Brev fra periferien: Vi som forurenset kloden

I dag er selve sankthansbålet blitt en blek og blodfattig installasjon. Og nå er det vel foreldrene som sørger for å sette det opp også? Ungene har andre ting å være opptatt av. Der det før veltet fet, sort røyk opp mot himmelen er det nå bare såvidt en grå skygge av tåke som er synlig dersom man ser godt etter.

Min familie dro til sommerboplassen i Valen i Bugøyfjord like etter sankthans hver sommer. Dette skjedde helt til første del av 1960-årene. Like etter sankthans vil si når været var så bra at ku og kalv kunne tas ombord i en nordlandsbåt uten motor og slepes innover Bugøyfjorden fra Bugøynes. Det sier seg selv at prosjektet var avhengig av veldig godt vær. Det hendte enkelte år at østavinden aldri ga seg og at veien da måtte tas over fjellet fra Bugøynes. Et meget kupert terreng hvor kua ble ført over ved hjelp av folk som hadde gått veien før og var lokalkjent.

Det var altså etter at sankthansbålene på Sankarhaugen og i Piipola var nedbrent. Bålene vi ungene selv bygget ved hjelp av håndkraft. Gamle robåter og alt annet som hadde hatt sin tid og var brennbart endte sine dager på bålet. Riktig nok gikk en del kulturminner tapt, men det ville de gjort likevel, det ville bare tatt lengre tid mens naturen hadde gått sin gang. Lyng henta vi fra bergrabbene utenfor bygda, sekk etter sekk, og stappa det inn mellom gammelt treverk og inn i robåten. Målet var en tjærebredd robåt hvert år. Det ga mye røyk. Husker en gang vi var en anseelig mengde små unger som drev på å trekke en robåt vi hadde fått tak i ved fiskebruket opp mot Sankarhaugen. Det tok sin tid, og da vi kom til fotballbanen som måtte krysses på langs, drev de store guttene, som hadde vokst fra bålbygginga, og sparka fotball. En av oss kom på ideen om å trekke båten ut på banen, for da fikk vi sikkert hjelp for å få den over. Og hjelp fikk vi, og mye kjeft, men fotballkampen ble avbrutt og båten ble nærmest ble båret, ikke bare til den andre siden, men helt til toppen av Sankarhaugen.

Voksne som hadde samlet gammelt materiale som enten skulle brukes til å bygge noe nytt, eller som var tenkt brukt til brensel var på tå hev når det nærmet seg sankthans. De visste at var de uoppmerksomme et øyeblikk så kunne materialet som kanskje skulle bli til en del av en redskapsbu fort bli borte på mystisk vis. Neste gang de kanskje fikk øye på det igjen så var det når de var og så på sankthansbålet etter at det var påtent. Da var det for sent.

Skulle vi ha røyk måtte vi ofte ty til fiskebrukeier Gunnari, han hadde alltid noen gamle traktordekk eller fendere på lur som vi fikk tigget til oss. Tomas Gunnari var som alle vet en meget snill mann, kanskje altfor snill til å kunne drive det langt som forretningsmann. Noe nessekonge ble han aldri.

Dekk trumfet til og med tjærebredde robåter. Røyk var viktig i den lyse sommernatta. For oss som bodde i sentrale deler av bygda gjaldt det å ha mer røyk enn de som hadde bålet i Piipola. For alle gjaldt det å ha mer røyk enn storbyen Vadsø på den andre sida av fjorden. Det hendte enkelte år vi klarte det. Det var i den tida det ennå var lov å forurense på sankthansaften. Vi hadde sikkert holdt strendene i nærområdet fri for plast i den tida vi drev på, men det var før plastalderen.

I dag er selve sankthansbålet blitt en blek og blodfattig installasjon. Og nå er det vel foreldrene som sørger for å sette det opp også? Ungene har andre ting å være opptatt av. Der det før veltet fet, sort røyk opp mot himmelen er det nå bare såvidt en grå skygge av tåke som er synlig dersom man ser godt etter. Her nord. Ilden er det vanskelig å se i lyse sommernetter hvis det i tillegg er en skinnende midnattsol i horisonten. Sørpå derimot, der er det mørkt, og der ser man ilden. Røyk trenger de ikke. Så dette med ikke å brenne behandlet materiale er vel et påfunn som kommer fra en helt annen del av landet, som så mye annet. Vedtatt av en eller annen komite hvor ingen nordfra turde heve stemmen av frykt for å bli kasta ut av det gode selskap. Og det gis ingen disp for lyse sommernetter. Her gis intet ved dørene.

Og vi bøyer nakken og føyer oss mens vi brenner ubehandlede paller på bålet. Enkelte steder brenner de faktisk ubrukte paller på bålet. Sløsing med ressurser kaller jeg det. Og hytteeiere med saunaer ved Varangerfjorden er sikkert helt enig med meg.

Så er det altså vi som i vår barndom slepte gamle båter, tran- og oljemalte veggbord, kreosotstolper og noen gamle dekk til bålet vi fyrte opp en gang hvert år som holdt på å ta knekken på denne kloden. Som forurenset atmosfæren. Jeg tilstår. Lite visste vi den gang om oljen som skulle finnes utenfor kysten. Det har man tatt konsekvensen av i dag og man har starta med sankthansbålet.

En annen ting som også var viktig var at bålet ble tent sent på kvelden. Jeg er usikker på om det var klokka 23.00 eller 24.00? Bare det var en god grunn til å være med å bygge det. Premien var å få være lenge oppe.

Så sto vi der med en liten flaske brus med et lite hull i korken som vi forsiktig hadde banket til med en spiker. Brusen skulle vare lenge, som bålet. Asina, Solo, Pærebrus eller Bananbrus og hva de nå het alle merkene. Og kanskje en liten kjekspakke av merke Zulu.

Og her i bygda tente ikke vi ungene på selv. Her i bygda gikk det for seg i siviliserte og ordnede former, vi unger sprang ikke rundt med fyrstikkesker i lommene, ikke offisielt i alle fall. Et kvarter før tenning ble Edmund Nilsen hentet for å tenne på bålet. Han var vel skytebas så vidt jeg husker. Alt ble gjort skikkelig. Autorisert. Ikke noe slingring i valsen.

Vi brente våre bål med barnets rene samvittighet mens vi forurenset kloden.

Sammen med oljen. Men nå skal også oljekranene stenges. Det er ikke nok med sankthansbålene skal vi redde verden.

Så hopper tankene mine plutselig over på noe helt annet. Proklamert av selveste statsministeren vår for en tid tilbake.

Oljen er ikke lenger framtida. Oppdrettsnæringa skal være nasjonens nye olje. Himmelen over oss skal ikke lenger forurenses.

Men har vi lært noe?

Bilde: Sankthansbål på toppen av Sankarhaugen. Arkivfoto: VEI