Englevakt i Pipola

I ei uke hadde det regnet så å si sammenhengende. Over alt kunne man se de hvite vannslørene nedover bergene og fjellsidene.  

PIPOLABUKT: Over denne skrenten kom vannmassene veltende ned til Pipolabukt, i dag renner bekken fredelig og parallelt med veien, vannbassenget er borte, det er bare sporene og murrester igjen. Ruth og Erling Ingilæs hus i forgrunnen (grønt), nyoppsatt hagegjerde og alt som var ved huset forsvant med vannmassene. På veien, og omkring husene myldret barna i lek.

1975:

Englevakt i Pipola                                    Av Randi Irene Losoa      randiirenel@gmail.com

I ei uke hadde det regnet så å si sammenhengende. Over alt kunne man se de hvite vannslørene nedover bergene og fjellsidene. Men i Bugøynes steg bekymringene. Og man besluttet å rette en henvendelse til kommunen, for oppe i dalen lå en oppdemmet kunstig innsjø. Hva med demningen, ville den holde? Randi Irene Losoa

Den 22.mai i 1975 bredte uroen seg blant folk i bygda. Vannet fra bekken som slapp ut av demningen fosset ikke lenger moderat over skrenten. Det var riktignok vårløsning, men noe føltes feil. Bekken var som en alarm som duret og bråkte konstant der den fosset uregjerlig over skrenten og gjennom bebyggelsen med de åtte husstandene i Pipolabukt. I den brede myrlendte dalen oppfor Pipola ble det bygd en demning. Bassenget ble til en ekstra innsjø noen minutters gange fra bebyggelsen. Til og med ørreten hadde funnet veien hit.

Men nå steg altså uroen, folk hadde aldri sett bekken så rabiat som akkurat denne dagen, stein og grus spratt i alle retninger på sin ferd ned til havnebassenget.

Vann er tiltrekkende

Også kommunens mann i bygda kjente en voksende uro og besluttet å ringe til Teknisk etat i Kirkenes, ti mil unna. Allerede samme dag kom de kjørende utover til Bugøynes, om demningen brast så kunne det føre til både det ene og det andre. Vel framme gikk man i samlet flokk opp til demningen. Alt ble deretter stemplet i orden, ikke noe å bekymre seg for, litt steinsprang og slikt måtte man regne med i sånt vær, mente de sakkyndige og returnerte tilbake til byen.

Bygda sprudlet av liv, røre og lekende barn. Unge folk hadde slått seg ned i hjembygda, det vrimlet av barn i alle aldre. Denne våte regnfulle dagen lekte Pipolabarna sammen med mange andre.

Vann er tiltrekkende for barn.

I vann kan man se hvor langt man kan vasse før støvlene blir fulle av vann.

Av rennende vann kan man lage leke-demninger, elver og fosser. Ut på dagen nærmet middagstiden seg og ungene ble kalt hjem.

Middagstid

Erling Ingilæ ser på flombildene fra 22.mai 1975.

-Våre barn ble ropt inn for også vi hadde middagen klar, forteller Ruth Ingilæ. Mannen hennes, Erling, hadde akkurat fått gjerdet ferdig, huset var forholdsvist nytt, hage var planlagt, hammer og sag kunne legges vekk for nå var gjerdet på plass.

Utendørs stilnet barnestemmene, det var bare fossen der oppe som raste ned, forbi et jordstykke og mellom husene i Pipolabukt.

Øyvind Seipæjærvi

I nabohuset, hos ekteparet Eva og Ola Seipajærvi, var sønnen Øyvind (20) nettopp kommet hjem fra videregående skole. Også her ble de yngre brødrene ropt inn, ei av søstrene, Vilgunn, hadde valpen Toivo, søster II, Torunn var på besøk hos tanta si i nabolaget.

Den dagen hadde småbrødrene til Øyvind og to kamerater vært sammen.

-Broren min Tor Åge var 7 år, søskenbarn Ketil Ingilæ 5, Steve Kristiansen 6 år og jeg var 8, minnes Sten Roger Seipajærvi. Guttene holdt et våkent øye med alt som skjedde. Da kommunens folk kom til Bugøynes og gikk opp for å inspisere demningen, så fulgte de nysgjerrige etter.

Sten Roger Seipæjærvi

–Det var vått over alt, regnet silte mens kommunens folk sjekket muren, vannet flommet over støpkanten, sier Sten Roger. Guttene fant ut at det skjedde ikke noe mer, så de gikk hjem like under demningen, deretter langs bekken som nå var en frådende elv, så fprbi skrenten, der fossen var hissigst. Guttene var dessuten blitt våte og kalde. Moren sendte brødrene til køys, under dyna, for å få varme i kroppen, de andre to ble sendt hjem.

-Plutselig kom pappa inn på rommet, han sa at vi måtte ut av huset, med en gang.

Kommunens folk hadde allerede kjørt tilbake til Kirkenes.

-Jeg var i stua da far plutselig ropte «kom å se». Vi hadde god utsikt over hele Pipola. Men alt vi så var en skittenbrun vannsky oppe over skrenten, der hang den, med en merkelig susende lyd, forteller Øyvind.

Stein, grus, sand og vann

Noen sekunder senere hørte de en dyp buldrende lyd av noe som økte i styrke. Det var liksom ikke mye vann de første sekundene, men buldringen økte fortsatt i styrke og plutselig veltet det brune vannet over skrenten.

-Borte var det hvite skummet fra fossen, det samme med skyen som hadde hengt der. Vegetasjon og jord ble skrellet av bergene, med fulgte store stein, grus og sand, forteller Øyvind Seipajærvi. Jordstykket til familien hadde nettopp fått trillet ut og lagt gjødseldungene i sirlig orden, klar for å planeres ut for dette årets vekst. Ola Seipajærvi konstaterte at familiens jordstykke ble rasert av sand og stein, gjødselen var tapt, over hele jordstykket rente et brunt skittent stryk. Nå beordret han familien ut av huset, guttungene løp ut i underbuksene mens de trakk på seg tørre klær. Men kvikke øyne fikk med seg at far grep tak i den tykke lommeboka si og Vilgunn med den lille valpen som ville låse seg inne på badet. Hun var redd for at flommen ville rive valpen med seg.

Sand og grus

Øyvind Seipajærvi forteller: - Flommen bredte seg med stor fart over hele Pipola. Erling og Ruth Ingilæs hus fikk hard medfart. Vi sto på bakketoppen Harjo og så vannet vaske vekk veien, ta med seg sjøboder med viktige fiskeredskapet, glavaruller og materialer. Fiskehjellen bikket, potetjorder ble vasket vekk på sekunder, jordstykket besto av bare sand og grus. Onkelen vår, Albert Seipajærvi sitt gjerde forsvant, tomme og halvfulle parafinfat kom drivende i stor fart mot sjøen sammen med annet vrakgods, busker og torv. Vannet nådde høyt og gjorde at onkel og kona hans måtte komme seg ut, men vi klarte å få dem ut og helskinnet gjennom flommen ved å strekke et tau, vannet nådde oss til livet mens busker, kratt og gjenstander som slo mot leggene.

Englevaktene i Pipola

Alle kom uskadet fra den dramatiske dagen. Men i årene som fulgte ble et gjennomgående tema drøftet og reflektert over.

Tenk om alle barna som var ut den dagen, ikke var blitt ropt inn fordi de var våte, kalde og at det var middagstid. Tenk om de fire guttene ikke hadde rukket å komme seg hjem, men vandret intetanende under skrenten der vannmassene var i ferd med å presse seg frem.

-Vi var fire guttunger som gikk like under skrenten bare en kort stund før demningen sprakk, det har jeg tenkt på mange ganger, skriver Sten Roger Seipajrvi i en epost fra Kirkenes.

-Vannet fikk god fart i den passerte skrenten og rant nedover Plutselig hørte vi en fremmed lyd, erindrer Ruth Ingilæ. Hun kikket ut, og så at bekken var voldsom, og innen Erling kom til for å se, så var det ikke lenger bekk, men en rasende strømmende flod.

-Jeg tok tak i ungene og kom meg ut av huset og løp ut i sikkerhet, for vi skjønte at nå var det var alvorlig fare på ferde. Hver gang vi snakker om denne dagen så tenker vi på alle barna som hadde lekte ute, der alt forsvant ned i sjøen eller ble under grusmassene og de svære steinen, forteller Ruth.

Men takket være middagstida gikk alt bra. Og takket være de våte kalde guttene som lå under teppene for å bli varme.

Den dagen, 22. mai 1975, kan man kanskje hevde at Pipolabukta hadde en sverm med englevakter.

Det hvite huset er familien Seipajærvi sitt hus, det lå såpass høyt opp mot berget og slapp unna flommen (Foto: Ruth Ingilæ)

I og omkring dette området lekte Pipolabarna, men det var før flommen ødela hele landskapet i Pipola. (Foto: Ruth Ingilæ)

Landskapet i Pipola ble endret i løpet av noen få sekunder. Bekken som renner ned midt i Pipola, var ikke lenger en bekk, den var borte og rant et sted dypt under grusmassene. Erling Ingilæs nye hagegjerde forsvant, slåttemarka på den andre siden av bekken var blitt erstattet av grus og sand. (Foto: Ruth Ingilæ)

Familien Seipajrvi; bak fra venstre Turid, Øyvind, Tor Åge, Hans, Torun, bak står Valter, Vilgun og Sten Roger. Sittende foran ekteparet Eva og Ola Seipajærvi. (Foto Privat).

Jenter på islagt vannbasseng, bildet tilhører Torill Ingilæ Svendsen, hun har fotografert venninnene Asveig Dørmænen fra Bugøynes og Evy Jerijærvi fra Munkefjord. 

Tidligere offentliggjort i Ságat.