Krimnovelle: Du kan aldri komme fra

Mannen lot stolen han satt på langsomt dreie rundt. Han så seg omkring på kontoret. Et ganske flott kontor med møbler som signaliserte at han fulgte med tiden.  

Du kan aldri komme fra               En krim av VEI                    Ill.: KI

En gang hadde han drept et menneske. Siden hadde han prøvd å glemme. Han hadde lykkes, dersom han så bort fra drømmene. Noen netter kom de tilbake til ham for å minne ham om at han var årsaken til et annet menneskes død, selv om det hadde skjedd for veldig lenge siden.

Han så på bordkalenderen som viste et portrett av en konsentrert felespiller. Det var juni måned, det var sommer, om en uke ville saken som omhandlet den døde mannen være foreldet. Da kunne han melde seg til politiet om han ønsket det. Gjøre opp med samfunnet. Han ønsket ikke det.

Mannen lot stolen han satt på langsomt dreie rundt. Han så seg omkring på kontoret. Et ganske flott kontor med møbler som signaliserte at han fulgte med tiden. At han var en av de som hadde lykkes. En eiendomsmegler som daglig forvaltet store verdier. Han smilte, reiste seg og gikk bort til noen speilfliser i det ene hjørnet av rommet. Speilbildet fortalte ham at han bar på litt for mange kilo, men ellers var han rimelig fornøyd med seg selv. Nesten femti, avdelingsleder i et velrenommert meglerfirma. Faktisk var det snakk om å flytte ham over til hovedkontoret. Framtida så lys ut. Han tok et skritt nærmere speilflisene. Så at kinnene hadde et lett rødskjær. Hvis det var noe han var misfornøyd med så var det blodtrykket. Det var altfor høyt.

Mens han sto der i dype funderinger ringte telefonen og han skvatt til. I speilet så han en hand for opp til øret, fingre som grep tak i øreflippen og dro den flere ganger nedover med noen raske napp. Merkelig, tenkte han. Hans hånd som noen ganger bare levde sitt eget liv. Disse ticsene som han aldri ble helt kvitt. Som pleide melde seg når noe plutselig overrasket ham. Det var den andre tingen han misfornøyd med.

Telefonen ble taus og han satte seg. Fort så han gjennom innkomne meldinger sekretæren hadde lagt der. Sorterte dem. En av eiendommene bestemte han seg for å ta selv. Minst en gang i uka gjorde han det slik. Det var en måte å holde kontakten med det han egentlig drev på med. Kjøp og salg av eiendommer. Det gjaldt å komme seg ut i feltet og være oppdatert. Vite hva fotfolket hans holdt på med. Være ett skritt foran. Alltid et skritt foran.

Det hadde han også vært for tjuefem år siden. Den gang han enda levde litt på siden av samfunnet. Han livnærte seg faktisk av det han klarte å stjele rundt omkring i forskjellige boliger. Også den gang gjorde han grundig arbeid. Overvåket alt som foregikk på eiendommene i lengre tid før han slo til. Som oftest var utbyttet bra. Han levde godt og ble aldri tatt. Innbruddene i de forskjellige villaene var så forskjellig utført at politiet neppe koblet dem sammen. Det virket som helt tilfeldige jobber gjort av helt forskjellige personer.

Han ble sittende og se ut av vinduet. Utsikten var flott. Så gløttet han mot bordkalenderen igjen. Om en uke, tenkte han. Deretter noterte han ned jobben han skulle gjøre denne dagen. Eiendommen lå i Blåbærveien. Han visste hvor området var. Det var blitt bebygd i slutten av åttiårene da byen ekspanderte. Nå skulle en bolig legges ut for salg. Han skulle lage et prospekt på det. Nesten som i gamle dager, men da solgte han ikke husene, da tok han bare ut verdiene han kunne bruke.

Nei, han hadde aldri vært mors beste barn, men nå visste han hvor grensene gikk. Drev man forretning så drev man forretning, man lekte ikke forretning. Noen mente nok at å handle med ham var som å drive business med fanden selv, men det var kjøperne. Boligselgerne mente noe annet. Han dro fram notatet sekretæren hadde lagt på skrivebordet. Adressen i Blåbærveien var ukjent for ham. Det samme var kvinnen som skulle selge. Han hadde kjørt gjennom området noen ganger og visste det sto velholdte eneboliger der. Nå var det unge par som flyttet dit. De som i sin tid hadde bodd der hadde oppdratt sine barn som nå var fløyet ut av reiret. Nå var de middelaldrende mennesker som ønsket å flytte til mindre leiligheter inne i sentrum. Det var ikke lenger vanlig at barna overtok barndomshjemmet. De fløy langt bort. Til andre steder. Til spennende jobber. Til nye byer. Eller til helt nye land.

Det var det han hadde gjort etter at det fatale hadde skjedd. Skygget landet. Heldigvis var det i en tid da det ennå var muligheter å få seg jobb på en båt. Han ble ansatt som altmuligmann og ryddegutt på et cruiseskip i Karibien. Lange arbeidsdager og dårlig betalt. Men han kom seg langt bort fra gamlelandet. Siden jobbet han vekselvis på land og på sjøen i lange perioder, tok litt utdannelse, praktiserte i mange forskjellige jobber og spesialiserte seg til slutt i boligmarkedet. På den lovlige siden. Da han igjen kom hjem fikk han innsmett hos et lite meglerfirma som ganske fort ble større. Han hadde lært mye på den andre siden av havet som var nytt og nyttig for et lite firma som var under oppbygning.

Etter tilbakekomsten gikk han gjennom gamle aviser for å finne ut alt om hendelsen som hadde fått ham til å dra.  

Etter tilbakekomsten gikk han gjennom gamle aviser for å finne ut alt om hendelsen som hadde fått ham til å dra. Huset hvor det fatale hadde skjedd hadde vært godt skjermet fra andre hus i nærheten. Høye trær hindret innsikten til eiendommen og det var egentlig det perfekte stedet for et kupp. Av avisene så han at det ikke hadde skjedd mye med saken, selv om det hadde vært et vitne den gangen. Ei ung jente som var kommet tilbake til huset som han var i ferde med å tømme for verdisaker. Hun var kommet tilbake, selv om hun skulle være godt plassert på skolen akkurat på det tidspunktet. Han hadde sett at hun forlot huset på sykkelen til riktig tid, ventet i en halv time og gått inn. Den gamle gubben var det enkelt å pasifisere. Gubben satt ved kjøkkenbordet og leste i en avis da han kom inn på kjøkkenet, rettet pistolen mot ham og ba han holde kjeft. Masken foran ansiktet gjorde ham ugjenkjennelig. Med litt tape bandt han fyren fast til stolen og tapet deretter over munnen. Så var det gjort.

Det var mens han var oppe i andre etasje at han hørte noe rabalder fra etasjen under. Han skyndte seg ned og inn på kjøkkenet. Stolen med gubben hadde veltet. Med et raskt blikk konstaterte han at fyren fortsatt var tapet fast til den veltede stolen. Det var først da han så ansiktet til gubben han forsto at noe var galt. Øynene var oppsperret og unormalt store. Fargen i ansiktet var heller ikke som den skulle være. Han gikk helt inn til kjøkkenbordet, bøyde seg ned og rev av tapen som var festet over munnen på gamlingen. Øynene til mannen virket så døde, ansiktsfargen var fortsatt blålig. Han kjente hvordan panikken var i ferd med å ta ham og han rev av seg masken. Bøyde seg helt inn til ansiktet til mannen på gulvet, lyttet etter åndedrettet hans. I samme øyeblikk var det at kroppen til den gamle mannen ble hjemsøkt av noen spasmelignende sammentrekninger. Da tok panikken ham.

Hun var akkurat kommet inn hageporten, leiende på sykkelen, da han kom ut på trappa. Det var bare en ting han kunne gjøre. Løpe. Han gjorde det, løp mot porten, men stanset brått foran henne. Det varte bare et sekund eller to. Så dyttet han både henne og sykkelen overende på plenen. Først etterpå husket han at han hadde masken rundt halsen, ikke over ansiktet. Allerede da tok han bestemmelsen om at han måtte vekk. Langt vekk.

I avisene dagen etter kunne han lese om den døde mannen. Han kunne lese om barnebarnet som hadde overrasket overfallsmannen, da hun uventet hadde kommet tilbake til bestefarens for å hente noe hun hadde glemt. Noe hun skulle ha med seg på skolen. Hun hadde funnet bestefaren død på gulvet i kjøkkenet, bundet til en stol.

Neste dag opplyste avisene at mannen hadde dødd av et massivt hjerteinfarkt, sannsynligvis framprovosert av overfallsmannen og det faktum at han hadde hatt astma

Denne dagen etterlyste også politiet en ung mann. Den sytten år gamle jenta kunne ikke gi noe nærmere beskrivelse av ham. Han hadde kort hår var det eneste. Hun var i sjokk og var til lite hjelp. Det eneste hun med sikkerhet visste var at hun hadde møtt ham ute i hagen.

Han husket henne. Det forskremte ansiktet hennes, de mørke øyenbrynene, det halvlange håret. Ansiktet hadde han sett tidligere under kartlegginga av huset, men bare på avstand. 

Han husket henne. Det forskremte ansiktet hennes, de mørke øyenbrynene, det halvlange håret. Ansiktet hadde han sett tidligere under kartlegginga av huset, men bare på avstand. Så forskjellig kunne man huske. Mens hun nesten ikke husket noen ting, var ansiktet hennes bevart krystallklart i minnet hans gjennom tjuefire år. Overraskelsen i ansiktet med de brune øynene som stirret rett inn i ham. Rett gjennom ham. Som der og da visste at noe hadde skjedd med bestefaren. Det hendte fortsatt det dukket opp i nattlige mareritt. Men ikke ofte. Slettes ikke ofte nå lenger. Tiden legger et dempende slør over alt.

Da han gjennom en kjenning hørte om den ledige jobben på cruiseskipet i Karibien slo han til med en gang. På grunn av sykdom trengte de en mann på dagen. Han var mannen som kunne reise på et øyeblikks varsel.

Før han drar av gårde for å se på boligen som skal selges rydder han opp i skrivebordet. Makulerer noen gamle papirer. Helt nederst i en av skuffene finner han et bilde av seg selv. Det er tatt en av de første dagene på cruiseskipet i Karibien. Han står på et av dekkene med skarp sollys i ansiktet. Bildet er bleket av tiden. Han smiler litt for seg selv da han ser på det. Det er umulig å se at det er ham. Så mye kan man forandre seg, tenker han og slenger fotoet tilbake i skuffen, kaster et raskt blikk på det dyre armbåndsuret sitt og ser han må komme seg av gårde dersom han ikke skal komme for sent til avtalen.

Han stiger ut av bilen, stikker det digitale kamerat i frakkelomma og oppdager han at han har stanset for tidlig. Blåbærveien er ikke den første ringveien, slik han hadde tenkt, det er den neste. Jeg har bare godt av å gå litt, tenker han og ser seg rundt. Dagen er fin. En passelig varm dag. Han begynner å gå i retning Blåbærveien.

Han finner adressen og svinger inn gjennom den åpne porten mens han kaster et raskt blikk opp mot huset. Et godt vedlikeholdt hus. Så ser han seg litt rundt i hagen. Den ser også velstelt ut. Det er viktig med et godt førsteinntrykk og han bestemmer seg for fra hvilken vinkel han skal fotografere huset fra. Ved den ene husveggen kneler ei ung kvinne med ryggen til og steller med noen blomster. Han trår ut på plenen og går bortover mot henne. Gresset tar bort lydene av skrittene, så han må kremte svakt da han står bak henne for å fange oppmerksomheten hennes. Hun hører ham og snur seg.

Det første han ser er de mørke øyenbrynene hennes. Deretter de brune øynene som ser direkte inn i ham. Samtidig kjenner han en voldsom smerte på venstre side i brystet. En sviende, stikkende ild som jager videre ut i armen. Hun har ikke forandret seg. Litt eldre, men hun er fortsatt den samme jenta som en gang møtte ham i en annen hage. I bestefarens hage. Av det forskrekkede uttrykket i ansiktet hennes forstår han at han heller ikke har forandret seg så mye som han har trodd. Hun kjenner ham igjen. Det er tanken som sklir gjennom ham i samme øyeblikket han faller ned på gressplenen. Et øyeblikk etterpå blir alt svart.

Da han slår opp øynene flyter blikket hans rundt uten at han klarer å feste det noen steder, men så oppdager han plutselig at det er to ansikter over ham. Langsomt kommer de i fokus.

- Mamma, jeg tror det er noe med hjertet, det gikk noen rykninger over ansiktet hans da jeg snudde meg, du må ringe ambulansen!

Han hører den yngste snakker. Jenta han har møtt en gang før i en annen tid. Da han dreier hodet litt får han det andre ansiktet i fokus. En eldre utgave av jenta. Mora. Han skjønner sammenhengen og møter øynene hennes. Hun kjenner meg ikke, tenker han. Det er bare bekymring i blikket. Akkurat da husker han de to, tre sekundene han en gang sto foran henne. Bevegelsene hans. Ticsene. De forbannede ticsene. Han hadde stått der foran henne og dradd seg lynraskt i det venstre øret flere ganger før han dyttet henne og sykkelen over ende. Hun ser ham fortsatt inn i øynene. Det brune blikket. Det er som hun søker etter noe hun har glemt. Noe som er blitt slettet av sjokk en gang.

Han ligger på rygg på plenen. Situasjonen er ubehagelig. Han flytter blikket til den unge jenta. Så skjer det igjen, helt utenfor hans kontroll. Den høyre handa flyttet seg til venstre øreflipp og han begynte å dra i den med fingrene.

Han ser tilbake på den eldre. Blikket er blitt annerledes. Bekymringen er borte.

Hun kjenner ham igjen.

                                                                                                                                  Tidligere offentliggjort i VI Menn 2008