Brev fra periferien: Å handle båt hos Kolbjørn

Da den verste vinteren ga seg inne i fjorden, og våren kom med sine varme vinder, så kunne utsikten utover mot sjøen fra leiligheten i andre etasje i skolebygninga virke som et trekkpapir for en bugøynesværing som var vant til litt båtliv, med eggplukking og litt fisking, fra han var liten gutt. 

Brev fra periferien: Å handle båt hos Kolbjørn

I 1977 jobbet jeg et halvt år som lærer på skolen i Bugøyfjord. Den gang var det ennå flere unger i bygda og i januar at det ble ble blåst nytt liv igjen i den gule skolebygninga midt i bygda etter krav fra ungenes foreldre. Til sammen var det 13 elever på skolen, i første og tredje klasse. De eldre ungene fortsatte på Fossheim skole i Neiden.

Men det var ikke dette jeg skulle skrive om. Dette skulle være en liten petit om båtkjøp. Jeg er født og oppvokst i Bugøynes. I en tid bygda fortsatt var et levende fiskevær, og kanskje er det ennå? Men det var i Bugøyfjord idéen om båtkjøp slo ned i meg. Da den verste vinteren ga seg inne i fjorden, og våren kom med sine varme vinder, så kunne utsikten utover mot sjøen fra leiligheten i andre etasje i skolebygninga virke som et trekkpapir for en bugøynesværing som var vant til litt båtliv, med eggplukking og litt fisking, fra han var liten gutt. Det var da jeg bestemte meg, der i andre etasje i skolebygninga, at jeg måtte skaffe meg en båt. Ikke hadde jeg bil heller, og mente at en litt hurtiggående båt også kunne benyttes til ferdsel mellom Bugøynes og arbeidplassen i Bugøyfjord som transportmiddel ettersom jeg var for ukependler å regne. Om da været slo til. Ellers var bussforbindelsen den gangen meget god så det bød ikke på problemer å ta landeveien mellom bygdene.

Men det var ingen tvil; det måtte bli båthandel! Dessuten hadde familien en sommerhytte i Valen, noe som avgjort ga næring til båtdrømmen.

Og hvor handlet man så båt i Bugøynes i 1977? For meg var det enkelt. Det var tre butikker i bygda. Berg, Salmi og Abrahamsen. Jeg var fast kunde hos Abrahamsen og når Kolbjørn i tillegg solgte plastbåter og påhengsmotorer i denne perioden var det helt klart at handelen skulle foregå der.

Jeg husker meget godt episoden da båten var klar for levering. Vi var tidligere blitt enig om prisen på båt og motor. En dag jeg var innom for å handle noen dagligvarer sto Kolbjørn bak disken og sa at nå var alt klart. Båten kunne sjøsettes.

Det var den gang man handla dagligvarer på bok og betalte en gang i måneden. Altså på etterskudd. Og det var bare de som handla på bok (kreditt) som fikk rabatt! Handleboka var den tids medlemskort, utvikla lenge før dagens kredittkort i plast. De som betalte kontant måtte betale full pris. Det gjaldt vel i alle tre butikkene i bygda? Jeg husker selvfølgelig ikke hva jeg kjøpte den dagen, men det var vel noe sånt som sukker, kaffe, kanskje poteter og brunost ... Kolbjørn noterte i notisboka jeg hadde levert ham og spurte så hvordan jeg skulle betale båten og motoren. Jeg hadde ikke noe svar på stående fot, for noen oppsparte midler hadde ikke lærerkarrieren sørga for så langt. Men lærerlønna kom fast en gang i måneden. Han så nok at jeg grublet litt på hva jeg skulle svare og klødde seg bak øret før han sjøl svarte på spørsmålet: - Da skriver jeg den bare her den åsså!

Så noterte han det ned i notisboka.

I den handleboka sto det noe sånt som brunost og prisen, kaffe og prisen, poteter og prisen ... og som prikken over i'en en stykke båt med påhengsmotor. Den prisen synes jeg å huske var et sted mellom femten og tjue tusen kroner.

Etter de første turene innover Bugøyfjorden fikk jeg litt styringsproblemer. Jeg spurte forskjellige påhengsmotoreiere om de hadde forslag på hva jeg skulle gjøre. Og mange hadde forslag. Først prøvde jeg å fikse problemet mens motoren var påmontert båten. Etter å ha sett en skiftnøkkel og en fastnøkkel forsvinne mot sjøbunnen heiste jeg hele problemet opp med kaikrana og fraktet den inn i egnebua. Der skulle jeg fikse det på lørdagen før jeg dro til familiehytta med båten.

Problemet ble faktisk fjernet ganske fort da mange av rådgiverne hadde gitt gode råd. Men helt på skinner gikk det ikke. Min iboende nysgjerrighet for hva hva som befant seg i nærområdet til det jeg jeg hadde arbeidet med, fikk meg til å løsne en del som bare trengte fingrene til verktøy. Plutselig sto jeg der med delen i handa, uten peiling på hvilken funksjon den hadde. Jeg visste sånn omtrent hvor den kom fra, men uansett hva jeg prøvde på så klarte jeg ikke å få den tilbake på plass igjen!

Hva gjør man så? Til slutt måtte jeg gi opp forsøkene og oppsøke selgeren. Det var allerede blitt langt på dag og butikken var stengt. Det var å gå inn bakveien (en normal prosedyre når man kom etter stengetid) og Kolbjørn var hjemme i leiligheten over butikklokalet. Han hørte litt på meg og pekte så på trappa som gikk opp til neste etasje. -Dette må du snakke med Ola om, sa han (Oluf Salangi). Det var han som tok seg av vedlikehold og reparasjoner av motorene. Han hadde en hybel i etasjen over. Når det gjaldt viten om motorer, og andre tekniske kunnskaper han var i besittelse av, var han vel selvlært for det meste, men altså stinn av praktisk kompetanse.

Jeg gikk opp til ham. Han satt og spiste mens jeg la frem problemet mitt. Da jeg var ferdig kommenterte han det med at det kunne være litt komplisert å få den løse delen tilbake på plassen der den hørte hjemme, men jeg skulle bare gå tilbake til egnebua og prøve litt til. Så lovet han å komme innom når han var ferdig med å spise. Jeg gikk tilbake og fortsatte forsøkene. Det hjalp ikke, og jeg var skitten og full av grease og olje til langt oppover albuene da Ola entret egnebua. Det var da det gikk opp for meg at det var lørdag. Det burde jeg jo ha huska siden det var derfor jeg skulle innover til familiehytta i Valen og måtte få motoren i orden.

Han hadde ikke bare spist ferdig. Ola hadde kledd seg for lørdag. Dress, hvit skjorte og slips!

Så der sto jeg med den oljete delen i handa da han ba meg tørke vekk oljen fra den for han tok den forsiktig mellom to fingre. Deretter dro han jakke- og skjorteermet litt opp, førte handa inn i området der delen skulle være, gjorde noen bevegelser og dro så ut handa uten delen mellom fingrene. - Nå kan du bare sette motoren tilbake i båten, sa han.

Deretter forlot han åstedet, klar for å dra på samfunnshuset hvor idrettslaget Bølgen arrangerte en av sine lørdagsfester, uten en oljeflekk på verken skjorta eller dressen!

                                                                                 Illustrasjon: Bilde av Kolbjørn Abrahamsen, 1988. Foto: VEI