Påskekrim: Takk for besøket

Han kunne komme hva tid som helst. Sissel ville alltid være der. Hun ville alltid være der og vente på ham, tenkte han, mens han gikk bortover gata. Han og Sissel. 

Takk for besøket                                Krim av VEI               Foto: VEI

Sissel. Bare navnet sendte strømninger av glede gjennom ham. Sissel og Hans. Han og hun. Det var det han sto og tenkte på mens han banket på døra. Han måtte banke flere ganger før han hørte det var liv på innsida. Da hun åpnet døra sto hun som en prinsesse foran ham. Det mørke håret bruste i en sky rundt ansiktet, og selv om hun tydeligvis nettopp var stått opp av senga var hun som en drøm. Hun holdt en morgenkåpe løst rundt seg.

-Hei Hans, er det du? Jeg lå og sov ... det ble litt sent i går kveld.

Et øyeblikk sto han bare og så på henne. Forhekset.

-Hei, sa han. -Du har kanskje en kopp kaffe til meg.

Han pleide å stikke innom henne på søndagsmorgenene og få en kaffekopp eller to.

-Du Hans, jeg er så trøtt ... kan du ikke komme igjen senere? Hun så på ham med de mørke øynene. Så mørke og bunnløse at han kunne drukne i dem.

-Joda, jeg kan godt komme senere, sa han.

Han kunne komme hva tid som helst. Sissel ville alltid være der. Hun ville alltid være der og vente på ham, tenkte han, mens han gikk bortover gata. Han og Sissel.

Først da han nærmet seg huset hvor Torvald bodde, oppdaget han at han hadde passert mange andre hus uten egentlig å se det. I enkelte sov menneskene, i andre var de våkne. Det var slik på søndagsmorgenene. Noen sto tidlig opp, mens andre likte å dra det litt ut. Det var helst slike som kom litt sent i seng etter nattens festligheter. Sissel pleide å være tidlig oppe.

Torvald var fullt påkledd da han kom.

-Jeg er klar, sa han. -Har ordnet med niste til oss.

-Det var da ikke nødvendig, sa Hans. -Maten kunne jo jeg ha ordnet med.

-Det er det minste jeg kan gjøre. Det er jo du som har invitert meg med på skituren. Du skal jo være føreren. Jeg er jo helt ukjent i fjellene rundt her.

Det var som Torvald sa. Han var ukjent på fjellet. En gang som liten gutt hadde han bodd i bygda, men det var for over tyve år siden. Sammen med foreldrene hadde han flyttet til en by, og nå for tre måneder siden var han kommet tilbake. Hans tenkte på det. Torvald var et bymenneske. Han hadde sett mye av verden. Og det var litt rart at han hadde valgt akkurat ham, Hans, til kamerat da han kom tilbake. Torvald var en grei kar. Stor, sterk og grei.

Sjøl hadde ikke Hans sett så mye av verden. Det var helst via TV skjermen verden var kommet til ham. Og nå Torvald. Torvald som ble kompisen hans og hadde mye nytt å fortelle. Det var fint å få nye venner.

Ikke slik å forstå at de andre i bygda unngikk ham. Det ble bare til at han ikke fant noen kompiser blant dem. De hadde sitt, og han hadde sitt. Med unntak av Sissel da. Og nå Torvald. Torvald som var populær blant de fleste.

En time senere var de på god vei opp mot fjellplatået de skulle til. Hans gikk bak Torvald og studerte ham. En kraftig kar, nesten en kjempe i forhold til meg, tenkte han. Sjøl hadde han bestandig vært litt puslete av seg.

-Pleier du å gå her om sommeren? spurte Torvald. Han stoppet opp og hang over stavene. Pustet ut.

-Ja, det gjør jeg. Går ofte her og fisker.

Han hadde fisket mye i området. Helt siden han var liten gutt. Kanskje var det en av grunnene at det ble lite tid til kamerater. Han gikk ofte alene, spekulerte for seg selv. Han visste nok at enkelte sa han var litt rar, men det betydde ikke så mye. Sissel sa aldri han var rar. Sissel som hadde bodd i bygda like lenge som han. Tidligere hendte det hun pratet om at hun kanskje måtte komme seg litt bort. Se hvordan det var utenfor. Men hun var nå blitt gående på fiskefabrikken. Det var der hun arbeidet.

-Du må ta meg med hit til sommeren, sa Torvald og brøt seg inn i tankene hans. -Du må lære meg å fiske.

-Kan du ikke fiske?

-Nei, jeg er jo bygutt ... det blir ikke så mye fisking der ... du vet, jenter og sånt ... he ... he ...

Hans lo med. Torvald hadde nok draget på jentene.

-Vi kan kjøpe oss en kano, og bære den opp hit, fortsatte Torvald. Han fortsatte klatringa oppover.

-Kano er dyrt, sa Hans og fulgte etter. Han kunne godt tenke seg en kano. Men det kostet penger. Litt tjente han jo de gangene han arbeidet på fiskefabrikken, men mye ble det ikke. Egentlig var det ikke for pengenes skyld han var der de gangene. Han kunne godt ha jobbet gratis, bare han fikk være i nærheten av Sissel. Og trygden kastet heller ikke så mye av seg.

En kjernekar var han. Og penger hadde han tydeligvis nok av. De var kompiser. Han og Torvald. Torvald og han. 

-Du skal ikke tenke på hva det koster, sa Torvald. -Du kan være med å bære den opp hit. Det kan jo være din part. Jeg skal nok betale den.

En kjernekar var han. Og penger hadde han tydeligvis nok av. De var kompiser. Han og Torvald. Torvald og han.

-Hvor langt er det igjen før vi er oppe? spurte Torvald neste gang han snakket.

-Om et kvarters tid skulle vi være der, sa Hans. -Da er det ikke flere bakker igjen. Det er rene skjære vidda der oppe.

-Du er godt kjent her?

-Jada. Det er her jeg er vokst opp. Det er liksom min verden, nesten som jeg skulle ha skapt det sjøl.

-Vi går oss ikke bort selv om det skulle bli tåke?

-Nei, tåke? Hans stoppet et øyeblikk. Så seg rundt. Hva var det Torvald snakket om? Tåke. Sola sto jo klar som på et kalenderbilde. Det kunne da aldri bli tåke.

-Jeg tenkte bare, sa Torvald.

Hans svarte ikke, men gikk opp i ryggen på ham. Han likte ikke tåke. Det ble så lite å se da. En gang hadde han blitt overrasket av tåke om høsten. Da hadde han gått seg bort. Alt ble så uhyggelig og ukjent rundt ham. Det var som å være i en fremmed verden. Panikken hadde jagd ham rundt så han ble helt ør i hodet. Men da tåka til slutt lettet kjente han seg straks igjen. Han var i nærheten av et vann hvor han ofte hadde vært og fisket. Egentlig kunne han ikke skjønne at han var blitt så redd at han ikke viste hva han gjorde. Etter den gangen passet han på at det ikke var tåke når han dro til fjells. Han likte ikke tåke.

Omsider kom de opp på fjellplatået. Utsikten var utrolig. De kunne se flere kilometer innover fjellheimen. Snøen lå som dundyner bortover. Til venstre for der de sto kunne de skimte havet langt under seg.

-Det er flott her oppe. Ikke rart du trives, sa Torvald og dreide hodet fra den ene til den andre sida.

-Ja, man er liksom herre over alt, sa Hans.

Torvald snudde seg og så på ham:

-Er du noen ganger redd på fjellet?

-Redd! Phø! sa Hans. Han tenkte på tåka, men sa ingen ting. Det ville han ikke fortelle til noen. Ikke til Sissel en gang.

De satte seg ned på en stein. Spiste. Torvald tok en sigarett og ga ham en. Han tok imot. Det var ikke så ofte han røykte sigaretter. Sigaretter var for bymennesker.

-Egentlig kunne jeg godt tenke meg å slå meg ned her, sa Torvald.

-Her ... det går da ikke an å bo her?

-Nei, ikke her ... du er nå litt av en tøysekopp, Hans, i bygda mener jeg.

Tøysekopp, sa han. Var han en tøysekopp? Det var nok bare en spøk.

-Men skal du ikke det da ... du bor jo der?

-Jeg blir ikke å bo her hele tida. Jeg er bygutt. Til høsten reiser jeg tilbake til byen.

-Men fisketuren til sommeren?

-Fisketurene skal vi ta, og kanoen skal jeg kjøpe. Så kan jo du passe på den ... jeg kommer sikkert tilbake.

Så skulle han altså reise. Det var ikke riktig. Torvald burde bli. Det var om vinteren han trengte kamerater. Når det var mørkt på vinteren. Ikke om sommeren.  

Så skulle han altså reise. Det var ikke riktig. Torvald burde bli. Det var om vinteren han trengte kamerater. Når det var mørkt på vinteren. Ikke om sommeren. Da kunne han klare seg alene. Da kunne han dra rundt på fjellet. Om det da ikke var tåke.

-En gang bygutt, alltid bygutt, fortsatte Torvald.

Det var vel slik det var, tenkte Hans. Og egentlig var det kanskje for fantastisk det som hadde skjedd. At Torvald kom fra byen og ble kompisen hans. Det fikk så være, han skulle vel klare seg. Han hadde jo Sissel. Straks han tenkte på henne kjente han denne gode varmen i kinnene.

De nærmet seg enden av et platå. Hadde glidd rundt på ski uten å snakke så mye.

-Er det der vi må renne ned for å komme ned til fjorden? Torvald pekte mot noen forvridde dvergbjørk som klorte seg fast til en bergsprekk.

-Ja, vi må renne ned dalen. Omtrent midtveis deler den seg i to kløfter. Vi må ta den til høyre.

De var kommet helt fram til kanten.

-Det blir god fart nedover her, sa Torvald.

-Er du flink til å stå på ski? spurte Hans.

-Joda, jeg har jo kjørt en del i preparerte løyper. Du skulle prøve det en gang, Hans. Det er nesten som man flyr. En herlig følelse.

-Vi har ikke slike løyper her ... vi har en bakke i nærheten av bygda som vi pleier å renne i.

-Ja, Sissel sa det i går kveld, sa Torvald.

Han snakket om Sissel. Om hans Sissel.

-Var du hos Sissel i går? Det var en fremmed stemme som spurte. En stemme som kom et sted innefra. Fra tåka.

Torvald så litt rart på ham. Som om ikke han heller kjente stemmen.

-Ja, du vet jo at jeg pleier å gå hos Sissel ... du er en snurrig type, Hans ... Sissel er ei flott jente. Synd hun skal kaste bort tida her, hun vil jo gjerne inn til byen ... så hun blir med til høsten når jeg drar ... når vi drar, mener jeg.

Sissel, til byen? Hun skulle bli med Torvald. Jovisst visste han at Torvald pleide å gå hos Sissel. Det var jo han som hadde tatt ham med første gangen. Men pleide han å gå der alene også? Uten at han, Hans, visste noe? Og Sissel, hun hadde aldri nevnt det.

Men hadde han visst noe likevel. Var det derfor han sent i går kveld ... i natt ... hadde lurt rundt huset hennes. Så var han gått hjem fordi han ble så trøtt ...

-Hvilken vei skulle jeg ta der nede? Spørsmålet til Torvald fant veien gjennom tåka.

-Til venstre, sa den fremmede stemmen.

Torvald kastet seg utfor, og Hans hev seg etter.

Farten var voldsom da de kom til skillet. Vinden presset fram tårer i øynene på Hans. Han så at Torvald tok til venstre, mens han sjøl svingte mot høyre. Det var for sent å rope. Farten var for høy og Torvald ville ikke rekke å gjøre noe. Han kunne blitt en god kamerat. Men Sissel hørte ikke hjemme i byen. Sissel hørte hjemme hos ham.

Uansett så ville Torvald få flyturen sin. Kløfta han hadde valgt ville ende i et tohundremeters høyt stup. Han ville være nede ved fjorden lenge før Hans.

                                                                                          Tidligere offentliggjort i ViMenn, 1993.