En fiskerikultur og en livsstil som ble borte av Anne Ulven

Bugøynesværingene har alltid hatt et nært forhold til sjøen. I 95 hadde omtrent alle menn over 40 år vært fiskere i større eller mindre grad. Når de møttes snakket de om gamle dager. Slike samtaler foregikk omtrent alltid på finsk. Når jeg spurte fiskere hvordan det hadde vært å være fisker "før i tiden" fortalte de om hvor hardt det hadde vært å stå opp midt på natta, komme til en iskald båt, fryse, sette lina, vente, dele køye, sove og spise i en trang og røykfull lugar.  

Oddemann Kristiansen og Tryggve Hansen. Foto fra 1987 eller fra 1978. VEI

Del 9 Fortellinger om en fiskerikultur og en livsstil som ble borte

Fortellinger om «gamle dager» og forholdet til fiskerikulturen

Bugøynesværingene har alltid hatt et nært forhold til sjøen. I 95 hadde omtrent alle menn over 40 år vært fiskere i større eller mindre grad. Når de møttes snakket de om gamle dager. Slike samtaler foregikk omtrent alltid på finsk. Når jeg spurte fiskere hvordan det hadde vært å være fisker "før i tiden" fortalte de om hvor hardt det hadde vært å stå opp midt på natta, komme til en iskald båt, fryse, sette lina, vente, dele køye, sove og spise i en trang og røykfull lugar. Men jeg fikk også høre om hvor artig de hadde det og spesielt når man fikk bra med fisk. Når fiskerne møttes ble det fortalt historier. Det var historier om fiskere som aldri fikk til noe, som var redd for dårlig vær o.s.v. Bugøynesværinger likte å fortelle og høre historier om andre bugøynesværinger som hadde gjort små dumheter. Men det ble fortalt med humor.

Mange kvinner på Bugøynes var redd for havet og redd for å være i båt. Men de som var født og oppvokst på Bugøynes hadde likevel et forhold til fiskerinæringen. På samme måte som omtrent alle mennene over 40 år hadde vært fiskere, hadde nesten alle kvinnene over 50 år vært med på egning. Kvinnene fortalte om da linestampen stod på kjøkkenet og at det ble egnet mellom fjøsstell, husarbeid og barnestell. De fortalte også om "liv og røre" på egnebua og at det til og med ble danset der.

Fortellingene om "gamle dager". ble avløst av fortellinger om "glanstiden"(70- årene, begynnelsen av 80- tallet), da det fortsatt var gode år med fiske og "alle" jobbet på fiskebruket. Det måtte til og med hentes arbeidskraft fra Finland. Jeg har tidligere skrevet om at denne "nyinnvandringen" bidro til nyetableringer og behov for et nytt boligfelt. Dette ble lagt til Tyttebærsletta. Selv om det var hardt arbeid og mange etterhvert fikk belastningsskader snakket folk "varmt" om denne tiden. De var unge, hadde stiftet familie, hadde det trivelig på arbeid og hadde gode venner rundt seg. De så lyst på framtida på Bugøynes.

De yngste som hadde et forhold til fiskerikulturen i 95 var litt over 20 år. Ei jente fortalte at hun hadde vært med på siste sesong med torsketungeskjæring og at dette hadde vært "så artig". De var flere sammen, flørtet med guttene fra båtene og hadde tjent gode penger.

Emma Buljo. I bakgrunnen Sigmund og Svein Marjavara. Foto fra 1978. VEI

Den yngste generasjonen mistet forholdet til fiskerikulturen

De yngste i bygda hadde ikke hatt mulighet til å få et forhold til fiskerikulturen. Det var ikke så mange barn som hadde fedre som var fiskere og bare få var med og hjalp til. En eldre fisker uttalte:" Nå er jo ikke ungene sammen med voksne lenger. De lærer ingenting." Han mente at foreldrene ikke lengre hadde med seg ungene når noe skulle gjøres. Resultatet av det ble at de ikke lærte å arbeide og at de heller ikke lærte folkeskikk.

Både det at det hadde blitt generelt mindre aktivitet både på fiskebruk og i fiske samt innføring av strengere regler om ferdsel på kaia gjorde at tilgangen til kunnskap om fiskerinæringen hadde blitt begrenset. Foreldre hadde også blitt mer bekymret for ungenes sikkerhet. Ei mor uttalte:"Før brydde ikke foreldrene seg om kor vi var og ka vi holdt på med. Vi var jo under kaia og overalt. I dag slæppe æ jo ikke ungen ut av syne."

Foreldrene hadde opplevd "krisa" i fiskerinæringen og var opptatt av at ungene ikke skulle oppleve det samme. Mange frarådet ungene å bli fiskere eller å begynne å arbeide på fiskebruket. Ungene ble oppmuntret til å ta utdanning og da kom de sjelden tilbake. Den generelle utviklingen med at ungene hadde blitt mer passive gjaldt også for Bugøynes, TV- spill og data hadde overtatt for "den gamle gode leken". Ungenes hverdag bar ikke så mye preg av at de bodde i et tradisjonelt fiskevær.

Det var ikke så stor forskjell på barns hverdag i by eller bygd lengre.

«Det er jo ikke miljø lenger»

"Det er jo ikke miljø lenger" uttalte en yngre fisker som egentlig ikke kunne tenke seg et annet yrke enn å være fisker. Han vurderte likevel å slutte fordi han savnet miljøet blant fiskerne som hadde vært tidligere.

Før var "alle" fiskere og familiene var preget av det. Alle familiemedlemmene var nødt til å hjelpe til. I 95 var det ikke så mange familier som var avhengige av fiske. Det var 16 fiskere som var registrert som heltidsfiskere. I perioder mottok de arbeidsledighetstrygd eller tok annet arbeid. Noen hadde koner som arbeidet eller mottok arbeidsledighetstrygd. Noen var ungkarer med tilsynelatende små økonomiske forpliktelser. I tillegg hadde den tekniske utviklingen bidratt til at man ikke trengte å hjelpe hverandre så mye som tidligere. En eldre fisker uttalte: "Før var det alltid en båt som skulle trekkes opp og sånn. Nå er det slutt på det." Jeg deltok på et møte der flere kvinner diskuterte om man skulle blåse liv i gamle tradisjoner igjen. Ei kvinne i 40- årene fortalte at hun ikke hadde lært å egne før året før. "Ja, det er klart, man egner jo ikke hvis ikke noen skal sette lina i havet" var det ei som kommenterte tørt.

Elida Marjavara, Svanhild Marjavara og Astrid Salangi. Foto fra 1978. VEI

Når folk snakket om "de gode gamle dager" snakket de ikke bare om fisket, men de snakket om en livsstil. Folk var avhengige av hverandre, både i de enkelte familiene og familier imellom. Barna hadde arbeidsoppgaver og menn og kvinner utfylte hverandre. Hverdagen var preget av aktiviteter som var nødvendige for at "hjulene skulle gå rundt". Arbeid og fritid gikk i hverandre. Aktivitetene hadde en mening.

I 95 var mye av denne livsstilen borte. Livsgrunnlaget hadde endret seg og dermed også noe av livsstilen.

Det viktige laksefiske

Folk på Bugøynes hadde et spesiellt forhold til laksefiske. Så tidlig som i 1938 beskrev Wessel at laksefisket ble redningsplanken for Bugøynes i de mange år torskefisket slo feil. Eikeland(1993) beskrev laksefisket som et svært viktig fiske på Bugøynes, og mye av fiskerikulturen og identiteten til bugøynesværingene var knyttet til laksefisket.

Når laksesesongen nærmet seg så man "gamlefiskerne" begynte å gjøre klar nøtene. Når sesongen begynte var alle veldig opptatt av hvem som fikk den første laksen. Det var om å gjøre å få laks på middagsbordet til 17. mai. Og det var ikke bare de eldste som var opptatt av laksefisket. En gang var jeg med og diskuterte hva i livet som gjør oss mest lykkelige, da var det en yngre bugøynesværing som uttalte at et godt laksefiske var det som gjorde han mest lykkelig her i livet.

Møte med Bjarne Bækø

Jeg kom til Bugøynes midt i laksesesongen og noe av det første jeg observerte var den store interessen for laksefisket. Da jeg ville vite mer om dette, ble jeg anbefalt å snakke med Bjarne på nærmere 60 år. Han var en av de "skikkelige" fiskerne fikk jeg høre. Han hadde funnet "den store kjærligheten" i voksen alder og hadde fått 2 barn sammen med finske Kaija. Jeg har sjelden møtt så varme og snille mennesker som Kaija og Bjarne. Jeg var blitt vant til "bugøynesstilen" med å ta seg kaffekopp i skapet selv og snakke om siste nytt. Det var "annerledes" å komme til Kaija og Bjarne, her ble det dekt på kaffebord og det ble pratet om mer enn de vanlige nyhetene. Bjarne var alltid i godt humør og godt likt av alle, jeg hadde aldri hørt at han var i konflikt med noen. Noe som også gjorde at han skilte seg fra andre bugøynesmenn jeg hadde møtt var at han både fortalte og viste at han var glad i kona si. Jeg fikk vite av andre at Bjarne og Kaija var læstadianere. Antagelig hadde jeg noen fordommer når det gjaldt læstadianismen, ihvertfall ble jeg overrasket over at jeg ikke på noen måte hadde klart å observere det. Andre kunne også fortelle meg at de hadde en svært "folkelig og moderat" måte å være læstadianere på, noe som også preget mange andre læstadianere på Bugøynes.

Han fortalte at han hadde prøvd mange slags yrker, men at han nå ikke kunne tenke seg noe annet enn å være fisker. "Det å være fisker ligger i blodet" sa han. Han fortalte om alle båtene(12) som var blitt solgt de siste 15- 20 årene, bare 2 av disse fiskerne hadde sønner som hadde overtatt. Bjarne visste at bugøynesværingenes identitet var knyttet til fiskerinæringa. Han var bekymret for at det var i ferd med å forsvinne: "Det er dødt her nå. Før var det liv i egnebuene. Folk var på besøk hele tiden. Det var før TV'n." Han fortalte meg om bugøynesfiskernes mentalitet, at det var få som fisket så mye som de egentlig kunne ha gjort. Selv hadde han fisket fra februar til august dette året og var svært fornøyd med det. Men han kalte seg for laksefisker. "Jeg slutter aldri å fiske laks!" sa han. Han hadde en av de beste lakseplassene på Holmen Grå. Hele sommeren bodde han og en bror der ute og var bare hjemme i noen helger. Sønnen på 8 år pleide også å være med i flere uker.

17.mai 94, på den andre dagen etter at laksesesongen hadde startet, omkom begge brødrene mens de var på laksenota. Hele Bugøynes var i sorg lenge etter denne tragiske hendelsen. Jeg har ofte tenkt på Bjarne, han var et så fint menneske. Og jeg har tenkt på Kaija, Tomas og Inger-Kaisa som mistet en så omsorgsfull og snill ektemann og far.

Bjarne representerte den tradisjonelle fiskerikulturen i Bugøynes.

Bjarne Bækø fisker laks i Holmengrå. Privat foto lånt hos Kaija Bækø.

Nye tider-95

Bugøynes var i endring. Den gamle livsstilen var i ferd med å bli borte. I 95 var det likevel en viss optimisme i forhold til fiskerikulturen. 4 hadde investert i ny båt i de siste årene. Egnebuene hadde blitt restaurert og tatt i bruk igjen. Noen elever hadde "fiske" som valgfag og folk syntes det var artig at de satt sammen med fiskerne og egnet.

Mange hadde stor tro på at Kamsjatkakrabben skulle bli det nye satsningsområde for Bugøynes, mens andre var mer skeptiske.

Nye tider-2021

Mye har skjedd på 25 år. I dag vet vi at kongekrabben på mange måter ble redningen for Bugøynes. Det er også i dag en viss optimisme når det gjelder fiskerikulturen på Bugøynes. Men den har endret seg. Det er blitt et nytt mottak og en ny egnesentral. Det er planer om et visningssenter for kongekrabben. Det er blitt startet et rekrutteringsprosjekt for å få par til å etablere seg i Bugøynes. Og det satses på turisme med fokus på fiske. Noen er mindre optimistiske pga nye reguleringer i sjølaksefiske.

Det er vemodig å se at noe blir borte. Men så lenge samfunn er i endring vil det alltid skje.