Når villfugler ved matbrettet skader seg

Hva gjør man når en av småfugl-matbrettenes brukere smeller til i vinduene og i verste fall slår seg i hjel, eller nesten?

Når villfugler ved matbrettet skader seg        Tekst & foto:     Randi Irene Losoa           randiirenel@gmail.com

Hele sørsiden av artikkel forfatterens hus består av vinduer. Og det er den eneste siden det er mest fornuftig å ha småfuglenes matstasjoner. Gemalen har dem spredd på ulike steder og det er et yrende liv hele vinteren.

På etterjulsvinteren dukker harepusene opp. De forsyner seg med det fuglene ikke får i seg. Til og med rypene har nærmet seg matstasjonene.

Døde fugler

De lokale småfuglene, spurver, kjøttmeis, grønnfink og dompaper tar sjelden feil og styrer unna vinduene. Men når snøspurvene kommer, så oppleves et og annet smell. Men de er robuste og runde, de rister litt på hodet, tar noen sekunders pause før de flyr videre. Men når sidensvans-flokkene dukker opp i det man har startet fuglefor-utsettene, frosten har kommet og vindene ennå ikke har klart å riste løs klasene med rognebær, så hender det oftere, at noen deiser i vinduene. I noen dager denne sesongen skjedde dette hyppig, såpass at vi ble bekymret og måtte stadig ut å se om noen ligger livløse. Det har også skjedd mange ganger. At man har funnet døde fugler på verandaen.

Rognebær-orgie

Så skjedde det nok en gang, den 21. november. Et smell i vinduet. En vakker sidensvans lå på rygg og peste med åpent nebb. Gemalen la den forsiktig i riktig posisjon. Og holdt et øye med den. Etter en stund gjorde den seg klar til å røre på seg. Da ser gemalen at høyre vinge ikke er ok. Den er ikke knekt, men vil ikke posisjonere seg. Vi lar den være i fred. Etter gjentatte fortvilende forsøk så finner vi ut at den må ha hjelp til å komme seg. Og vi velger å ta den inn i huset.

Vi tømmer en Ikea-kube og bunnlegger den med en sauskinnbit. Der sturer den, trolig på grunn av smerter, men er i live. Noen timer går, det er blitt mørkt, fuglene ute er borte og vi vil igjen se til fuglen som får navnet Svanse. Kuben er tom. Hvor er Svanse? Svanse sitter på sengekanten inne på gjesterommet med begge vingene tett inntil kroppen! Vi regner med at alt er nå i orden, og strekker hendene forsiktig mot fuglen. Den reagerer sporenstreks, men vi ser at vingen er fortsatt ikke ok. Den har kommet seg ut av kuben ved å klatre og bruke sitt ene halve vingeslag. Vi skjønner at vingen ikke er knekt, da ville den ha hengt rett ned.

Nå går vi ut i mørket med hodelykt og får ned noen klaser rognebær fra frosne greiner, finner en ganske stor flaskekork til vann, rigger til i kuben og lar Svanse få komme på plass med vann og mat. Og dekker den til unntatt en liten åpning slik at den skal holde seg der. Sent den første kvelden registrerer vi at den har spist av rognebærene. Den spiser visst bare innmaten, skallene ligger igjen.

Morgenen etter så har den hatt en aldri så liten matorgie i kuben, noen få rognebær er alt som er igjen!

Veterinær-kostnader

Fra første stund har vi brukt en ssj`ende pippip-lyd, ssjpipsjpip. Etter de fem første døgn med Svanse så kjenner den lyden, flytter seg litt fra til side på pinnen sin. Men før de fem døgnene tok vi kontakt med Dyreklinikken i Kirkenes ti mil unna, og la frem sidensvans-saken med bilder. Der får vi vite at de må se på fuglen for å kunne avgjøre om skaden kan leges ved hjelp av tid. Men at man selv må dekke veterinærkostnadene som vil omfatte klinisk sjekk og røntgen av vingen.

Etter fem døgn i dusjkabinettet ser den ut til å klare seg godt. Men vingen er fortsatt ikke bra.

I Norge dekkes ikke veterinærhjelp på ville dyr foruten avliving. Vi blir anmodet om ikke å la den være uten legetilsyn da den høyst sannsynlig har smerter. Men husstanden har to hunder og vi vet hva veterinærbehandling koster. Og etter mange år med hele spekteret av smådyr inklusive burfugler og høns, dette under tida med oppvoksende barn, så er det høstet såpass med erfaring at hadde Svanse ikke spist og fortsatt blitt sittende urørlig og sammensunket, så hadde vi avlivet fuglen.

Testflyging

Fem døgn går. Underveis ble den flyttet fra den traurige kuben og inn i dusjkabinettet, dette sammen med høye greiner fra rognetrær som står i vann, spiseplass, en solid pinne, en kurv og et speil. Den flytter seg ved å flakse med vingene og klatre opp i greinene og til pinnen. Eller den står på kurvhanken. Vi sanket klaser med rognebær sog la dem i fryser, bærene er favoritten. Villfuglfor og stykker fra epler og pærer også. Rognebær-skallene ligger på bunnen. Til sammen tre ganger tar vi fuglen med ut for å teste vingene. For hver gang er det bedring å spore. Siste take-off fløy den lavt, bare noen centimeter fra bakken og en, halvannen meter flylengde, det var et ganske bra fremskritt fra den første testen.

Hva da hvis Svanse ikke blir bra? Spørsmålet dukker opp daglig og svaret er at vi visste ikke. Det vi derimot vet er at ville fugler må kunne fly i ute i frihet for at de skal ha et fullverdig liv. Problemet her er at sidensvansflokkene blir ikke her resten av vinteren. De flyr videre. Hva da med Svanse som blir igjen, det er en plagsom tanke.

Fly lille fugl

Svanse kom til oss den 21. november. Og bodde hos oss helt til 13. desember. Den flyttet inn på eget rom. Den sjette dagen snekret far i huset et bur til den, da hadde vi drøftet Svanses fremtidsutsikter, og at den trolig måtte avlives. Far i huset sa nei, vi fortsetter, «jeg setter opp et bur til den». Det må føyes til at bur-beslutningen ble tatt da han under morgensending i radioen hørte sangen «Fly lille fugl, med små vinger som du har».

Vi lot den være i lukket bur i to, tre dager. Så ble toppen av buret åpnet om morgenen. Om kvelden fanges Svanse inn ved å kaste et lett putetrekk over den, helt rolig, ingen drama. Lysene ble slukket, Svanse satt på pinna si, trolig hele natten. Vi sagde også av en stor grein med smågreiner fra hagen, og satte den ned i diger vase med vann, den sto støtt, som et vanlig tre. På den ble det hengt rognebærklaser med klesklyper. Svanse kom seg fort etter å ha fått et helt rom å bruke vingene sine i. Favorittplassene ble gardinstanga og toppen av treet.

Nå eller aldri

Klar for take-off ute, her lytter Svanse til artsfrendene som kvitrer rett utenfor det åpne vinduet. 

Den 13. desember var en vindstille, lys og klar morgen. Med ett kom en stor flokk med sidensvanser seilende og landet i det store lerketreet i hagen. Vi tok beslutningen der og da; Svanse skal slippes fri. Sidensvansene vil forlate området når bærforrådene tar slutt, og da må Svanse være med.

Vinduet ble skjøvet opp på nordsiden av husert, ruta sto i vannrett posisjon. Og undere over alle undere; en liten flokk sidensvanser kvitret seilende forbi, lyden lokket Svansen opp til gardinstanga. Vi forlot rommet, tenkte at fuglen ordner dette selv.

Etter noen minutter gløttet vi i døra, Svanse satt på vinduseramma, og i samme øyeblikk ble det take off, i en flott bue opp til rognetreet som sto noen meter unna husveggen. Der pusset den fjærene, så landet en sidensvans i samme tre, og nå fløy Svanse og kameraten ned til neste tre, for også der satt det en fugl.

Svanse og kameraten.

 «Fly lille fugl med små vinger som du har».

Siste gang undertegnede med sikkerhet så Svanse var da den med sine to artsfrender kom flygende fra tre nummer to, de seilte forbi huset og til det store lerketreet der deler av flokken var.

Det var sikkert ikke tilfelle, men det var som om de to artsfrendene og hele sidensvansflokken var kommet for å få Svanse med seg, for vi hadde ikke sett flokken på mange dager.