så derfor holdes en gammel tradisjon ved like selv om man er langt hjemmefra.
På tur opp mot Veten. Arkivfoto
Bortkastede søndager er søndager man ikke går på tur. Så derfor holdes en gammel tradisjon ved like selv om man er langt hjemmefra. Første pinsedag var to pesjonister på tur igjen. Denne gangen med bil fra Straume på Sotra til Klokkarvik. Der i nærheten ble bilen parkert og vi la ut på tur mot fjelltoppen Veten, 285 meter over havet. Det høyeste fjellet på Sotra er forresten Liatårnet som rager 341 meter over havet.
Og det går oppover, som det ofte gjør når man skal på tur på Vestlandet. En strekning på 2 km skal vi gå. Men er man i rimelig god form går det greitt selv for pensjonister. I bratte områder er det godt tilrettelagt både med steinheller og tau å holde seg i dersom det skulle være glatt. Første pinsedag hadde det vært sol i lengre tid i området så det var tørt og fint terreng. Det var ingen køgåing opp mot toppen, men noen turgåere på vei ned møtte vi, og et par stykker på vei opp passerte oss. De løp. Det finnes mange metoder å komme seg opp til en topp på. Vi brukte vår metode. Sakte gange.
På toppen er det glimrende utsikt til alle kanter i godværet. Et minnesmerke like ved, på kanten av en fjellvegg, viser en gammel flymotor hvor det er festa en minneplate. I september 1947 fløy en Catalina fra Luftforsvaret under et transportoppdrag inn i fjellveggen med en besetning på 9, samt 6 militære passasjerer. Bare to stykker overlevde. Ulykken skjedde på grunn av feilnavigering under veldig lavt skydekke.
I området er det selvfølgelig også satt opp en dagsturhytte. Man kan jo fort pådra seg en neseforkjølelse dersom man man må sitte ute og ta naturen inn over seg.
Før turen ned spiser vi litt av nista vi har med i den lille sekken som har vært med oss til toppen. Sekken inneholder bare vannflaske og tynnbrød. Det gjelder å bære lett. Lefsene er fra midtøsten det er det nærmeste vi kommer Himalaya og Mount Everest der tidligere håndballspiller Løke strever med å komme seg til topps uten oksygen, mens han innimellom flyr med helikopter fram og tilbake for å spise pizza i mer urbane strøk. Oksygen slipper vi å bære med oss da det blåser ganske friskt opp på toppen. Og termos med kaffe med litt kaffemat har vi nede ved bilen som står parkert der vi starta.
Tilbake i Klokkarvik trakk vi ned til et sted med navn Skuleneset nede ved sjøen for å drikke litt kaffe og spise resten av nistematen. Helt tilfeldig satte vi oss like ved en broseskulptur av en mann med gitar. Ved nærmere ettersyn viste det seg å være en skulptur av Johannes Kleppevik (1947-2001). Hvem ellers, en av Sotras mest kjente innvånere. Det har kommet til flere kjente personer fra Sotra både før og etter, men Kleppevik med sin gitar er kanskje den som er mest folkekjær av dem alle. Den som virkelig plaserte strilene fra Sotra på det lokale kartet. Slogstrilene som de også blir kalt. Fiskere, fiskerbønder og småbrukere. En trubadur som har fått sine egen statue der nede ved sjøen, og som han har ærlig fortjent.
Han var ikke bare en trubadur, men en levende kulturspreder som var spesielt opptatt av kystkulturen på Sotra. En som ikke var villig til å stå med lua i handa og bare dyrke det som ble bydd ham. En av de som så verdien i sin egen kultur og som også fikk spredd den. En av ideene han fikk gjennomslag for, sammen med andre initiativtagere, var torgdagen i Bergen. Han var absolutt en av fødselshjelperen til den. Dagen er blitt en av de største kulturarrangementene i Bergen med et folkeliv av det sjeldne. Og mange av de fra områdene rundt som kommer inn til byen denne dagen kommer sjøveien med gamle og nye båter. En festdag både for slogstriler og byfolk.
Lenke til en sang av trubaduren Johannes Kleppevik:
Tekst & foto: V.Ingilæ/ B.Solsvik
