Fiskerimelding uke 34

Ingen leveranse fra båter som er registrert i Sør-Varanger i uka som gikk. Verken av krabbe eller fisk. Men det har vært noen stille, fine dager på sjøen i uka som gikk. Aktiviteten på fjorden er det fritidsfiskerne som har stått for. Noen av de i bygda som har fiskeri som yrke forbereder seg kanskje til linefiske, mens andre holder på med vedlikeholdsarbeid.

På bildet ser vi Skolpen og Heimstrand ved kai en vinterdag i 1970-årene. Skolpen var bygget i 1947 og fikk ny motor, en 180 HK Scania, i 1972. Den var eid av Arild Laurila. Båten forliste senere inne i Bugøyfjorden da den rente på land og sank. (RETTELSE: Oraklet i Adanbakki, Gudmund Seipæjærvi, mener bestemt at det var Vårleik (båten Arild Laurila eide før Skolpen) som forliste inne i Bugøyfjorden. Og da er nok det riktig.) 

Heimstrand var bygget av Hjalmar Seipæjærvi i Bugøynes i 1950, tror jeg. Dette vet andre mer om, så hvis noen føler seg kallet til å komme med flere opplysninger tar jeg gjerne imot.

Av personene på bildet drar jeg kjensel på Hilmar Kiurujærvi med ryggen til, Laurits Osima og Harry Nilsen.

 Det andre bildet i dag viser måker som får mat. Nå er det blitt slik at det er vi fritidsfiskere som sørger for at i alle fall en liten del av måkene får tilgang til fiskeslog som tidligere var en viktig del av føden til disse fuglene. Ellers blir fisken tatt på land og sløyd på fiskebrukene og alt skal tas vare på, ingen ting går tilbake til fuglene. Nesten ikke rart at mange av dem trekker til byene. Sjøl opplevde jeg i sommer at en måke stakk av med kniven min da jeg et øyeblikk la den fra meg og snudde ryggen til. Heldigvis mista den kniven i sjøen før den fikk slukt den.

Mye kveis i fisken i enkelte områder i fjorden.

Men fortvil ikke. Alltid når det oppstår problemer innen sjømatnæringa er hjelpen nær. Matforskningsinstituttet Nofima har sendt ut en melding om at dette problemet skal de løse, de jobber med spreng med nye metoder og forsker på hvordan de kan gjøre det lettere å oppdage kveis før fisken sendes ut til den kresne forbrukeren. Og det er tydelig at det ikke er noe enkel forskning og utviklingsarbeid de driver med der på huset. Bare smak på noen av ordene som forekommer i meldinga: «spektroskopteknologi, detektering, det spektrale lyset, deep learning, hyperspektral avbildning i kombinasjon med kunstig intelligens».

Så her er det helt klart at her har kveisen tapt på forhånd. Det får så være at andre forskningsinstitusjoner ser mer på andre ting når det gjelder matforskning. Derfra kommer det meldinger om at når det gjelder framtidas mat skal vi lenger ned på grunnplanet enn vi er i dag. Mer planter, mer tang og mer tare er menyen vi skal over på. For ikke å nevne innsekter og larver som vi også her i nord skal spise i ganske nær framtid etter det jeg forstår.

Kanskje en idé for spisesteder ved havet og få inn en ny, framtidsrettet matrett på menyen. Være litt fremoverlent. «Stekt fisk med innbakt kveis. En rett for framtida!» Et sted må man jo begynne. De fleste går ikke direkte over fra kjøtt og fisk til insekter og larver. Så kan man eventuelt utvide det til sushi med kveis for viderekomne feinschmecere.

FAKTA OM KVEIS:

Kveis er samlebetegnelsen på en type parasitter man kan finne i villfisk fra sjøen. Kveis er en type rundorm som vanligvis setter seg på fiskens innvoller. Av og til vil de også kunne gå inn i fiskekjøttet, og da kan kveis utgjøre en viss helsefare i form av for eksempel magesmerter, kvalme og hudutslett, for mennesker som spiser fisken. Dette er imidlertid svært sjeldent. Kveis dør ved steking, koking, tørking, sterk salting eller frysing. Det er derfor krav i Norge om at villfanget fisk som skal spises rå eller nesten rå skal fryses før konsum.

Kilde: Mattilsynet og Veterinærinstituttet.

Så en gladmelding fra Alf Salangi til slutt i dagens fiskerimelding.

Alf er en av pensjonistene som har vært ute flere ganger i uka som gikk. Blant annet har han sammen med Ivar Kaski prøvd seg på linefiske etter hyse. Hyse ble det ikke, men på turen fikk de bra med fin sei. Og Alf kunne fortelle at da han en annen dag han var ute etter sei så kom han over en stim ved Svinøya, og da opplevde han også å se en mengde med krykkjer som var ute etter den samme maten som seien, og blant krykkjene var det mange årsunger, såkalte«ingebrikter» som vi sier i Bugøynes. Det kan bety at det i år kanskje har vært et godt år for krykkja, at den har fått tak i den riktige føden. Det er en gladnyhet, var uttrykket han brukte. Hermed er den bragt videre.

Tekst & foto: VEI