Lørdagslesning: Hva må vi gjøre?

Elsa Haldorsen spør i dette innlegget om det er bo eller utleieplikt som skal til for at bygda skal overleve. Og samtidig stiller ho mange andre viktige spørsmål.

Bo eller utleieplikt? Er det det som må bli resultatet for at bygda skal få overleve?

Uff at jeg skal være så opptatt av om Bugøynes overlever eller ikke. Kanskje må jeg komme meg vekk herfra for å slippe å tenke og se bygda. Vandret gjennom bygda i kveld lørdagskveld. Blikk stille- lys i mange hus. Ikke en krusning på sjøen. Havna full av små fiskebåter. Nordlys i Vestersand. En aldeles nydelig kveld som vi denne vinteren har hatt mye av. Men tanken om hvor mange unge eller eldre som bodde i husa slo meg. Flere tomme hus - mange enslige eldre - Bosenteret med litt aktivitet. Mange Bugøynesværinger bor der. Tør nesten ikke tenke tanken hva som skjer senere i år eller til neste år.

Jeg har oppgjennom tiden her på Bugøynes vært kursoman. Har alltid tilegnet meg kunnskap enten på universitetet eller på nett eller rundt om i landet eller til utlandet for å se hva som gjøres rundt omkring for å skape miljø, dermed bolyst og deretter skape arbeidsplasser. Har vært heldig slik -må ut for å få ny inspirasjon og utvide horisonten. Til og med tok jeg kurs i Stedsutvikling gjennom høyskolen og kan ikke la være å videreformidle kunnskapen. Setter meg ned og skriver om samfunnet vårt.

Et samfunn som burde ha store muligheter til å overleve og skape noe for landet vårt. Dersom ikke noe skjer eller noen tar skjea i den andre handa tror jeg vi har maks 2 år igjen på oss til muligens å snu skuta. Tyttebærsletta har enda en normal alderssammensetning, men nede i bygda begynner vi snart å fylle gamlehjemmet eller kirkegården. Alderssammensetningen tilsier det.

Først skremselen. Hvor lenge har vi skolen? Der er det 10 elever til neste år. Hvor mange foreldre vil ha barna sine på en skole med så få elever hvis det blir enda færre? Er det mange i barnehagen, svært få. Hvor lenge har vi butikken - svært mange handler i Finland eller utenfor bygda. Vi har ikke butikken bare for å møtes der. Det har handelsmannen ikke råd til. Hvor må vi hvis butikken stenges? Og hva om vi mister sertifikatet?

Vi har kafeen, hvor mange ganger går vi der om ikke annet så når vi henter posten og kan ta en kopp kaffe? Hvor mange som gjør det slik at det blir en møteplass. Vi har Lassigården som vi gjorde forsøk på å skape møteplass medOsloaviser ol - Hvor mange som stakk innom? De unge i Helselaget gjør en fantastisk jobb. Akkurat nå med skisesongen. Hvor mange går opp og tar kaffe der i Grillhuset for å skape møteplasser under skitreningen? Tror dere vi må våkne?

Så til mulighetene. Var i nord Sverige et sted på størrelse med Bugøynes men med mer spredt bebyggelse Der var det 7 barn i barnehagen- vi har?? Der vardet 7 steder du kunne få kjøpt kafe-varer. Der var 7 reiselivsbedrifter. Men de passet på å ikke ha samme produkter eller herme etter hverandre eller rettere sagt stjele fra hverandre. Der var systemer. Du kunne se at her var det folk med systemer og initiativ allerede før du kom ned i bygda. Det var orden. Mange ting lå omkring osv, men det var stablet. Der var systemer for utvikling meddatahjelp Der var butikk med kaffe og pølser på kok. Der var aktiv kommunal vaktmester som våre har mye å lære av.

Dit flyttet folk fra andre plasser i verden fordi de skapte møteplasser og tokinitiativ. Et rom var full av kimonoer som en japaner solgte til hele Sverige. Ja jeg kan fortelle i lange baner hva de gjorde der. 4 dager i uka hadde de til og med kafe i Menighetshuset der de hver annen uke en dag bare tok imot menn som fikk opplæring i å koke mat.

Hva slags muligheter har så vi her. Vi kan også drive nettsalg. Vi kan Fiske. Vikan plukke bær, vi kan skape diverse miljøer vi kan lage flere turstier og spennende steder og kaffebarer og temaer slik at vi får flere møteplasser. Vi har en natur som er helt unik der vi har oldtidsfunn fra jettegryter til klebersteinsuttak. Mineralkløfter med alskens verdifulle steiner. Muligens vikingeboplasser til steinalderboplasser til nedlagt grunnstein for kunstnerisk utvikling, fra krigsminner til offerplasser. Fra turstier til høyfjell til fiskevann og badestrender -til campingplass til Galleri til badstuer til kafeer til Pub til sjeldne planter, til kulturbygg til veldig kjent Bistro til flere overnattingsteder til samfunn helt unikt da nesten alt andre i Finnmark ble brent under siste krig. Hva med det finske hus servicehus for fiskere? Hva med Ranvika?

Hva kan vi leve av. Fra fiske i variasjoner til eldresenter, skolen, butikkenkrabbebruk, mineraler i fjellet. Samfunn som et trekkplaster for turister fra hele verden. Finsk kulturhistorie, pittoresk samfunn helt unik. Det gamle finske språket. Små boder og kulturhistoriske steder. Kunnskap og atter kunnskap om bygda som kan skape arbeidsplasser og møteplasser. Hva med små 40 m2 eldreboliger i tilknytning til eldresenteret for frigjøring av større familieboliger.

Hva kan vi gjøre med dette for å skape arbeidsplasser? Vi må legge forholdene til rette for at utvikling kan skje. Coronaen viste at vi kunne ha hjemmekontor. Da kan Innkrevningssentralen i Bjørnevatn eller Politiet i de stor bygga i Kirkenes ha kontor her å jobbe desentralisert. Her er kommunen en viktig samarbeidspartner. De har hovedansvaret med å legge forholdene til rette med parkering, høyspentlinjer, veier og alt det som ligger under kommunens ansvar som vann og kloakk osv. Konsulenter som kansøke penger. Faste kontordager her osv.

Vi må få et bygdelag som fungere enda bedre Det må deles opp i grupper som kan arbeide med de forskjellige felter som vi har mange av. Hva med næringsforeningsgruppe. Vi må våkne. Det må alle sammen. Hvordan kan vi frigjøre familieboliger som står tomme og bare brukes til sommerbolig?

Vi må få en gruppe på 2-3 stk som har ansvar for disse slik at de leies ut til rolige folk i 10- 11 mnd. og at eierne har 1 -2 måned om sommeren til å benyttes av familien. Vi må alle sammen ta i et tak for at utvikling kan skje.

Dette er alles ansvar men det haster.

Der gikk Lørdagsnatta men bedre det enn å høre om krigen. God fornøyelse. Nå har dere noe å bryne dere på mens jeg reiser på utviklingskurs på Thon Conferansehotell i Oslo mens jeg enda bare er 78 år og dersom helsa holder med nitro i lomma.

Tekst: Elsa Haldorsen  Arkivfoto av Tyttebærsletta og Ranvika: VEI

Bilde tatt i dag kl 12.15