Brev fra periferien: Kulturminner

Dessverre endte jeg allerede i det første hoppet i en liten stolpe som stakk opp av sneen i unnarennet, et av festene til ei hersje.  

Brev fra periferien: Kulturminner          Ill.: Utsnitt, maleri av Irene Linangi

Mitt første skipar, som ikke var arvet, ble kjøpt i butikken hos Sverre Salmi. Når det gjaldt vanlige dagligvarer ble innkjøpene fra vårt hjem gjort hos Abrahamsen. I de to andre butikkene som fantes i Bugøynes, Salmi og Berg, ble det handlet andre ting som kanskje ikke var å få hos Abrahamsen. På skiene som ble mine denne vinterdagen, jeg husker ikke årstall, sto det Bjørkeski. Det var nok ikke tilfeldig at de ble kjøpt akkurat denne dagen, for akkurat den dagen skulle Pipolaspelen i Bækønhagi arrangeres i Pipola. Langrenn og hopp. Senere kom også stafett med på programmet. Det var der mine nye ski skulle innvies. I hoppbakken altså. Jeg tror det kanskje var Valter(Valter Seipæjærvi 1949-2007) som var rennleder her. På Nessset hadde vi også, i alle fall et par år, et lignende arrangement som ble administrert av Theodor (Theodor Ingilæ 1950-2023). Der var det en liten bakke ved huset til Pandurin-Jussi (Johan August Persen Pandur) som ble brukt, der fiskebruket senere bygde to eneboliger. Jussi-huset står fortsatt like i nærheten og burde kanskje restaureres og bevares som et kulturminne. Jussi kombinerte forskjellige «yrker» i livet sitt. I farta kan nevnes både frisør, slakter og jeger. Men noe restaurering av huset han bodde i blir nok ikke aktuellt. Her i bygda hedrer vi Svend Foyn og andre storheter. Uansett ble det i alle fall et år arrangert kombinertrenn i nærheten av huset. Hvordan man regnet ut hvem som ble vinner etter hopp og langrenn var det kanskje bare rennlederen som visste?

Men tilbake til Pipola. Dessverre endte jeg allerede i det første hoppet i en liten stolpe som stakk opp av sneen i unnarennet, et av festene til ei hersje. der den var festet med en streng. Strengen hadde arrangørene fjernet, og den lille «stolpen» var godt synlig, så feilen var skihopperens, jeg burde klart å styre unna den, det klarte de andre deltakerne. Skia som traff stolpen knakk og delen tuppen var på hang knapt nok fast i resten av skia. Da var det bar å gi seg for dagen, ta skiene under armen og begi seg på den en kilometer lange gåturen hjem langs veien. Jeg slapp forresten å bære skia som fortsatt var i orden. En kamerat av meg tilbød seg å bære den hjem for meg. Jeg mistenkte ham for at han bare ville høre hvor mye kjeft jeg fikk for å ha knekt skia allerede første dagen. Men jeg sa ingen ting. Hvem vet hva jeg sjøl ville ha gjort om det var han som hadde knekt skia...

Da vi ankom hjemmet satt far min ved kjøkkenbordet. Han hadde nok observert de to som kom gående. Jeg ga skia til ham. Han sa ingen ting, så på det han hadde fått overlevert, kjente på den fremste delen der bruddet var, bøyde litt på den og så bruddstedet der trefliser sprikte i alle retninger. Det så håpløst ut. Han var ingen snekker. Det eneste jeg har hørt i voksen alder er at han snekret vedkassen vi hadde på hytta. Så finsnekker var han i alle fall ikke. Og så husker jeg en port i et gjerde som skulle holde rein og sauer ute fra slåttemarka i Valen, Bugøyfjord, der vi hadde sommerboplassen vår. Jeg var liten gutt da han lagde den. Da han var ferdig med prosjektet etter å ha vært forsvunnet i skogen i timesvis henta han meg ved hytta, tok meg med langs stien og til den nye grinda. Den var laget av småbjørk han hadde skavet barken av. Jeg var sikkert ikke mer enn fem år gammel den gang, men jeg husker det var en stolt fisker som viste meg at han kunne mer enn å bøte garn. Han var som sagt ingen snekker, kanskje var det derfor han viste fram produktet sitt til familiens yngstemann. Og ikke noen andre som kanskje allerede hadde utvikla litt kritisk sans. Jeg derimot syntes grinda var det fineste jeg noen ganger hadde sett.

Nei, han var fisker. Bøte og reparere fiskeredskaper det kunne han. Som guttunge satt jeg ofte i egnebua på vinterstid, i nærheten av den varme ovnen, og så på arbeidet som ble gjort der. Der lærte jeg også selv enkelte ting. Jeg hadde et lite stykke av en not de hadde hengt på en krok. Der drev jeg på med mine fritidsaktiviteter. Lærte å bøte på et vis. Mye er glemt, men noe sitter fortsatt.

Lenge satt han og dreide skia frem og tilbake. Han vurderte saken. Vi hadde snekkere i familien som kanskje kunne fikse det, men han visste nok at det ville ende opp med en «klamp» på øversida sånn at alle på lang vei kunne se her var billigste alternativ valgt. Så han ga skia tilbake til meg og sa: - Du må nok gå til han Henry (Abrahamsen) med dette. Kanskje han kan gjøre nåkka. Kan han ikke så må vi vel bare kjøpe nye. Husk å spør ka det koster når han har sagt om han kan reparere den!

Det med å kjøpe nye tok jeg med en «klype salt». Det ville i alle fall ikke bli i inneværende sesong. Jeg visste det ville bli noen «arvede» ski fra en eller annen slektning som ikke brukte skiene sine som sikkert bare sto og samlet støv i ei sjå. Og alle hadde ei sjå.

Samtidig visste jeg at om noen skulle kunne reparere skia så måtte det være Henry. Selv om navnebroren var fisker han og, så var han snekker i tillegg. Også finsnekker. En som kunne lage mer enn bare ved- og torvkasser. Kjøkkenbordet far min satt ved var med klaffer og to skuffer. Sikkert laga av ham. Kanskje var også stolene produkter fra hans snekkerverksted. Han hadde også laga en strikkemaskinbenk med plass til den lange strikkemaskinen vi hadde. Skapet til strikkemaskinen lå skjult horisontalt like under benkeplata og maskinen kunne hentes frem når det var bruk for den. Under den var det også skap og skuffer på sidene, og plass til å sitte foran den med beina under benken når det ble strikka ullbukser og gensere og alt man kunne strikke med en slik maskin. Det møbelet var nesten arkitekttegna. Hvor endte så dette skapet? I saunaovnen, da strikkemaskinen ble sendt til eldstesøster Pia i Skallelv. Møbelet var for tungt til å bli transportert dit. Det ble gjenbrukt som brensel. Det samme ble kjøkkenbordet da respatexbordene gjorde sitt inntog. Og diverse senger. Noen ble for korte da den nye generasjonen vokste seg lengre enn den gamle. Og senger som kunne trekkes ut i lengderetning ble for smale. De ble gjenbrukt som brensel i saunaen. Komforten ble for dårlig. Hadde vi bodd oppe i en eller annen dal lenger sør ville alt havna på Maihaugen.

Også i Vestersand satt Henry ved kjøkkenbordet da jeg ankom med ski og dinglende skitupp. Jeg fremførte ærendet mitt, helt unødvendig, da han utmerket godt kunne se hva de to guttungene ved kjøkkendøra hadde for ærend. Og vi var ikke de første. Lenge satt han og studerte den fra forskjellige vinkler før han nikket og sa at dette skulle kanskje la seg gjøre. Så ba han meg komme tilbake etter etter to dager. Jeg spurte hva det kosta, men husker ikke lenger prisen.

Det gikk to lange dager før jeg var tilbake og fikk en reparert ski hvor man måtte seg godt etter for å finne bruddstedet. Den var som ny. Med et unntak. Når skiene ble brukt som hoppski, og ovarennet til hoppkanten var lang, måtte jeg underveis justere på den tidligere brukne skia sånn midtveis, den trakk litt til høyre og ville ut av løypa. Men det levde jeg egentlig godt med. 

Jeg var aldri i nærheten av å vinne noen renn likevel.