De ensomme av Randi Irene Losoa

Mange av dem ser forkomne ut, nærmest traumatisert etter årevis i kamp mot nesten uopphørlige vintervinder, kulde og ensomhet.

På et berg mellom noen steiner i Marigoppa.

Det er ikke mennesker eller dyr vi skriver om, men planter, nærmere bestemt furutrær, de enslige, de små som vi finner en og annen av midt i lyngmarkene, mellom store kampesteiner, i en nord- eller en sørhelling.

Eller nær sagt hvor som helst der furua ikke hører naturlig til og der det ikke fins andre arter enn i beste fall bakkekrypende bjørkekratt og krøkebærlyng.

Dronningfurua

I boka "Trærnes hemmelige liv" av den tyske skogsforvalteren Peter Wohlleben, så fokuserer han på de gamle bøkeskogenes "indre liv". Men det er kanskje ikke stort annerledes for bjørkene. Man kan jo også bruke begrepet langsom, trærnes langsomme liv. En av de stakkars uvær utsatte enslige furuene har jeg fulgt i 30 år. Flere ganger i året går jeg over bergene i Marigoppa på Bugøynessiden i Sør-Varanger kommune, for å se til selve dronningen over alle de enslige bergsprekk og lyngmark-furuene i de nære utmarksområdene. Men det er ikke så mye dronningpreg over henne mer, det harde klimaet holder på å ta tabbe på henne. I flere år raget hun ganske høyt over bakken, men det ble for hardt for furunålene, så greinene med grønne nåler senket seg ned igjen, helt ned. Bare to greiner på bakkenivå har grønne nåler.

Og det er trist, men dronningstemplet har en annen av de enslige furuene fått av artikkelforfatteren.

Bjørka for sein

Den tyske skogforvalteren Wohlleben mener at trær lever som intelligente vesener, at de har følelser og omsorgsevne. Trærne hjelper og kommuniserer med hverandre ved for eksempel å varsle om farer, ved å sende ut gasser, gjennom røtter og soppnettverk under bakken. Dersom et skogsområde med voksne og små trær blir utsatt for tørke, så stanser de stores røtter vanntilførselen til seg selv og styrer vannet til de mindre slik at de skal klare seg. - Dette skriver skogforvalteren i boka.

Men dessverre er våre bjørker vel seine i avtrekkeren når det gjelder å sende ut faresignaler. Lauvmakkangrepet i hytteområdet Marigoppa i fjor resulterte i mye ødelagt skog. Men midt i alt det svarte så sto en enslig frodig bjørk med grønt løv. Det var trolig den bjørka som endelig greide å fange opp faresignalene fra de omkringstående bjørkene som sendte ut giftig gass ut til naboene.

Det tror denne artikkelforfatteren på.

Men det er jo sånn det er med trær, de lever et langsomt liv. Bjørka kan bli opp mot 300 år, rogna blir sjelden over 100 -150 år, mens furua opp mot 800 år dersom vekstforholdene er optimale. Og siden vi er i gang; grana opp mot 400 år. (Kilde; google).

De små furuene

Med over tretti år i Bugøynes så er det observert mange enslige furutrær her. Oppe i værharde Mosedalen med metervis av sneskavler, vokste to rette stramme furuer med et par hundre meters avstand, nesten som juletrær, bare at de var i miniatyr. Men det varte ikke lenge før den ene ga opp, den andres liv er uviss, vi finner den ikke.

Ei pen furu vokste tett ved veien på øst for Storsand-stranda (langs Bugøynesvegen). Også den ga opp. Først forsvant nålene på sørsiden av treet, selvsagt, den stakk toppen sin opp fra den beskyttende lyngmarka og lave seljekratt, i det øyeblikk den raget over alle andre, så startet de beinharde sørlige vindene å piske den vesle. Deretter skrellet vintervindene fra nord fremsiden av furua for nåler, den siden som vendte mot veien. Den hvite, tørre og nakne stammen sto lenge, men er blitt bort den også. Slik kunne man fortsatt i en avisside til, for det har vært mange av de små som har vendt tilbake til naturen.

Men vi har oppdaget nye små, alene stående furuer som vi skal holde et øye med.

Lauvmakk angrep

Institutt for skog og landskap sin taksering av skogene i Finnmark, viser at 10 prosent av Norges skogareal befinner seg i Finnmark. Det igjen betyr at 20 prosent av Finnmarks totalareal er skogkledd. Bjørkeskogen dominerer med et tall på 90 prosent, og 10 prosent er furu. Hvordan prosentandelen ser ut etter de årlige lauvmakkangrepene, vites ikke. Utenfor tallenes tale kan vi bare føye til at angrepet langs Bugøynesvegen ble igangsatt i fjor, og fortsetter denne sesongen. Det er ikke annet å gjøre enn å sage ned de ødelagte trærne.

Når det gjelder furu fra Finnmark så vokser den sakte og under harde klimatiske forhold. Furuskogen ankom Norges land for 9000 år siden, for under siste istid "overvintret" gran og furu sør og øst for isen. Granskogen kom østfra for cirka 3000 år siden og er fortsatt på vandring vestover. (Kilde Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO)-

Tilbake til de små, som ganske sikkert vokser på samme måte også andre steder, frøene er kommet med vinden eller fuglene har etterlatt dem her, furua har nemlig frø med vinger som kan bli fraktet langt av sted. Derfor finner vi dem her. Den fineste i øyeblikket er ei som vokser like ved en trimløype i terrenget, frodig og vakker er den, men lavtvoksende, hun er i øyeblikket dronningen over alle de små som fins i de nære utmarksområdene.

Det er en glede for hvert funn, men litt trist, for vi tror det er som den tyske skogforvalteren hevder; trærne må ikke stå alene som art, de må dele rotnettverket med likesinnede, vi holdt også på å si; dele sorger og gleder, men det er vel å tøye trærnes "følelsesliv" for langt, men hva vet vi? Naturen viser seg å være intelligent, mer enn mennesket er.

Artikkelen har tidligere vært offentliggjort i avisa Sagat.