Bokomtale: KNIVEN I ILDEN

 «... Sitter tett sammen i skråninga opp mot Sankarhaugen. Lørdagen er ferdig. Dansen og drikkevisene har stilnet, fyllepratet og slåsskampene er overstått...»

Ingeborg Arvola:

Ruijan rannalla - Sanger fra Ishavet

KNIVEN I ILDEN

Forlag: Cappelen Damm, 2022

440 sider

Brita Caisa Seipajærvi tar sine to sønner med på en reise mot Varangerfjorden en vinterdag i 1859. Hennes mål er Bugøynes. Der vil hun gjerne finne en mann som har båt, kanskje ei ku og ikke minst «en god sangstemme og en vakker kniv». Altså en mann som kan bli en far for hennes to små sønner.

Vi følger henne på reisen fra Sodankylätraktene og nordover på ski, og med rein som trekkdyr. En historie de fleste av oss kjenner til og som vi har lest om og hørt om utallige ganger. Arvola har flettet alt dette inn i en roman hvor vi ser alt fra hovedpersonens synsvinkel. Det er henne og hennes tanker, observasjoner og opplevelser vi tar del i. I korte tilbakeblikk får vi vite litt om livet hun har levd og altså lagt bak seg. Underveis på turen, som i første omgang ender opp i Neiden, blir vi også med på noen avstikkere hvor hun skal hjelpe folk som som trenger hjelp i forbindelse med sykdom og ulykker. Dette fordi Brita Caisa har denne evnen som hun ha arvet fra sin bestefar og kan hjelpe folk i nød.

Brita Caisa har, mens ho bodde i Finland, måtte stå i kirketukt flere søndager på rad fordi hun har to barn uten å være gift. Dette er noe av det hun bærer med seg på veien mot Bugøynes.

Men hun er en vakker kvinne som menn snur seg etter. Heller ikke Mikkel Aska, som er gift med Gretha Lisa Aska i Neiden, forblir uberørt når de møtes. I store deler av denne romanen er det akkurat møtet og spenningen mellom dem som er en del av hovedtemaet.

Ingeborg Arvola skriver godt, uansett hva hun skriver om. Språket flyter lett avgårde selv om hun slettes ikke alltid følger de grammatikalske reglene som man lærte på skolen. Ho behersker kunsten å forføre leseren og noen saftige, erotiske skildringer har hun også fått plass til i tillegg til hverdagens trivialiteter og skildringer av naturen i området. Når det gjelder erotikk har området med navnet Sankarhaugen i Bugøynes en sentral rolle. Som de fleste vet er det et sted hvor mye har skjedd. Også utenom romanen til Arvola.

Jeg skal ikke røpe hvordan denne historien, som visstnok er den første i en romantrilog, ender. Men Brita Caisa kommer seg altså til Bugøynes og blir en av de som er en del av vårtorskefisket ved Varangerfjorden.

I noen små, innskutte avsnitt, presenteres også en del faktaopplysninger slik at det understrekes at dette er en historisk roman. Og hovedpersonen er altså Ingeborg Arvolas tipp-tipp-tipp-oldemor. Enkelte ganger benytter forfatteren det finske språket i replikkene hun bruker.

En av innvendingene jeg kan ha er at jeg noen ganger synes det blir litt vel mye helbredelser av sykdom, eller forsøk på helbredelse, både på mennesker og dyr. Ved bønn, varme hender, direkte operasjoner med mer. Hun ser inn i fremtida, hun finner ting som er blitt borte sånn at hun noen ganger blir en slags «Snåsamann». Og så er det alltid småfolk (underjordiske) man skal holde seg på god fot med, de skal også ha mat og omsorg. Men for all del; de fleste leserne liker sånt, og kanskje var det slik i andre halvdel av 1800-tallet?

Heller ikke i dag er dette fremmed stoff, sjamanene lever i beste velgående blant oss også i år 2022.

VEI