Lørdagslesning: På gamle tomter
-Utspekulert, gammel luring. Vi får alarmere hjelpekorpset. Han kan ikke ha kommet så langt av gårde, han er jo ingen ungfole lenger, nærmer seg femogåtti. Sist fant de ham på den gamle fjellveien. De får se etter ham der ... det er vel fjellet som trekker.
Graffiti på vegg i Lisboa. Foto: VEI
-Hansen på rom 24 er borte igjen!
Avdelingsleder Gudrun Gundersen hørte hjelpepleier Iversen i døråpninga.
-Det er andre gangen i løpet av denne måneden, fortsatte hjelpepleieren.
-Har du noen anelse om når han forsvant?
-Han var på rommet sitt for tre timer siden.
-Utspekulert, gammel luring. Vi får alarmere hjelpekorpset. Han kan ikke ha kommet så langt av gårde, han er jo ingen ungfole lenger, nærmer seg femogåtti. Sist fant de ham på den gamle fjellveien. De får se etter ham der ... det er vel fjellet som trekker.
En bekymret rynke var kommet fram på panna til avdelingslederen. Etter den forrige turen hadde det vært umulig å få ut av ham hvorfor han dro til fjells. Pent vær, var alt Hansen hadde å si.
Det var den gang. Da avdelingslederen kastet et blikk ut av vinduet, kunne hun se at været ikke var det samme pene. Det var tåke. Den gamle fjellveien var skjult av tåkedis. Hun slo seg til ro med at gamle Hansen sikkert var i nærheten av bygget. Det var vel også tvilsomt om han husket den forrige turen.
Men Hansen husket. Han husket utmerket godt at da han sist var på vei ble oppdaget, og måtte tilbake. Han husket også forhøret. Spørsmålene. Hvorfor han gikk til fjells? Hvor var han på vei? Men Agnar Hansen sa ingen ting. Pent vær i dag, var alt de fikk ut av ham. Han kunne tie når det var nødvendig.