Eksplosiv og stille nær-natur

Alt er eksplosivt og fargesterkt i naturen, her et lite parti fra en stein i nærområdet ved Bugøynes.

Eksplosiv og stille nær-natur

Alt er i eksplosiv vekst nå. Fra de minste urtene til de største løvtrærne. Men noe er likevel annerledes. Og uvanlig.

Tekst & foto: Randi Irene Losoa

Allerede tidlig i juni sto multeplantene i full blomst. Over alt står de i tette tepper med hvite blomster her på sørsiden av Varangerfjorden. Det er uvanlig. Det uvanlige er blant annet mangelen på insekter.

Løvtunge bjørk

Undertegnede er ute i marka hver dag, året rundt. Da snøen tinte og endelig ble borte, så ble det en gedigen lettelse å legge vekk piggskoene, for snømengdene fra den passerte vinteren kom fort, hardt og vekslet mellom mildvær og kulde. I tillegg ble den liggende lenge. I fjor vinter ble forresten piggskoene brukt en og annen dag. Sist vinter så og si hver eneste vinterdag.

Men altså; endelig vår, deretter ble det sommer som i skrivende stund ikke akkurat har fått en til å pakke vekk ullbuksene. Likevel, multebærmarkene bugner av blomster. Løvet spratt ut ganske kjapt, og nå står bjørkene og de andre treslagene løvtunge og gresset gror. I hagen slåss staudene om plassen. Og potetplantene titter opp av jorda.

Tette forekomster

Reinrosen har flyttet seg fra høyfjellet og nedover til lavereliggende strøk. Vi finner tette forekomster nær sagt tett inntil husveggene.

Ute i naturen er det grønt og fargerikt. Tette forekomster av samtlige arktiske planter sees over alt. Det er som om til og med lav som ligger svøpt flekkvis over stein og berg er mer fargesprakende enn vanlig. Og reinrosen som man vanligvis finner mest av i litt høyere områder har nå flyttet seg nedover. Tette forekomster helt nede ved husveggene. For ikke å snakke om planten over alle planter i dette fylket, nemlig finnmarkspors. Den står tett. Hvis man ser de hvite finnmarkspors-engene på avstand så tror man at det er snøflekker som ennå ikke har smeltet.

Finnmarkspors

Fjellsmelle, den er i ferd med å blekne, men midt i sitt mest frodige så er den utrolig fargesterk og i øynefallende.

Stille natur

Men noe er likevel annerledes. Nemlig fuglelivet. Hvor er de? Gemalen mater årets første bustede spurveunge-kull fordi insekter er visst mangelvare. Han kaster ut villfuglefor. Utenfor hundehagen er det nå yrende spurvebarnehage. Han er bekymret. For er det ikke litt for lite villfugle-kvitring? Jovisst, han hører dem, en og annen bjørkefink. Mens løvsangeren er mer eller mindre stille, han savner den vakre melodiøse sangen som fyller lufta. Han tror ikke det er mange løvsanger eller blåstrupe-reir på bakken denne sesongen. Tre rever har etablert seg her i Bugøynes og omegn. De er matet av bygdefolk hele året. En av revene har ynglet. Plutselig løp noe over veien i nærområdet, små lodne tasser, nærmere bestemt ved Barents Sauna Camp. Det var revemor på tur med valpene sine, ikke turister med små veskehunder som var på rømmen.

Lille Trixie (2 år) er visst også bekymret. Hvor er fuglene? Hun jager helst kråker og skjærer. Sammen med medøster Topsy holder de nabolagets telelinjer fri for kråker. Rasen er Cavalier Spaniel, engelsk, de ble brukt til å jage opp fasaner fra gresset slike at jegerne kunne skyte dem.  

    Gratulerer. Reveflokken i Bugøynes har økt.

Stille natur

De eneste som lager litt leven her mellom husene er de nettopp flyvedyktige spurveungene. Og stæren som jager vekk kråker, de er som aggressive jetjagere i det de starter og gyver løs på rovfuglene. Gemalen hjelper dem, han også husjer på kråka og skjæra med riva. En ting er han glad for, og det er at reven rekker heldigvis ikke opp til stær-reirene.

Stille i sjøfuglområdet Pikku Hamina som ligger mellom Brannsletta og Bugøynes. Her har de badeplass og hvilested. Og reirplasser ute på holmen og strendene.

Og nede i Pikku Hamina (PH), et typisk sjøfugl-område mellom Bugøynes og Brannsletta var det for noen uker siden terner, mens det ellers var stille. Gemalen ble glad. – Endelig er de tilbake, sa han.

Sist søndag tok vi en ny tur ned til PH. Ingen terner verken å se eller høre. En enslig måke krysset området. Ingen ørner å se, dem har vi heller ikke sett så mange av i år, de pleier vanligvis sirkle over holmen i PH, det er der alle reirene ligger.

Nå er gemalen i ferd med å slå på alarmklokkene. Her skulle det ha vært et yrende sjøfugliv, men alt er altfor stille.

Tom fjellvegg

Trixe og Topsy like under foten av fjellvåkens fjellvegg. Men i år er det ingen våk her. Den dukket opp i mai, holdt et øye med området, men så forsvant foreldreparet som har hekket her i alle år. Hundene fikk for første gang saumfare terrenget i fred, her vokser frodige bregner og under steinene ser vi labyrinter av museganger, så her er vi nok midt i det som var en del av fjellvåkens matfat.

Vi har en fjellvegg noen hundre meter fra boligfeltet her ved Bugøynes. Der har fjellvåken holdt til i alle år og den dukket opp i det vi passerte fjellveggen i slutten av mai. Vi ble glade, og tenkte at se der, nå blir det liv i veggen, en fjellvåkunge skal nok en gang ales opp her.

Men fjellvåken forsvant. Fjellveggen er tom, ingen reir der for gnagere fins visst ikke denne sesongen, i hvert fall ikke nok til å fø opp en unge.

Dette ble nok bare en refleksjon her nede, ikke fra gateplan, men tyttebærsletta.

Vi er ikke eksperter, men noe føles uvanlig, vemodig, rett og slett trist.  

Noen steder er smørblomstfeltene knallgule. Først når man kommer tett på så ser man hva det er; smørblomster. 

                                                                                                                                                        Tidligere offentliggjort i Sagat.