Brev fra Periferien: Laks og nypoteter

Da er det tid for å skrive litt igjen. Det er høst. Potethøsten på hytta ble et lavmål. Som forventa ettersom man er fratatt mesteparten av aktivitetene der etter at laksefiske i fjorden ble forbudt, og sannsynligvis blir forbudt i framtida også.  

Brev fra periferien: Laks og nypoteter

Da er det tid for å skrive litt igjen. Det er høst. Potethøsten på hytta ble et lavmål. Som forventa ettersom man er fratatt mesteparten av aktivitetene der etter at laksefiske i fjorden ble forbudt, og sannsynligvis blir forbudt i framtida også. Og sjølaksefiske etter innsig av russelaks, som er forventet til neste år, ender vel på noen få hender som vil få subsidiert redskapene som skal fiskes med. Eller så venter man til den går opp i elvene og blir uspiselig før man tar den.

Og hva med elvefiskerne som driver laksefiske, hva blir det til med dem til neste år? Vår laksefiskerkonge har lagt inn årene og deltok ikke i siste sesong i elva. Kanskje et siste handslag til sjølaksefiskerne som også har stått over de siste sesongene, så han skal få hvile i fred, ærlig fortjent. Men jeg er likevel ikke helt sikker på vår nye konge. Skulle ikke forundre meg om ikke han også dukker opp med en litt sliten ryggsekk og fiskestang ved en lakseelv, sammen med en bråte journalister på slep som skal dokumentere at også den nye kongen er hele landets konge. De har sine metoder. Om han får seg en tur ut til ei laksenot i en fjordarm er mer usikkert.

Nei, det eneste man nå kan håpe på er noe skikkelige lakserømminger fra et av Lerøys oppdrettsanlegg i området. Da får man kanskje gehør for å grave frem noen gamle garn og nøter som kan benyttes i samfunnets kamp for å bevare atlanterhavslaksen, samtidig som man igjen kan få blodstrømmen til å bruse litt fortere gjennom årene. Lakserømming skjer med ujevne mellomrom lenger sør i landet etter store og små uhell i merdene. Men det går vel slik at hvis noe skjer i vårt nærområde så kommer det vel regler som sier at finnmarkinger ikke får lov til å delta i gjenfangst. De vil aldri i verden slippe ut igjen eventuelle atlanterhavslaks som måtte rote seg inn i garna. Før de gjør det vil de gjemme seg bak en stor stein i fjæra og spise den rå mens de velsigner sushiens fortreffelighet. Når det gjelder å bevare atlanterhavslaksen er det bare elvefiskerne som får gjøre en synbar innsats. De kan kjøre laksen til den er halvdød, ta den på land og gi den et kyss før de sender den ut igjen i elva slik at noen lenger oppe kan gjenta prosedyren. Slik verner vi atlanterhavslaksen.

Så potetene jeg skrev om til å begynne med ble ikke bare små og få fordi det var dårlige settepoteter og ugunstige værforhold. Potetene trenger noen å snakke med de også. Og det blir lite snakk hvis man ikke er på hytta og fisker laks, der potetene også er. Det var det nok noen som ikke visste! Si noen ord til settepotetene når du går forbi.

Mange er det som uttaler seg om hvordan man skal redde den rødlista atlanterhavslaksen. For meg ser det ut som også veldig mange som har erfaring fra sjølaksefiske har latt seg lede inn i en bakevje hvor de roter rundt og har problemer med å komme seg ut av. Strømmen, og meningene fra ekspertene og de som mener de vet er blitt for sterk, vi går i ring og kommer ikke av flekken. Motet til å gjøre noe drastisk for å få myndigheten til å lytte mangler. Se til ungdommen. Se hvordan de får sine hjertesaker på dagsorden. Vi bør sette ut garn og ikke ta de opp før også elvene er stengt for fiske! Da kan vi kanskje redde atlanterhavslaksen. Jeg sier kanskje.

Høsten er jo også forløperen til mørketida. Og det er som kjent en tid da gamle og nye spinnville historier dukker opp i hodene våre. I lokalavisa kan vi se at våre lokalpolitikere vil rive Malmklang. Det vil koste ca 7,5 millioner har jeg forstått det rett, men det har jeg sikkert ikke ettersom det viser seg at det forekommer relativt sjeldent at jeg forstår noe rett, eller forstår noe i det hele tatt. I avisa kan jeg også lese at de samme lokalpolitikerne vil gi vekk rektorboligen i Bugøynes til bygdas helselag for en krone. Kravet er at helselaget skal drive ungdomsklubben i fem år fremover, restaurere bygningen og kanskje overta skole og barnehage også etter disse fem årene. Det siste har jeg ikke lest noen steder. Ennå.

Dessuten vil jo deler av rektorboligen egne seg godt til et kanonmuseum hvor historisk interesserte bugøynesværinger og tyske turister kan hedre våre patriotiske menn, og også heroiske tyske helter fra krigens dager. Og kanskje vil man med tid og stunder finne en kvinne som også fortjener å bli husket. Kanskje flere.

I lokalavisa har jeg i tillegg lest at folk som i dag leier hus, har arbeid og bor i bygda er i desperat jakt etter en bolig som de kan få kjøpt seg slik at de kan bosette seg i Bugøynes på fast basis. Hva om kommunen prøvde å få solgt rektorboligen på det åpne marked? Det blir vel noen kroner av det også, selv om det kanskje ikke blir så mye at det dekker rivingen av Malmklang. Alle monner drar, som musa sa, den pissa i havet.

Illustrasjon: Foto av laksenot i Bugøyfjorden og russelaks. VEI