Brev fra periferien: Barndomsminner fra urtiden

I min tidlige barndom, som jeg begynner å innse ligger veldig langt tilbake i tid, pleide vi å reise til sommerboplassen vår i Valen ved Bugøyfjord.  

Anne Marie og Åge Vælitalo overtok småbruket etter Esau Amundsen.

Brev fra periferien: Barndomsminner fra urtiden

I min tidlige barndom, som jeg begynner å innse ligger veldig langt tilbake i tid, pleide vi å reise til sommerboplassen vår i Valen ved Bugøyfjord. Der hadde vi ei hytte ved elva og slåttemark ytterst ute mot Valneset. Med oss på turen til Valen, som gikk med båt, hadde vi selvfølgelig ei melkeku. Kua Dyrene var under transporten trygt plassert i en nordlandsbåt, som ble slept etter motorbåten, fra Bugøynes og innover Bugøyfjorden. Dette skjedde for vår familie like etter sankthans når været tillot det. Samme prosedyre ble gjentatt på høsten når vi skulle tilbake etter at høyonna var unnagjort og blåbæra som skulle bli til saft og syltetøy var plukket. Multeplukkerfamilie var vi ikke, selv om det enkelte år ble plukket noen liter i nærområdet.Det hendte været ikke spilte på lag når tilbaketuren skulle skje så da kunne det bli noen ekstra dager på sommerstedet. Denne sommerflyttinga tok slutt tidlig i 1960-årene.

Det var flere familier fra Bugøynes som hadde slike sommerboplass innover Bugøyfjorden. Noen var der bare og gjorde unna høyarbeid, mens andre bodde der mer eller mindre hele sommeren mens de holdt på med forskjellige sysler. Vår hytte lå altså ved elva som renner fra området ved Sopnesmyra og ned mot Valen. Andre hadde sine steder i Isolahti, Sandalahti, Pikkulahti, Rekimukka, Nordmannsbukt, Elligoppa, Ellilasa og selve Valen. Familienavnene var Dørmænen, Pedersen, Mudenia, Nilsen, Salangi, Salmila, Bauna, Kiurujærvi, Linangi, Vælitalo, Kristiansen og Ingilæ. Fastboende i området var Vælidalo, Salangi, Buljo og Amundsen. Olsen og Oimaniemi fra Bugøyfjord og Vagge hadde også små jordstykker de høstet av her.

Og når man oppholdt seg her hele sommeren var det ganske mye som sto på programmet. Vedsaging og kløyving til daglig bruk hørte med. På sensommeren var det vasta (badelimer) som skulle lages og tas med til Bugøynes, og det skulle være mange nok slik at de varte hele vinteren til neste sommer. Vastaen som ble brukt i Bugøynes ble laga av rognetrær. Det ble nok sett på som mer eksklusivt enn bjørk som ble brukt mange andre steder. Vasta av rogn var mykere enn bjørk. De som brukte bjørk sa at å piske seg med rogn var som å daske seg med ei vaskefille. Men kanskje ble bugøynesværingene pisket nok i storm og sjøsprøyt på sjøen. De var fiskere og fiskerbønder. Ikke storbønder som kunne gå mellom hus og fjøs i vindstille skoger på vinterstid. Bønder i Neiden og Pasvik kunne gjerne piske seg med bjørk! I Bugøynes sverget man til rogn.

I perioder var det faktisk så mange gutter og ungdom i Valenområdet at det kunne arrangeres fotballkamp mot ungdom fra Bugøyfjord i løpet av sommeren. Kampen foregikk selvfølgelig på Rova i Bugøyfjord. Det var fulle ellverlag med reserver, ikke noe sjuerfotball.

Selv var jeg såpass ung at jeg ikke fikk deltatt i disse kampene, men husker jeg var med som publikum. Jeg husker også at noen av de eldre gutten trente på jordet til Amundsen, like ved der vi hadde hytta, etter at slåtta var unnagjort. Skikkelig gressbanen. Og jeg synes å huske at man en gang stappa lærfotballen full av tørrhøy fordi blæra som skulle holde lufta i ballen var utslitt og ikke lenger dugde.

Det nærmeste jeg har kommet en slik ball i senere tid er ved Malawisjøen i Afrika. Der laget ungene sin egen fotball, bare av plastposer, hyssing og gummistrikk de hadde fått fra en plantasje med gummiplanter i nærheten.

Etter uværsdager var det alltid spennende å ta en tur langs fjæra til Valneset. Der var alltid noe uværet hadde tatt med seg innover fra Varangerfjorden og kasta opp i flomålet. Ikke så mye vi hadde bruk for, men spennende likevel. Dette var før havet ble søppelplass for plastavfall. Noe av det som vekket vår nysgjerrighet var planker og drivved med russiske bokstaver som vi fant rett som det var, en hilsen fra en fremmed verden der ute et sted som vi visste svært lite om. En gang ble også en hvalkadaver slengt på land her av bølgene.

I et bilde i vårt gamle familiealbum kan vi se min mor vasker klær. Denne vaskeplassen lå ved elva. En bålplass med en stor klespanne som ble fylt med vann og varmet opp slik at det var rikelig med vann til hel klesvasken. Denne bålplassen sto på jordet til Esau Amundsen som bodde og drev et småbruk på stedet sammen med sin søster Anna. Esau hadde ei hytte i Ranvika hvor han bodde i perioder når han som sjølaksefisker hadde lakseplass lenger ute i Bugøyfjorden.

På bildet ser vi også den gamle badstua til Esau som ble fyrt opp hver lørdag, og som også vi som var på vår hytte brukte flittig. Også den er lagt ganske nær elva, ikke for at man nødvendigvis skulle dyppe seg i nevnte elv for å kjøle seg ned, men rett og slett for at det skulle være kort vei å hente vann. Også den nye saunaen ble satt opp på samme sted. Det var som oftest ungenes jobb å sørge for vann både til sauna og til klesvask. Sauna tok man først og fremst for å bli ren etter ukas arbeid. Dette var altså lenge før man gjorde saunaen om til et underholdningstilbud. En av de minste saunaene i området var det forresten Salmilafamilie i Nordmannsbukt som hadde. Jeg tror den står fortsatt og burde kanskje fredes, før også den forsvinner.

For oss vannbærere som sørget for vann til klesvasken var høydepunktet at vi fikk lov til å grille en potet på spidd over glørne når vannet var varmt og bålet mindre. En potet, ikke en pølse eller grillribbe og sånt, men det holdt lenge med en potet.

Lykken er ikke alltid å ha den største gassgrillen i nabolaget.

    Bilder: Fargebildet Vilfred Ingilæ. Ukjent fotograf på de andre