Lørdagslesning: Drop-In

20.11.2021

Når håret ble i lengste laget ble vi sendt av gårde til Jussi. Bare vi unngikk middagshvilen gikk det stort sett greitt å få time. Var det lys i kjøkkenvinduet gikk vi inn, satte oss på krakken og gjorde oss klar. 

Vi hadde dropp-inn frisører i min barndom også, selv om denne perioden ligger et halvt hundreår tilbake i tid. Men dropp-inn frisører, det hadde vi.

Når håret ble i lengste laget ble vi sendt av gårde til Jussi. Bare vi unngikk middagshvilen gikk det stort sett greitt å få time. Var det lys i kjøkkenvinduet gikk vi inn, satte oss på krakken og gjorde oss klar. Tålmodig hørte vi på kremtinga til Jussi mens han langsomt kretset rundt hodet vårt. Etterpå betalte vi femti øre og gikk ut i verden igjen, nyklippa og velfrisert som sauer klare for sommerbeite på Bugøya.

I slaktetida hendte det vi måtte vente til dagen etterpå, for da hadde Jussi ofte andre oppdrag. Ellers fungerte det altså etter dropp inn prinsippet.

Men det gikk med vår frisør som det gjør med oss alle. Vi blir eldre. En dag var han uheldig og klippet en mikroskopisk bit av øreflippen til en av kundene sine. Det var begynnelsen på slutten på karrieren hans som frisør. Vi nektet å gå dit, og alle forsikringer fra de voksne om at det bare var et uhell prellet av på oss. Selv om vi alle visste at kameraten vår, som mistet en del av øreflippen, hadde problemer med å sitte i ro på en stol i lengre enn tre minutter, hjalp ikke forsikringene om at det var et hendelig uhell.

Så kom tida da kompisen min og jeg måtte klippes igjen. Jeg husker vi sto hjemme hos oss på kjøkkengulvet. Faren min satt ved bordet og snakket om den gamle frisøren, men vi vendte det døve øret til.

Han tok fram den gamle, slitte klippemaskinen han hadde til eget bruk. Av rynkene i panna kunne vi se at han tenkte. Han tenkte kanskje at klipper han oss to så vil ryktet spre seg og foreldrene vil sende ungene sine til ham for å klippes. Med andre ord; et renn av unger i perioder, og garantert foran alle høytider.

- Ola, sa han plutselig. - Ola er god til å klippe! Han har en helt ny klippemaskin også. Jeg var med ham da han kjøpte den i Vadsø i fjor.

Vi nølte. Ola? Vi pleide ikke gå hos Ola. Hadde knapt nok vært inne i huset hans.

Den eneste grunnen jeg kan tenke meg til, at far min foreslo akkurat Ola, må ha vært fordi han visste om klippemaskinen. Ellers kan jeg levende tenke meg at de fleste av bygdas ungkarer passerte revy i hans hjerne. Kanskje mente han det måtte være en velsignelse for en som bodde alene å få besøk av unger av og til, samtidig som vedkommende kunne gjøre en jobb som måtte gjøres, og som hele bygda ville være glad for ble gjort.

Vi gikk til Ola og sa hva faren min hadde sagt. Ola gikk bort til kjøkkenskapet, strakte seg opp til øverste hylle, tok ut en eske og pakket ut en splitte ny klippemaskin fra knitrende silkepapir. Han lot fingrene stryk over maskinen flere ganger. Så på oss. Så på maskinen. Tenkte, som far min hadde gjort. Men hva tenkte han på? At han nå kunne få hyggelige besøk av unger til forskjellige tider gjennom hele året. Eller; klipper jeg disse to så har jeg disse ungejævlene rekende hos meg foran alle høytider og sommerferier resten av livet! Han var en mann rundt seksti og tenkte kanskje at det kunne bli vel mange år som bygdas frisør (og enda kunne han umulig vite der han sto at han skulle leve i nesten førti år til.)

- Men Jussi klipper jo, sa han. - Gå til ham.

Vi sa det som det var. At vår gamle frisør var blitt altfor skjelven på handa. Dette hadde han ikke hørt noe om, forståelig nok ettersom han ingen unger hadde som kunne fortalt ham om slike store begivenheter.

Så sto han igjen stille, bøyde seg fram og så ut gjennom vinduet. Da han fikk nabohuset i synsfeltet gikk det et forklarelsens lys over ansiktet hans. Som han skulle fått en åpenbaring.

- Gå til Knut! Han er kjempegod til å klippe! Ta med denne maskinen og si til ham at han skal få den gratis hvis han klipper dokker.

Knut var sønnen i nabohuset. Vi var bare glade til for forslaget, tok klippemaskinen med oss og dro over til naboen. Knut var skeptisk til fortellinga vår, men den splitte nye klippemaskinen han fikk mellom hendene, og prøveklippet lufta med, var jo egentlig sannhetsbevis nok.

- Maskinen er jo helt ny! Sa han at jeg skulle få den? spurte han.

Vi nikket begge to. Han foretok ennå noen prøveklipp før han plutselig dro fram en krakk, og sa til meg:

- Jeg tror maskinen er ubrukt... sett deg...

Så klippet han meg. Etterpå klippet han kameraten min. Om det var spenninga etter å prøve den nye maskinen som drev ham, eller om det var utsikten til å tjene noen kroner på frisøryrket, vet jeg ikke. Men da vi spurte ham om prisen nølte han bare et øyeblikk før han sa det kostet en krone for hver av oss.

Han doblet prisen i forhold til det Jussi hadde tatt, så det var kanskje forretningstalentet hans som våknet da han sto med den butikknye maskinen mellom hendene.

Senere ble han da også selvstendig næringsdrivende.

Om enn ikke i frisøryrket.

Tidligere offentliggjort i Varanger Årbok 2005.

Bildet viser frisørsalongen, men den står ikke på samme plass som den opprinnelig sto.

VEI