Mandager kan også være gode dager
Mens jeg har drikkepausen ser jeg på den slake bakken ned til den islagte flaten på vannet foran meg. Jeg skal ned dit, så skal jeg videre mot Fingervannet hvor jeg skal ta meg både litt mat og kaffe. Tar jeg av fellene når jeg skal nedover? Nei, jeg gjør ikke det, men jeg vurderer bakkestørrelsen med et kritisk og ganske fornuftig blikk. Jeg er alene.

Det
er godt å være pensjonist og kunne ta vare på godværsdagene som
glimter til mellom alt gråværet. Mandagen i denne uka var en slik
dag som trekker deg ut på fjellet. Etter dager med mildvær, men med
frost nattetider, var området opp fra parkeringsplassen ved
Korsbekken igjen utgangspunkt for en dag ute i naturen.
Denne gangen er det skaresne under skiene. Det blir mye lyder av det, både av ski og staver. Naturens stillhet hører jeg når jeg av og til stopper opp og ser meg rundt. Da er det en stille verden jeg oppholder meg i, så stille at selv jeg med litt dårlig hørsel kan høre det.
Dagens plan er å i retning Paulvannet (Ádjábávváljávri). Først en liten stigning til Kondradvannet, deretter er det en overgang med to kneiker til de to mindre vann før man er fremme ved Paulvannet. Det går veldig greit med en liten sekk på ryggen og feller under skiene. Ikke et glipptak og ikke den evige kampen med diverse klister som man hadde før i tida. Nå er det bare en lek selv om temperaturen i sola sikkert er godt på plussida. Turskiene har stålkanter i tillegg, og etter noen turer regner jeg med at skiløperen også har litt «stål i ben og armer» som det heter i sangen «Mot i brystet», skrevet av gymnlærer Johan Nicolaisen i 1899.

På høyden, før jeg slipper meg ned på selve Paulvannet, er det tid for drikkepause. Bjørgs krøkebærsaft, laget på råvarer jeg plukket sist høst i nærheten av Bugøynes.
Mens jeg har drikkepausen ser jeg på den slake bakken ned til den islagte flaten på vannet foran meg. Jeg skal ned dit, så skal jeg videre mot Fingervannet hvor jeg skal ta meg både litt mat og kaffe. Tar jeg av fellene når jeg skal nedover? Nei, jeg gjør ikke det, men jeg vurderer bakkestørrelsen med et kritisk og ganske fornuftig blikk. Jeg er alene.
Denne gangen vurderer jeg også om jeg skal ploge. For noen uker siden så jeg i en nyhetssending at man diskuterte om det skulle være lov å ploge i oppkjørte løyper. Det finnes problemer i mer urbane strøk som må løses. Problemer som angår meg og min skigåing i liten grad. Forøvrig synes jeg verden har litt større problemer å stri med enn litt ploging i oslomarka. Jeg ploger noen meter som om jeg skulle eie hele fjellsida. Så tråkker jeg litt sidelengs før jeg legger inn noe skråkjøring. De siste meterne mot bunnen av bakken slipper jeg meg løs og får en følelse av susende vind rundt ørene. Vindstyrken er laber, men det holder med følelsen for en aldrende mann. Stilen er ikke mye å snakke om, men det er den ikke ellers heller når jeg går på ski. Skøyting er det lite av.

Etter å ha krysset Paulvannet er det litt oppoverbakke til høyden over Fingervannet der jeg har lagt inn matpause, kaffe og videre planlegging for resten av turen. Mens jeg sitter der hører jeg en skuter som tar sats på sin vei i sneskuterløypa som går over fjellet til Bugøynes. Samtidig ser jeg også en fjellskråning hvor sola har smelta litt sne og laget litt grafisk graffitikunst. Om en dag eller to er den vel borte. Kunsten.


Synlig dyreliv er det fortsatt lite av på dagtid. Jeg hører lyden av ravn fra fjellene. Ravn er kjent for å ha stort spekter av lyder og den jeg hører langt bortefra er den klangfulle «klong», en klunkelyd som gjentas noen ganger. Ofte kan man høre den samtidig som man ser et ravnepar leker seg i lufta. Den bærer langt og kan høres flere kilometer fra der ravnen oppholder seg. Ikke et reinsdyr er å se, men så er heller ikke Smukfamilien fra Nesseby ennå kommet igang med flyttinga av reinflokken som skal passere dette området på vei til sommerbeite på Varangerhalvøya.
Jeg legger ruta for resten av turen. Den skal gå litt tilbake langs samme traseen som jeg kom, så skal jeg gå til Holmvannet og videre et lite stykke opp mot andre vann som ligger nærmere E6. Her er ingen løyper som må følges, så jeg er min egen herre i et hvitt landskap. Ved starten av tilbaketur går jeg forbi et alenetre som kneiser stolt mot himmelen.

Da jeg renner på skrå tilbake ned til Paulvannet kommer jeg ned ved en stor stein og hodet fylles av gamle minner fra slutten av 1960-årene. Det var seinsommer/ høst og jeg var på fisketur med en svoger av meg. Vi hadde gått med oter langs vannet og fått et par fine røyer da vi gikk oss fast i et krokete tre som vokste utover fra bredden. Snart var hele fiskebruket et salig rot og det var umulig å komme videre og umulig å komme seg løs for å gå tilbake.
Etter en kort vurdering av tingenes tilstand dro svogeren min samekniven og bestemte seg for hugge ned treet. Det gikk ikke bedre enn at naturen gjorde motstand og kniven glapp ut av handa og fløy ut i vannet. Der kunne vi såvidt skimte skaftet på et par, tre meters dyp mellom flere store steiner. Han fant fort ut at at den kniven ikke skulle ende der så han begynte å kle av seg og ba meg tenne et stort bål. Høsten var allerede på vei så det var ingen sommertemperaturer i lufta. I tillegg var det tåke. Han måtte gjøre flere forsøk før han triumferende dukka opp fra vannet med kniven i et fast grep. Det hadde tatt tid så bålet flammet allerede godt og delte varmen med ham.



Via Holmvannet tar jeg stigninga opp til området med fjellvannene mot E6. Under pausen på toppen, før terrenget igjen flater ut, hører jeg ei rype for første gang denne dagen. Heller ikke den ser jeg, men jeg antar den holder seg bak en av steinene som er spredd rundt meg i terrenget. Steiner som forteller litt om en istid fra tider tilbake. Etter pausen sette jeg kursen tilbake til der jeg kommer fra.

Da jeg igjen passerer Kondradvann og nærmer meg parkeringsplasen ved Korsbekken legger jeg merke til at skaren begynner å gi litt etter en dag full av sol. Fire og en halv time har jeg vært på tur.

norgeskart.no
Her en lenke til Randis artikkel om den velsignede krøkebæra: Krøkebær og krøkebærsaft
Tekst & foto: Vilfred Ingilæ