Lørdagslesning: Haikeren av Harald E. Isaksen
Der han presser pesende opp en bakketopp i lavt gir, det er ved en av skogsstiene i den ensomme skogen, der står det en lutende skikkelse. Albert senker farten. Det er en gammel kvinne med et rødrutet tørklé godt knyttet om hodet, hun bøyer seg fram og strekker ut armen. Han stanser bilen.
Det var i syttiårene, og fortsatt var store veistrekninger dårlige i det nordlige Finland. Det var en nordmann som het Albert Laiti som gjorde seg et levebrød ved å gjøre skinnoppkjøp i Finland. Det var i den tiden at sånt gikk an. Det var om høsten, helt i begynnelsen av oktober, i starten av slaktetiden, at han kom kjørende nordover fra Pokka med en bra lastet bil. Den første delen av veien mot Enare var riktignok en asfaltert og noe bred vei som han kunne holde nærmere åtti kilometer etter, men oppe ved Repojoki ble veien langt verre, rett og slett en smal og humpete grusvei.
Albert kan ikke kjøre så fort med den store bilen. Han prøver riktignok, men i enkelte av motbakkene må han helt ned i andre gir. Meningen er å stanse for natta hos en kjenning, en Heimo Nikkola som bor et sted der oppe, ikke så langt forbi veien opp mot Lemmenjoki, men fortsatt bra mange mil fra norskegrensen. Bilen strever i de bratte bakkene og krenger i svingene. Mil etter mil er det furuskogen som dominerer og står klamrende tett inntil veien. Noen steder er trærne knekte og røttene delvis revet opp, og stammene står hulter til bulter og støtter seg opp mot hverandre. Han drar tungt etter pusten. Albert vil ikke tenke så mye på det, men han blir ikke helt vant til den tette barskogen, den kan ofte virke lukket og skremmende. Men på toppene kan han se blanke innsjøer, snirklete bekker og noen bratte berg som gir liv til landskapet. Innimellom står tunge furuer og noen lurvete graner som gapende troll på kanten av myrene.
Sola synker mot horisonten, og snart vil skumringen komme sakte snikende.
Der han presser pesende opp en bakketopp i lavt gir, det er ved en av skogsstiene i den ensomme skogen, der står det en lutende skikkelse. Albert senker farten. Det er en gammel kvinne med et rødrutet tørklé godt knyttet om hodet, hun bøyer seg fram og strekker ut armen. Han stanser bilen.
Han sier "god kveld" til henne på finsk. Hun flirer tannløst opp mot ham og klatrer inn. Da bilen begynner å kjøre, nikker hun framfor seg med hodet skjult i tørkleet. Han snakker til henne på finsk og spør hvor langt hun skal. Hun svarer, og han oppfatter at hun sier "Ruonka", men han vet ikke hvor det er. Han forteller at han skal mot Norge. Først synes han å høre en slags mummel på noe som ligner samisk, men så snur hun seg mot ham, snakker finsk og smiler med sin tannløse munn.
- Norjalaiset?
- Ja, svarer han. - Ja, jeg er norsk.
Da peker hun mot vest, mot sola som farger himmelen rød langt der borte, og sier på en merkelig, syngende norsk: - Der elskede min ligger, i det røde vente på meg, i det røde... Noveller/ historier