Ved bålet

Ennå skal han en grytidlig morgen krype ut fra sitt telt og se spor etter morgenrødens gudinne som har passert, disse spor som hun har etterlatt som dugg på marken. Forsiktig skal han barbent trå i hennes spor, før solen får visket dem bort. 

Ved bålet                               Novelle av VEI     Illustrasjon: Ingrid Stenbeck

Steinene i bekken som knytter de to små fjellvannene sammen forteller at det har vært en sommer nesten uten regn. Det er høst nå, men også høsten vil være tørr. Vannføringa i bekken vil ikke bli større. Den vil holde seg slik til nattefrosten begynner å forme alt til iskrystaller. Først forsiktig enkelte netter, da den bygger skjøre isbroer som kun varer en natt, før Kong Frost for alvor slår til og dekker de runde steinene med kapsler av stålis som vil vare vinteren igjennom.

Men før det skjer vil det ennå gå mange netter. Ennå skal han en grytidlig morgen krype ut fra sitt telt og se spor etter morgenrødens gudinne som har passert, disse spor som hun har etterlatt som dugg på marken. Forsiktig skal han barbent trå i hennes spor, før solen får visket dem bort.

Mannen ved det sprakende bålet reiser seg fra sin halvt liggende stilling. Står et øyeblikk, stille for å rette ut krokete knær, før han beveger seg bortover til ei lita dynge med tørrved han har samlet. Han tar noen pinner med seg tilbake til bålet. Setter seg ned igjen, løfter opp kaffekjelen og fyller opp en blikkopp med duftende, svart kaffe. Ser med gode øyne på den svartbrente kaffekjelen som har fulgt ham i tier av år.

Han er gammel nå. Tre år har passert siden han sist var i disse traktene. Her ved disse fjellvann hvor han alltid har følt seg velkommen. Flere ganger hvert år prøvde han å få seg noen slike turer. Til alle årstider. Gå over lyngkledde fjellrabber om sommeren, kjenne søkket i ei lita myr, ta en hvil på en mosegrodd tue. Føle jordens puls i sin egen kropp. Og om vinteren når alt var så annerledes. Så nakent. Så tidlige vårmorgener som var sjeldne skatter han kunne samle på. Med et lys som en nyslipt fileteringskniv, kvesset av mørketidas svarte stål. Og så igjen den korte, hektiske sommeren hvor duften av Finnmarkspors i perioder kunne være berusende sterk. Som om den ville fortelle at her er jeg, ta vare på meg. Sommernatta. Svanger av liv og lys.

Men det var nå liksom høsten som var hans årstid. Det å kunne ligge ved et bål og stirre opp mot stjernehimmelen. Kjenne igjen stjernebildene som de var gamle venner. Det hemmelighetsfulle mørket var det han likte best med høsten. Og så fargene på dagtid. De kunne han ta fram uansett hvor han var. Også da han som pensjonist bosatte seg langt borte fra barndommens verden. Han hadde alltid likte å farte. Lengselen bort var alltid stor. Til nye steder. Treffe nye mennesker. Realisere drømmer.

Ved bålet ligger han og tenker på de som har gått før ham. De som i hans ungdom var gamle, med sine ordspråk og gamle sannheter og visdomsord om at gresset ikke er grønnere på den andre sida. Av gjerdet, av fjellet, av fjorden. Tenker at det var ikke sant. Gresset var noen ganger grønnere. Himmelen var blåere. Sola var varmere. Lønningene var større. Kafeene var flere og til og med kvinnene var noen ganger vakrere.

Nå ligger han og ser tilbake på alt det som var knuslete og smått. Alt det gamle som var mindre. Unntatt lengselen da. Den var større. Mye større enn noen av de gamle fortalte ham.

Og lengselen hjem var alltid størst.

Til en liten bekk som knyttet sammen noen små vann. Fjellørreten. Den seint modne multebæra mellom småbjørk og vidjekratt som fulgte små bekkefar. En natur som ellers var karrig, steinfylt og nakent. Sårbar som ensomme mennesker i en storbyjungel. Her pleide fjellets velsignede ro å sige innover ham etter noen dager. Ta bolig i ham.

Han flytter seg nærmere bålet. Løfter blikket mot en fjellformasjon på den andre siden av dalsøkket han har slått seg ned i. Ser at sola er iferd med å forsvinne. Snart vil bare skyggen av den henge igjen på kveldshimmelen. En himmel som vil bli rød som den sanselige overleppen til ei elsket kvinne. Det siste får ham til å huske på henne han en gang møtte her mellom fjellene. Han var ung og hun var ung. De vandret rundt sammen. Oppsøkte noen gammer. Tre dager av et liv. Det ble aldri noe mer, men et sted inne i seg bar han alltid henne med seg. Det han nå, etter alle disse årene, husket best, var øynene hennes. Disse intense, blå øynene. Som en himmel etter et forløsende regnvær. Var det kanskje også på grunn av den opplevelsen det var som om hjertet hans hadde underskrevet en kontrakt med dette ødslige området i nord? Her hvor fjellbjørkene var kroket av vær og vind. Her hvor stillheten ofte bare ble brutt av fjellvåkens hese skrik. Et Atlantis som ennå ikke var sunket.

Et vak i vannet som elva renner ut i forteller at her fortsatt er fisk. Denne gangen har han ikke fisket. Det får være det samme med det. Opp gjennom årene har han dratt sin andel på land. Nå er han bare på gjennomreise. Muligens blir det den siste turen.

Tankene om da han var her for aller første gang dukker plutselig fram. En merkelig følelse. Han kan ikke huske at han har tenkt på det tidligere. Minnene fra den turen har vært gjemt inne i hjernen gjennom alle år, som i en lukket skuff. Nå er de der. Noen har funnet nøkkelen. Bildene er helt klare.

Han var vel ikke stort mer enn seks år da. Faren hadde laget en markstang til ham, smidd den av en seig og tynn ungbjørk. Han tok med seg noen mark og gikk for å fiske etter bekkørret. Det kom to bekker ned i nærheten av stedet de hadde hytte. Han fortalte hvor han gikk, men skiftet mening senere. Gikk til den andre bekken. Hadde hørt om noen som hadde fått en sværing i en kulp der.

I egne tanker fulgte han bekken oppover. Skiftet mark av og til når han syntes den han hadde på kroken ble for vassen. Et par småørreter fikk han på land, men de var så små at han slapp dem ut igjen. Til slutt viste han ikke sikkert hvor langt fra hytta han var, og bestemte seg for å klatre opp på en liten fjellknaus for å finne ut om han kunne se hytta derfra. Selv om han på en måte hadde gått seg litt bort, var han ikke redd. Det var bare å følge bekken nedover, men han ville likevel se hvor langt borte han var.

Oppe på knausen fikk han øye på vannet. Det var det samme han nå satt ved. Der oppe fra så han også en mann som satt ved et bål. Han begynte å gå ned skråningen fordi han ville vite hvem det var som satt ved bålet. Da han kom fram så han det var gamle Andreas. Gamle Andreas som bodde alene i et gammelt hus ikke langt fra hytta de hadde. Han hadde vært der flere ganger på besøk, både alene og sammen med faren. Sist for noen dager siden. Da hadde Andreas ligget til sengs. Han er syk, sa faren. Da de kom hjem igjen etter besøket, hadde faren sagt lavt til mora at han ikke trodde Andreas hadde så lenge igjen. Der hadde nok faren tatt feil, tenkte han, mens han balanserte over steinene i bekken. Andreas satt her inne på fjellet ved et bål.

- Hei, sa han da han nærmet seg bålet.

Andreas satt med en kaffekopp i hånden. Nikket til ham.

- Å, er det du som er ute og fisker, svarte Andreas og gjorde plass ved siden av seg. Han satte seg ned og fikk et fleskestykke som den gamle hadde stekt på bålet.

- Pappa sa ..., han tok seg i det han hadde tenkt å si. Sa istedenfor: - Du var syk da vi var hjemme hos deg.

- Ja, men det er jo flere dager siden. Nå er jeg sprek som en unggutt. Fant ut at jeg måtte på fjellet en tur.

Etterpå satt de og snakket sammen. Andreas fortalte gamle historier. En fossekall slo seg ned på en stein ut i bekken. Vippet med den korte stjerten. Som den nikket til dem. Som den hørte på.

Han så at sola var i ferd med å gå ned. Trøtt begynte han også å bli. Han sa det til Andreas. Sa han måtte begynne å gå hjem. Andreas la ennå noen bjørkekubber på varmen, før han reiste seg langsomt, og sa:

- Jeg skal bli med deg hjem. Skal bare prøve fiskelykken i kulpen rett bak haugen her først. Kan du ikke passe på bålet imens?

Visst kunne han passe på bålet. Det skulle bare mangle. Han fulgte ryggen til Andreas da han gikk bortover stien og forsvant over haugen. I hånden bar han en boks som han hadde viklet nylonsenen rundt.

De fant ham utpå morgenen. Sola var i ferd med å bryte fram. Ennå glødet det litt i bålet da han hørte at faren ropte på ham fra den samme fjellknausen som han selv hadde oppdaget Andreas fra. Han måtte ha sovnet ved bålet. Heldigvis var det ennå glør i den. Bare han fikk slengt på noen tørre kubber ville det flamme opp igjen. Rart i grunnen at Andreas ble så lenge borte? Det var jo nesten dag igjen, tenkte han, da faren kom byksende over bekken og spurte om han hadde skadet seg. Skadet seg, han? Nei, han var da helt i orden. Var bare blitt så trøtt der han lå ved det varmende bålet.

De hadde lett etter ham hele natten igjennom. Fulgt bekken han hadde sagt han skulle fiske i helt opp til vannet den kom fra, uten å finne ham. Så skrøt faren av at han hadde vært flink som hadde tent et bål.

- Det var ikke jeg, det var Andreas, sa han, og så at faren plukket opp ei fyrstikkeske som lå mellom steinene.

- Ja, ja, svarte faren. - Det var likevel bra at du ikke fikk panikk. Mange får panikk når de går seg bort.

- Jeg gikk meg ikke bort. Vi skulle gå ned sammen, jeg skulle bare passe litt på bålet, men så må jeg ha sovnet...

- Hvem skulle du gå ned med? spurte faren.

- Med Andreas, sa han.

- Vi får gå ned nå så de andre kan slutte å lete, sa faren og tok ham i hånden. Samtidig så han på ham med et merkelig blikk.

Mens de gikk ned langs bekken fortalte faren at Andreas var død. Han døde hjemme i senga sin sent på kvelden.

Han forsto det ikke og fortalte ennå en gang til faren at han og Andreas hadde sittet ved bålet. Faren stanset, bøyde seg på kne foran ham og sa han måtte ha falt og slått seg. At han kanskje hadde fått hjernerystelse.

-Men det var bra gjort av deg at du klarte å tenne et bål, sa han igjen, da de begynte å gå videre.

Han hadde ikke tent noe bål. Ikke visste han hvor fyrstikkeska, som faren hadde funnet, kom fra heller. Men det var kanskje slik det var. At han hadde falt og slått hodet mot noe.

Han tenker på det mens han nå ligger ved et annet bål på det samme stedet. Var det derfor han siden hadde glemt alt, og aldri mer husket på det? At han faktisk hadde slått hodet sitt? Akkurat nå vet han ikke, alt er så klart igjen.

Før han får flyttet tankene over på noe annet, ser han gutten som kommer ned skråningen. En liten guttunge som vinker til ham. Han løfter armen og hilser tilbake, men først da pjokken står på den andre siden av bekken ser han at det er guttungen til de som har sommerhytte like i nærheten av hans hytte, som står der. En liten guttevalp som pleier å stikke innom ham både titt og ofte. Han balanserer på ustøe steg over steinene og kommer velberget over.

- Hei, har du fått fisk, roper han, mens han veiver med en fiskestang.

- Nei, jeg har ikke fisket så mye, enn du?

- Noen små pinner som jeg slapp ut igjen, jeg trur det er flere fisk her. Jeg skal fiske litt før jeg går ned igjen, mamma og pappa sa jeg ikke måtte gå så langt. Det er første gang jeg er her, svarer han og slenger seg ned ved bålet.

De blir liggende og prate sammen. Han forteller om tidligere fisketurer. Jaktturer. Skiturer på vinteren mens nordlyset jaget over nattehimmelen.

Guttungen lytter, og spør som bare en nysgjerrig guttunge kan. Til slutt kjenner han at han begynner å bli sliten. Det er på tide å komme seg ned. Men før han gjør det vil han gjerne prøve fiskelykken.

- Jeg går bort og prøver noen kast i kulpen her opp, så passer du bålet imens, sier han. - Så kan vi gå sammen hjem. Er det i orden?

- Ja, svarer gutten og legger seg bedre til rette. Han ser den gamle mannen møysommelig reise seg opp. Ser han begynner å gå oppover en skråning. Gutten ligger og følger ham med øynene. Det er så varmt og godt å ligge ved bålet. Det er så man nesten kan sove her en stund, tenker han.

Før han lukker øynene kaster han et siste blikk etter mannen som akkurat forsvinner over haugen og begynner nedstigninga mot kulpen han skal til.

Den gamle ser ringer etter vakende fisk bre seg på den blanke overflaten i kulpen han går mot.

Dype, rolige åndedrag fra gutten ved bålet forteller at han har falt i søvn.

                                                                                                                           Tidligere offentliggjort i Varanger Årbok 2018